Okei, dette er altså mitt første innlegg her... Hei hei alle sammen.
Litt om meg: Har passert de 30, fått 2 barn på 3 år og "satt" igjen med ca 10 for mye - godt plassert rundt omkring. Jeg er 176 cm høy og hadde en startvekt på 80,4 kg. Må tilføye at jeg har trent en del styrke tidligere og derfor er ganske sterk, altså har alltid vekta vært høy, selv da jeg var slank - om dere skjønner. ;)
Men - så til spm: Hvordan finner jeg egentlig min idealvekt - en vekt jeg klarer å holde?
Begynte på lavkarbodiett etter å ha fått anbefalt dette av en bekjent + at jeg ramlet over en bok av Ola Lauritzson - "10 kg på 10 uker". Jeg og mannen er nå inni vår tredje uke og har gått ned hhv 4 og 6 kg. Er selvfølgelig fornøyd, men håper ikke ting stopper opp her. Tenkte derfor jeg skulle bestille boka om ketolysekuren (selv om jeg tror vi egentlig holder på med akkurat det samme..)
Fikk min første kommentar i går ang. vekta så det var gøy! Men vedkommende fikk hakeslepp når jeg sa jeg hadde planer om å komme meg ned til ca 68 kg...
(Trener 3-4 treningstimer på studio fordelt på styrketimer, aerobic og yoga, så kanskje muskeløkning i kg gjør at jeg ikke har sett vektnedgang siste uka... )
Hvordan fant dere idealvekta? (Er dette et teit spm forresten?) :o
Hm, er ikke lett det der nei... Idealvekta er jo den vekten folk personlig trives i.
For min del er jeg ikke sikker på hva min er. Jeg kan bare huske tilbake og tenke over hva jeg veida DA. Men klart, tiden går og det må sees i sammenheng med realisme. Jeg har vel ca.15 kg igjen ifølge tickeren min og vet at når jeg kommer til den vekta som er målet mitt, så er jeg overlykkelig. Det er mitt absolutt ultimate mål :ja: Men dette må jeg jo se nærmere på når jeg minker etterhvert her nå. Det er meeget sannsynlig at jeg er storfornøyd og har nådd idealvekta mi selv om tickeren min sier f.eks 5 kg igjen.
Ikke noe teit spørsmål nei, lurer egentlig på det samme, men som elanessë skriver så tror jeg det er den vekta man trives i. 68 kg høres lite ut på den synes jeg. I følge BMI skalaen så er jeg normalvektig på 67 kg.Og jeg er ca 10 cm kortere enn deg :)
Jeg er 176 cm og skal ned til 68 kg :) Er på 74,5 nå og startet på 84. Trives veldig godt rett rundt 70-tallet, men tenker at det vil bli gøy å se 60-tallet da... siden det ligger rett under der.. men det er bare litt sån psykisk ;)
Min "rekord" for mange år siden (pga intensiv trening) var 59 kg, men da var jeg aaaltfor tynn -men for all del veltrent. Men vil ikke dit igjen altså.
Jeg tror idealvekt er den vekta du lander på naturlig når du lever aktivt og spiser sunt :) Kropper er så forskjellige, så jeg tror det er best å stole på de signalene de gir. Man kan selvsagt bruke BMI som en viss rettesnor. Men den dagen du vet at du er frisk, at kroppen din trives og får den aktiviteten og næringen den trenger, og vekta ikke har leet seg på lang tid, tror jeg du har nådd idealvekten. Eller kanskje vi kan kalle det naturlig vekt?
Ikke så lett å bli klok på det der altså... Noe av det jeg vil frem til er jo om "idealvekt" er noe som forandrer seg med årene? Grunnen til at 68 kg er et ønskemål, er jo at jeg også husker stor lykke og velvære da jeg veide det, men det kan jo være at det holder for meg å ligge rundt 70-71 for alt jeg vet.
Har altså kommet meg ned til 76,4 kg allerede, så det virker ikke så uoppnåelig lengre.
Tror nok det kan være veldig riktig det du sier... Det gjelder for meg i alle fall! Jeg startet på ketolysekuren med første mål å gå ned 15kg, og med en liten tanke om at jeg kanskje burde-kunne-skulle gå ned enda 5kg etter det igjen.
Men nå: har gått ned ca 8kg, og tenker at jeg kanskje slett ikke trenger å gå ned så mye som 15kg faktisk! Det handler ikke så mye om vekta - det er bare et TALL - det handler mye mer (eller bare!) om hvordan man føler seg :) filosofisk...
Enig med de over her, i at idealvekt varierer fra person til person.. Jeg er også 176 cm og veier ca 61,5 kg. Jeg trives med den vekta, men har en venninne som er 7 cm lavere enn meg, og hvis hun veier mindre enn 67-68 kg ser hun ut som et skjelett..
Hei! Som så mange andre her inne sier er jo idealvekta den vekta du trives best med. Men det er jo alltid noen hovedregler å gå utfra, og den er at voksne damer har en idealvekt på sin høyde minus 10 kilo, altså jeg er 178 og min idealvekt er da 68 kilo. Individuelt, så vil jo dette være et par kilo +/-. Og for menn så gjelder det at de skal veie så høy de er (minus meteren selvfølgelig!!) Min mann er 186 og veier 86, altså sin idealvekt, etter hovedregelen! Jeg veier nå 72 kilo og er selvfølgelig ikke overvektig, og trenger medisinsk sett ikke slanke meg, men jeg har veid 68 før og da føler jeg meg perfekt! Alle klærne sitter fint og jeg trives best da. Jeg har også veid 62 men var da for tynn etter min egen smak.
Men som sagt, det er jo veldig individuelt, men følger man den regelen så har man hvertfall noe å gå etter...
Er mulig du allerede har fått svaret på det, men for meg så er idealvekt den vekten kroppen slutter å gå ned på... Jeg har tatt av tilsammen 17 kg og hadde egentlig planer om å ta av litt til, men kroppen min er ikke enig i det. Uansett hva jeg gjør så ligger vekten på det og kommer ikke under. Så jeg regner med at det er det man kan kalle min idealvekt, eller er jeg kanskje helt på jordet her??
Hmmm....vet ikke helt om jeg vil si meg enig i en slik regel... Jeg er 150cm, skulle jeg da ideelt veie 40 kg??? Det tror jeg ville vekke oppsikt for å si det sånn! ;)
(Mer tro på at det er veldig individuelt, som du avslutter med å si)
Ja, det der med høyden minus 10 kilo.. da skulle jeg veid 52 kilo jeg, og DA hadde jeg sett ekstrem tynn ut. Søstra mi er like høy som meg (162), og da hun var nede i 57 en gang begynte hun å se tynn-tynn ut. Men, hun har også grov kroppsbygging da. Selv tenker jeg at jeg er fornøyd når jeg ligger på 62-63. :)
Syns absolutt ikke at du stiller et teit spm., Sari! :) Jeg tenker som så at om du fortsetter med ketolyse, så vil dette regulere seg selv. For folk bruker også lavkarbo til å gå OPP i vekt :) Har du muligheten til å måle fettprosenten din er jo det man egentlig skal gå etter - altså er kroppssammensetningen (fordelingen av fett og muskler) det som er det viktige - IKKE tallet på vekta :)
Husker ikke i farta hvilken prosent man bør ligge på, men mener det er et par og tjue for kvinner..? Altså fettprosenten.
Lykke til - og ikke vær redd for å stille flere spørsmål, vi er jo her for å hjelpe hverandre :)
Joda, jeg er enig i det du sier, og 40 kilo ville jo vært altfor lite, vil jeg tro! Men jeg tror "hovedregelen" som jeg kaller det, er basert på de mer "vanlige" høydene som fra 165-175 og er man lavere, så bør man ha en noe høyere vekt og er man høyere så tåler man også en noe høyere vekt. En dame på 182 f.eks kan fint veie 75, og en dame på 160 kan fint veie 55.... Din høyde på 150 er jo veldig lavt i forhold til veldig mange andre, og ingen regel uten unntak..! Men utfra meg selv og alle mine venninner (vi spenner oss fra 162 til 178) så er vi idealvektige etter denne "regelen"...
Og så spiller jo selfølgelig kroppsbygning en rolle, jeg har f.eks smal midje og bred rompe, og uansett hvor tynn jeg er (jeg veide en gang 62, noe som var for lite syns jeg) så har jeg bred rompe! men får da ekstremt smal midje hvor bena stikker ut. Og det er ikke bra!
Men til syvende og sist er jeg personlig helt enig i at idealvekt er TRIVSELS vekt!
Ja, vi er jo forskjellige. Jeg har en venninne på 161 og hun veier nå 63 kilo og er altfor stor rundt magen (hun er såkalt epleforma, ingen midje og tynne ben)! Hun er finest når hun veier 54. Og en annen venninne av meg på 163, veier 54 og er helt perfekt. Når hun ved juletider går opp et par kilo, så syns det godt på valkene på magen og da trives hun ikke. Så det er klart at kroppsbygning har noe å si, jeg bare tenkte at siden både jeg og mine venninner har vår idealvekt 10 kilo under høyde, så er det en grei regel å foholde seg til....:rolleyes:
Jeg er 168 høy, og veier i dag ca 60 kilo,
jeg føler meg IKKE tynn!
Jeg har nok endel samlet på livstykket, men er overhodet
ikke tynn i hverken armer eller ben!
Jeg vil helst ned under 60, en plass,
men ikke så langt ned som til 54, for DA blir det borte,
det som gjør en kvinne til en kvinne... :lol:
(kanskje jeg burde trene? )
(og jeg var vist plutselig tilbake...)
Så herlig med mye svar og en aldri så liten diskusjon. Tenkte på regelen med høyde minus 110; da skulle mannen ha veid 71 kilo - stakkars! he he, konsentrasjonsleir neste. Jeg lurer på å invester i en skikkelig vekt, med fettprosent måler, det sier vel mer enn enn en vanlig vekt.
Jeg får komme meg ned til 70 - om jeg klarer, så håper jeg jo egentlig at jeg er fornøyd da. Det er viktigere for meg at jeg kommer glatt inn i str 40, ideelt inn i 38 - men det tar sikkert litt tid. (Alt er jo så mikroskopisk om dagen..)
Nå sporer jeg litt av her, men jeg har ting egentlig ganske jevnt fordelt. Men fettet fra midje og rumpe har gått av først. Har litt kraftige "fotball" lår - dette føler jeg sitter som lim, har alltid vært sånn. Erfaringer?
Hei! Hvis mannen din er 181 høy, så skal han veie 81 kilo. Det er minus 110 for damer og 100 for menn.....Min mann er 186 og veier 86 og er helt perfekt til hans kroppsbygning. (brede skuldre, smal midje)
Når det gjelder lår så har jeg det som deg! Alle damene i min familie på min fars side er smale i midjen og har rumpe og lår så det holder! Og det er jo dessverre sånn at det er vanskelig å punkt-slanke, så jeg erfarer at jeg som regel først blir tynnere der jeg er tynnest fra før! Jeg kommer alltid til å ha rumpe og lår, men har flat mage. Jeg trøster meg med at det er fettet på magen som er farligst for oss, litt stor rumpe og lår gjør ingenting! Og det er jo også veldig kvinnelig syns jeg....."Problemer" støter jeg på når jeg skal kjøpe bukser, de som er for trange i låra, er passe i livet, og de som er passe i låra er altfor stor i livet! Det kan være et problem, men finner som regel en bukse som passer (etter omtrent 20 prøvinger!!).:rolleyes:
Oi, da burde jeg veie 53 kilo siden jeg er 163 cm høy. Det kan jeg love dere jeg aldri kommer til å gjøre. Når jeg gikk på vgs for flerfoldige år siden superslanket jeg meg med knekkebrød med eple :himler: i ukesvis. Og klarte å pine meg ned i 55 kilo. Og jeg så ikke ut! Jeg har sett bilder av meg og jeg så syk ut. Min kropp er ikke pipete i det hele tatt. Og på 53 kilo hadde jeg vært syk.
Når jeg da sluttet med min noe spesielle kur så landet jeg på 57 kilo. Og der lå jeg stabilt i mange år. Det var tydeligvis min trivselsvekt i ungdommen. Etter flere barn så regner jeg med at jeg burde ligge på rundt 63 kilo? Det er meg da.
Sånne regnestykker som sier hva man "skal" veie er skumle. For de sier ingenting om kroppsbygning og alder. Jeg tror at så lenge man finner en vekt som er omtrent rundt normalskalaen for bmi så er det greit. Finjusteringen må hver og en kjenne på selv.
Enig, jeg synes dette hørtes litt tullete ut. Jeg er 167 og tipper sånn ut i det blå at jeg veier 75 kg eller noe sånt (lenge siden jeg har veid meg), og jeg vil ikke si jeg er tjukk. Jeg skal nok ned litt til, men tror ikke jeg behøver å veie noe særlig mindre enn 65 kg, men time will show, og så det er sagt, så har jeg lett benbygning, tynne ben og armer og smale hofter.
De 'ideelle' høyde/vekt-forholdene som blir oppgitt her høres rimelig skumle ut for meg også. Jeg er 157 cm høy, og om jeg noengang skulle komme til å veie 57 kg hadde jeg neppe hatt godt av å bli tynnere, i alle fall - for ikke å snakke om å trekke ti kilo fra det igjen :eek: Jeg har ikke spesielt kraftig beinbygning heller, bare brede hofter.
Jeg tror egentlig jeg skal være så modig å si at idealvekta ikke finnes, og at det eneste ideelle er å ha en normal sammensetning av fett og muskler i kroppen :)
ENIG!
Man skal trives med kroppen og seg selv, da har man trivselsvekt.
Noen vil være større enn andre, for å trives og motsatt.
Tror ikke de som er så veldig tynne,
er mer lykkelige av den grunn.
Mulig det er tullete, jeg er nok også enig i det når vi snakker om TRIVSELS-vekt, men idealvekt mener jeg er noe annet. Det er den vekten som legene mener man skal ha for å ha de beste forutsetninger for å ha en sunn kropp (kun vektmessig altså!) Og med din vekt på 75 med din høyde, i tillegg til at du har smale ben og hofter og armer, så er du overvektig i følge BMI. I tillegg setter fettet seg på det farligste stedet, altså magen. Men om du TRIVES med 75 kilo er en helt annen sak, man kan være flott og sunn med den vekten, men i forhold til BMI så er du overvektig....
Din BMI (Body Mass Index) er 26,89 - det innebærer at du ifølge BMI-standarden er overvektig.
Men så er det jo også viktig å måle seg. For kvinner så skal ikke livvidden (ca 2 cm over navelen) være over 80 cm, da øker risikoen for sykdom. På menn er det 100 cm. For BMI skiller jo ikke på vekta av fett kontra muskler....
Å være tjukk og overvektig er ikke det samme. Jeg VET at jeg er overvektig, og det er også derfor jeg skal mer ned i vekt.
BMI er etter min mening ikke helt til å stole på, det samme sier legen min, derfor måler han fettprosent i stedet for. BMI tar ikke hensyn til bentetthet og muskelmasse.
Jeg blir også litt forvirret når det gjelder midjemålet. Jeg har lest (for kvinner) alt fra 80-90 cm. Tok også dette opp med legen min, og han sa at det også er individuelt og har med benstruktur, høyde og proposjoner å gjøre. Han opererte generelt med at 90 er en smertegrense for de aller fleste.
Trivselsvekt er et veldig ullent begrep, og kanskje en unnskyldning for å ikke gå ned i vekt, med mindre man trives som sunn og slank.
Jeg tror uansett ikke at jeg skal behøve å veie 57 kg for å være slank og sunn. Moren min er like høy som meg, og så fort hun kom under seksti kg så hun sykelig ut.
De fleste kjenner vel til Kari Traa. I et TV-intervju skulle seerne gjette på vekta hennes (hun er forresten like høy som meg ;)), og ingen gjetta over 65 kg.
Morsomt nok veier dama 76 kg, og da kan man ikke akkurat komme drassende med BMI. Jeg sier ikke dermed at jeg er like veltrent som Kari Traa, men at det er et av mange unntak som gjør at regelen svikter litt i grunnmuren.
Synes noen av dere at dette ser ut som en overvektig kvinne? I følge BMI så er hun det ...!
Nå er det jo også slik at moderat overvekt ikke nødvendigvis er helseskadelig i seg selv, det er et litt mer nyansert bilde. Livsstilen din er minst like viktig. Dessuten kan det være veldig få kilo som skiller mellom normalvekt og overvekt, om man baserer seg på BMI. Skal det da være slik at dersom man går ned 3-4 kilo, så er man plutselig mye sunnere enn man var før? Det høres litt for flisespikkete ut for meg, i alle fall.
Jeg tror de fleste leger med litt vett vil si at så lenge du har fine blodverdier, normalt blodtrykk og blodsukker og så videre, lever aktivt og spiser sunt, så spiller det liten rolle om du veier x eller y kilo - og dessuten er det jo veldig viktig hva slags kroppssammensetning du har.
Veldig høy overvekt er jo en belastning på kroppen i seg selv mht for eksempel kneslitasje og belastning av hjertet, men det er vel ikke dét vi diskuterer her.
Kudos til nattfruen!
Bare for å gi et bilde av den totale forvirring: Fant en metrisk BMI-kalkulator på nettet, og i følge den var jeg fem kg fra å være innenfor normalen. Samtidig så sier fettprosenten min at jeg er innenfor øvre normalskikte (husker ikke hvor mye den var på akkurat nå), og igjen sier midje/hofteratioen min at jeg er svært overvektig, blodverdiene mine (om man ser bort fra blodsukkeret -jeg er insulinresistent) sier at jeg har helse som en tenåring, og en billig tanitavekt-kopi fortalte meg at jeg har altfor lav fettprosent, i følge teorien om at man skal trekke 110 fra sin høyde for å finne idealvekta er jeg nesten tjue kg overvektig.
Det er til å bli ganske forvirra av.
Jeg tror den regelen om minus 110 på cm er en pekepinn, samtidig som kroppsbygging selvsagt spiller inn. Jeg er også enig i det at når kroppen slutter å gå ned, så har man også funnet minimumsvekta.
Jeg er 167 høy, og kroppen greier ikke være noe særlig lettere enn 57 kg. Da går det bare opp igjen til 57 igjen. Dvs ingen vits å PINE seg ned til 55 eller noe.
Jeg er også 167cm høy og veier jeg under 70 kg (lenge siden sist!) ser jeg helt skrapa ut! Ikke pent!
Rundt 72kg er passe for min kroppsbygning med brede hofter og skuldre. Riktig nok er det noen kilo ned dit, men jeg er på vei!
Min lege måler fett% og muskemasse, og har staket ut min idealvekt utfra helsemessige begrunnelser. Hun mener jeg bør veie 74 kg eller mindre, men det er fett% som er vesentlig. Og jeg kan ha relativt høy fettprosent - overraskende nok! Husker ikke helt, men jeg er innefor idealen når fett% er mellom 22 - 30 % sånn ca.
Så jeg har ca 6 kg igjen før jeg når 74 kg, og med mine 172 kg tror jeg at jeg vil være flott da. Jeg tror ikke jeg vil ha problemer med å gå for mye ned.... hardt nok å¨komme ned til 74 kg.
Må nok skuffe deg litt der, en venn av meg var sammen med Kari Traa i mange år (slutt nå) og hun er 168 høy og veier ca 65 kilo...Hun er ekstremt muskuløs og har derfor en tyngre kropp enn hun ville hatt om hun ikke var så trent, men allikevel hadde samme mål. Så om du har hørt feil på tv eller misforstått noe vet jeg ikke, men du bomma med 10 kilo....
Ikke at det er så innmari farlig, egentlig. Programmet jeg så gikk for noen år siden, jeg er hundre prosent sikker på at det var den vekta hun sa, spurte samboer om det, og han sa at han husket det samme, fordi vi begge ble liksom så overrasket.
I 2006 veide hun tydeligvis 70 kg: www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.209913
Jaja. Whatever. Idealvekt schmidealvekt.
:lol::lol: Heeelt enig! Vi er alle så forskjellig at man kan jo igrunn ikke sammeliknes heller! Målet må jo være at man ender opp på en vekt som føles bra og som helsemessig er gunstig! :p
Tar opp igjen denne tråden litt - idelavekt, triselvekt - ja hva skal vi engentlig veie? Jeg har hele tiden gått rundt og trodd at jeg skulle veie en plass mellom 60 og 65 kilo - er 1,70 høy. Men det gjør jeg langt i fra - men er jo her inne fordi jeg ønsker å nærme meg:) Og veien dit er jo veeeldig laaang.... og egentlig, for å være ærlig, uoppnåelig! Så hva gjøre en stakkar?:veitikke:
For det første - kanskje det er noe galt med målet? Skal jeg egentlig være så lett? Jeg veide før jeg startet her 95 kilo - og jeg har alltid trent mye.
Nå er jeg 89 men fremdeles langt fra min såkalte idealvekt...
Kroppssammensetning er viktig har jeg hørt og derfor har jeg i min frustrasjon og forvirring, vært til eksperter og målt min nøyaktige sammensetning ved å veie og måle meg på en InBody720.:helsesjek
Og gjett om jeg ble glad? Jeg er tung - men ikke så fet som jeg hadde trodd! Jeg har langt over snittet med muskler og de veier jo som kjent mer enn fett, hurra! Min fettprosent ble målt til 34,3 - over normalen men ikke på langt nær så mye som jeg hadde innbilt meg:)
Og det best av alt - min idealvekt er: 76,3 kg
Og da er jo plutselig målet et helt annet og faktisk oppnåelig!!:jegvant:
Så for meg var dette akkurat det "sparket" jeg trengte for å bli enda mer fokusert og målrettet - og få justert mitt syn på hva jeg bør veie (som i mange år har vært påvirket av all slags uriktig propaganda)
Så mitt råd er - finn ut hva du består av og hva du bør veie (de bryr seg ikke om BMI så lenge du har mye muskler):visemuskl Prisen er 300 - 400 kr. Jeg syns det var verdt det - og jeg skal ta en til om en stund når jeg har tatt av enda mer. Artig å se det reelle resultatet.
Så flott du har funnet inspirasjonen. Den fant ikke jeg da jeg gikk på vekta InBody. Jeg er 156 lav, og fikk beskjed om at min diealvekt er 51 kilo. Det føler jeg er uoppnåelig.
Jeg hadde en start på 75,5 kilo og er nå nede i 64,7 i dag. Har også i denne tiden gått opp 1 kilo muskel Det vil si at jeg har mistet 11,5 kilo fett!
Jeg mener 51 er alt for lite for meg, og har et personlig mål på 58/56. Det er mitt mål, så får InBody si hva den vil!
Hei Tulla.
Jeg er helt enig i at 51 kilo kan virke lavt - men om jeg forsto deg riktig så var dette før du gikk ned? Og at den vekta var var sett i forhold til de musklene du da hadde. Når du nå har bygd 1 kilo muskler, påvirker det sammensetningen din vesentlig - og at idealvekten din nå er en helt annen.
Jeg hadde litt mer muskler i overkropp enn i beina, så et alternativ for meg var å bygge mer der - og da kunne jeg veie mer (ganske mye faktisk). Så det de forklart meg i hvert fall og det er jo logisk, at dess mer muskler dess høyere blir idealvekten din.:visemuskl
Jeg tror ikke på ideal eller "trivsels" vekt, men jeg er 176 cm høy og velproporsjonert i dag med mine 83 kg, så første delmål er 75, og da tror jeg d et er stopp... er litt redd for å bli hysterisk, så jeg prøver å tenke rasjonelt:):) Men så er ikke målet mitt å bli tynn, men slank:)
Man legger inn målene sine, også blir man sammenlignet i forhold til hva folk flest anser som idealvekt for din alder og høyde.
Jeg som er 162, er oppgitt til og ha idealvekt på 59 kg. Synes kanskje det er litt i underkant, men det er jo også i forhold til hva folk "syns" er idealvekt..
Hah! 62 kilo sier folkets røst! Det vil si omtrent ti kilo mer enn jeg veier nå. :p Jeg er 167 cm, btw.
Den medisinske anbefalninga er en smule snillere, fra 53-70 kilo. Mye å gå på, med andre ord. Jeg satser generelt på ca 65 kilo, men vet jo at det er noe kroppen til syvende og sist bestemmer, ikke jeg, folk flest, eller "ekspertene".
Jeg er 152 cm og burde veie 50 kg. :lol: Om jeg skulle klare å komme ned i 50 kg ville jeg aldri klare å holde vekta der. Dessuten trives jeg godt på 54-55 jeg. Den medisinske anbefalingen var 44-58 da. 44 kg - da hadde jeg nok sett ut som et vandrende skjelett er jeg redd.
Jeg har ikke satt meg ideal VEKT jeg, men ideal STØRRELSE.. Da jeg begynte med lavkarbo brukte jeg 54 (:eek:) i klær.. Nå er jeg nede i 48/50.. Mitt hovedmål er å komme ned i strl 42.. Da er målet nådd uansett hva vekta viser :D
Som meg det.. jeg har et par "skinny-jeans", som jeg mener passet da jeg veide 66 kg. Nå er jeg bare et par kilo unna, men de ser mistenkelig små ut ennå! :p
Her går det unna i svingene Photo! :heia:
For å ligge innenfor den medisinske anbefalingen må du opp et kilo :p
Jeg skal forøvrig ligge på 67 kg, det er visst min idealvekt. Det veide jeg da jeg var russ husker jeg 19 år og hadde såpass dårlig selvinnsikt at jeg syntes jeg var smellfeit....
jeg er 168 og veide på mitt minste 49-50 kg (spisevegring) og syntes oxo jeg så kraftig ut i ungdommen,man har litt dårlig selvinstinkt ja hehe.
men på den tiden da jeg faktisk var normal (i andres øyne) veide jeg mellom 58-60 kg og det vil jeg åsså veie den dag i dag.
spennende å se om det er oppnåelig:)
Nei, jeg må nok faktisk ned 2,9 kilo for å ha normal bmi. Jeg ser jo helt normalt slank ut, bruker 38/40 i klær og i det hele tatt, så akkurat dét bryr jeg meg ikke så mye om, da er det i tilfelle fettprosent som blir det eneste riktige målet for meg, ettersom jeg heller ikke akkurat er særlig muskuløs. ;)
Da jeg var 16 var jeg veldig tynn med 60 kg, syntes jeg. Jeg er 171 cm.Og da jeg var 23 skremmende mager med 54, men nå som jeg er 38 veier jeg 50 med BMI på 17, og opplever ikke at jeg er skummelt mager fordet. Idealene blir tynnere og tynnere og mange aksepterer at man er tynnere nå enn før. Det er også en ny trend som sier at man lever lengre om man har et lite kaloriunderskudd bestandig som ikke eksisterte da jeg var 16 og det å ha synlig skjelett var å være for tynn. Idealvekt er hva som er sunt for kroppen, og det kan være på et spenn på et titalls kg eller noe. Men trivselvekt, psykisk sett, er for meg ikke like fleksibel som kroppen.
Hva mener du egentlig? Hvilken trend, og mener du denne trenden er positiv eller negativ?
Å veie 50 kg på 171 cm høres sykt lite ut. Samtidig var samboeren min før også veldig tynn med en BMI på 17-18 uten at han gikk noe særlig inn for det. Nå har han lagt på seg 10 kg og har vel en BMI innenfor normalen.
Men jeg klarer ikke helt å følge innlegget ditt. Mener du at psyken din er fornøyd med 50 kg, mens kroppen din ikke er fornøyd?
Jeg er 167 og har idealvekt på 70 ifølge folket. 53-70 medisinsk.
Målet mitt er under 70 :D kanskje 65 el rundt der...?
Ikke godt å vite. Leeeenge siden jeg var nær noe ideal...
Idealstørrelse er bedre syns jeg!
Jeg vil bli en 38 :rolleyes:
Nå er jeg 42 stort sett :mad:
Jeg mener at kroppen min kan godt like å ligge på 50 og 60 kg, mens psyken min ikke er like tolerant:) Om jeg synes trenden er positiv? Jeg synes det positive heller er det som dukker opp i kjølvannet av ekstremitetene vi har i våre dager når det gjelder over-og undervekt, nemlig en større toleranse for alle type størrelser.
Da jeg var 20, var 45kg min trivselsvekt!(var syk) Er 173 Høy! og var veldig syk og uten krefter! Idag spiser jeg lchf, og veier meg ikke! Men føler meg sterk og normalvektig og frisk! at last:D
Ja, nettop. Det beste er å la kroppen få det den trenger av hvile, mat og mosjon og ha en passe vekt, men vi alle lever som vi vil selv om alt vi gjør ikke er bra for kroppen. Noen røyker, mosjonerer ikke eller for mye, drikker alkohol, inntar kunstige stoffer, spiser for lite eller for mye, spiser usunt eller ensidig...Vi alle er følelses-styrt i større eller mindre grad og styrt av lyst og ulyst. Den som har overkommet det og klarer å kun se med omsorg til sin kropp har kommet langt i løsrivelsesprosessen. Jeg har vært mest opptatt av å ikke begjære og ikke være grådig. Men om jeg hadde satset på å prøve å kun elske rent kroppen, følelsene, tankene og behovene jeg har ansvar for å ta meg av hadde jeg trolig blitt raskere moden.
Jeg skjønner heller ikke hva du mener, Ada-Emilie. Når du sier at du var skremmende mager med 54 kg som 23-åring, men i dag som du er 38 og veier mindre er du ikke det fordi idealet er å være tynnere nå enn før? Tenker du at kroppen følger trender og tilpasser seg slik at det som var usunt for 15 år siden er helt greit i dag?
De fleste kropper modnes og forandrer seg for øvrig med årene slik at å veie like lite som 38- som 23-åring er helt urealistisk og usunt (med mindre man var overvektig som 23-åring da selvsagt).
Er det positivt at flere slanker seg selv om de er normalvektige? Det idealet du snakker om handler vel ikke så mye om toleranse for forskjellige kroppsstørrelser akkurat, men et større press på å være tynn?
Å være undervektig slik at normale kroppsfunksjoner forsvinner (slik du har fortalt om), hvordan kan du mene at det er ok og bra for kroppen?
Jeg opplever det du sier som forvirrende, på en side sier du at det er psyken som styrer hva du vil veie, men du er ikke opptatt av å gjøre noe med psyken, men med kroppen for å få den til å passe med psyken når du samtidig sier at kroppen helst vil ha høyere vekt? Det skjønner jeg ikke ... Er det det du prøver å si noe om i det siste innlegget ditt? At du egentlig er klar over at dette er usunn (umoden hvis jeg skal følge dine begreper) tankegang? I så fall, hvorfor fortsetter du med å forherlige det å være tynn?
Og så lurer jeg på hva du mener med løsrivelsesprosess. Løsrivelse fra hva? Fra kroppens begjær?
Etter den utregningen kan jeg være 62 kilo, og det tror jeg er en grei vekt for meg,
gammel som jeg er blitt :p
Var 54 kg for mange år siden (feilmedisinering, ikke av egen vilje) og da var selve kroppen fin, men manglet bryst, rompe og litt annet.. så dit skal jeg ikke igjen.
Måtte ba brosje på blusen for å vise hva som var fram og bak :lol:
Jeg vet ikke om kroppen vil ha høyere vekt. Løsrivelse fra identifikasjon med kroppen og alt som ikke følger med til den andre siden. Ja, kroppens begjær f.eks. Man må være herre over den. Det er hva jeg mener. En snill herre, fortrinnsvis. Jeg er ikke så snill som jeg burde være, men det er de færreste også, som jeg beskrev.
For meg tror jeg en "herre over kroppen" tanke og det å bevisst løsrive seg fra kroppen bli en negativ opplevelse. JEG er jo kroppen min, den er er den delen av meg som faktisk får meg til å fungere, i varierende grad dog, hver eneste dag. Har alltid pushet kroppen min mer enn hva den har tålt og resultatet er kroniske smerter, ME og hjemmeværende på 5. året.
Mitt hovedfokus er å spille på lag med HELE meg og godta at siden jeg har drevet rovjakt på kroppen, født 3 barn og altfor lenge har nedprioritert meg selv og egen helse må jeg lære å bli bevisst. Lytte til kroppen og heller tenke gjennom HVORFOR den lyster og ønsker som den gjør.
Kanskje ikke så rart om den tviholder på ekstrakiloene mtp hvordan jeg har overkjørt og ignorert den?
For meg høres det rett og slett litt trist og "hardt" ut å skulle være "herre" over en løsrevet kropp, som en straff av meg selv.
Men det er mulig jeg misforstod deg, ada-emilie? At vi egentlig mener det samme, men ordlegger oss ulikt?
Så, idealvekt for meg nå henger kanskje sammen med trivsel og funksjonalitet? Altså en friskest mulig kropp som fungerer best mulig ut fra mine forutsetninger? Og heller løsrive begrepet "kos" fra "dytte i munnen" og slik gi den ro og omsorg nok til å slippe overvekt :)
Vi ordlegger oss bare ulikt,ja. Helt enig i at å lytte til kroppen er viktig om vi skal ta oss best mulig av den. Å være herre over kroppen er å ha overblikk og ikke la lyst styre over fornuft og hjerte. Du har sikkert hørt om at man må være rytter på sin hest og ha tøyler på hesten, styre hesten selv, men ikke piske den for hardt eller be den løpe for mye så den sliter seg ut. Det er hva jeg mener med å være løsrevet og å overkomme det dyriske. Å være løsrevet er ikke å ta avstand til. Heller tvert imot. Om man er løsrevet har man kontakt, man rommer den og kan kjenne til dens behov. Poenget er bare at man ikke er slave av den. Jeg er troende og opplever ikke at jeg er kroppen. Jeg har en kropp, men den går jeg fra når den dør.
Jeg glemte å svare på noe jeg ble spurt om istad.
Jeg tenker at når man ser mange som er syltynne som overlever slik, får man en større toleranse for tynnhet. Man blir ikke redd lenger, som man ville blitt om man aldri så folk leve så tynne.
Jeg er fasinert av Angelina Jolie f.eks som er nede i BMI på 15,4 til tider. At hun klarer å leve slik uten å svime av etc. Å klare noe som egentlig ikke skal være mulig er jo en bragd. Å vandre rundt bare som skjelett, ha ha ha. Jeg beundrer også katolske helgener. Mange av de kvinnelige katolske helgener var anorektikere for å overkomme kroppens behov. Noen levde kun på nattverdsbrød og fastet mesteparten av året. De døde også av dette tullet. Men de visste at de ikke var sin kropp. Jeg tror ikke man er mer religiøs om man ikke bryr seg om kroppen sin, altså. Jeg mener de har feil fokus, akkurat som meg selv. Å ta seg av kroppen med kjærlighet er den riktige holdning. Å sulte den til døde er å løsrive seg fra kroppen bokstavelig talt. Og det er ikke meningen. Det er ikke sann løsrivelse.
Jeg blir helt ærlig litt skremt jeg, ada-emilie :eek:
Å beundre anorektiske kropper blir jo så feil!!
Hva med helse?? Gleden over en frisk og velfungerende kropp??
Hvor blir det av kjærligheten til egen kropp om man skal la den sulte for å etterlve et sykelig ideal??
Jeg prøver å ta vare på både kroppens behov og egen smak. Det går bra det,altså. Kompromisser litt. Jeg har det jo ikke bra med å sulte og være anorektisk tynn, så jeg holder meg innenfor det kroppen har det ok med. Jeg spiser jo masse. Det er forskjell på en anorektiker på 50 kg som spiser 300 kcal om dagen og meg som spiser 1000 kcal mer. Skjønner?
Ja jeg tenker BMI når jeg hører om idealvekt.
Min idealvekt er i følge BMI-tallet i området mellom 65 og 85. (H=186cm)
Mener at dette ikke er representativt for enhver kropp, men gir sikkert en pekepinn.
Selv har jeg en kraftig kroppsbygning og begynner å se "skrapet ut" når jeg går under 90.
Mitt mål er derfor å havne på 90 kg, så får jeg heller leve med at jeg er i kategorien "overvektig".
Jeg klarer bare ikke å få tak i hva du prøver å formidle jeg. Prøver du å fortelle at du har selvinnsikt nok til å se at du lever på en måte som ikke er bra for kroppen? For det er ikke bra for kroppen å spise så lite som du gjør og veie så lite som du gjør. Prøver du å si at du mangler denne selvinnsikten og derfor ikke har blitt moden så raskt som du ønsker?
Eller prøver du å fortelle at du har selvinnsikt, at du behandler kroppen din pent og at du har det bra.
Du får jo mye reaksjoner fra mange forskjellige på forumet her. Jeg kjenner ofte et behov for å reagere på ting du skriver. Men jeg står ofte oppi et dillemma. Ofte vil jeg gi den en tilbakemelding som sier:
Våkn opp jente, ser du ikke at du piner og ødelegger kroppen din? Dette gjør jeg som et medmenneske. Men så vet jeg samtidig at jeg da skriver til blinde øyne, det er sikkert lett å gå i forsvar da. Men det er det jeg aller helt vil formidle.
Det andre gjelder en raskjon på hva du formidler ut på forumet her. Dette er et lavkarboforum. Du hevder ofte at du lever etter disse prinsippene, og det kan godt hende. MEN det du formidler i dine tråder er veldig ofte ikke forenelig med prinsipper innenfor lavkarbo. Og da ønsker jeg å reagere, ikke av hensyn til deg, men av hensyn til andre lesere som kan bli forvillet av dine svar og den informasjonen du gir ved å være aktiv her inne.
Hvis du eller andre lurer på hva jeg sikter til, kan innlegg fra denne tråden være et eksempel på, 50 kg og 171 cm høy? idealvekt? Hvilket ideal snakker vi om da?
I en annen tråd leste jeg at du spiser 50 gram fisk til middag? 50 gram?
I andre tråder forteller du at du har hatt mens to ganger dette året.
Du forteller at du lever på, var det 1300 kalorier i døgnet og 20 gram karbohydrater? Som undervektig?
Jeg vet at jeg ikke har noen som helst mulighet til å påvirke deg og ditt syn på kropp og helse. Du må ta ansvar for ditt eget liv. Men som bruker av formuet har jeg et ansvar, og jeg vil fortsette å skrive motsvar for å vise andre at det du ofte hevder som helt greit ikke er det når man ønsker å leve et sunt liv med vekt på helse. Ikke for at jeg ikke øsnker deg vel, for det gjør jeg virkelig.
Det er ikke snakk om at det provoserer, dette er ett forum som fremmer sunt kosthold og god helse. Og utifra hva du spiser så vil jeg ikke si at det fremmer noe av det jeg har nevnt.
Og det gjør alle "jeg sprakk", hva sprekker du av" og alle menyene med alt for mye mat? Jeg har rom for alle, at alle er forskjellige ,at alle har svakheter. At visse andre ikke er like tolerante hever jeg meg over.
For meg er forskjellen at den på 300 kcal sulter seg mer enn den som spiser 1000 kcal. To gale blir aldri en rett uansett hvordan du vrir og vrenger på det.
Kroppen trenger mat, lavkarbo er vektregulerende så lenge du spiser nok mat. Blir man undervektig på lavkarbo så kombinerer man lavkarbo og lavkalori og det er ikke god helse, det er kun til bruk i en kort tid for svært overvektige mennesker som kontrolleres av lege.
At folk sprekker som du kaller det er vanlig når man skal lære seg ett nytt kosthold, at du ser på det som svakhet for du svare for selv, jeg ser ikke på verken det som en svakhet at folk sprekker eller at du spiser slik som du gjør. Jeg vil si at når man har en BMI på 17 så er man undervektig og at man da har en spiseforstyrrelse, og det er en helt annen ting å fremme enn å fortelle at det er vanskelig å legge om kostholdet.
Du sier du tolererer alle, men du sier likevel at folk spiser for mye, hvordan kan du da forsvare denne påstanden?
Jeg vil legge til at jeg også ønsker deg alt godt, absolutt. Det handler ikke om å være imot deg som person, og jeg tror man lett kan føle det slik når man får så mye motbør, så jeg vil understreke dette.
Du snakker om folks svakheter, men det er jo noe av poenget med et forum, at man kan støtte hverandre og få hjelp med kostholdet sitt der man sliter. Jeg tror ingen som sliter med sprekker i kostholdet sitt anbefaler det videre til andre ...
Du er ganske åpen om at du sliter med enkelte ting, og det er ikke noe galt i det, jeg synes det er veldig ok at man fokuserer mer på følelsesmessige årsaker til overvekt/undervekt, for jeg tror det mer eller mindre er en faktor for de fleste. Jeg vet at for meg er det helt klart den største årsaken. Jeg tror du kunne bidratt positivt mht dette, men i stedet velger du å overbringe din egen (vrang)forestilling om hva som er passe mengde mat osv til andre. Det er det som blir så feil.
Det som bekymrer meg aller mest er hvordan unge, lettpåvirkelig ungdommer oppfatter dine utsagn. At du kaster opp om du spiser for mye, at du veier 50 kg fordelt på 171 cm og fortsatt ønsker å gå ned i vekt. At du ser opp til radmagre anorektiske "kjendiser" og fascineres av at det egentlig ikke går an å være så tynn og fortsatt bevege seg. Tror du tilogmed omtalte dem som "skjeletter"...
Klarer du å se hvor mye skade slike uttalelser kan gjøre med ei ung jente med dårlig selvbilde? Du er voksen og med det fører det med seg et ansvar, særlig når det kommer til kropp og selvbilde, nettopp fordi det er så mange lettpåvirkelige unge.
Hadde min datter kommet hjem og fortalt at hun hadde lest dette på et "slankeforum" hadde jeg blitt rasende og fortvilt!
Du har vel selv barn? Hvorfor ikke etterstrebe å gi dem/det en naturlig og avslappet kroppsbilde fremfor et håpløst og "sykt" ideal?
Du er kunnskapsrik og oppegående, ada-emilie, og kan bidra med masse positivt! Men å forfekte et anorektisk liv hører ikke hjemme noe sted...
Ofte er det jo slik at når man ikke klarer overkomme eller takle vanskeligheter på et område så kanaliserer man det over på et annet område man HAR kontroll, selv om de to sakene overhodet ikke trenger å ha noe med hverandre å gjøre. Men full kontroll på det ene området lindrer dermed noe for det området man IKKE helt behersker. Jeg merker det jo på meg selv! Når jeg synes jeg ikke har vært flink i matveien så står alle glassa og fatene på geledd i skapet for SKAPET takler jeg! Motsatt når jeg har kontroll over matinntaket, da er jeg et rothau..
Det jeg prøver si at du har jo flere ganger fortalt om dine problemer og hva som kanskje ligger til grunn for din tidligere nevnte anorexi, men du HAR jo fått hjelp for det og hvis du føler at du IKKE har fått nok hjelp så synes jeg du skal be om mer slik at du kommer ut av denne onde sirkelen du tydeligvis er kommet i. For med å kontrollere matinntaket ditt, samt være tilfreds med det, aner jeg at du ikke kommer til å kaste deg uti det ukjente igjen for å ta problemene ved roten. Da er det bedre for deg å holde dem i sjakk. Dessverre..
Slik ser jeg det, sånn på avstand. Håper uansett at du finner ut av saker og ting og føler deg vel på ALLE områder. Ikke bare dem du takler, som tilfeldigvis er matinntaket, men også alt annet i livet ditt. :klem:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
