Blir litt oppgitt, både på mine og på andres vegne, når folk som slanker seg får kommentarer av typen "oi, så tynn du er blitt, du er mye finere nå". Jeg er fullstendig klar over at slike kommentarer er ment støttende og oppmuntrende, men når vi vet at svært mange mennesker som går ned en del i vekt, ofte har problemer med å holde seg der. hva gjør da slike kommentarer med selvfølelsen?
Poenget mitt er ikke at vi skal slutte å rose hverandre når vi er flinke, og en kommentar fra en som selv vet hva det vil si å slite med vekta betyr langt mer enn f.eks. en kollega som "akker og oier seg over en halv kilo for mye rundt magen".
Jeg er mer ute etter hva annet vi kan gjøre/si? For heller å være med å styrke selvfølelsen.
For min egen del kan jeg si at jeg gikk ned 50kg, og holdt vekten en stund. Men jeg hadde fortsatt store problemer med å akseptere kroppen min, og kommentarene jeg fikk på hvor utrolig "fin" jeg var blitt gjorde bare saken enda verre. "Hvordan kan DE like det de ser, når ikke jeg selv kan like det en gang".
Heldigvis finnes det hjelp for den type tanker... :)
Høres vel utrolig sutrete og vanskelig ut, men jeg mener det er viktig å tenke over hva slags signaler vi gir andre. Og får fra andre:)
Mener du hva vi kan si til andre som er gått ned i vekt?
Da er jo "så flink du har vært" veldig bra, for det annerkjenner den vanskelige prosessen en har vært gjennom, og sier ingentig om utseendet.
Folk sier så mangt, og ofte detter det første de tenker ut av munnen på dem, og de sier ting som kan være dumme for oss å høre, men som er et uttrykk for hvilket inntrykk vi gjør på dem. At de synes vi er fine er jo på en måte en god ting, men ikke om en føler en ikke var fin eller av verdi før, eller kansje ikke engang klarer å ta i mot komplimentet fordi en ikke tror på det eller mener det selv. Men som du sier: Det finnes hjelp for slikt. Det er det som skjer inni oss, og det som skjer inni oss er ikke alltid helt i samsvar med det som skjer ute. Vi bærer mange triggerpunkter....
(håper det er greit at jeg uttaler meg selv om jeg ikke egentlig hører hjemme i dette underforumet..:o)
Vel, det er det som er vanskelig da? Og dette gjelder jo ikke alle. Mange blir sikkert kjempeglade over å høre dette også:) Men jeg kjenner mange som ikke blir det, og det var derfor jeg skrev det jeg skrev.
Når alt kommer til alt handler det jo om kommunikasjon - kanskje jeg får fortsette å si ifra at jeg helst ikke vil ha så mye kommentarer på det?
Det kom ikke frem i første innlegget mitt, men jeg snakker jo om mer "perifere" bekjentskaper. Venner er jo generelt flinkere til å kommentere hvor fin jeg er, hvor pene klær man har, eller at man er pen på håret også som stor. Mens andre bare kommer med en kommentar når de helt klart ser at man har gått ned...
Jeg mener altså IKKE at man skal slutte å rose hverandre. Ros er det aller viktigste og flotteste man kan gi til et annet menneske:)
Det blir ofte sånn at det settes likhetstegn mellom slank og fin/flott.
Jeg synes det er kult å høre når folk sier "oj så tynn du er blitt" (selv om jeg er langt fra tynn da), for jeg ser jo ikke selv hvor mye jeg egentlig har gått ned siden jeg ser meg selv i speglet hver dag.
Det vil jo (som annet) være veldig individuelt:) For min del funker det best når folk ser (og sier) at jeg har vært flink til å trene, flink til å legge om kostholdet, slike ting, ikke så mye som går på utseendet...
Jeg tror det er viktig å huske på at de færreste er fornøyd med sin egen kropp. De aller fleste vil være annerledes enn de er. Vi tror ofte at en slank kropp=lykke, en fast mage=kontroll og trening, brede skuldre(på menn)=sterk og kraftig. Osv. osv.
Hvor mange er fornøyd med sitt eget utseende? Se på de fæle linkene som ligger på et av forumene, der hollywoodstjerner rett og slett vansirer seg selv med kroppskirurgi. Michael Jackson ser jo ut som et vanskapt barn. Aqua-lene har blåst opp leppene slik at hun etter min mening likner en slags fisk.
Det er noe grunnleggende i oss som aldri vil bli fornøyd. I dag gikk jeg bak ei dame på 35-40 år som sannsynligvis måtte kjøpe klær i barneavdelinga. Hun var så tynn at hun manglet både bryster og rumpe/lår. Nå kan det godt hende at det er slik hennes kropp er, og kanskje sliter hun for å legge på seg.
Psykologer/psykiatere lever godt på vår egen evne til selvdestruksjon. Og det er etter min mening en soleklar faktor som driver verden fremover(?) og det er misunnelse. "Live up to the Jonses" er et kjent begrep. Altså at man må være minst like "bra/fin" som naboen. Og så blir vi sugd inn i en slags i "brekkstang-utvikling".
Det at noen kommenterer at vi har slanket oss er godt ment tror jeg. For selv den slankeste dama (eller mannen) har lyter ved sin egen kropp de ikke liker. Jeg har alltid hatt skjorte på fordi jeg har stygg strekkmerker på magen. Og slikt skal ikke menn ha. Men har i sommer for første gang gitt F... Blir det for trasig å se på får heller de rundt meg gå! Vel det var bare en digresjon, men kommentarene er i all hovedsak ment positivt. Mye fordi det så ofte fokuseres på at en slank kropp er sunn.
Jeg for min min del vil ha en kropp som ikke er tynn. Gjerne noen kilo for mye, men i god form.
Jeg liker å jobbe tungt, og en tynn kropp uten muskler er ikke min favoritt. Og kvinner med 10 kilo for mye er mer attraktive enn sylfider etter min mening. Og jeg blir helt oppgitt når jeg ser hva motehusene lar entre cat-walken. Det er forferdelig etter min mening. Det må grense til sykt, at modeller skal se ut slik.
Jeg tror det er stor forskjell på "utvendig" ros som "du er flink", "nå har du jobba bra" osv, og til det som går inn og gir selvtillit. Det er stor forskjell på selvfølelse og selvtillit. Har du en god utdannelse kan du faglig sett har en dyrisk tro på deg selv. men er selvfølelsen som menneske liten, faller også selvtilliten sammen. Det er viktig å la det dryppe små positive drypp inn i selvfølelsen, da kommer også selvtilliten. Men det er deilig å være flink pike, eller flink gutt. Det er deilig å få overflatiske belønninger for det man gjør. Men selvfølelse får man ikke i lengden. Og den er det vi skal leve med.
Nei, drit i flinkheten. Ordet flink gjør meg faktisk irritert. For hva er flink? Jo, det er noen andres oppfatninger av hva du skal klare/gjøre. Er man flink oppfyller man bare forventningene fra omgivelsene. Det er ikke genuint, det er noe ytre vi alt for flinke til å tro på. Les boka Doppler av Erlend Loe, og få en aha-opplevelse! Jeg skatt da jeg leste den for den setter ordet "flink" i rett bås.
Vær aldri flink! Vær dyktig, vær god, men aldri flink!
Flink var det fint å være på skolen. Flink i matematikk var fint, da kunne det bli noe av oss. Osv.
Som dere skjønner av lengden på dette innlegget blir jeg da lett berørt av ordet flink i slankesammenheng. Jeg hater ordet flink. Vi skal da vel for pokker ikke leve opp til noens forventninger om hvor flink vi skal være?
Nei jeg tror det er godt ment med "flink-kommentarer", men lever vi dem lever vi flyktig, og ikke langvarig.
Jeg tror vi må ha fokus på eget velvære heller. Føler man seg vel med 15 kilo for mye(etter BMI-skalaen) skal man veie akkurat det. Og hvis man føler seg vel med 10 kilo for lite(etter BMI-skalaen det også) ja hva er problemet?
Vi har alle mer eller mindre reelle lyter og tenke på. Men det er viktig å forstå forskjellen på bagateller og viktigheter. 50-60 kilo overvekt er viktig. 3 kilo overvekt er en bagatell. For noen blir de tre kiloene en besettelse. Og for andre er betyr de ingen ting. Vi må lære oss å sette ting i perspektiv, i større grad enn vi gjør. Ikke la det ytre drive oss ned i vekt, eller opp hvis man ønsker det, men la det indre drive det ytre.
Dette ble langt og lenger enn det og hvis du har lest hit har du vært "flink"?
Ble litt provosert, jeg........... over hvilken problemstilling som ble laget her.
Jeg tror det er viktig og ikke sitte og lete etter problemstillinger og lete etter såre punkter som kanskje kan treffes..... når det i hovedsak dreier seg om andre mennesker som prøver å gjøre noe positivt.
Nei, ta et tak i nakken og lev med samfunnet og ikke tenk og let etter problemstillinger. Det bringer deg ihvertfall ikke videre men kjører deg heller ned.
Ser poenget ditt firth.
For min egen del kommenterer jeg av prinsipp aldri vekt hverken hos andre eller meg selv. Det er en kombinasjon av dårlig erfaring i forhold til veninner med spiseforstyrrelser, og at jeg selv ikke vil minne folk på min egen utilstrekkelighet på området.... :rolleyes:
I tillegg blir jeg provosert av folk som kommenterer det. For det de egentlig sier er jo: "endelig har du tatt til vett også", "jaså, det var det vi tenkte du var bare lat før, du klarer det jo nå?!" og det er jo utrolig belærende fra den som gir rosen. I vårt samfunn gis ros til den som lever mest mulig innenfor moralske rammer som små (fysisk og psykisk) og misunnelige mennesker har bygd opp gjennom tida, og da er rosen underforstått: Endelig er du slik vi mener du bør være! Den du var tidligere er ikke et fullverdig menneske, nå er du på rett vei og har sett lyset!
Etter min mening er 99% av all "ros" gitt på falske premisser for å sette seg selv i et bedre lys. Fremheve hvor flink man selv er til å leve innenfor disse rammene.
Det kan jo tenkes, at selv om du personlig ikke føler det på denne måten, at det er andre som har det slik?
Og det kan også tenkes, selv om du ikke tror det, at jeg tok opp noe som for meg er et reelt problem, og ikke noe jeg har konstruert som et bevis på at "verden er i mot meg":)
Jeg opplever det som positivt ros hvis noen sier til meg at jeg er blitt såååå tynn (enda jeg ikke er sååååå tynn) eller sååååå pen, eller ser sååå fresh ut. For med 22kg mindre på 6 mnd føler jeg meg virkelig fresh, og jeg føler meg tynn ( i hvertfall sammenliknet med hvordan jeg var) og jeg føler meg mye penere. Ansiktet mitt blir mye penere når jeg er slank, dessuten så likner jeg på meg selv.
Mer sårende opplever jeg det når feks moren min sier, "ja jeg var virkelig bekymret for deg da du veide 110kg (etter barn nr 1 for 5 årsiden) - da var det vrikelig rett før det var kroken på døra for deg". Eller som faren min sa; "du hadde ikke brukket ankelen på ferie i fjor hvis du hadde vært som nå"
Slikt er sårende, for selv om jeg har vært veldig overvektig så har jeg aldri følt meg sååå ille. Det er jo latterlig å mene at jeg ikke hadde brukket beinet nå hvis jeg hadde hatt et tilsvarende fall som i fjor? Selv om jeg har vært veldig overvektig, har jeg jo brydd meg om hvordan jeg har sett ut osv.
Jeg er realistisk med tanke på min egen vekt, og jeg syntes ikke selv at jeg var særlig vakker eller flink for 22 kg siden. Men nå tar jeg åpent i mot all den rosen jeg kan få, og selv om noen kommentarer gir et kraftig og urettferig spark til den personen jeg var tidligere - ja så prøver jeg å ignorere det og heller glede meg over mitt nye jeg :)
Men hvis noen sier til deg at de synes du er fin. Hvis noen sier til deg at de synes du er flink som har slanket deg. Så sier ikke de til deg at du har vært dum, at du har tatt til vetttet osv som du TILLEGGER dem.
Det handler faktisk om deg og hva du tror da. Ikke hva andre sier. Og det kan ikke andre forholde seg til. Du må jo ta ordene slik de er og ikke lage det til noe annet..... da vil jeg si at du har personlige problemer om du snur og vrenger og lager meninger ut av positive tilbakemeldinger.
Hvis det er et reelt problem at noen gir deg positive tilbakemeldinger og du snur dem om og tolker noe annet...... så er ikke det andres feil. Hvorfor kan du ikke være stolt av hva du har gjort, hvorfor ser du ikke det positive du utretter og tar til deg at andre er positive sammen med deg?
Det kan ikke andre hjelpe deg med, tror jeg.
Jeg er også av den oppfatning at livet er til å leves. Livet er ikke alltid lett. Men en behøver ikke eskalere problemstillinger heller. Man kan ta tak i seg selv (og det har man et ansvar for å gjøre) og ikke la seg rive med av slike tanker men tvinge seg selv litt til å se det positive og ikke sitte passiv og "omformulere" den positivitet som blir gitt en.
Det er jo nettop det de sier! Du har vært flink nå = du var ikke flink tidligere. Så tynn du har blitt = du var en feit ku (satt på spissen). Så flink du er som legger om kosten = Du er et dårlig menneske om du ikke spiser sunt. En positiv tilbakemelding må nødvendigvis ha en tilsvarende negativ relasjon, eller v sille den ikke blitt trigget. Veldig få, om noen, går rundt og sier en masse positive ting til folk uten grunn. Man burde kanskje, men det skjer ikke i virkeligheten.
Nei og nei og atter nei.
Hvis noen er positiv mot deg - så mener de ikke å være negativ eller å påpeke at du er/var ei ku.
Jeg blir sint fordi du pålegger andre en negativitet som de ikke uttrykker. Du degraderer deg selv i forhold til andre, som prøver å gjøre noe positivt for deg, som prøver å støtte deg. I det så degraderer du deg selv.
Jeg blir sint, fordi hvis jeg kommuniserer med noen og sier noe positivt til noen, så er det fordi jeg ønsker å være støttende eller positiv/oppmuntrende. Jeg blir sint fordi du i dette ikke respekterer mine ord samtidig som du degraderer deg selv. Altså noe som er positivt ment snur du om til noe negativt for deg selv og ikke minst for de rundt deg. Og DER har du ett ansvar - kom deg på banen og lev MED andre og ikke lag alt surt og ille.
Kjære jomfrua,
vi snakker nok litt rundt hverandre. Om du leser innleggene, så snakker jeg om de som er kjappe til å rose deg så fort du synlig har gått ned i vekt, men som ikke har noe særlig positivt å si "til vanlig". Det er en forskjell.
Hva angår mine "personlige problemer", så er det vel litt det jeg skriver? Lav selvfølelse er vel et "personlig problem" sånn sett? Lav selvfølelse/spiseforstyrrelse og nærmere 200kg på det største er helt klart "personlige problemer".
Men så kan man krangle i det uendelige om hva som kom først, høna eller alle omelettene... :)
Jeg mener ikke at de er bevisst dette.
For å forklare med bilder. En kollega kommer hver dag på jobb i drakt og med prikkfritt utseende. En dag kommer hun plutselig i en hvit og stilig sommerkjole. Du er vant til å se henne i drakt og syntes egentlig hun så helt ok ut. Men nå når du har sett henne i den fine kjolen tenker du at egentlig var jo drakta litt kjedelig i lengden. Du forteller henne at du syns kjolen er fin og at hun kler stilen. Hun blir sikkert fornøyd, lykkelig uvitende om at du nå neste gang hun kommer i drakt ubevisst vil tenke "hvorfor går hun i den kjedelige drakta igjen".
Så overført til det denne diskusjonen starter med. Alle rundt deg er vant til å se deg som den du er, og etterhvert tenker vi ikke over utseendet på folk vi kjenner for vi er så "vant til dem". Hvis du plutselig gjør en radikal endring med deg selv, som å gå ned 10 kg, vil de se deg på nytt siden du har endret deg ganske mye. Når de ser ditt nye flotte jeg vil de fortelle deg at de syns det er bra og at du er fin osv. Men for å syns noe er fint må vi nødvendigvis ha noe mindre fint å sammenligne med for å vite at vi syns det er fint. Ergo: Ditt gamle jeg er "det mindre fine". Og du vet at når de sier ditt nye jeg er fint sammelinger de deg med ditt gamle jeg, som de da ikke synes er fint. Noe de har blitt bevisst på i det du endret deg.
Derfor vil de ved å gi deg komplimenter på veien mot et bedre jeg legge inne mange små stikk mot ditt gamle jeg. Som med myggestikk er det ikke så ille når det er bare ett, du klør litt og tenker ikke mer på hvorfor det klør. Når du derimot får 200 stikk begynner du å legge merke til det.
Og det er i korte trekk hvordan spiseforstyrrelser oppstår.... Med velmenedne "hjelpsomme" menneskler som skal "støtte" deg til å bli et bedre menneske i deres øyne.
Du forholder deg VELDIG komplisert til menneskene rundt deg. Kanskje kaller du det spiseforstyrrelse?? Vet ikke. Men hvis jeg skal ta utgangspunkt i meg selv - så har ikke jeg ikke jeg heller noe enkelt liv. Jeg har problemer i mitt liv til langt over hodet..... og fokuset mitt er på meg og min hverdag.... ikke på hva alle andre sier og hva jeg kan tolke ut av det.... til det er det ikke plass og det er ikke sundt å gruble og til tillegge andre meninger. I mitt kompliserte liv/hverdag er fokuset på min tilstedeværelse..... ikke hva alle andre tenker og jeg tolker ikke hva de egentlig måtte tro, kanskje???
Allikevel så ser jeg mennesker, jeg ser når de forandrer seg, jeg oppmuntrer de forandringene som jeg vet disse menneskene selv ønsker - fordi jeg synes det er godt å se mine medmennesker lykkes. Kanskje jeg ikke lykkes med det samme selv.... men så er jeg heller ikke dem. Men jeg har omtanke og gleder meg på andres vegne selv om jeg kanskje ikke når mine mål og har en VELDIG strevsom hverdag.
Og hadde jeg da blitt møtt med dine tanker om hvordan jeg tenker, så hadde jeg ikke kunnet være din venn. Fordi venner støtter hverandre, de bryr seg om hverandre........ og det må man tåle i ett vennskap.
Det er ikke dermed sagt at vi lever ett problemfritt liv. Vi har alle noe å slite med. Kanskje er det ikke helt det samme problemet men problemer kan være langt mer betydningsfulle enn dette. Så ta til deg den positivitet dine venner gir deg og benytt deg av den omtanken og energien det gir at noen bryr seg om deg. Du er like god som andre - selv om du har dine problemer. Jeg er allikevel ganske sikker på at du hadde ikke villet bytte med meg - hadde jeg fokusert like negativt som du nå gjør. Men selv jeg med mine problemer er akkurat like mye verdt som andre med sine problemer. Men jeg NEKTER og si at DU skal bety mer enn meg. Men jeg er heller ikke verdt mer enn deg. Men nyt den varmen og omtanken dine gir deg...... ikke avslå og nedgradere deg selv. Det er lite ansvarsfullt å nedgradere seg selv i forhold til andre og gjøre seg stakkarslig. Reis deg opp og børst av knærna og ta imot!!
Men hele poenget er jo at dette er ikke noe noen av oss går rundt og tenker på, hverken avsender eller mottaker av beskjeden. Det har ingenting med om det passer i en travel hverdag eller ikke. Det er like naturlig for oss som å puste, og en naturlig logisk reaksjon ingen av oss kan styre! Selvfølgelig kan du tvinge deg selv til å ikke tenke sånn (noe som derimot krever at du bruker tid og energi), men du kan ikke tvinge på andre ditt tankemønster. Du kan ikke gjøre noe med at vi er opplært til å tenke at feite mennesker er stygge, tynne mennesker er pene. Du er tynnere= du er et bedre menneske fordi du passer bedre inn i "normalen". Og derfor heller ikke med at når noen sier så tynn du er blitt, mye finere nå sier deres innebygde reaksjon at du var ikke fin før. De vet det ikke, siden det som sagt ikke er en bevisst tanke. Derfor kan de i utgangspunktet ikke gjøre noe med det, men de kan bare la være å si noe.
Klart jeg kan legge vekk tanker og styre tankene. Ja, det kreves energi. Men for all del...... du bruker nok mye mer energi på dine fantasifulle tanker om andres meninger enn du ville ha gjort uten å skape dem. Jeg kan ikke tvinge deg til noe som helst.......... men jeg nekter å være med på din nedgradering av deg selv. Du er like ansvarlig for ditt liv og din lykke som jeg er ansvarlig for min. Og igjen...... jeg har nok en tyngre pakke enn den du sitter meg.......... og mine barn skal ikke oppleve tanken med at "de passer ikke inn" fordi, osv....... som du lager deg.
Du må forstå at du selv gjør dette mot deg selv. Du selv har ett ansvar for å ordne litt opp i dette du påfører deg selv av nedgradering i forhold til andre. Jeg skal ihvertfall ikke stå i dette å si; stakkars deg, du har det tyngre enn andre, du.............. for vi har alle våre utfordringer.
Det kommer ikke an på hvordan du har det, men på hvordan du tar det!!! Så børst litt støv nå å krom nakken og kom deg på banen som ett medmenneske som du er og ikke noe mindre enn oss andre som også strever.
Jeg blir så provosert her. Er du stokk dum? Hvor gammel er du? Du vet da bedre enn dette??? Verden er da ikke sånn..... din verden er ikke sånn....... min verden er ikke sånn.
Herregud, hva skulle jeg ha sagt da som har to psykisk handikappede barn; Nei, du skjønner du er dum, du er handikappet ..... du kan ikke det andre kan.
Skjønner du, våkn opp.............. vi har alle forskjellige UTFORDRINGER og INGEN mennesker er like........ MEN vi er like mye verdt!
Jeg skal ihvertfall oppdra mine barn til å ha tro på å lykkes og at de skal kunne lykkes, men vi bruker nok lengre tid rundt svingen......... og det sliter, men aldri om de skal nedgraderes eller at jeg lar dem tenke disse tankene.......... vi greier dette - helt klart.
Og der har du også enda større muligheter!
Jeg konstaterer at vi har en meget forskjellig oppfatning på hva det vil si å ha en realistisk virkelighetsoppfatning. Jeg kan ikke huske å på noen måte fiske etter sympati i innleggene mine. Det jeg forsøkte var å fortelle han som startet tråden at jeg skjønner hva han mener, og siden det var stort motstand mot det har jeg i de neste innleggene forsøkt å forklare min oppfatning av hvorfor vi reagerer på den måten på slike kommetarer. At noen ikke klarer å se at vi reagerer på den måten er opp til de, men jeg vil fortsatt argumentere for at dette er så innebygd i alle mennesker at det er en impuls vi ikke selv styrer.
Og jeg skjønner ærlig talt ikke hva det her med å gjøre ting mot seg selv eller ikke. Like lite forstår jeg samnmenhengen mellom å vite hvorfor folk reagerer som de gjør og å ikke kunne kromme nakken og komme seg opp av støvet som du kaller det. Det ene utelukker ikke det andre, tvert i mot er det vel en nødvendighet!
For å igjen gå tilbake til det diskusjonen begynte med: Vi ønsker å bli lagt merke til, men ikke på en negativ måte. Men på bakgrunn av alle idealene vi har i samfunnet i dag vil menneskene rundt oss, enten vi liker det eller ikke, ha en oppfatning av oss på bakgrunn av utseende. Og selv om de kjenner deg og liker deg som person vil de, fordi de ønsker det beste for deg, at du passer best mulig inn i oppfatningen av hva som er pent og sundt. ALtså at du er tynn. Derfor tror de at ved å fortelle hvor mye bedre du ser ut med litt mindre på sidebeina vil oppmuntre deg. Og siden de fleste selv ikke skjønner at det de sier blir negativt mottat så er det bedre å ikke si noe. Husk at man i all kommunikasjon selv er ansvarlig for hvordan mottaker oppfatter det man vil formidle.
Dessverre er verden sånn...Selvfølgelig blir man målt etter vekten. For folk som ikke aner noe om vekt og vektproblemer ser man på tjukke peroner som svake mennesker; spis mindre og tren mer. Stor vekt er for mange folk et bevis på svakhet og manglende selvkontroll.
Hvis det kommer en tykk (da mener jeg tykk som jeg har vært) og en tynn inn til jobb interjvu med like kvalifikasjoner, hvem tror du de velger? Spesielt i mitt yrke, jeg er ikke i tvil om at min arbeidsgiver mer fornøyd med meg nå som jeg har gått ned - ikke pga arbeidsinnsatsen, men fordi jeg er en bedre "representant" for arbeidsplassen (jeg jobber med markedsføring/PR)
Det var hjerteskjærende, men jeg så et program på TV hvor de hadde gjort tester hvor de viste barn bilder av andre barn av ulike nasjonaliteter og størrelse og spurte hvem de kunne tenke seg å bli venner med. Gjett hvem som var minst populære: de tykke barna...
Ellers så viser jeg til innlegget mitt over.
Til slutt kan jeg bare nevne at selvfølelsen min er MYE bedre nå en for 6 mnd siden da jeg veide 96 kg. Mye fordi jeg føler meg normal, jeg skiller meg ikke åpenbart ut (jeg tenker ikke lenger at når noen ser på meg så er det fordi jeg er unormalt tykk), jeg passer inn i normale klær (kjempe glede å kunne finne noe annet enn i xxl butikker),osv... Ikke minst så var jeg selv min sterkeste kritiker når jeg var tykk, og jeg føler for første gang på mange år at jeg kan være litt stolt av meg selv. Dette er selvfølgelig ikke "riktig", men en realitet når alt kommer til alt.
Det er helt fint at din verden ikke er sånn, men jeg synes det er ufint å rakke ned på andre fordi man har et annet syn på ting.
At vi ikke ser verden på samme måte er en ting, men å argumentere med at andre er dumme, eller antyde at alderen her spiller noen rolle er virkelig lavmål. Da er i hvertfall jeg ferdig med å diskutere:)
Menneh, menneh.. er det slik at man alltid må tolke ting motsatt av det de sier?
Om noen sier at jeg ser bra ut og har vært flink fordi jeg har gått ned i vekt, så blir jeg sur, fordi det betyr at de syntes at jeg ikke var flink før, og at jeg så dårlig ut...
Men om noen sier at jeg har lagt på meg.. skal jeg da ta det som et kompliment om at jeg var flink og så bra ut før?
Blir veldig komplisert viss vi ikke bare kan tro på det folk sier. De fleste gjør det jo for å være hyggelig. Og jeg mener selv at når jeg roser noen, så mener jeg det, det er ikke noe jeg bare sier.
Jeg må innrømme at jeg av og til irriterer meg over småting som folk gjør.. sånne ting som kan være totalt uviktige. Da må jeg bare si til meg selv at "silje, nå må du skjerpe deg, du kan ikke tillate deg å bli irritert over det der!"
Kanskje vi rett og slett må finne oss i å få komplimenter også? Det er da absolutt ikke det verste man kan høre, og så får man bare prøve å blåse i om det ligger noe bak. Det har jo tross alt ikke noe å si hva de mener. Iallfall tenker jeg det, jeg slanker meg for min egen del:)
Dette blir litt rart.. skal jeg da tenke at folk ikke synes jeg er fin i noe annet enn det "fineste jeg noen gang har gått i"? Må jeg da gå i dette hver dag? Kan man ikke bare gjøre det enkelt, og ta et kompliment for det det er(nr1):
kompliment m1 (utt -man>g; fra fr, sm o s *komplement) 1 rosende, smigrende uttalelse gi, få k-er2 om e forh, i dans: bukk, neiing
og ikke dvele så mye med det?
Det var for å illustrere at utseende har noe å si om hvordan man oppfatter folk... og at forrandring fryder kanskje? :rolleyes:
Hmmm, vanskelig å forklare hva jeg egentlig mente ja. Jo, at når de har sett ditt potensiale venter de alltid litt mer av deg. Tror jeg det var.
Hva vil du helst at de skal gjøre/si, da?
Skrev du dette innlegget for å få hjelp til hva du skulle gjøre i forhold til det/løse problemet? Eller bare for å høre om andre følte det på samme måte?
(Eller det var vel strengt tatt firth som starta denne tråden, men jeg har inntrykk av at du er rimelig enig).
Egentlig vil jeg at de ikke skal si noenting. Så slipper man å føle at man skuffer de ved å legge på seg igjen ( i tillegg til at man selvfølgelig skuffer seg selv). Og det var vel egentlig bare det jeg ville poengtere, når jeg så at firth fikk masse pepper for å si noe jeg syns han hadde helt rett i. Og hjelp til å løse problemet? Nei absolutt ikke. For det første er det jo egentlig ikke mitt problem men de som sier det som ikke kan ordlegge seg bedre. Og for det andre så holder det vel å konstatere at det er et kommunikasjonsproblem mellom mennesker med velmenende, men feilslåtte oppmuntringer, og oss som prøver å bli godtatt for noe vi er og ikke for noe vi burde være.
Men når folk gir komplimenter, så er det jo som oftest på grunnlag av noe(utseende, oppførsel, utførelse osv), som skjer/er der og da. Og da må man jo prøve å glede seg over det, og ikke spinne negative tanker rundt hva den andre ville ha synes om ting var på en annen måte. Det finnes ikke bare bra og dårlig, og det er mange måter å være bra på, selv om det ikke blir nevnt hver dag.
Selv om jeg roser elevene mine for at de har vært flinke å jobbe en time, så betyr jo ikke det at jeg er misfornøyd med dem til vanlig.
Jeg synes bare det blir så uendelig trist om vi skal slutte å rose hverandre. I dette kommunikasjonsproblemet som du kaller det, ligger vel problemet vel så mye i at motageren tolker det feil, enn at avsenderen sier noe feil.. mener nå jeg.
Vet ikke om vi kommer fram til noe i denne tråden, men jeg har ikke tenkt å slutte å gi folk komplimenter, verken på vektnedgang eller andre ting.
For min del så syntes jeg komplimenter av typen "åh, har du slanket deg" eller "åh, så bra du ser ut" osv etter at jeg hadde slanket meg ikke noe særlig for noen år tilbake, for da måtte jeg på en måte innse at jeg ikke så så bra ut før.
Rart igrunn, siden jeg ikke synes jeg ser bra ut nå heller :p
Nei, jeg tror ikke den som sier det mener det sånn, men jeg tenker sånn..
Dessverre.
Nå har jeg riktignok blitt flinkere til å bli glad om noen ser jeg har tatt av :D (men så har jeg blitt mindre flink til å ta av :p)
Vi kan godt diskutere, og man kan tenkte hva man vil, - men å kalle noen stokk dum fordi de mener noe annet og har en annen virkelighetsoppfatning enn en selv vil vi ikke ha noe av her i forumet. I tillegg insinuere at man ikke vet bedre fordi man ikke har mange års erfaring på nakken er også på grensen til det akseptable.
[color=purple][/color]
Hver og en har vi hver vår oppfatning av hva som skjer rundt oss, - både unge og gamle har vi samlet erfaringer på godt og vondt. Ord og hva omgivelsene sier/gjør påvirker oss på forskjellig måte. Og ord kan såre verre enn slag, selv om intensjonen bak er god og personen son utrykker dem ikke mener noe vondt med det. Men man må få lov å føle hva man vil. Jeg er utgangspunktet enig i at en ikke skal la seg knekke, men reise seg opp og stå på. MEN siden vi har forskjellig bakgrunn og vi ikke VET ALT om hverandres liv og hvorfor vi reagerer slik vi gjør, bør vi iallefall holde diskusjonen på et saklig nivå og respektere at andre føler og mener annerledes.
[color=purple][/color]
Jeg beklager. Jeg ble litt for engasjert og for revet med. Min mening er ikke å klassifisere Carisma som dum. Mitt poeng er at det er sosialt uintelligent og påstå at : tynne mennesker er pene og tykke mennesker er stygge.
Jeg er også overbevist om at Carisma kjenner mange mennesker med forskjellige lyter og jeg tror ikke hun selv sitter med en slik erfaring som kan dømme disse menneskene rundt henne og evnt hvor stor betydning har det for henne?
Mitt poeng var som sagt ikke og korsfeste, men jeg har selv en utfordrende hverdag og jeg blir litt oppgitt over "gi-opp-kulturen" og det og ikke stille krav til seg selv men ende opp som "stakkars-meg" og alle andre skal være forståelsesfull.
Mitt poeng - er og det er uansett hvilken problemstilling/utfordring du lever med; du kan ikke endre andre - du kan endre deg selv.... i det ligger det hvilke holdninger du gir - hvordan du selv tar det fordi vi er alle like mye verdt.... Og det er kjempeviktig og holde fast på det og gjør du ikke det - så har du tapt. Men du har tapt med din egen tankegang/motivasjon.
Dette høres nok kanskje krasst ut igjen, fordi jeg er ganske konkret og direkte. Men jeg er ikke direkte mot personen Carisma men argumentene til Carisma.
Jeg vil også si at skulle jeg forholdt meg til hva som blir argumentert med her på tråden av hvordan komplimenter blir tolket og vridd, så hadde jeg ikke kunnet svart på noe. Men jeg velger og ikke nedgradere disse menneske og gå den veien, men velger heller og diskutere som om de er vanlige mennesker som er like mye verdt som alle andre. Dette høres kanskje rart ut hvis dere føler jeg er hard, men som sagt, mitt forsøk er å være konkret og direkte.
Jeg forstår faktisk begge leire her, selv om uttrykksformen er noe tilspisset.
Jeg var slank til jeg kom i 30 årene og giftet meg. Da fikk jeg plutselig mat hver dag og gikk opp i vekt (jada..jeg spøker litt her).;)
Det var vanskelig en periode med kommentarer om at jeg hadde "est ut" og "så tjukk du er blitt". Sånt sliter på selvbildet, men av en eller annen grunn så begynte jeg å gi blaffen. Jeg forbannet meg på å bli best i det jeg driver med og begynte etterhvert å avansere i jobben.
En dag fant jeg ut at jeg faktisk har det innmari bra. Føler meg ikke spesielt stygg, bare en smule stor. På den annen side vil jeg aldri tilbake til den pingla jeg var i 20 årene, jeg er tross alt mann. :D
Nå skal jeg slanke meg, men fordi jeg har lyst.
Det betyr IKKE at jeg ikke setter pris på at folk ser at jeg har gjort en innsats for å bli kvitt en del fett. Jeg vil nok like å høre det like mye som jeg mislikte kommentarene da jeg la på meg. Selv om jeg strengt tatt ikke bryr meg lenger.
Så lenge jeg er i god form og har det bra inni i meg er det greit for meg. Det er mange ledere i politikk og næringsliv som har bilringer både her og der, de får det til likevel.
Hva er det jeg surrer med egentlig: Jo, så lenge du projiserer kompetanse og sikkerhet så kan du se ut hvordan du vil. Jeg har også lest skrekkhistorier om ansettelsesintervjuer og lønnsforskjeller p.g.a utseende, men jeg velger å fnyse av det. Jeg ville ikke likt å bli ansatt et sted med slike holdninger uansett.
Lykkes jeg å gå ned noen kilo så er jeg glad, men i så fall gjør jeg det for meg. Blir jeg for feit så får jeg vel heller kjøpe meg en større bil :cool: .
Som dere sikkert skjønner så liker jeg å se litt humoristisk på ting, hvis jeg tramper noen på tærne nå så ber jeg om unnskyldning. Selvsagt er jeg selvhøytidelig til tider, men jeg skal leve resten av mitt liv uten å skamme meg. Liver er for kort til det.
Tror dere Mick Jagger og Keith Richards fikk mange damer fordi de var pene eller? :D
Neeeei, men de hadde/har gresselig masse penger da ! :p Penger og/eller makt tiltrekker enormt. Det er derfor menn som Jagger, Richard, Donald Trump og co har trofè koner hele gjengen.... eller kanskje de har noe annet ??? Sjarm, utråling eller ... ? Tror sannheten er delt jeg.
Men når det gjelder oppfatningene hos mange, tror jeg det er slik flere overvektige dessverre har et dårlig selvbilde, - manglende selvfølelse. Noe som igjen gjør at en kommer inn i en vond sirkel. Når man i tillegg får uvettige kommentarer fra folk (uansett hvordan de er ment) reagerer mange med å mure seg inne og rett og slett gi opp. Det er vondt og det er trist. I mange tilfeller sliter man med dette selv etter at man har tatt av mange kilo. Mange er vant til dømmende kommentarer og blikk - og klarer ganske enkelt ikke å omstille seg til å takle positive kommentarer fordi selvbildet er dårlig. Og det kan jeg godt forstå;
Hver gang det kommer en eller annen artikkel i avisene/nettavisene om årsaker til fedme er det alltid negative og dømmende kommentarer å lese. (I de fleste nettavisene kan du kommentere artiklene helt nederst). Det er skremmende lesning hvor lite forståelsesfulle og lite tolerante folk er. Hvor belærende de er. Skjeldent det kommer kommentarer som "å dette var interessant" etc. Det samme gjelder blogger på nettet. Jeg har to nieser, skjønne mennesker, veldig dyktige faglig begge to, men de BLIR diskriminert på grunn av vekten sin. En tidligere kollega av meg fortalte om flere episoder hvor hun klart og tydelig fikke beskjed om at jo, hun var kvalifisert for jobben, men hun "passet ikke inn i settingen" - på grunn av vekten.
Som jeg skrev tidligere, vi har alle forskjellig utgangspunkt og reaksjonsmønster. Det handler om respekt, -i en ideel verden respekter vi hverandre på tvers av rase/hudfarge/utseende/vekt, religion og språk. I prakis funker det ikke slik i den virkelige verden.....
....egentlig var dette litt utenfor tema, - det er bare en kommentar til hele debtatten.....
Det er der du tar så sørgelig feil. Mennesker har fordommer mot overvektige. Det er et faktum som gjenspeiles i forskning og i samfunnet generelt. Til og med overvektige har fordommer mot andre overvektige. Det er trist, men sant. For øvrig er jeg helt enig med Carisma i det hun beskriver, og det er synd å se at det ikke trenger inn hos enkelte. Jeg er også fristet til å melde enkelte på kurs i folkeskikk, fordi det ikke er pent (eller akseptert) å kalle folk stokk dumme og sosialt uintelligente.
Jeg er enig med Albertine. Feite folk blir stemplet.Ikke trener vi nok, og vi stapper inn mat vi vet vi blir feite av. Dessverre er det nok slik at fedme er et tegn på at vi ikke har kontroll. Og det spiller ingen rolle om det er sykdom/latskap eller arv. Jeg kan bruke meg selv som eksempel. Jeg har alltid blitt sett på som rolig og lat. Men jeg vet at jeg jobber atskillig flere timer med tyngre arbeid enn mange av dem som mener jeg er lat. Og det har irritert meg en god del. Men nå har jeg lært å gi f... i kommentarene. Og invitert flere av dem til å bli med på en arbeidsdag. Men ingen har enda dukket opp. Pussig?
Og feite folk som har slanket seg og klart å holde vekta er faktisk de verste. Jeg møter flere fordommer om latskap, feit mat etc. fra dem enn normalvektige. De har jo tatt seg sammen, og da kan jo andre gjøre det også.
Dette er vanskelig. Og det eneste vi kan gjøre er å påvirke motsatt. Ikke la osss affisere av andres uforstand og andres selvhevdelse. Vi må kjøre vårt løp, og ikke bli en av dem om vi lykkes.
Storsinnet bør vi være, om det er fargede, handicappede eller feite. Det er ikke det ytre som teller, men hva en person er og gjør. Vi må søke visdom og klokskap. Ikke overflatisk lykke.
Både handicappede og fargede har lovfestet at man ikke kan diskriminere de på bakgrunn av hvem de er. De kan jo tross alt ikke for det... Røykere, overvektige og homser derimot..... Vi er vel det nærmeste en paria-kaste du kommer :rolleyes:
Og av en eller annen grunn er det nærmest politisk korrekt (hvertfall på nettet) å fortelle oss overvektige eller røykere hvor dårlige mennesker vi er. Hører steinene single i de små glasshusene de sitter i!
Og sosial uintelligente? Ja, det kan man kanskej kalle det. Men det er en kollektiv uintelligens som trykkes på oss fra både medmennesker og media.
Jeg har alltid litt for store forhåpninger til folk og regner med at de gjør sitt beste til enhver tid. Så i et sånt tilfelle ville jeg tenkt at "jamen, dere kan jo, hvorfor gjør dere ikke det hele tida da??". Og jeg blir like skuffa gang på gang.....
Jepp, tenk hvor hardt jeg har det da? Overvektig, keivhendt homse! Jeg er så stor at jeg ikke kommer inn i keivhendtbutikken så jeg får kjøpt keivhendt-sakser så jeg får klippet til dressen jeg skal ha i bryllupet jeg ikke får inngå i kirken!
(ja, jeg er homse, keivhendt og overvektig, men i tilfelle humorfilteret deres er tett - jeg tøyser nå...)
Kanskje Flanders har postordre? På keivhendtbutikken mener jeg? :D
Forøvrig er jeg overvektig og røyker... Og som om ikke det er nok sier jo alle at man legger på seg når man slutter, så jeg kan jo ikke DET engang! :D:D
Nå bad jeg om unnskyldning for "stokk dum"....
Når det gjelder og kalle ett uttrykk som : "Tykke folk er stygge og tynne folk er pene" sosialt uintelligent, så stiller jeg meg undrende til hva folk egentlig vil her inne.
Jeg har lest litt nedover. Og jeg må innrømme at mine øyne blir store når jeg ser hvordan dere pakker dere inn og degraderer dere selv i samfunnet. Og dere synes dere er SÅ berettiget til det??? Jeg skjønner ikke hvorfor??? Og hvorfor i all verden oppmuntrer dere hverandre til å gjøre det? Ser dere ikke hvor destruktive dere er for deres egen del?
Dere kan ikke en gang side stille dere med andre grupper i samfunnet som har utfordringer, nei, for de har lovfestet.......... osv. Unnskyld meg, men hva er det med dere da som det ikke feiler noen andre?
De fleste mennesker har utfordringer i livet.......... ganske mange har store utfordringer. Men man kommer ihvertfall ingen vei med å nedgravere og innsulle seg i slik propaganda dere gjør her inne og det er LOV og degradere seg selv i forhold til samfunnet? Hvem i all verden skal kunne hjelpe dere da?
Karisma er ett flott ord. Men du må tro på det skal det være flott. Tror du ikke på karisma, så går du også glipp av det meste. Bare det og tro/vite at man er likeverd og kunne stå i det vil lyse av deres ansikter. Men sitter dere her og dingler og degraderer dere selv og føler dere utsatt av komplimenter.......... jeg spør.......... hvor vil dere? Hva skal folk kunne tro dere er verdt hvis dere argumenterer gang på gang at dere ikke er verdt noe?
Noen argumenterer om barn som valgte tykke barn bort. Ja, barn er ofte stygge med hverandre. Men vi er da ikke barn, vi har da andre erfaringer..... bruk dem og oppfordre alle til å bruke sine erfaringer, sin sosiale intelligens......... ikke sitt og rakk ned:eek:
Jeg gir meg her.... tenk litt da...... og sitte og jatte med pga dårlig selvfølelse.... gir det deg og de andre ett bedre utgangspunkt??
Jeg har tro på å være ærlig og vise respekt med å snakke til deg som et voksent menneske og ikke gli på den "lette-siden" fordi en egentlig ikke bryr seg. Lykke til - men dere må faktisk ta i ett tak selv. Og handikappede/fargete eller andre med store utfordringer har det ikke bedre enn dere.... Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du TAR det.
Forsvidt, men spørsmålet er vel mer hvor lenge man gidder å ta det?...
Jeg tror nok opplevelsen av omverdenen har litt med hvor mange kilo for mye man drasser rundt på. Det er stor forskjell på 10-12 kilo for mye, og 30-50 kilo.
Og ja, jeg har opplevd å ikke få jobber pga vekta. Og å få slengt dritt på trikken. Og ute på byen. Men det er likevel ikke det som har gitt meg den verdensoppfatningen jeg har. Det er observasjoner og søking etter fakta gjennom flere år.
Og man kan pjatte videre om at alle vil det beste for en til man blir blå, og stikke huet i sanda, men det skjuler likevel ikke det faktum at de faktisk veldig sjelden vil det. De vil sitt eget beste.
Og ville sitt eget beste...... det burde alle ville. Men det er ikke motpolen til å ønske andre vel og kunne glede seg på andres vegne.
Hva vil du for deg selv da?
Jau, men man klarer jo ikke å prestere max hele tiden. Det er jo naturlig å ha gode og dårlige dager - for meg både på trening, i klasserommet og hvordan jeg har det med meg selv. Men når det går bra så prøver jeg jo å glede meg over det, og ikke tenke at det nødvendigvis betyr at jeg er dårlig til vanlig:)
og firth.. hehe.. jeg har faktisk så mange homofile venner at jeg har opptretta profil på gaysir:D (jeg finnes der som fusalusa)veldig moro faktisk. en av mine aller beste venner er homofil, og han spilte på raballder trondheim(han har flytta nå), så jeg har sett en del kamper, og jeg satt i juryen for parodi grand prix her i trondheim:)
Virker som diskusjonen begynner å dabbe litt av, men jeg kan allikevel ikke dy meg for å komme med en ny innfallsvinkel. Jeg er også en av dem som har litt problemer med å ta komplimenter og kommentarer om vektnedgang og flinkhet, men bakgrunnen for det er ikke den samme som er mest diskutert her.
Det jeg synes er verst, er å få høre at jeg er flink nå, som klarer å gå ned i vekt. Jeg blir nesten rasende inni meg, men klarer som regel å ikke bryte ut med det, for jeg tror ikke det er vondt ment. Det skjyldes nok mest uvitenhet. Uansett, det som gjør meg så nedfor, er at det var søren meg før jeg var "flink" (liker heller ikke dette ordet i denne sammenhengen, men det er ikke den delen av diskusjonen jeg vil ha tak i nå), for da slet jeg i årevis med lite og mager mat, mosjonerte i timevis og sultet og var virkelig standhaftig uten nevneverdige resultater. Så jeg synes det blir et hån mot den tøffe perioden i mitt liv å si at jeg er flink nå, for nå har jeg det godt med både maten og meg selv, fordi jeg har funnet en løsning og ikke behøver hverken å sulte eller slite meg fordervet for å prøve å gå ned i vekt.
Det med å være flink handler jo også om at man klarer å nå et mål man har satt seg, og ikke bare at utseendet forandrer seg.
Hvis ikke dere synes dere er flinke og at det er bedre å være noen kilo lettere enn man var i utgangspunktet. Hva er det da som motiverer for vekttap? Hvis ikke vi er flinke når vi går ned i vekt, hvorfor kan vi ikke da bare forbli feite?
Wow, denne diskusjonen har blitt lang (og heftig)...
Carisma: Jeg tenker to ting angående det du skriver:
Ting er ikke svart-hvitt. Flink nå, betyr ikke ikke-flink før. Fin nå betyr ikke stygg før. Jeg har veldig mange fine kjoler, og alle er veldig fine på sin måte. At noen sier at jeg er fin i den jeg har i dag, betyr ikke at den jeg hadde i går var stygg,- men fin på en annen måte. At noen sier jeg er flink som har fullført en høgskoleutdannelse, betyr ikke at jeg ikke var flink før det.
Det man selv tenker projiserer man ofte over på andre mennesker. Særlig negative tanker... Andre mennesker tenker svært skjelden negative ting om oss, veldig ofte er det vi som tillegger dem negative meninger gjennom våre tolkninger (som er basert på vår egen verdens-og menneskeoppfatning). Det er så utrolig leit å forholde seg til mennesker som tolker alt en sier negativt. Og gir jeg et kompliment, så blir jeg oppriktig lei meg dersom vedkommende misstolker det og tillegger meg ondskapsfulle og negative meninger.
Jeg er en av de som elsker å gi folk komplimenter fordi jeg elsker å få mine medmennesker til å føle seg vel.
Når jeg sier "den fargen er helt nydelig til deg" så betyr det IKKE at de andre fargene ikke er fine
Når jeg sier til en som har gått ned i vekt eller som holder på å gå ned "så flink du er" så betyr det "så flink du er" det betyr IKKE at hun/han ikke var flink før
Hvis jeg sier "den nye bilen din er dritkul" så betyr ikke det at den gamle var stygg. Men hvis jeg sier "den nye bilen din er mye tøffere enn den gamle" så mener jeg det
Som bla lise og jomfrua påpekte så sier ikke et positivt utsagn noe om at situasjonen var negativ før. Ikke i det hele tatt. Når jeg gir komplimenter så er det min måte å si "jeg ser deg" på.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
