Jeg prøver å ta opp problemet med mobbing på skolen til datteren min. Jeg har sent brev til skoleledelsen med beskrivelse av hva min datter observerer. Jeg ønske å ha noen konstruktive ideer å bidra med når dette forhåpentligvis blir tatt opp. Derfor prøver jeg meg her, om noen kanskje kan hjelpe meg.
Finnes det noe gode kurs eller "opplegg" for å lære ungene konstruktiv konfliktløsning?
Finnes det ressursmiljøer eller personer en kan leie inn, eller på annen måte dra nytte av?
Dere som er lærere, hva ville dere ønsket dere at foreldrene gjorde i en slik situasjon? Arrangere sammekomster/aktiviteter på kvelden, stille opp med mannskap i friminutter og på busser, betale for kurs og ressurser eller andre ting?
Hva har dere god erfaring med, når det gjerlder å lære ungene å oppføre seg mot hverandre?
Noen bra nettsteder jeg kan begynne å nøste?
Jeg er kjempetakknemlig for alle ideer og tips om temaet.
På barneskolen der ungene mine gikk hadde de noe som het "Olweusprosjektet". Det fungerte veldig bra, jeg synes barna ble tryggere og samholdet ble bedre. De lærte å gjenkjenne mobbing og å stoppe det. Og det var i utgangspunktet et belastet miljø. Se på denne linken: www.uib.no/psyfa/hemil/mobbing/
Sønnen min ble mobbet fra 2-5 klasse. Han går nå i 7.klasse, og mye har endret seg siden vi oppdaget det.
Heldigvis hadde han en lærer som tok problemet på alvor, men en rektor som var helt bak mål.
Jeg skrev en klage til skolesjefen i kommunen, hvor jeg klaget på hans skolesituasjon. Rektor ble snurt, for hun synes det var å ta det vel langt, men det var først da ting ble tatt tak i.
Han "sliter" litt ennå.... men ikke slik at han blir slått og sparket men de andre står rundt han i skolegården lenger. Har skjønt at det kan være litt på det psykiske planet avogtil ennå.
Vi har brukt mye tid på å snakke om det hjemme. Løsninger, hva han selv kan gjøre, hvem han skal snakke med....
Skolen har satt mobbing i fokus... det er ikke regnet som sladring å si i fra....
Han er på mage måter mer voksen enn mange av hans jevnaldrende nå...
I tillegg har han fått diagnosen ADD som er mye det samme som ADHD... men uten hyperaktivitet. Han er meget rolig, men sliter med konsentrasjon og oppmerksomhet... oxo kalt Hyperkinesi...
legger ved noen linker... og et eksempel på en klage per brev.... og et råd fra anonyme foreldre av mobbeofre
Din sønn er heldig som har en mor som stiller opp og gjør noe. Det gjorde ikke mine foreldre. Min barndom var grei hjemme og privat, men et helvete på skolen og ute. Har ennå sår som jeg tror aldri vil bli borte. Det er utrolig hva dumme unger kan forårsake av ødelagte liv og knuste drømmer. Svært mange må bruke hele sitt voksne liv på å finne tilbake til sitt opprinnelige stolte og selvsikre jeg. Mange mislykkes.. Heldigvis er jeg av den typen som aldri gir meg, så på sett og vis har jeg lykkes langt på vei. Men som sagt, mange som aldri greier å sette beina under seg igjen. Derfor er det vi gjør som foreldre for våre barn så utrolig viktig. Man skal ikke ignorere mobbing. Mobbing er en yderst alvorlig sak, både for offeret og for mobberen. Så kjempeflott at du tar tak i det og bruker krefter og energi på noe som er så viktig for din sønns framtid. Skulle bare ønske at alle foreldre var like engasjerte. Da hadde ikke ordet mobbing engang eksistert.
Fjonken....
[font=Arial][/font]
Det er nok av dem som aldri har fått hjelp eller støtte.... Jeg for min del fikk en sorg jeg måtte deale med når jeg oppdaget det vonde.
Jeg satte meg selv og mine følelser til side for så å ta opp kampen.
Å være sta er en god egenskap her.
Jeg har snakket med mobber`ne selv, og må virkelig si at jeg er overrasket over hvor frekke enkelte barn er.
[font=Arial][/font]
Likevel fikk de klar beskjed, om at hvis de "straffet" min sønn pga det, skulle de virkelig få se hva jeg kom til å gjøre.... ikke som en trussel, men som et løfte...
Jeg ble som en løvinne med løveunger som følte meg truet. Det hjalp på de frekke. de andre synes oxo at det var flaut at jeg kanskje måtte fortelle det til mamma og pappa.... at barnet ditt er en mobber....
[size=2][/size]
Jeg hjalp til på alle arrangementer som var på skolen, hjalp til på idrettsdager.... De så meg, og det virket som om det hjalp i tillegg til de tiltak skolen hadde.
[font=Arial][/font]
Jeg jobber i uniform, og denne kan virke litt avskrekkende. Møtte stadig opp i den hvis jeg skulle innom rett etter eller før jobb....
[font=Arial][/font]
Gjorde igrunn alt som sto i min makt i den der krigen !
[font=Arial][/font]
I tillegg skolerte jeg gutten min i god konflikthåndtering, samtaleteknikk..... og når han skulle trekke seg unna....og faktisk når han skulle ta igjen...
[font=Arial][/font]
Alt hjalp....
Følte mange ganger at jeg vandret på en egg....
Var redd for at vondt skulle bli værre....
Men tenkte på sønnen min.... og da følte jeg at jeg gjorde det rette...
Jeg tror han ble fornøyd selv oxo... Han var iallefall ikke flau over meg, men følte det var trygt....
Som tidligere mobbeoffer kan jeg si deg at all reaksjon er bedre enn ingen reaksjon. Så følger du hjertet kan du ingenting galt gjøre.. ! Fortsett i den leia du. Du gjør alt riktig!
Tusen takk for inspill alle 3. Akkurat hva jeg trengte. Heldigvis står min datter bare på sidelinjen og er hverken offer eller overgriper, men likevel synes jeg ikke vi kan overse problemet. Takk igjen. Og jeg tar gjerne imot enda flere tips ..
Er så bra å se at folk prøver å gjøre noe. jeg har blitt mobba hele mitt liv mer eller mindre. På barneskolen prøvde jeg å snakke med en lærer. hun snakka litt med han som mobba meg, og så ble ting bedre for 1 uke. så begynte ting igjen. når vi skulle over på ungdomskolen skulle de dele klassen og vi havna i hver vår klasse. det gjordet tingene bedre der og da. han slutte på skolen etter hvert... eller så mye man kan slutte på ungdomskolen. såg ikke noe til han. trodde ting var over. da kom det en ny. Denne gang en jente. det var ENDA verre. for hun var jo over alt. og aller hverst i garderoben. var ingen som såg det. jeg klarte ikke å sidet til noen denne gangen for ting var gått for lagt. jeg slutta nesten å ha gym. sulteslanka meg osv. jeg overlevde ungdomskolen det er jo "bare" 3 år. håpte ting var over.
Bestemte meg for å søke på byskoler, for å komme meg langt vekk fra alle. Men dette var det vist en regel mot!! vi med gode karakterer vi måtte gå på den lokale skolen for at den ikke skulle bli full av folk med dårlige karakterer. Og gjett hvem jeg havna i klassen med! i løpet av året fikk jeg nok. en dag knakk jeg sammen utenfor garderoben og gymlæreren fant meg der. hun som ofte var tøff og barns ble helt en annen person. hun hjalp meg veldig. Jeg fikk utrolig mye hjelp. først snakket jeg med henne. så snakket hun med noen andre lærere. så hadde hun en time med klassen før jeg kom på skolen en dag. dette var på slutten av året. på sommeren kom rektor inn i bilde. De ville flytte meg til en annen klasse.. men det var vanskelig fordi det bare var en økad. lingje. og der ville vi begge gå. rektor hadde møte med henne og han var rystet når han gikk derifra. foreldrene hadde støttet henne i at hun ikke mobbet, hun bare poienterete feil med meg som hun synest var viktig å få frem(?). etter 2 uker fikk skolen et langt unnskyldningsbrev fra foreldrene hennes. ting føltes litt bedre for meg. jeg fikk egen garderobe. og jeg hadde ikke øyekontak med henne resten av året. men jeg følte meg forsatt fanget. hun var til stede over alt!
jeg måtte vekk for å få fred med meg selv. siste året på vidergående fikk jeg en sjangse jeg ikke kunne la gå i fra meg. de fjerna et fag jeg ville ha på den skolen jeg gikk. og DA har man lov å bytte :D jeg bytta til BHG i bergen og hadde et FANTASTISK skole år. bestevenninna mi bytta og og vi havna i samme klasse. FLAKS!!
jeg måtte vekk fra hjemstedet for å få fred.
men jeg hadde håpet at ting aldri kom så langt.
Det jeg vil frem til uten om å lette hjerte mitt litt er at det hadde vert bra om ting ble tatt alvorlig i yngre alder. Lærer barn å oppføre seg sivilisert, og se mobbing i ung alder kan det godt hende mobbing kommer til å forsvinne oppover i skolen i mye større grad!
mobbing er noe av det verste som finnest. jeg har blitt flink til å gjennkjenne mobbing men jeg tror ikke andre er det!
Dette er et veldig stort og tungt og vanskelig tema!
Jeg har erfaring med mobbing både personlig og profesjonelt. Jeg ble mobbet selv i mange år på skolen, og den gangen eksisterte ikke ordet mobbing en gang... Problemet var ikke definert. Det var heller ikke vanlig å si fra om sånt, følgelig led jeg i stillhet, og familien min visste ingenting. Faktisk er det bare et par år siden storesøsteren min fikk vite dette, og hun ble så sjokkert og så rasende at hun visst ville ha satt seg på første fly til Tromsø og ta mobberne fatt...
Mannen min ble også mobbet i flere år, og da var det en medelev som sa fra til læreren. Men lærerens samtale med mobberne førte overhodet ikke til noen endring. Min svigerfar gikk hjem til en av mobberne og snakket med faren, men kom ikke noen vei, fordi faren bare hevdet at hans sønn slett ikke gjorde noe sånt.
Datteren min ble mobbet på barneskolen, og skolen gjorde ikke noe med det annet enn å si til mobberne at nå måtte de være snille. (Jeg har senere snakket med en annen mor i den klassen som var rasende på skolen fordi de heller ikke gjorde noe med mobbingen av hennes datter.) På ungdomsskolen ble datteren vår og vi utsatt for en ren trakasseringskampanje med telefonterror, trusler og slibrige brev, dels av de samme mobberne som på barneskolen, og da kontaktet vi rett og slett politiet til slutt. De anbefalte oss å skrive ned så mye som mulig og sende til skolen og foreldrene - politiet kunne ikke gjøre noe fordi mobberne var under den kriminelle lavalder. Vi skrev brevet - det ble 6-7 sider langt, bare oppramsingen av hva som hadde foregått over to-tre måneder - og sendte det til rådgiverne på de aktuelle skolene (det var 3 ungdomsskoler) og foreldrene, pluss styret i blokken her, for flere av dem bodde her. EN - bare en - av foreldrene ringte og sa hun skulle garantere at dette ikke hendte igjen. Vi hørte aldri noe fra de andre. Rådgiver på skolen der datteren gikk, skrev brev og sa de skulle gjøre hva de kunne. I ettertid har jeg fått vite at mobberne gikk til samtaler med helsesøster. Men det ble i alle fall slutt.
På skolen der jeg jobber, har vi årlige trivselsundersøkelser med barna, der vi blant annet spør om mobbing, både om de selv blir mobbet eller plaget, og om de vet om andre som blir det. Vi har også en handlingsplan som følges når det dukker opp mobbing. Vi har undervisningsopplegg som lærer barn sosial kompetanse ("Steg for steg" og "Det er mitt valg") som brukes på alle trinn, og vi har årlige møter med klassekontaktene for å legge opp trivselstiltak. Elevene er flinke til å si fra om mobbing, det samme er foreldrene. Det er alltid rektor som tar seg av mobbesaker, for å markere hvor alvorlig det er. Foreldrene kobles alltid inn, det gjøres klare avtaler med mobberne - skriftlig! Etter en tid kalles mobbeofferet inn til ettersamtale der det spørres hvordan det har gått, og så følges det videre opp. Dersom det ikke stoppes, settes det inn mer drastiske tiltak. I verste fall kan mobberen bli flyttet til en annen skole.
Det er lite mobbing hos oss. Det forekommer, og vi har hatt noen leie saker, men stort sett er det veldig lite i forhold til det jeg har sett andre steder.
Jeg tror det er viktig at foreldrene "vises" i skolen. Foreldrene i den klassen jeg nå har, er veldig flinke til å arrangere turer, bakekvelder, kinokvelder, spillkvelder, svømme- eller skøytekvelder... De er et oppkomme av ideer.
Og fremfor alt tror jeg det er viktig at ungene ser at de voksne bryr seg!
Det går godt an å si fra om mobbing, selv om det ikke er ens eget barn som mobber eller mobbes. Ledelsen hos oss sier at vi må få tilbake "kjeftekjerringene" - altså de som bryr seg. Holdningen om at "det angår ikke meg" (eller enda verre, holdningen fra enkelte barn om "angår det deg, kanskje??") må vekk. Vi er alle ansvarlige for hverandre.
Takk, Karin, for at du deler av all din erfaring. Det gjør meg tryggere på at det er riktig å ta opp. Rektor fikk brev av meg i går, med kopi til lærere, trinnkontakter og FAU. Jeg vet trinnkontaktene tar det opp i morgen. Nå er jeg spent på rektors reaksjon. Han er ikke kjent for å være spesielt offensiv ... men vi kan håpe!
Jeg tror du gjør helt rett her, Guro. Veldig bra at du sender brev med kopier! For om ikke rektor gjør noe, må i alle fall noen andre reagere! Kanskje de kan legge et lite press på rektor, hvis han ikke tenker å gjøre noe? I alle fall burde trinnkontakter og FAU være interessert i å støtte dette... Jeg vil jo tro at også lærerne vil det, men en rektors holdninger KAN smitte over.
Lykke til! Send gjerne PM om du vil. Kan f eks sende deg detaljer om vår handlingsplan mot mobbing. Og så anbefaler jeg deg å la deg velge inn i FAU! For der kan du gjøre en forskjell, mer enn noe annet sted!
Tusen takk for tilbudet. Det kommer nok en PM etterhvert ..
Ja, her møter jeg meg selv litt i døren. Jeg har ikke helse til å ta på meg verv enda, samtidig som jeg er såpass mye bedre at jeg begynner å engasjere meg ...:o
Takk!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
