< Tilbake til oversikten

Krefter og energi - eller mangel på?

#1

Fedonisten sa for siden:

I flere år har jeg tenkt mye på hva som gjør at vi føler at vi har energi, overskudd, krefter, pågangsmot - eller hva vi nå kaller det. Tror mye handler om det samme uansett hvilken merkelapp vi setter på det. Minst like viktig er det å finne ut av hva som gjør at vi føler at vi MANGLER den samme energien, overskuddet osv...

Jeg begynte å tenke på disse tingene for over 15 år siden, da jeg var mye i kontakt med 'Landsforeningen for Trafikkskadde' og 'Norges Whiplash Forbund'. (For ordens skyld - jeg har ikke noe i mot disse foreningene altså!) Jeg møtte mange som var i samme situasjon som meg selv; vært i trafikkulykke, mistet mye av sosialt nettverk pga. manglende evne til å delta på ting, brukte mye tid og penger på behandlinger/legebesøk/spesialister/medisiner, var sykmeldt og på vei til attføring/uføretrygd - og helt 'i begynnelsen av livet'.

Det som ofte slo meg når jeg snakket med eller hørte om andres situasjon, var at påfallende mange måtte ha hjelp til det vi kaller 'dagligdagse gjøremål' som f.eks. handling (bære handleposer), rengjøring, klesvask osv. osv. - men kunne utmerket godt ommøblere et rom hjemme en kveld. Uten at det ble noen ettervirkninger også.

Og igjen - jeg må presisere at jeg VET hvor mye vondt og hvor sterke smerter og hvor dårlige disse menneskene var, det er ikke snakk om at jeg mener at de 'lurte' noe system eller noen og at det var latskap som var den egentlige diagnosen.

Hva kan det handle om da? Hvorfor klarer mennesker å utføre aktiviteter som er fysisk mye mer krevende enn andre uten å måtte legge seg eller ta smertestillende etterpå? Hvordan kan det være lettere og mindre smertefullt å ommøblere et hjem enn å henge opp klesvasken eller støvsuge?

Jeg tror kanskje det har noe med psyken å gjøre. Om at det er lettere å gjøre det som er lystbetont enn det som er 'plikter'. Kanskje fordi ting vi syns er morsom/lystbetont gir oss noe på flere plan enn bare det rent praktiske? Kanskje flere kronikere i dag ville klart å komme tilbake til et 'normalt liv' - og kanskje også tilbake til arbeidslivet - hvis de i en rehabiliteringsfase kunne ha fokus på egen kropp, mental helse og 'positive, lystbetonte aktiviteter'? Kanskje vi i en sånn fase har behov for å klare å mestre større del av det sosiale livet - enn det praktiske og hverdagslige - for å komme tilbake til 'normalen'?

Noen som mener noe om dette som vil dele med meg?

:klem: fra Fedonisten


#2

Anne sa for siden:

Konstruktivt innlegg, Fedonisten.:klem:

Jeg har tenkt de samme tankene for egen del maaaange ganger, men har dessverre ikke kommet til noe endelig svar. Selv om jeg i perioder har tenkt...Åh, nå har jeg det fint, nå har jeg funnet løsningen, for plutselig å være slått til bakken igjen.

Og jeg er en av de som plutselig en dag for kjempevondt av å bære en bærepose med mat fra butikken til bilen. Da bruker jeg trillevogn til en pose:cool: Og neste dag eller noen dager senere klarer jeg "alt". Dette er for meg helt uavhengig av om jeg har gode eller dårlige "mentale" perioder. Været derimot spiller inn. Og trolig kostholdet, men jeg finner ikke den rette balansen. Noen ganger tåler jeg belastninger, andre ganger blir de samme belastningene hindere....og DA blir jeg "smådeppa".

Selvfølgelig blir jeg verre i perioder hvor jeg sliter med "tankene" også, men det er igrunnen forståelig og akseptabelt. Kanskje er det ikke dagens mentale form som er avgjørende, men mitt generelle ståsted med psykisk helse. Hvordan har jeg det egentlig? Har jeg mye å dra på som jeg ikke vet om, som blir "pirret" i perioder og som klyper meg i vondtene mine? Se det vet jeg heller ikke enda, men jeg jobber med det.

Har en hemmelig drøm om at jeg skal finne ut av alt.....:)


#3

Summer sa for siden:

Det har noe flere sider. Den ene er som du sier at det er lystbetont. Det er for det første mye kjekkere å risikere å få vondt av noe som er kjekt å gjøre, og som vil gi en noe tilbake, og for det andre så slapper en mer av når en er i en slik tilstand, enn når en anstrenger seg for å gjøre "sure plikter".

Den andre siden har nok med hormoner å gjøre. Mange som sliter med smerter har endel stresshormoner i kroppen sin, og når en gjør noe lystbetont, så sendes det ut endorfiner og sikkert noen andre fancy saker som serotonin eller noe, som demper efekten av stresshormonene (adrenalin som er den kortvarige, og som gjerne aktiveres og noen ganger opprettholdes av tankevirksomhet - hvis en feks er forbanna på mannen eller noen som "burde" hjelpe", og kansje velter seg i selvmedlidende tanker og synes verden burde være annerledes, og kortisol, som er en mer langsom stresshormon, og som kommer når en har hatt en stresssituasjon i kroppen en tid som en ofte har ved smerter og inflamasjoner). Så når disse gode hormonene demper de slemme hormonene, så blir jo oppgaven lettere å gjennomføre. Samt at det kansje til og med svinger i løpet av dagen hva en er i stand til å gjøre. Biologisk, så er stresshormonnivået høyere om morgenen (aktivere oss til å vokne og handle, komme i gang med dagen), og lavere om kvelden(vi skal jo roe oss ned til å sove og hvile), så da kan det også være enklere å gjennomføre ting uten smerter på kvelden dersom en har smerter av å være anspent på dagen, eller man kan lettere gjennomføre noe på dagtid når stresshormonene gir oss det ekstra energikicket en trenger, og får "avslapningssmerter om kvelden.


#4

Fedonisten sa for siden:

Anne og Lise: dere sier mye av det samme som jeg også tenker, men det som gjør at jeg ikke helt blir ferdig med denne saken eller tankerekken er at jeg opplever at det i helsevesenet i dag ikke er noen som helst forståelse for dette. Eller er det mangel på kunnskap? Eller mangel på interesse for kroniske smertepasienter?

Jeg tenker at det burde være mulig å legge ting til rette på en annen måte enn det som gjøres i dag for denne pasientgruppen - for det er jo nedslående få som kommer seg UT av trygdesystemet igjen hvis de først kommer seg INN. Syns nå jeg da.

Men noe sier meg at dette er en av mine utallige naive tanker og innstillinger som slår til for fullt... :(


#5

Summer sa for siden:

Helsevesenet er jo kjøpt og betalt av legemiddelfirmaene... Medisinere er det legene er trenet til å tenke. Men de kommer jo stadig vekk et lite skritt videre da. Men problemet er at det kommer først i andrelinjetjenesten og ikke som allmenn kunnskap i førstelinjetjenesten (Skjønt jeg misstenker at kunnskapen er der, de er bare ikke trenet opp til å tenke i den retningen).

Jeg var for noen år siden på rygg/nakkeklinikken i Bergen på et opplegg, og der var det undervisning om smerter, og smertekontroll, og treningens positive efekter (med trening) og avspenningstimer, og stressforståelse, og bruk av terapimaster (sånn slyngesak man henger kroppsdeler i for å få musklene til å slappe av), og trening i å gjøre husarbeid riktig (feks hvordan en står og ikke skal stå ved oppvask, støvsuging, vask av gulv osv..) Det var veldig nyttig. :)


#6

Fjonken sa for siden:

Jeg tror det hele kan oppsummeres i ordet TILTAKSLYST. Det er en kjent sak at noe man mååå gjøre ikke er så artig å gjøre, men at noe man har lyst til å gjøre bare er godt. En hjelpetrengt tilværelse styrt av null tiltakslyst for må-gjøre-ting kan få folk til å føle seg ekstremt lite selvstendige. De føler at de er til bry og til ingen nytte. Da er det at enkelte i kjedsommelige øyeblikk får tiltakslysten over seg. Både for å få gjort noe man har hatt lyst til lenge og for å bevise for verden at jeg kan greie noe jeg også.

Der er jo så at det er forskjell på folk også. Noen greier seg uten hjelp til tross for at andre mener de har et stort hjelpebehov og andre igjen må ha hjelp til mye selv om de kanskje vurderes til å ha et lite hjelpebehov. Forskjellen ligger ikke i diagnosen og grad av smerte. To med samme smertenivå og diagnose kan ha helt ulike hjelpebehov. Det tror jeg henger sammen med personenes vilje til å greie seg selv. Innstillingen de har og ja.. også grad av latskap. Noen er latere enn andre. Noen har lettere for å gi opp og noen har lavere smerteterskel enn andre..
Men også evnen til å opparbeide seg tiltakslyst er utslagsgivende tror jeg. Den som eier tiltakslyst får gjort mye mer og holder ut lengre enn den som ikke har det. Syk eller ikke syk. Så det er altså en miks av personlige egenskaper, holdninger og strategier som gjør at noen velger det ene og andre noe annet.


#7

Anne sa for siden:

Ja, jeg tror det er mangel på "interesse" eller manglende kunnskaper om dette blant almennlegene i hvertfall. Kanskje de mener det hører inn under andre i helsevesenet fortsatt? Psykologer/psykotrapeuter?

Det er jo ofte veldig udefinerte problemer dette. Vanskelig å gripe tak i. Noen blir plutselig bedre uten påviselig grunn, mens andre aldri kommer noen vei. Og alle skriver vi vår egen forståelse av hva problemene bunner i, uten å forstå hva sykdommen egentlig er.

Litt bedre har det vel blitt de siste årene, men jeg tror det er langt igjen.:(


Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.