Er det sånn at vi først kan akseptere / verdsette / like / være glad i / elske kroppen vår når den er veltrimmet og slank? Eller kan det være sånn at det er lurt å lære seg å bli venn med kroppen før man endrer på dens størrelse?
Jeg kom til å tenke på temaet da Fridolina uttalte i en annen tråd:
"Men før noen som har stor øvervekt så trur jag absolutt att en pangstart kan hjelpe mye! Kanskje man ikke tenker på allt man borde tenke på,men man kanskje blir motivert å intressert till å lære mere om kroppen sin når man ser att en "metode" faktiskt fungerar og att man begynner å like sin kropp:) "
Jeg tror nemlig det er å begynne i feil ende å måtte vente med å like kroppen sin til man har kvittet seg med overvekt (eller undervekt) - uansett hvor stor eller liten overvekten (eller undervekten) måtte være.
Da jeg jobbet meg ut av min egen spiseforstyrrelse, skjønte jeg at det ikke var nok for meg å akseptere kroppen min; jeg ville lære meg å bli glad i den også! I akseptet ble det en slags resignasjon for meg. Og jeg ville lenger enn det. Mye lenger! Det syntes jeg faktisk kroppen min hadde fortjent!
Jeg er stolt av kroppen min! Den har båret meg gjennom tykt og tynt (særlig tykt :p ) og har hele tiden tilpasset seg og overlevd mine mest rabiate slankekurer og overspisingsperioder. Den har aldri gitt meg opp - selv om jeg i perioder hadde lyst til å gi opp hele den!
Ville jeg være mer glad i min beste venninne om hun var slank? Selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle jeg da være mindre glad i kroppen min ... akkurat som den er (var)? Hvor mange av dine nærmeste er du glad i fordi de har perfekte kropper?
ja jeg var konstant syk eller skada. det var ALLTID noe galt med meg, ble jo drittlei. enten "flunse" syk, eller fysisk skada på en eller anne måte. det er omtrent u name it, i had it.
Siden de fleste av mine veninner har et ganske overdrevent forhold til egen kropp og utseende, vil jeg anta det gjelder deres syn på andre også... Forøvrig er jeg lettere å like når jeg er tynnere, for da er jeg i bedre humør.. Både pga at jeg oppnår resultater, og at jeg har mer overskudd.
Et bra innlegg, som stiller interessante spørsmål.
Er det sånn at vi først kan akseptere / verdsette / like / være glad i / elske kroppen vår når den er veltrimmet og slank?
Nei, det er ikke det - men det krever en god del jobbing å innse det. Og enda mer jobbing å faktisk aktivt gjøre noe med det.
I en verden der vi til stadighet overøses/overbevises om at det eneste riktige er å være slank både i nyheter, reklamer, ukeblader, dagsaviser og alle andre medier, kreves det mye av en for ikke å på et eller annet nivå "godta" det som en sannhet.
Ville jeg være mer glad i min beste venninne om hun var slank?
Selvsagt ikke. Men hadde vi med et problematisk forhold til kropp/mat hatt samme standarder for oss selv som vi har for andre, ville vi neppe hatt nettopp det problematiske forholdet til kropp/mat.
Jeg opplevde som en bivirkning av lavkarbokosthold at jeg for noen år siden tok av 50kg ;-) Ble jeg lykkeligere? Fikk jeg et annet forhold til kroppen min? Overhodet ikke. Og den kombinasjonen: femti kilo ned på et å (det er så lett at det kan jeg gjør når som helst) og fortsatt like misfornøyd med egen kropp (hva er DA vitsen med å være restriktiv på hva jeg får i meg av drittmat?) gjorde at jeg mista humør og motivasjon. Og starta et halvannet år langt etegilde anbefalt av kostholdekspertene til både Statens råd, Coca Cola og Skaldeman - Mest mulig karbohydrater (Statens råd) fra hvitt sukker (Coca Cola) helst kombinert med mest mulig fett (Skaldeman). Det var en kombinasjon jeg neppe prøver igjen:-)
Nå vet jeg bedre;-) Jeg har jobba med en hard og intensiv snuoperasjon. Om jeg ikke er der hvor Ebbamor nyter tilværelsen - at jeg er glad i min egen kropp - så aksepterer jeg den. Og de siste ukene har jeg tatt meg i å ikke snu meg vekk fra alle speiler (slik jeg pleier). Med litt vantro klarte jeg også å se meg selv i speilet, og smile litt, mens jeg for første gang i mitt liv tenkte at "dette er da helt greit?".
Kanskje jeg ikke er glad i kroppen ennå, men brygger på en liten småforelskelse?
Så til det store spørsmålet - hvordan jobbe med å akseptere (eller bli glad i) kroppen sin?
Dessverre har jeg ingen enkel løsning.
Men det er et par bøker jeg vil anbefale;-)
www.lisbethstahre.com/ Har noen bøker om kognitiv atferdsterapi i forbindelse med slanking og spiseforstyrrelser. De anbefales, om man klarer å se bort fra kostholdsrådene. Lisbeth Stahre skriver greit, og bøkene har en steg for steg oppskrift som vil kunne hjelpe mange både med å gå ned i vekt dersom det er et mål, men ikke minst å forandre selvbildet.
For dem som ikke ønsker å gå så hardt til verks, kan også Motvektboka FETT NOK! av Merete Nesset Andersson og Lisbeth Nilsen være til hjelp, særlig kapittel 10, men boka har som helhet flere interessante poeng.
Nå må noen snart slå meg hardt på hånda, men kan jeg anbefale bare EN bok til?
"Å leve et liv, ikke vinne en krig: om akseptering" av Anna Kåver. En fantastisk bok, også med røtter i kognitiv atferdsterapi og "acceptance"-tradisionen. En lett og svært god bok som kan anbefales alle som tidvis har det tungt/er stressa. Den er IKKE retta mot overvekt/slanking, men er allikevel helt super:)
en annen vinklinkg:når jeg er slank,har jeg bedre selvtillit som igjen fører til bedre sex med typen som igjen fører til at kroppen min har det bedre ;-) jeg er nok glad for at kroppen min virker som den gjør og er fornøyd med det meste men det overflødige fettet ødelegger mye og det blir bare fokus på det...vet det fins overvektige mennesker som har det helt topp med seg selv,jeg beundrer det for alt i verden men selv klarer jeg ikke "være glad i kroppene min før den er slank....
Hmmm ... At du er i bedre humør når du oppnår resultater, er jo forståelig. Men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at det er litt trist at godt humør bare skal handle om resultater, og ikke ganske enkelt om det å være til? Og ... har overskudd nødvendigvis noe med kroppsvekt å gjøre?
Jeg tror det er for enkelt å si at andres forhold til egen kropp betyr at de ser med samme øyne på andres kropper. Og er det andres forhold til våre kropper som skal avgjøre hva slags forhold vi selv har til vår egen?
Nå er jeg utprget konkurranse-menneske av natur, så jeg blir trist av alt som ikke kan måles jeg da... Kanskje ikke så rart jeg jobber med salg.... ;)
Og nei, overskudd har ikke med kroppsvekt å gjøre. Men det har med at når man spiser det som er rett for kroppen, så føler man mye mer overskudd enn når man spiser feil. Og det som er rett for min kropp har ofte den bivirkningen at jeg går ned noen kilo også....
Forøvrig skal det ikke stikkes under en stol at man blir i bedre humør av å føle seg mindre utenfor da....
Neida!
Det er litt av en ære det, å bære hodet vet du!
Jeg har et helt avslappet forhold til kroppen min, men har jo innsett at løpet er kjørt for de store ovasjonene. Ikke har jeg six-pack. Og nå skal vaskeballen bort!
Sjelden jeg motsier noen her på forumet, men den godtar jeg ikke!!! :mad:
Ikke tale om at løpet er kjørt, hverken for deg, meg, eller noen av de andre her!!!
Og sixpacken kommer den, bare vent! :visemuskl
Hører ellers med blandt dem som har ett motsatt proporsjonalt forhold til kroppen min i forhold til vekt - jo mer nåla krøp nedover, jo mer glad i den ble jeg - og selvtilliten vokste tilsvarende...
Jeg har venta med å svare på denne fordi jeg måtte tenke meg om litt. Og ettehvert som dagene har gått har jeg kjent på denne følelsen. Måtte være sikker på at det ikke bare var noe jeg innbildte meg selv, - eller at det var noe jeg har fortalt jeg selv så mange ganger at jeg til slutt har begynt å tro på det.....
Men altså,- jeg liker faktisk kroppen min veldig godt jeg. Riktignok hadde jeg ikke blånekta om noen hadde tilbudt meg en modellkropp med lange bein og noen ekstra centimeter (Da jeg var "større" hadde jeg "I´m not overweight, I´m undertall" i siggen min.) Men jeg er snart 50 og ser klart og tydelig at jeg faktisk har en flottere og strammere kropp enn mange andre på min alder. Og det er jeg stolt av. Jeg er realistisk og venter ikke å se ut som 20 når jeg er 50. Det ville vært patetisk. Jeg har en flott frodig og moden kropp som har levd. Jeg er ikke tynn, men jeg er ikke feit heller. Og jeg steller godt med den. Både innvendig og utvendig. Jeg har slitt for den. I det siste har jeg oppdaget at jeg har gått et lite steg lenger. Jeg har kjøpt en god del nytt undertøy. Lekkert undertøy. Og det føles fantastisk bra. Jeg sparer ikke på de "fine" tingene. Jeg bruker det oftere og oftere. Nå skal de siste "svigermortrusene" ut av skuffen og rett i søpla. Kroppen min fortjener bedre. Ikke noe mer gråblått utvaska med slappe strikker her nei ! Jeg føler meg vel helt innenfra til utenpå.
Jeg kan godt stå foran speilet og si "Damn you look goooooood girl !", og jeg skammer meg ikke over det heller ! Har tenkt å nyte det så lenge følelsen varer ! :p
Jeg er enig at dette er viktig opg sikkert den beste forutsetningen til å behandle kroppen riktig og dermed bli enda mer glad i den, faktisk en god sirkel. Og ja jeg vil jeg vil, men får det ikke til. Jeg hater kroppen min tror at hele livet mitt ville bli bedre om jeg hadde en penere kropp. Hører selv hvor teit dette høres ut, men innerst inne sitter dette. Innimellom føler jeg meg flink og tenker at nå skal jeg være positiv og heller bry meg om hva som kommer innenifra og eg er det ikke så ille med meg, jeg bruker tid på å gjøre det beste ut av forholdene, jeg er frisk aktiv og kroppen min tåler mye. Men så kommer jeg ut og det skal ikke mer enn en liten kommentar, blikk eller erkjennelsen av andre menneskers reaksjon på meg i forhold til slanke mennesker som jeg er sammen med. Jeg går rett i kjelleren og virkelig hater hater. Det er virkelig trist at det er sånn, men man får helt andre reaksjoner når man har mer å dra på fra omgivelsene, og er man som meg litt tander på dette er det vanskelig å se forbi det og si at det er ikke det som teller. Jeg tror faktisk at dette er noe man ikke opplever som slank og man har vanskelig for å sette seg inn i, selvfølgelig kan man ha andre problemer, men for meg og jeg tror mange er det vanskelig å elske kroppen sin når man hele tiden opplever at man ikke er sånn man skal være. Dette hørtes kjipt ut men er desverre slik jeg føler det
Nix, liker ikke kroppen min, men det er IKKE bare fordi den er stor, men fordi jeg har så mye vondt i magen, ledd og muskler som jeg har.. Jeg SER jo i speilet att kroppen min ikke er som jeg vil ha den, men det er noe jeg KAN endre på dersom jeg går inn for det, må bare finne motivasjon å sånnt først, men vil aller først og fremst finne ut hva som feiler meg anngåene vondtene mine.. Noe som tar uendelig lang tid..
Jeg har blandete følelser når det gjelder min kropp, jeg.
Den har har fått hard medfart opp igjennom årene. Den er misbrukt og mishandlet. Men den har holdt sånn noenlunde, og det er jeg veldig glad i den for. Samtidig har den voldt meg mye smerte, og satt meg kraftig tilbake i mange sammenhenger. Det er jeg ikke glad for. Samtidig vet jeg at den bærer på mye av min smerte slik at jeg skal unngå å bli gal.
Jeg vet at jeg pleide den og tok vare på den den gangen jeg var slank. Den gangen den virkelig fikk gjennomgå på flere måter, og jeg hadde det vondt. Da pakket jeg den inn i lekre klær og god pleie, og håpet at vi skulle være venner for alltid.
Etterhvert som kiloene kom, har jeg bare villet gjemme den bort og glemme at den er der. Jeg pleide den ikke slik jeg burde og jeg brukte svært lite penger på å få den til å føle seg vel i nye klær. Jeg har unngått speil, og de få gangene jeg har sett meg selv ble jeg fylt av sorg.
Og jeg skammet meg over hva jeg hadde gjort mot den, etter alt vi hadde vært gjennom sammen.
Nå har jeg har startet snuprosesssen. Og jeg kjenner at jeg føler meg bedre for hvert kilo som er borte. Mer i harmoni med meg selv.
Jeg tror vi skal greie å finne tilbake til hverandre, kroppen min og jeg.
Det vil ta tid, men jeg tror vi skal greie det. Den har allerede skjønt at noe er på gang. I sommer ble den brun, fikk masse sol og luft. Den har fått nytt undertøy, og nye klær, og blir smurt med deilige kremer. Den har tilogmed fått litt mer avslappet sex enn den er vant til.
Jeg tror ikke jeg vil finne den samme kroppen jeg hadde, men så er heller ikke jeg lenger den samme. Men målet er ikke å være den lekreste på stranden, men å bli venner igjen.
Jeg hatet kroppen min like mye da jeg var slank som da jeg var på mitt tykkeste, og kan derfor med sikkerhet si at de dårlige følelsene ikke hadde noe som helst med kroppens størrelse og vekt å gjøre - for mitt vedkommende. Veldig mange jenter og kvinner (og etterhvert også flere og flere gutter og menn) har et dårlig forhold til sin egen kropp - uavhengig av vekt og fasong.
Jeg er fortsatt rundt 30 kilo unna "normalvekt" (finnes den?), og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg elsker kroppen min. Men husk: Jeg kom ikke hit gratis: det har kostet innsats og endringsvilje ... over laaaang tid. Det hjelper nok ikke bare å "tenke positivt". En dypere forståelse av sammenhengen mellom kropp og følelser var nødvendig for meg. Men det er skummelt og krevende arbeid. Så spørs det hvor mye innsats man er villig til å legge i å få det bedre med seg selv. Det er jo "trygt" å fortsette selvforakten, også. Jeg har vært der selv ...
Men kan jeg - så kan "hvem som helst" lære seg å bli glad i kroppen sin. Tror jeg, da ... :p
hmm jeg var slank i mange år, og ikke det at jeg gikk rundt og var i ekstase over den da heller, men den var eg ikke noe tema bekymringen for den var ikke der. Og responsen fra andre mennesker på kroppen min var og en helt annen. Etter at jeg la på meg erdet så mange ting som jeg før ikke tenkte på som bekymrer meg, og folks reaksjon og syn på meg sårer så voldsomt sikkert fordi jeg er blitt paranoid på det. Men det er et visst "krav" der ute i samfunnet. Har man noen som og er glad i kroppen din tror jeg man kan lære seg å lene seg litt på det, men når man ikke har det føler jeg nå at jeg ikke duger for å si det sånn. Skulle virkelig ønske at jeg klarte å¨like kroppen min for som jeg sier tror jeg det er den beste forutsetningen for å være snill mot den og. Men jeg synes nå det er veldig vanskelig da... teit men sant
kremt, kremt Jeg er singel ... og min kjærlighet til min egen kropp hander om MEG - ingen andre.
Ja, det ER vanskelig! Det er ikke dermed sagt at det er umulig. ;) Og du verden, så mye "lettere" livet er når jeg slipper å bære på alt hatet i tillegg til alle kiloene! :p Anbefales! :D
Jeg liker ikke kroppen min, men jeg liker psyken min enda mindre. Jeg har kronisk dårlig samvittighet for ett eller annet, har sinnsykt lav selvtillit, her lav selvfølelse, og er aldri bra nok... tror nok jeg hadde fått et bedre forhold til kroppen min om jeg hadde greid å snu på alt det andre
Den er ganske svikefull på mange måter. Mye som ikke fungerer som det skal. Mange merker og sår. Alt fra strekkmerker til pigmenter fra blod. Mye vondt osv osv. Har ikke lyst å gå så veldig i detalj, men det er mye som ikke fungerer
Og ofte er de nesten værst de som har vært overvektige og blitt slanke.... Men det er kanskje en sånn "jeg klarte det og er derfor bedre enn deg" greie?...
Har aldri møtt et menneske av den kategorien ... kjenner tvert imot et par kvinner som har klart å bevare betydelige vekttap over tid - og de er jammen forståelsesfulle og oppmuntrende for meg som fortsatt er på vei mot målet :)
Er det ikke egetlig sånn at de største fordommene sitter inni oss selv? Og at vi har lett for å tillegge andre mennesker holdninger de kanskje ikke har? Sårbarhet får så mange slags uttrykk :p
Nå har jeg vanka i lavkarbo miljø i ganske mange år. På både utenlandske og norske forum, og har aldri noensinne møtt noen med den holdningen. (Men jeg har ikke vært på SN da....)
Att vare glad i kroppen sin er absolutt det beste!
Og alle her inne på lav-karbo er nog litt gla i kropppen sin,eftersom vi prøver å gjøre det beste før våran kropp. Att spise usunt å dra omkring med stor overvekt syns ikke jag er å vare gla i kroppen sin.
[color=red][/color]
Innen så brukte jag ju den som en søppelbøtte og såg ikke helheten av kroppen. Det er ikke lett å bli gla i en kropp som ikke mår bra.Og ofte kan man bli så trøtt på att vare missførnøjd,att man gir opp tanken av att ens prøve å tenke på kroppen.
[color=red][/color]
Men før var dag som går og vart kilo som førsvinner så blir jag bare mer å mer interesert i kroppen min i helhet. Det handler ikke bare om vekten lengre utan om att hele kroppen ska må bra.
Att jag har blivit slankere er ju sunnere,men det handlar også om det inne i kroppen som vi ikke ser.
[color=red][/color]
Tyvärr så kan jag ikke leve så som jag ønsker. Min værk førhindrer mig till å motionere så mye som jag ønsker og diverse mediciner spiser jag även om jag ønsker att kroppen min skulle få vare utan "kemiskmedicin" og stoffer.. Men jag prøver å gjøre det beste ut av det,av de mulighetene jag har.
[color=red][/color]
[color=red][/color]
[color=red][/color]
Er ikke så glad i kroppen min lenger nei :( har vert syk en stund og det føles ikke bra!
Utseende messig er jeg også missfornøyd etter at jeg ble opperert og det ble STYGT! og jeg føler meg ødelagt! Så prøver å få no plastisk-kirurgi hjelp, men veit ikke om det er mulig og jeg er forrrbannna!! :mad:
Hadde det vert opp til meg hadde jeg fiksa alle problemene siden det plager meg så mye hver dag, men opp til meg er det vist ikke
Misunner dere som sliter med vekt (sier ikke at det er enkelt..) for dere har en mulighet til å oppnå ønskene deres! Jeg er selv på kjempe streng diett for å bli frisk, og det går laaangsomt, men det hjelper :) så stå på videre- you can do it!
Hmmm.....interessant emne. Jeg har et anspent forhold til kroppen min.
Helt siden puberteten har jeg liksom aldri klart å akseptere forandringene som skjedde med kroppen. Jeg var alltid aktiv i sport osv som liten, fotball, karate. Og da jeg først fikk mensen hadde jeg så store smerter at jeg ikke fungerte i to dager. Jeg fikk til og med ordnet slik at jeg fikk fritatt en dag i måneden fra skolen pga nettopp dette. Og konkurransemenneske som jeg er, følte jeg at jeg gikk glipp av ting som trening, skole osv. Så jeg hatet at jeg fikk mensen. Og så begynte bystene å utvikle seg som jeg følte var sinnsykt upraktisk under løping på fotballen, som da førte til at jeg sluttet der og heller begynte på karate.
[size=3][/size]
Jeg er 27 idag, og er klar over at det er sånn det er å være kvinne, mensen osv, men det sitter på en måte igjen. Savner gutteformen jeg hadde. Nå er jeg jo syk og er veldig tynn akkurat nå, men det verste er at jeg er fornøyd sånn. Har en BMI på 14,1 og ser ikke ut, men føler meg kroppslig fornøyd. Puppene, mensen og hoftene er borte.
Men antar at jeg føler det sånn for det gamle sitter igjen på en måte.
[size=3][/size]
Tror gunnen til at jeg aldri ble vant til eller aksepterte forandringene i kroppen har litt med at jeg var så guttejente, hadde bare guttevenner. Hadde liksom ikke jentevenner rundt meg som snakket om klær, mote, sminke og gutter. For meg så var det sport og konkurranse som gjaldt.
[size=3][/size]
Jeg er ikke lesbisk(det høres kanskje sånn ut), har hatt kjæreste i 11 år og han er både bestevennen min og kjæresten min. Han forteller meg jo hele tiden hvor fin jeg er og at han likte formene jeg hadde før jeg ble syk. Men det hjelper liksom ikke på den misnøyen med hvordan kroppen min er. At jeg rett og slett er en kvinne og kvinner har pupper, lår og hofter.
[size=3][/size]
Rare greier.....
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
