Det finnes nok innlegg i andre tråder som toucher dette temaet, men jeg tenkte allikevel at det var ok å ha en egen tråd på det.
Jeg har jo de siste ukene vært psykisk stresset, noe som har ført til en mild (?) fysisk og psykisk "kollaps".
Jeg har aldri tidligere vært plaget med hudproblemer, bortsett fra allergi mot en spesiell type vaskepulver - men da var utslettene kun bak kneet, i "bøyen" bak (det er kanskje det som heter knehaser?).
De 4-5 siste dagene, har jeg fått et rødt uslett på begge armene, midt mellom albuen og armhulen, bak på den ene leggen, midt på det ene låret, og noen andre småsteder. På grunn av plasseringen, regner jeg med at det skyldes psykisk stress, og ikke reaksjon på vaskepulver. Jeg har ikke spist noe mat jeg ikke pleier å spise de siste dagene, tror heller ikke det er noen form for matallergi. Det skal dog sies at jeg gikk ut av ketose for 5 dager siden, etter 1, muligens 2 uker med strikt lavkarbo.
Jeg klør infernalsk til tider (på hele kroppen forøvrig) , og utslettene svir, som om jeg har brent meg. Har ikke sår, det er bare at huden er rød, med bittesmå nupper.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med alt dette, annet enn så si at kroppen sier fra på de utroligste måter (jeg hadde ikke utslett eller andre fysiske reaksjoner overhodet da jeg var innlagt på psykiatrisk for 3,5 år siden)
Og så lurte jeg på om det var noen andre som har opplved det samme? Om det er flere som har vært i denne båten?
Ville bare si at det du beskriver er typiske symptomer på hudproblemer utløst av psykisk stress. Mennesker som allerede er disponert for hudproblemer/utslett er mer utsatt så det at du har hatt utslett før stemmer bra.
Man skal jo heller ikke se bort i fra at det at du har gått ut av ketose spiller inn, men jeg holder en knapp på stress. Behandlingen er at du for det første prøver å strese ned, utslettene kan du kanskje mildne med en god fet krem.
Når det gjelder kløen anbefaler jeg Zyrtec (allergitabletter) og ikke minst hveteklibad.
Ja, jeg også holder en knapp på at det er en symptom på psykisk stress - men stusset litt, siden jeg aldri har hatt noen sånne problemer før. Eller hm.. Når jeg tenker etter, så klødde jeg plutselig fryktelig for noen uker siden, men da var det ikke noe utslett.
I forhold til at jeg ikke har hatt dette før - kanskje det er et tegn på at tidligere så har jeg fått utløp for følelsene mine, men de siste ukene har jeg sett meg nødt til å undertrykke dem, og ergo har kroppen sagt ifra.
Lure kroppen min :ja:
Zyrtec ja.. Skal til fastlegen på torsdag, og få allergimedisin. Dette er tredje vinteren med pollenallergi, så har ikke så mye erfaring med det, men nesa klør fryktelig avogtil, og jeg får nyse"anfall".. Men tror det er allergi, som sagt. Har ikke fått Zyrtce før, men kanskje jeg skal spørre om det nå, så får jeg slått to fluer i smekk.
Det der virker kjent. Små kløende røde nupper som svir. Joda, been there. Det kommer etter perioder med voldsomt psykisk press og da også gjerne etter store følelsesutbrudd. Dette kan du tryggt kalle psykisk betingent. Tror neppe det har noen med ketose/ ikke-ketose å gjøre.
Jeg har hatt disse plagene hele livet. Ingenting man kan gjøre med det annet enn å smøre sinksalve på når det svir som verst. Eksemen er et tegn på at kroppen sliter med noe, at den er opprørt og i ubalanse. Beste motemiddel er å bearbeide press og stress og unngå stressituasjoner så godt en kan. Finne metoder for å avreagere og få roet ned kroppen. For meg har det hjulpet å innføre time-out. Altså pustehull i de vanskelige situasjonene hvor jeg setter av tid for meg sjøl og for å finne ro og harmoni. På stressdager har jeg 5 min i bilen hvor jeg bare lukker øynene og stenger verden ute. Ellers passer jeg på å ha spadager der jeg bare koser meg og roer meg ned med oljebad, kroppspleie og stillhet. Det hjelper det!
Det er sant, det startet like etter at jeg hadde et voldsomt gråteanfall i forrige uke. I 99 av 100 "gråtinger" klarer jeg å hente meg inn igjen om jeg virkelig ønsker det, men denne gangen stoppet det ikke før jeg fikk tatt kontakt med noen og de snakket med tilbake.
De 5-minutters-pausene dine høres lure ut, sånn i hverdagen. :ja: Tenke på det når jeg er tilbake på jobb igjen. Samtidig er jeg litt ambivalent til det å kjenne på følelsene mine for dagen, særlig når jeg er alene - da jeg er redd for at det bare skal være noe bunnløst noe.
Det er kanskje lurt at du kjenner på følelsene dine og blir kjent med hvorfor du har slike følelser. Vet du mer om hva som utløser følelsene kan du gjøre noe aktivt for å bli kvitt problemene. Går du ikke til kjernen av problemet vil du aldri bli kvitt det. Vet det er vanskelig, og slitsomt og utfordrende, men du oppnår aldri noe ved å skyve problemer vekk, gravd de ned eller undertrykke dem. Uløste problemer kan vokse og bli til uoverkommelige fallgruver. Stor dyp som du forsvinner ned i og som du vil få problemer med å komme opp av igjen. Ondet må tas ved roten og så fort som mulig. Før problemet vokser og blir for stort til å håndteres. Problemer må opp i dagen. Analyseres og vurderes og belyses. Først når du se hva problemet er kan du finne verktøy for å løse dem. Og når du har løst dem vil hverdagen din bli så mye mye bedre. Venter du for lenge kan problemet ditt bli bunnløst ja. Forsøk å unngå det. Brett opp ermene og ta deg selv i nakken. Bare du kan løse dine problemer og da er det viktig at du tar det her og nå og ikke pakker det vekk til du sprekker i håpløshet. Ingenting er bunnløst så lenge du har viljen til å komme deg opp. Det er viljen det står på.
Ja - jeg er helt klar over dette. :) Bare at akkurat nå så får jeg ikke lov til å kjenne på følelsene mine FOR mye, da det - igjen, akkurat nå - kan gjøre meg sykere. Men om et par uker, når kroppen har fått hvilt seg litt (er "innlagt" for tiden på avlastningsenhet) - så skal jeg begynne å jobbe igjen. Jeg vet alt om at årevis med å unnlate å kjenne på følelsene, kan føre til en gedigen kollaps som er beintøft å reise seg etter.
:)
Grunnen til at jeg sa at jeg har vært nødt til å undertrykke følelsene mine de siste ukene, er fordi jeg har sett meg nødt til å jobbe mere enn jeg egentlig orker. Man kan si i ettertid at det var dumt, men jeg hadde et håp/tro om at det skulle gå. Plutselig sa det stopp - og da får jeg ta det herifra.
Selv om jeg har erfaring, og innsikt til å se meg selv nå - så har jeg ikke før vært i jobbsituasjon for og SÅ å møte veggen, samtidig med den innsikten. Om du skjønner?
Lytte til kroppen er viktig - og det har jeg vel nå forstått fullt og helt, i motsetning til "stykkevis og delt" tidligere.
Flott at du er bevisst, da er du på rett vei. Håper du finner ro og hvile på avlastningen. Sånn at du får styrke nok til å bale med problemene dine. Ønsker det lykke til framover. Motgang gjør sterk.. vel og merke dersom man lærer av det. Stå på. Bedre dager vil komme.;)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
