Skreiv egentlig dette som et svar i tråden min under her, "Hva synes dere om dette?", men tenkte at den kanskje like gjerne kunne få stå som en egen tråd.
Jeg har nok dessverre lang erfaring i slanke meg. Har sikkert slanka bort 100 kilo i løpet av de siste 20 åra. Slanka meg for første gang som tjueåring, da gikk jeg ned fra 111 kg til 92. Sverga på at jeg aldri skulle gå opp igjen, men... :-) Det hele kulminerte for 9-10 år siden. Da hadde jeg slitt med ryggproblemer i flere år, noe som igjen førte til at jeg ikke fikk trent som jeg pleide, og endte opp med en bestenotering på 124 kg. Da var jeg feit! Begynte å sykle, det gikk bra for ryggens del. Gikk sakte og sikkert ned. Fikk et kraftig tilbakeslag i ryggen et par år etter, og blei operert i 1999. Siden har jeg trent jevnt og trutt, og de siste åra har vekta ligget stort sett mellom 100-105. Stort sett. For jeg er avhengig av trening. Får jeg ikke trent, for eksempel i travle perioder eller hvis jeg er sjuk, spretter vekta fort opp. Jeg har prøvd det meste, både Atkins og Fedon og mere til, men synes det er for kjipt å leve sånn. Er glad i både brød og poteter. Og sjokolade og is:-) Men i perioder lever jeg sunt. Har blant annet delvis gått over til rugbrød, og spiser mer av reine kjøttprodukter, og har ofte en bolle salat i kjølskapet som jeg har som tilbehør. Holder meg unna is og sjokolade i hverdagen.
Og i perioder spiser jeg som en idiot. Tyller i meg all mulig dritt. Spiser en tre-liter is på en kveld. Og en stor melkesjokolade. Og lager meg kosemat hver kveld. Trener for lite. Det er da jeg går opp.
Sånn er jeg. Det må jeg bare akseptere. Kommer aldri til å klare å gjennomføre en permanent livsstilforandring. Tru meg, jeg har prøvd! Det går ikke. Så hva gjør jeg med det? Vel. Det hjelper at jeg trener såpass mye som jeg gjør. Sykler og trener styrke. Hadde jeg ikke gjort det hadde sikkert vekta passert 150. Og mere til. Men noen ganger spretter den litt for mye opp likevel. Og løsninga for meg er å gjennomføre en eller annen idiotkur som får meg fort ned. Så holder jeg det nivået ei stund, kanskje et halvt år, til jeg spretter opp igjen. Og så ny idiot-kur. Resultatet er jo at jeg for det meste ligger på et nivå jeg kan innfinne meg med. Og det er nå tross alt bedre enn å bare la vekta fyke til værs. For det gjør den. For meg er det drastiske virkemidler som fungerer. Jeg har prøvd det meste, og opplevd at det ikke funker. Er det meg det er noe galt med? Selvfølgelig. Det må jeg innse. Og så må jeg ta konsekvensen av det, og finne ut hva som funker for meg. Og det er idiot-kurer a la den jeg presenterte under her.
Er vel kanskje på sin plass med ett svar fra meg også her :)
Din historie er langt i fra unik, det er mange her inne som har akkurat samme historie å fortelle, om strenge slankekurer og raske vekttap, men også like rask vektoppgang når kroppen eller hodet ikke lenger orker sultekuren. Du sier at dette er den eneste metoden som funkgerer for deg, du vet selvsagt best hva du selv an klare, men vil du virkelig si at metoden har fungert? Du sier jo selv at du har 20 år bak deg med jojoresultater...
Jeg kjenner meg igjen i mønsteret du beskriver, vekslinger mellom hard trenign og lite kalorier, og så perioder der man lar det flyte. Jeg har gjort det selv, og det har ikke bidratt til annet enn at jg har makset ut på 125 kilo, minst 40 kilo overvekt. Jeg har også lenge tenkt at Atkins og Lindberg og lavkarbo ikke vil fungere for meg, det er for mye man gir slipp på, og jeg har ikke hatt lyst på en livsstilendring. Tanken på å si farvel til godteri, is og brus for alltid, ikke bare noen måneder, var veldig lite fristende.
For meg ble vendepunktet å lese om Sten Sture Skaldemans teorier om fett og fettforbrenning. Hans beskrivelse av hva han spiste og hvor mye ga meg inspirasjon til å finne ett kosthold som fungerer for meg. Fremdeles er jeg langt i fra å spise optimalt, og jeg gjør "tabber" hele tiden, men den store forskjellen fra stuntdiettene er at jeg nå for første gang på 10 år vet at jeg har kontroll over min egen vekt. Jeg vet hva jeg må gjøre for å gå ned i vekt og for å ikke gå opp. Det går langsomt, og krever litt mer planlegging og fundering over hvert måltid, men jeg vet at jo lengre jeg holder på, jo mer naturlig vil maten jeg spiser bli for meg og min familie. For hvert tilbakeslag og hver fremgang lærer jeg litt mer om hva som skjer når jeg spiser forskjellige ting, og det jeg ikke kan gjette meg til selv, kan jeg lese alt jeg orker og mere til om på lavkarbo.no
I tidligere tider da jeg forsøkte meg med tradisjonell slanking (kaloritelling, ungå alt fett, osv osv) var jeg ofte veldig frustrert. Jo flinkere jeg var til å følge slike opplegg, som jeg oftest komponerte selv, jo mer skrek kroppen etter mat, sukker, hva som helst. Jeg forstod ikke hvorfor kroppen saboterte mine forsøk på å leve sunt. Nå har jeg omsider innsett at å nekte kroppen næring ikke er sunt i det hele tatt. Jeg har aldri spist fett så ubekymret som jeg gjør nå, men jeg går stadig ned i vekt, og føler meg rett og slett veldig bra. Vekta er jeg ikke så opptatt av lenger, jeg vet at til sommern vil jeg være mye slankere enn jeg har vært på mange mange år uansett, og om jeg ikke sklir inn i de aller minste badebuksene mine da, så gjør jeg det til neste år, eller året etter. Vissheten om at disse resultatene er oppnåelige, og under min kontroll er helt utrolig deilig etter å ha famlet i blinde etter en lettere kropp i åresvis.
Mitt tips og ønske til deg blir derfor, ikke stress med hvor for du skal ned i vekt! Legg opp ett opplegg du kan klare å følge ett år, ikke bare 28 dager. Det er ikke sikkert at karbokutt og fettrik kost er det som trengs for deg og din kropp, men jeg er hellig overbevist om at det finnes måter du kan gå ned i vekt på uten å måtte pine kroppen gjenom dager uten mat.
Til sist; Lykke til uansett hva du velger som metode.
Jeg tråkka skikkelig i salaten i den forrige tråden din - men gir ikke opp. Håper jeg klarer å formidle min bekymring og fortvilelse, og at det ikke oppleves som 'sleivspark' denne gangen. Jeg lover; jeg mener det godt :ja:
[color=green][/color]
Jeg er imponert over at du trener så mye - og at du faktisk har klart å ta tak i den delen av livet når ryggen krangler. Der har jeg mye å lære.
Det som gjør at jeg blir så fortvila og lei meg når jeg leser om sånne 'idiot-kurer' (som du kaller det), er at jeg vet at dette fører til mye større ringvirkninger og konsekvenser enn hva folk flest vet. Og det er ikke noe rart at det ikke er så mange som vet om det heller - for det er liksom ikke noe tema på dagsorden i Kongeriket Norge.
[color=green][/color]
Jeg snakker om hormonell balanse.
[color=green][/color]
All mat vi spiser setter i gang hormonelle reaksjoner i kroppen. Noen gode. Og dessverre: mange veldig lite gunstige! Derfor blir det stadig vanskeligere for 'jojo-slankere' å gå ned i vekt - fordi hver mirakelkur, fasteperiode, spise-nekt-periode osv. fører til ubalanser i hormonsystemet vårt. Resultatet er (som alle som har prøvd dette vet) at vekten går opp igjen det vi gikk ned - og gjerne litt ekstra også.
[color=green][/color]
Det de fleste IKKE vet, er at vi på 'ekstrem-kurer' (inkl. lavkalori) ofte mister en betydelig mengde muskelmasse (som veier mye), mye vann og mindre mengder fett.
[color=green][/color]
Når vi går OPP igjen så er det dessverre ikke samme fordeling på hva som 'fester seg' til kroppen igjen; det er vann og fett som kommer tilbake. :ja:
[color=green][/color]
Oppsummering: den sikre veien til en mer usunn kropp med mer kroppsfett er å benytte 'ekstrem-kurer'.
[color=green][/color]
DERFOR er jeg så engasjert i dette. Jeg blir ORDENTLIG fortvila når jeg møter mennesker som 'glad og fornøyd' legger ut på veien de tror fører til 'god helse, slank kropp - og evig lykke'. For det fungerer ikke. :nei:
[color=green][/color]
:klem: fra lett-revet-med og engasjert Fedonist
Hastverk er lastverk. Det nytter ikke å fremskynde gode resultater og tro at de blir der. Kroppen er en utrolig maskin med en finstemt mekanikk. Så skal man oppnå varige resultater er man nødt til å bli grundig kjent med seg selv. Mange har den feiloppfatningen at mat og trim er hele greia. Men sånn er det jo ikke. Viljen, utholdenheten, tålmodigheten og følelsene spiller avgjørende rolle i kampen mot fettet. Alle greier å leve på kur en stund. Men få greier det over tid. Det er fordi at hodet motarbeider alle gode intensjoner. Du veit at dersom du greier å følge retningslinjene til din utvalgte diett så vil kroppen bli slankere. Du veit at dersom du trimmer regelmessig så vil kroppen bli sunnere. Ingenting i veien med verken verktøy, metode eller målsetning. Det er i grunnen bare å følge opplegget. Tror vi ja. Etter en viss tid mister man fokus, man savner visse matsorter og man er luta lei forsakelse. Det er da det sprekker for de fleste. Og hvorfor sprekker man? Jo fordi hodet ikke omprogrammert skikkelig. Man sklir tilbake til gamle vaner og saboterer sitt eget program. Det er dette som fører til at de aller fleste livsstilsomlegginger går i vasken. Man kan liksom ikke glemme sjokoladen, favorittmaten, matkosen. Man greier ikke å legge fortida bak seg og starte og gjennomføre en total livsstilsendring. Jeg sliter med det.. uansett hvor flotte intensjonene min er og uansett hvor sta og utholden jeg er, så tryner jeg litt hver eneste dag. Hjernen min er ikke ferdig omprogramert. Jeg har ikke fått til å hjernevaske meg selv skikkelig. Den gamle Fjonken råder fremdeles grunnen med sitt sug etter gamle usunne uvaner. Gid jeg kunne skyve GamleFjonken ut av mitt liv og sette NyFjonken i regjeringsstolen! Jeg vil nok klare det til slutt, men det vil ta tid.. Lang tid.
Uansett hvordan du velger å gå ned i vekt, så er dette (unnskyld at jeg sier det) helt feil måte å tenke på. For meg virker det som em du har gitt opp allerede nå, og da kommer men ikke noen vei.
Skal man slanke seg så må man kutte ut på en del ting man synes er godt... sorry, men det er en grunn til at du har lagt på deg, og det er denne grunnen du må eliminere bort fra ditt kosthold, så viss det betyr å la vær å spise is og sjokolade, så er det det du må gjøre. Finn noe å kompensere med. kok grønnsaker, og spis salaten din, gå ned til mindre potet enn det du har brukt (lindbergs c-måltid) og kjøp lindbergbrød/ bak prinsessebrød, så har du allerede kommet langt. Ikke meningen å være kritisk til deg, men dette er jo noe som i aller høyeste grad også gjelder meg selv. Jeg vet hvordan jeg er. syter og klager over meg selv og lurer på hvorfor jeg ikke går ned i vekt, men jeg må samtidig innrømme at jeg gjør nok ikke dette helt etter boka, og defor er det nok min egen feil at det ikke går så bra, og det er faktisk bare meg selv jeg lurer.
Har man et vektproblem, kan måten man prøver å løse det på enten føre til at helsen blir bedre og kroppen litt slankere, eller at helsen blir dårligere og kroppen, stakkars, ... tja. Hvis man baserer kostholdet på jojo-slanking (selv lavkarbo sådan), slik det virker som du gjør og har tenkt å fortsette å gjøre, er det grunn til bekymring for både kropp og helse på sikt. For vekten også, for den kommer til å gå – oppover.
Du sier at du bare må akseptere at du er sånn som du er. Og foreløpig ser det ut til at opplegget ditt fungerer, på et vis. Men til slutt fører kanskje den uvettige jojo-slankingen til at helsen din, og med den livskvaliteten, er ødelagt for godt. Litt av en sjanse å ta! :eek:
eh..med fare for å tråkke deg på tærne kjære musiker; hvorfor vil du egentlig være med i dette forumet da?? Her predikes det jo IKKE din måte å gå ned i vekt på akkurat..Bærre lure sjø....
Hei, og takk for svar! Og jeg er jo så godt kjent med det dere skriver. Problemet mitt er at jeg har prøvd så mange ganger at jeg nå begynner å lure på om det rett og slett er på tide å erkjenne at jeg ikke får det til.
Lindberg funker best for meg. Lever i lange perioder, opptil et halvt år, etter hans prinsipper. Og det går helt fint. Føler meg både sprek og opplagt. Men så når jeg et visst punkt hvor det begynner å skli ut, og vekta øker.
Altså, hvor lenge skal jeg fortsette å kjempe? Eller skal jeg bare innse at det er sånn jeg er, og innrette meg etter det? Og det er vel tross alt bedre å ta en 27 dagers idiotkur hvert halvår enn å veie 150 kg? For der kunne jeg fort endt. Er 183 cm, forresten.
Jeg føler meg litt psyk noen ganger. Har et psykt forhold til mat.
Men... Jeg gir faktisk ikke opp. Har fremdeles en tanke og en drøm om å stabilisere vekta på ca 90 kg, og å kunne spise sånn nogenlunde sunt, med utskeiing i hæljene. Og da tenker jeg Fedon. Men foreløbig er det blitt tap, tap, tap.
Det de fleste IKKE vet, er at vi på 'ekstrem-kurer' (inkl. lavkalori) ofte mister en betydelig mengde muskelmasse (som veier mye), mye vann og mindre mengder fett.
Men... Og med all respekt for din kunnskap, du veit sikker mye mer enn meg. Men en vesentlig del av poenget er at jeg setter meg sjøl i ketose før jeg begynner på dette opplegget. Og da bruker kroppen fett som drivstoff. Og når jeg da går på disse fire dagene, for det er ikke mer enn fire dager tilnærma uten mat av gangen, forbrenner kroppen hovedsaklig fett. Ikke muskelmasse. Og kroppen går ikke over på sparebluss i løpet av disse fire dagene. Jeg spiser jo litt på dag to og fire også. Og så er det altså to dager med rein ketogen kost, før jeg tar fire nye dager. Og så kommer ei uke med ketogen kost, inkludert masse salat før jeg gjentar første del, dag 1-10.
Og jeg tenker, hvis en faktisk ser på steinaldermenneskene, som det er så populært å sammenligne seg med, så trur jeg ikke det var uvanlig at de kunne gå i flere dager uten mat. De var jo fangstmenn, avhengig av hva som fantes a vlt å fange. Klart det kunne gå noen dager uten at de fikk noe.
Være med og være med... Om jeg blir med her i fortsettelsen gjenstår nå å se:-) Jeg la inn et innlegg her fordi jeg var interessert i synspunkter. Jeg synes faktisk det er interessant å høre hva andre mener, skjønner du, luringen;-)
Uansett ser jeg på det som positivt for et forum at det ikke er ensretta. At det brytes meninger. At folk har forskjellige synspunkter. Det er jo da det blir interessant. Og lærerikt:-)
Jeg prøver jo nettopp å ikke lure meg sjøl. Er lei av det. Lei av gang på gang å ikke leve opp til mine egne forventninger. Det er derfor jeg tenker at jeg kanskje bare må innse at jeg er som jeg er, og innrete meg etter det.
Jeg har bare ikke noen tro på at du "er som du er". Det er alltid mulig å endre det man er - særlig når det gjelder kosthold.
For det første - noe du jo helt klart vet - Atkins eller Lindbergh eller andre lavkarbo-filosofier er IKKE "kurer". Man må faktisk endre hele sitt kostmønster. Og her er det ikke rom for "uff, nå i helgen gidder jeg ikke" eller "det kan da ikke være meningen at jeg aldri skal kunne..."
VIL du ned? Da må du gjøre noe for det. Legge om kostholdet. Ingen kur her - total omlegging!
Når du ser at det funker, vil inspirasjonen drive deg lenger. Og jo mer du tar av, jo lettere blir det. Og jo flere mnd det går, jo enklere blir det å bare holde det kostholdet.
Jeg gikk ned 37 kg på 1,5 år. Nå har jeg holdt på i 2 år. Jeg blunker ikke engang på kosthold... dvs jeg vet øyeblikkelig om noe inneholder ting jeg ikke spiser. Og da spiser jeg det bare ikke. Enkelt! Det er faktisk ikke vanskelig i det hele tatt, når du først har brukt noen mnd på å venne deg til det!
Men hvis du tror det er en KUR... Ja, da har du bommet. Det er en total kostomlegging - og den virker. Jeg angrer i hvert fall ikke!
Det fins alltid gode alternativer til de tingene vi savner... Forumet her er fullt!
Nei, jeg kan aldri spise så mye jeg vil av alle de tingene jeg savner... Men jeg har utviklet en måte likevel, som jeg kan bruke nå som jeg nesten er ved målet: Jeg kan - om jeg føler at jeg bare MÅ - ta en teskje sjokoladekake i et bursdagsselskap, så får jeg smakt den, og finner ut at den er god, men ganske mye søtere enn det jeg liker nå. Og om familien har kjøpt pizza, og jeg en sjelden gang får helt hetta, så tar jeg en liten spiss av et pizzastykke (sånn ca 2 munnfuller) og syns at jeg har skeiet veldig ut. Forøvrig finner man her veldig gode erstatninger som kan minske akkusat det kjøret der. Både pizza og kake. Og brød og vafler og pannekaker og sånt - her fins oppskrifter på det! På måter som gjør at du slipper å "skeie ut".
Jeg vil anbefale deg å lese det Atkins skriver om insulin og dets påvirkning på kroppen. Jeg er sikker på at andre har skrevet like mye intelligent om dette. Kanskje har du alt lest det - men da syns jeg du skulle lese det en gang til!
Jojo-slanking fører til større insulinresistens. Jo lengre du holder på med det, jo vanskeligere vil det bli for kroppen din å få en stabil balanse i insulinet, som igjen vil føre til at du går ned i vekt når du spiser rett.
Du trenger ikke finne deg i dette. Du klarer fint å gjøre noe med det - bare du innser at du kan ikke få i pose og sekk, i hvert fall ikke med en eneste gang, og senere bare veldig små poser.... De tingene du liker og ikke vil slippe, kan man finne erstatninger for - i alle fall de fleste. De andre kan man godt klare å leve uten. Tro meg!
Han som har komponert denne dietten til deg, har han prøvd den selv? Er han utdannet innen ernæring?
Når kroppen ikke får mat så går den over i sparemodus, slik at den klarer seg lenge uten mat . så mye som hver enkelt av oss spiser kan holde store familier i live i fattige strøk andre deler av verden.
Det er riktig, som du skriver, at kroppen i ketose bruker fett som drivstoff og at kroppen da i hovedsak forbrenner fett. Men det forutsetter jo at man spiser riktig når man er i ketose da.... Det påstår jeg at du IKKE gjør hvis du følger den ekstremkuren du skisserte i en annen tråd. Gjengir noen av punktene her - med kommentarer:
Dag 1: Ikke noe mat. Dette har ikke noe med ketose å gjøre....
Dag 2: Ett måltid bestående av proteiner og fett, tilsammen 200 gram. Dette har heller ikke noe med ketose å gjøre.... Kroppen trenger jevn tilførsel av energi - også i ketose. 3-6 måltider om dagen. SKAL inneholde proteiner, fett og grønnsaker!!
Dag 5-6: Spiser ketogent, fem måltider om dagen, i svært moderate mengder. På bakgrunn av punkt 1 og 2 - så lurer jeg på hva du faktisk mener med ketogene måltider.
Min erfaring er at mange tror ketose er veien til 'fantastiske resultater og evig lykke'. Personlig er jeg skeptisk til å spise ketogent uten å få oppfølging av lege eller annet helse-/ernæringsfaglig personell. Hvis man da ikke har VELDIG god kompetanse på feltet selv. Skremmende mange i dette kongeriket ser ut til å tro at den beste kunnskapskilden for helse- og ernæringsspørsmål er Dagbladet, VG, Se og Hør og TV. Til tider blir jeg så skremt og frustrert over hvor naive og godtroende vi mennesker er at jeg får lyst til å hyle høyt!!
Disse dagene uten mat som du nevner; jeg tror ikke nødvendigvis at kroppen 'går på sparebluss' etter en dag uten mat, men at den tror det er hungersnød og krisetilstand etter sånne dager - det tror jeg. Og at det er en veldig stressende situasjon for kroppen - det tror jeg. At stress virker inn på hormonbildet vårt - det vet jeg. At stresshormoner (enkelt fortalt) instruerer kroppen til å lagre fett - det vet jeg. At stresshormoner også instruerer kroppen til å bryte ned muskler - det vet jeg også.
Jeg har mange kjepphester - snart nok til en hel rideleir ;) . En av dem er PROTEINER. Som du helt sikkert vet er proteiner essensielt for kroppen, og hva jeg kaller for kroppens 'byggesteiner'. Dersom vi ikke sørger for å få i oss nok proteiner - HVER DAG OG TIL HVERT MÅLTID - bruker kroppen lettest tilgjengelige energi til forbrenning. Gjett om det er muskler eller fett?..... RIKTIG!! Det er MUSKLER! Det vil med andre ord si at en person utmerket godt kan miste muskelmasse og 'slanke seg feit og svak' ved å begi seg ut på ekstremkurer. Eller 'media-beskrevet ketose'.
Dette begynner å bli langt - og jeg skal slutte. Men jeg må bare si at jeg tenker med gru på hva en person som følger denne ekstremkuren utsetter kroppen sin for - helt frivillig. For ikke å snakke om hvis man trener i tillegg.......:eek: Da blir jo bildet enda mer grusomt hvis man ikke sørger for tilstrekkelig proteininntak og balansert kosthold.
Du nevner at du har et psykt forhold til mat/spising. Det er det veldig mange som har her. Jeg tror nøkkelen til vektreduksjon og bedre helse ligger på det psykiske. Også for deg. Men det er en helt annen tråd.
Har full forståelse for at man kan velge "å gi opp" - da suget overtar - men da har man jo tapt. HVA ER DET DU ØNSKER er jo spørsmålet - da må man faktisk også forsake noe (kan ikke få både i pose og sekk). Så spørsmålet blir til deg selv - skal du virkelig la "fristelsene" VINNE over hvordan DU ønsker at din kropp skal se ut?
Alt ligger i hjernen og NEI det er IKKE enkelt, men hva er vel det i livet? Men tror du må fokusere på målet; dvs. DIN GEVINST - DITT NYE JEG!
Likeledes tror jeg det er viktig at man også må akseptere at dette ikke er en slankekur, men en livsstil man selv har valgt fordi "dette funker for meg" og derav er viktigere enn fristelsene.
Livet generelt består av VEIVALG - fristelsene ligger alltid på lur - spørsmålet blir da hva forteller du hjernen din hver gang de oppstår!
Vel, så skjer det som de fleste opplever - man lar seg friste - hvilket ikke er umenneskelig - men det bestyr likevel ikke at fristelsene skal vinne - det er bare å fortsette videre og ikke se seg tilbake!
Så mitt råd til deg er at du setter deg ned og tenker nøye gjennom - HVA ER DET DU ØNSKER og deretter stå for det valget og de utfordringene dette medfører unansett hvilket valg du tar! Lag et et ark med fordeler og ulemper - skriv så din begrunnelse på HVORFOR du tar "ditt valg" og heng så dette arket opp på kjøleskapet - eller ha det et sted som du leser hver dag! Så bir du stadig påminnet om ditt valg og hvorfor du har tatt det.
Deltok for noen år siden på et seminar vedr. innarbeidelse av nye vaner - da fortalte kursleder at hjernen trenger en repetisjon over 90 dager før det har blitt en del av deg og ikke lenger trenger pushes.
ALT ER MULIG OM DU VIRKELIG ØNSKER DET - DET LIGGER I HODET!
Vet du hva Musikeren? Jeg tror du skal glemme alt om kosthold og få en time hos legen din. Jeg vil være så bastant og si at å endre kostholdet ikke er veien å gå for deg. Jeg kjenner meg nemlig så godt igjen! Det ligger i PSYKEN, ikke i viljen!
Du trenger hjelp til å klare dette PSYKISK, ikke kurer, dietter og kostholdsomlegginger du ikke klarer.
Jeg sliter jo selv, som du sikkert leste, og har nå etter 2,5 år med prøving og feiling, endelig innsett at jeg kan bare ikke klare dette alene. Jeg veide 110 kg da jeg begynte på dette forumet, nå veier jeg 130. Jeg visste ikke så mye om kosthold da jeg begynte, nå kunne jeg tatt doktorgrad i emnet. Det sier litt...
Ta kontakt med legen din. Få time hos psykolog eller få henvisning til slankefarm. Jeg skal til legen i neste uke, og vil gjøre ALT for å få et slikt opphold (til nøds operasjon, men jeg har overhodet ikke lyst til det), for det nytter ikke å være i mine vandte omgivelser. Jeg kan ikke være hjemme, da spiser jeg bare. Jeg må vekk VEKK fra hjemmet, og til et sted der jeg ikke har mulighet til å ødelegge for meg selv. Så jeg har satt inn alle kluter på å få komme til Ebeltoft i Danmark, men jeg tviler på at den kampen blir enkel. Norge er nemlig mer villige til å dekke farlige operasjoner enn sunne slankefarmer. :sukk:
Skulle gjerne svart deg mer utførlig her, men jeg er på jobb og må bare skyte inn en liten kommentar:
Fedonisten har helt rett i alt hun sier, det er det absolutt ingen tvil om.
Dette med ketose er en kompleks affære. Ketose er en kostbar forbrenning for kroppen vår. Ketose krever hundrevis av forskjellige enzymer i kroppen for å fungere. Disse enzymene utgjør den kjemiske " fabrikken" som skaffer oss ketoner fra kroppsfettet. De fleste enzymer inneholder mineraler eller er avhengige av vitaminer for å fungere. Det ser ut som om det er viktig med en variert blanding av grønnsaker for å skaffe seg alle slike vitaminer og mineraler. Det vil med andre ord si at om du ikke jevnlig (hver dag) tilfører kroppen de vitaminer og mineraler den trenger, så vil ikke ketosen fungere optimalt eller etter hensikten. Kroppen vil ved for lite næring og fett tære på musklene. Det er også påvist at fettforbrenningen i ketose ikke fungerer på samme måte på en fettfri/lavfett diett eller en lav fett versjon av ketogene dietter.
Må bare kommentere... Jo, det bør være rom for "uff, nå i helgen gidder jeg ikke" og "det kan da ikke være meningen at jeg aldri skal kunne...". Hvorfor ikke? Jeg kjøper helt at det beste er å gjøre en livsstilsendring, men for at en slik livsstilsendring skal være overlevelig, må det jo være rom for å leve! :D
Jeg vil i alle fall aldri gi opp rødvinen min. Eller 70% sjokoladen. Eller en sjelden pizza eller muffins i ny og ne. Det er nettopp friheten, det at jeg vet at alt er lov, som gjør at jeg kan tenke meg å fortsette å leve på denne måten resten av livet. For det er jo det som er meningen, er det ikke?
Til slutt må jeg si at jeg er helt enig i a jojo-slanking er noe herk. Men så mener jeg også at absolutte forbud er nettopp det som fører til jojo-slanking... ;)
Nå er dette engentlig helt utenom det denne tråden handler om, nemlig idoitkurer og opplegg til jojo-slanking, men jeg skal driste meg til å svare allikevel.
[color=purple][/color]
Ja, klart det skal være rom for å leve. Men hvis man må holde seg unna disse tingene for å ta av, så må man også ta et valg, om man vil ta av eller om man vil "leve". Man må stille seg spørsmålet, - hva er det som er viktigst for meg akkurat NÅ. Skokoladen og vinen - eller det å ta av fortere ? På vedlikeholdsnivå er ikke dette noen problemstilling, da har man funnet SIN måte og skal ikke gå ned i vekt lenger...
[color=purple][/color]
Det denne tråden handlet om opprinnelig var at noen er villig til å kjøre kroppen sin til det ytterste uten mat noen dager og ellers mat med lite næring. Drit i om muskelmasse forsvinner, det viktigste er å ta av ! For disse er det ikke snakk om at de "vil leve" utenom. De er villig til å ofre muskelmasse og forbrenning på vekttapets alter, for å si det sånn !
[color=purple][/color]
Om man vil ha det som Ole Brumm, litt sånn "jatakk begge deler", så er det helt OK, men da må man også akseptere følgene, dvs. vekttap i et langsommere tempo, platåer med ukesvis med stillstand, - og kanskje vektopgang. Man må også akseptere at kroppen reagerer på sin måte, med "vondter" og følese av uggehet ! Så lenge man aksepterer dette, UTEN å få hysterisk anfall fordi vekta kanskje går opp en kilo eller to av og til, ja da må man jo få lov til å gjøre det på sin måte. Det er ikke andre som setter målet eller tidsfristen, det kan en bare gjøre selv.
[color=#800080][/color]
Går man tilbake til å spise slik man gjorde før vil man legge på seg alt man har tatt av + litt til.
Jeg ser poenget, Nille. :) Og ja, du har vel rett i at vi har havnet utenom idiotkur-diskusjonen... Og idiotkurer er nettopp idiotkurer, det er ikke så mye mer å si om det. Men jeg mener virkelig at et for stramt opplegg nettopp kan bli en idiotkur!
Kanskje er jeg litt Ole Brum, kanskje er jeg litt for snill mot meg selv iblant. Men det funker jo! :D Jeg mener at det ikke trenger å være så forbasket vanskelig å gå ned i vekt. Det er jo lett så lenge jeg har det gøy! Kanskje går jeg langsommere ned i vekt enn enkelte andre, men jeg føler meg frisk, opplagt, og mye mer optimistisk enn om jeg hadde nektet meg selv spisedagen i helga, for eksempel.
Men tilbake til Musikerens opprinnelige spørsmål: På en måte er jeg enig med Iset i dette at kurer, dietter eller kostholdsomlegginger nok ikke er løsningen... Noe mer har jeg egentlig ikke å si om den saken. ;)
:ja: helt enig med deg millah !
Så lenge det funker for deg er det den rette måten for deg.
Hver og en må finne SIN måte som funker for dem. Og så lenge det er en sunn og grei måte så bifaller iallefall jeg det meste. (Men jeg skriker nok opp når en idiotkur som jeg VET er skadelig blir presentert, klarer ikke å lavære !)
I de fleste tilfelle er det faktisk best å ta seg tid - og være tålmodig. Det er best for kroppen og mange ganger bst for psyken vår også. Erfaringsmessig er det de som ikke har hastverk som klarer å holde vekta etterpå også ! Og i en pefekt verden kunne iallefall JEG ønske at en spisedag i helga hadde funket for alle. Dessverre er det overraskende få som kan tillate seg slikt i en vektnedgangsfase. Eller dvs. - det er da man får konsekvensen og valget. Enkelt sagt vinglasset eller vektnedgang. Jeg er en av de uheldige som må være veldig forsiktig om jeg vil ned i vekt, - og noen ganger valgte jeg vinen og desserten eller kakestykket, noen ganger valgte jeg vektnedgang. Jeg syns jeg var heldig som hadde valget, for mange av medlemmene her inne betyr et kakestykke eller en sjokoladebit starten på en orgie som kan vare i flere dager, - ja uker eller mer ! Men det er et helt annet problem som trenger andre løsninger !
Tror jammen vi er enige der og jeg ;)
:klem:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
