En venninde av meg har skrevet dette. Hun har vært overvektig oppigjennom oppveksten og har tatt av 75 kilo i løpet av de tre siste årene. En kjempejobb det stpr stor respekt av. Nå sliter hun med å stoppe vekttapet. I dag er hun altfor tynn. Hun får panikk når hun legger på seg. To tre kilo og hun føler seg feit. Men hun MÅ spise. Hun kan mer om lavkarbo kosthold enn de fleste jeg kjenner. Hun vet hva hun gjør feil - at hun har spiseforstyrrelse(r) er det ingen tvil om. Hun har hatt/har dem alle.... Men hun klarer ikke gjøre noe med det. Hun klarer ikke å kontrollere på den rette måten. Heldigvis har hun mange rundt seg som vil hjelpe henne. Jeg ville bare poste det her, - et tankekors........
Spørsmålet hun har svarer på:
"Perhaps the real problem is that you're afraid to be thin. because if you achieve that, and you're still not happy, then what else is there?
just a thought"
For what it's worth: Jeg er tynn, og man blir langt i fra lykkelig av det, nei. I hvert fall ikke hvis man alltid har vært tynn, men det blir kanskje som at mennesker som er født rike ikke forstår verdien av penger..? :confused:
Nei, det hjelper sikkert på selvtilliten om man går ned masse kilo, men min erfaring er at man etter å ha blitt kvitt et problem skremmende fort finner noe nytt å bekymre seg for. Man hopper ned til neste punkt på "feil med meg"-lista og øker betydningen av dette. :rolleyes: :)
Livet mitt blei ikke perferkt av at jeg gikk ned 25kg. men det er ikke langt unna! Jeg har mye lettere for å leve ut nå enn før. jeg føler ikke at jeg må skjemst over kroppen min så mye.
men det er så mye annet som har sjedd i livet mitt mens jeg har gått ned. så jeg tror ikke vekten har alt å si. men den hjelper godt på! men jeg går forsatt å tenker at vist jeg går ned de siste 5 kiloene så vil alt bli perfekt istedenfor nesten perfekt
Jeg kjenner meg godt igjen i det hun sier her også - fra 82 til 58 kilo er jeg nå veldig slank, det vet jeg. Og hadde noen fortalt meg for to år siden at jeg noensinne skulle være så tynn, så hadde jeg falt på kne og grått av glede....
Jeg sier ikke at jeg ikke trives som tynn, det gjør jeg, absolutt. Men det har så langt fra fått bukt på de andre tingene jeg har med meg selv. Jeg er ikke noe flinkere på jobb, ikke noe snillere med samboeren, bedre til å sosialisere osv. Det eneste jeg muligens er flinkere til, er å lage mat - men det er jo like mye pga "utdannelsen" jeg har gitt meg selv på kosthold i farten.
Jeg er veldig glad for å ha gått ned, det gjør meg tryggere på meg selv. Men det gjør meg ikke flinkere eller bedre, om dere skjønner hva jeg mener...
Jeg skjønner også veldig godt hva venninnen din mener - har selv vært alt fra veldig tynn til (litt før..) nåværende størrelse - og problemene blir ikke borte selv om man går aldri så mye ned i vekt - man får ikke styr på alt i livet sitt, selv om det selvfølgelig er mange ting som er lettere når man har mindre vekt å drasse rundt på.
Jeg tar opp igjen denne, selv om det er noen år siden.
Jeg har mange ganger tenkt "Hva skal jeg glede meg over, når jeg endelig oppnår vekttapet jeg ønsker? Hva vil jeg jakte på for å få følelsen av mestring?". Sånn tror jeg mange har det, uavhengig av lykke eller ikke.
Jeg tror at det er viktig for min del å fokusere på andre ting enn bare vekt. Jeg veier meg hver dag, og ligger gjerne på stedet hvil i 2-3 uker, for ting tar tid. Men den dagen vekta viser 400g mindre blir jeg glad, for en stakket stund, mens jeg samtidig holder meg i skinnet for å ikke bli "overlykkelig". Den lykkefølelsen jeg trodde ville komme av minus 10 kg, tror jeg ikke kommer. Jeg er fortsatt meg.
Veldig fint innlegg! Jeg har tydeligvis lest det før ;).
Noe som overrasket meg da jeg begynte å nå normalvekt, var at jeg endelig skjønte hva folk mente med ''det beskyttende spekklaget'', det lå ikke klart for meg før jeg i grunn ikke hadde det lenger, som Nilles venninne påpeker blir gjerne overvekten syndebukken for alt som går i mot en i livet. Det er såre enkelt, alt kan skyldes på at en er feit, avvisning i særdeleshet, og når man ikke er feit lenger, hva skal man skylde på da? En utilstrekkelig personlighet? For det er slitsomt å skulle gå dypere i materien for å forstå og takle motgang.
Men ellers har det hjulpet meg enormt mye å virkelig prøve å akseptere og etterhvert elske meg selv hele veien. Det er ikke nødvendigvis så lett. Men om man ikke er glad i seg selv som tjukk, så blir det ikke lettere å være glad i seg selv når man er slank heller. Jeg tror det ligger mye i uttrykket ''aksept er det første steget på vei til endring''.
Jeg har også lenge tenkt "at bare jeg blir tynn".. DA skal alle problemer, usikkerhet, redsler, etc løse seg. Ja egentlig forsvinner de poff den dagen jeg når ønske-vekta.
Men det gjør det jo ikke. Så jeg forsøker, og øver, og forsøker litt til NÅ og orden opp i de andre tingene, Jeg har fått en hobby, jeg jobber med væremåten min mot mine nærmeste, og så videre.
Jeg har vært overvektig hele livet så jeg vet ikke hvordan det føles å være normalvektig, men jeg har en følelse av at jeg kanskje alltid kommer til å føle meg som "hun tykke". Når jeg ser på bilder av meg selv opp gjennom årene så ser jeg at jeg slett ikke var ekstremt tykk da jeg var rundt 12-14 år gammel. Lubben ja, men ikke kraftig overvektig. Likevel følte jeg meg som en diger flodhest på den tida også. Da jeg var rundt 18-19 år veide jeg ca. 90 kg og følte meg som en varmluftsballong. I dag er jeg 34 og veier 136 kg, og har egentlig bedre selvtillit på kroppen min enn jeg noen gang har hatt før. Det er klart det har med alder og livssituasjon å gjøre, men likevel er det rart å tenke på.
Jeg tror at jeg vil føle meg bedre når jeg veier mindre, i form av at kroppen blir lettere å dra med seg og det blir morsommere og enklere å handle klær. Jeg vil bli mer bevegelig og en del fysiske ting vil helt klart bli lettere. Men om det vil gjøre noe særlig med selvtilliten min tviler jeg på.
Det er ikke bare det ytre som må jobbes med,men det indre også.. Vi er fortsatt de samme personene selv om vi blir tynnere.. Vi vil fortsatt ha de samme problemene.. Jeg har altid vært tykk og det har jeg blitt mobbet for.. I min voksne alder har jeg fått psykiske problemer pga dette.. Samtidig som jeg jobber med å bli tynnere så jobber jeg også med det psykiske..
når jeg er fornøyd med vekta mi ,, går jeg med løftet hode ,og ser folk i øya
når vekta øker ser jeg ned i bakken,,
jo jeg er lykkeligere med og være slank(vel helt slank har jeg vel aldri vært ),da blir jeg sosial .. øker vekta ,blir jeg asosial og sur og lei
og mange problemer blir løst ,,og da blir det lettere og gå løs på de andre problemen
Livet blir kanskje ikke perfekt som tynn, men det blir ihvertfall MYE enklere å leve! Å være overvektig er som et personlig helvete for min del ihvertfall og jeg GLEDER meg til å bli kvitt de siste kiloene!!!!!!!!
Perfekt, nei. Men å ta av seg "ryggsekken" når jeg er på tur skal bli vanvittig godt. I tillegg føler jeg meg bedre når jeg slipper å oppleve at str 46/48 er for lite.:p:p
jeg tror ikke livet blir perfekt men det blir mye mye mye bedre!! nå skal det sies at målet mitt er å bli kvitt vekta av to krabater på 20kg hver!!! det er helt vilt når jeg tenker på det slik... sønnen min veier nesten 20kg... og det sier litt når jeg skal bli kvitt to slike!! for han er tung å bære på! og jeg drasser på to av han konstant ...
tenk så mye enklere livet blir når jeg ikke lenger gjør det?? for ikke å snakke om selvfølelsen, og det å gå i butikker, eller å gå en tur på byen! eller gå tur i fjellet... osv osv...
Veldig fint innlegg må jeg si, kjenner meg veldig igjen i det hun sier. Har alltid tenkt at å bli tynn vil løse alle problemene mine. Og det er jo klart at det vil det ikke gjøre, jeg er jo den samme personen. Merker jo selvsagt at selvtilliten er bedre nå, og håper at den dagen jeg blir tynn så kan jeg endelig være fornøyd med meg selv. Men jeg vet også at å bli tynn ikke løser alle problemene mine, så jeg prøver å jobbe med det psykiske underveis. Håper at jeg en dag kan akseptere meg selv for den jeg er, og elske meg selv. Veien dit er lang og vanskelig, men tar små skritt i riktig retning hver dag :)
Før tenkte jeg at livet hadde blitt perfekt om jeg bare ble tynn, men nå, når jeg er blitt litt eldre har jeg funne ut at livet mitt er perfekt, jeg trengte bare se på ting på en annen måte!
Joda, ting blir enklere å gjøre når jeg blir tynnere, kanskje jeg vil føle meg bedre, men jeg er begynt å bli glad i meg selv, den jeg er inni, jeg er en fin person, jeg vil heller være en fin person inni med en stygg innpakning enn en ufyselig person i en pen innpakning!
En gang tidligere gikk jeg ned 34 kg (Grethe Rodhe). Før jeg begynte hadde jeg et bilde inne i hodet mitt om hvilken størrelse jeg da skulle bruke i klær og hvordan jeg skulle se ut. Da målet var nådd og ingenting stemte med det jeg hadde trodd, rakna det helt for meg. Isteden for å være glad for det jeg hadde oppnådd, brukte jeg ca et år på å legge på meg ca 38 kg. Syns jeg hadde "ofra" så mye, men uten å få "betalt" for det. Endel år eldre ser jeg heldigvis anneledes på dette. Nå veit jeg at lykka ikke er i en tynn kropp - men en kropp som jeg fungere til det jeg vil. Og da sammen med familien og venner.
Ah... I am not alone in this. Jeg tror at jeg jobber fremdeles med min selvbilder og jeg har spiste 2/3 poser av den 750 g Quality Street candy/sjokolade. Jeg følel dårlig og kommer å straffe meg i kveld og i morgen.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
