Skjønner ikke helt det der, jeg. Kanskje jeg har et ivrig behov for å klassifisere ting, men.. lurer altså på når man har en spiseforstyrrelse.
Ta meg da, f.eks. Jeg har aldri kastet opp mat, heller aldri slanket meg ved å spise "ikkeno".
Det jeg HAR gjort, er.. Da jeg var 17, spiste jeg 1 brødskive om dagen i noen uker. Jeg tror det var ganske ubevisst, egentlig - og det var IKKE for at jeg syntes jeg var for tykk. Det var mere mangel på matlyst, som følge av en skrekkelig kjærlighetssorg.
De siste månedene, har jeg spist fryktelig mye sjokolade, og godteri. En sånn diger plate Stratos hver dag, og gjerne litt smågodt i tillegg. Hver eneste dag. Kjente at det gjorde godt å spise godteri.
De siste ukene, har jeg spist svært lite, (kanskje 1/3 av det jeg spiser nå), som følge av sterk kvalme til tider, som følge av angst, og intens uro. Glemte også å spise, men når jeg kjente at jeg var sulten, tok jeg meg litt mat.
Har jeg vært spiseforstyrret? Jeg forstår at det er gråsoner - men jeg tenker som så, er man spiseforstyrret, når man ikke BEVISST velger å ha et dårlig forhold til mat? (enten det er å ikke spise, eller å spise enorme mengder, evt. kaste opp/bruke avføringspiller..)
Man kan være spiseforstyrret, uten å ha en spiseforstyrrelse (som er en psykiatrisk diagnose).
...og ja, det er gråsoner, og jeg tror det er mye som kan være veldig problematisk for individer uten at noen med definisjonsmakt har satt et ord på det. Og det er like viktig å ta tak i problemene enten det finnes en diagnose eller ikke på det.
(det var mine tanker i dag, ikke sæærlig utbroderende eller forklarende, men håper noen forstår hva jeg mener likevel..)
mennesker med spiseforstyrrelser (iallfall anoreksia og bulimi) pleier å være veldig bevisst på mat. de pleier å ikke kunne tenke på noe annet. mat, vekt og kalorier er det eneste som stor i hodene deres. at du ikke spiser fordi du har hjertesorg er nok ikke en spiseforstyrrelse.
har selv vært i behandling for spiseforstyrrelser, og jeg vet en god del om det, både fra egne erfaringer og gjennom andre. :)
jenter med anoreksia tenker stort sett på mat hele tiden; det er en naturlig effekt av at man sulter seg. kroppen lengter etter næring, og sender derfor ut signaler til hjernen så den kretser mer og mer om mat.
det er et meget bevisst valg de gjør når de bestemmer seg for å bli tynnere, eller å ikke spise - problemet er at de ikke kan se at de allerede ER tynne. det er kroppsbildet det er noe feil med hos disse, ikke apetitten.
bare å spørre hvis du lurer på noe mer. jeg vet mye om dette, hehe.
Hm, det var kanskje litt vel klønete formulert av meg :ja:
Jeg tror jeg mente (!) at noen VET jo at de sitter og spiser alt for mye, og får dårlig samvittighet - mens andre bare "stapper" i seg uten å tenke over det - type halvfete menn som bor hjemme hos mamma, og drikker 6 øl og spiser 2 grandis på en kveld foran tven, men ikke tenker noe videre over det..
Ja det kan man ha! For man har en underbevissthet som stadig spiller oss et puss.
Har du hørt at man "straffer seg selv, ved ikke å unne seg selv noe"? Det kan f.eks være noe så banalt som at man vet at man skal drikke vann, man kjenner at man trenger vann, man får t.o.m vondt i hodet pga at man trenger vann, MEN man drikker allikevel ikke vann! Man spiser noe eller drikker noe annet i stedet.
Hjernen er en sammensatt greie. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser noen år og kan masse om dette.
Jeg vil også påstå at man heller aldri blir helt frisk, men man tar kontrollen! Som en alkoholiker.
Jeg har det bra når jeg kan gå f.eks på en diett som Atkins, for DA spiser jeg. Men jeg må passe meg, for jeg har en tendens til å lure meg selv ved å spise for lite.
Men det ville jeg gjort helt uavhengig av diett eller ikke.
Ville bare informere deg om at det er et lukket forum for de med spiseforstyrrelser her inne - jeg tror man melder seg på det via kontrollpanelet et sted. Tror du ville vært en ressurs der inne :ja:
Takk for bekymringsmeldingen, men jeg tror ikke jeg helt har anlegg for alvorlige spiseforstyrrelser. Har på en måte hatt NOK av anledninger de siste 3,5 årene til det. Men samtidig synes jeg at det var et viktig tema å ta opp, derfor denne tråden :)
Er ikke å overspise et bevist valg? Jeg tror det er det. Ikke det at noen som gjør det ønsker å gjøre det, men de vet ofte hva som trigger spising (vonde følelser feks) Det er jo det samme med anorexi også. Det er bevist, men ikke noe man ønsker. Alle disse spiseforstyrrelsene er psykiatriske diagnoser. Jeg mener ikke at det bare er å unngå følelsene og ikke overspise, for det er ikke noe man har kontroll på, men jeg tror det går an å lære seg å leve med følelsene og lære å takle de på en annen måte
Mofe det er kanskje slik at du ikke har noen spiseforstyrrelse. Å få dårlig matlyst som resultat av kjærlighetssorg, er like vanlig som å overspise på grunn av kjærlighetssorg, og da er det snakk om en liten periode. Ikke en form for virkelighetsflukt for å takle vonde følelser.
Jeg har i perioder spisevegring. Det er ikke noen spiseforstyrrelse sånn som jeg ser det, for det er en fysiologisk grunn til det. Jeg vegrer meg for å spise, men det har ikke med følelser å gjøre (om du skjønner)
:klem: Jeg syns du tramper godt rundt i salaten her Mofe - men skjønner at du ikke mener å si noe galt. EN av de fine tingene med deg det - du er for snill til å være slem :klem:
Hvis noen VET at de sitter og spiser altfor mye - eller de bare stapper i seg uten å tenke noe videre over det, ja da kaller jeg det å ha et dårlig kosthold. Eller dårlig helse. Eller begge deler. Eller andre ord jeg ikke kommer på akkurat nå. Dette trenger IKKE være en indikasjon på noen spiseforstyrrelse.
Men det KAN samtidig være det.
For mange kan det å spise være den eneste måten de vet om, eller den eneste måten de klarer å håndtere vanskelige følelser eller utfordringer i hverdagen. Et savn eller følelsen av overgrep, følelsen av å ikke strekke til eller følelsen av å bli oversett kan være vanskelig å forholde seg til og klare å takle og kjenne på. For mange blir det lett å ty til mat som trøst da. Maten blir symbolet på noe som kan fylle igjen det hullet eller tomrommet man føler innvendig, og jeg tror at ønsket om at det skal fungere og løse flokene er så sterkt at ikke noe annet gjelder/trenger inn. Mange har det samme forholdet til shopping og føler tilfredsstillelse ved å kjøpe noe. Som oftest noe de ikke trenger, ikke har råd til - og ofte noe de har 1, 2 eller 3 eksemplarer av hjemme fra før.
Nå snakker jeg i vei her gitt......skulle bare si litt jeg... :o Bare en ting til...
Mange VET at de har en spiseforstyrrelse, men fornekter det. Prøver å si til seg selv at det er helt OK og helt "normalt" å spise i skjul, gjemme søppel etter maten de har spist - og føler skam for at de spiser. Dette er en helt VANLIG følelse når man er spiseforstyrret - men det er ikke normalt for det da.
Jeg tror å spise for mye er et bevisst valg.
Jeg tror IKKE å overspise alltid er et bevisst valg. Når det er begynt å bli bevisst - da tror jeg man begynner å bli friskere. Men veien dit er lang :ja:
:ja: Støttes! Nettopp det med de bevisste valgene om å handle annerledes enn før tror jeg er veldig viktig - jeg vet i alle fall at overspising for min del handlet om å koble ut all bevissthet og IKKE tenke i det hele tatt :o
Åh, så glad jeg ble for å lese dette! Jeg jobber jo med dette hver dag, og prøver så godt jeg kan å unngå å gå i de fellene jeg har gått i så ofte før. I går følte jeg stor trang til å spise bort følelsene mine, men jeg gjorde det ikke. Og det var en veldig stor seier for meg, som gjør dagen min i dag mye bedre.
Jeg tror man har en spiseforstyrrelse selv om man vet at man spiser for mye/for lite. Jeg tror man er spiseforstyrret hvis man ikke skjønner hvorfor det skjer eller klarer å gjøre noe med det.
Det jeg prøver å si er at jeg tror de fleste av oss som har et forstyrret forhold til mat vet at noe er galt. Ihvertfall vet jeg at jeg har et unormalt forhold til mat. Jeg er kanskje på vei til å skjønne hvorfor.. og av og til klarer jeg å gjøre noe med det.. men av og til bare skjer det også.. selv om jeg er bevisst at jeg f.eks overspiser så klarer jeg ikke å la være. Det er ikke som å bare la være å ta telefonen hvis den ringer liksom.. det føles helt ærlig og oppriktig som jeg ikke har et valg. Selv om jeg innerst inne vet at livet består av valg og at man alltid kan velge å gjøre eller la være så er det umulig å gjennomføre når det kommer til mat. DA mener jeg man har en spiseforstyrrelse.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)