Jenta mi på 2 år har vært en drøm å legge så og si hele tiden, med unntak av en liten periode på noen uker for kanskje et halvt års tid siden.
Nå den siste måneden har hun NEKTET å legge seg!! Vi har jo ikke endret rutiner eller noe, så jeg skjønner det ikke. Er det trass? At hun blir eldre og tester grenser? :gaah:
Hun hyler og skriker og bærer seg sånn at det er helt utrolig!! Jeg og mannen har byttet på å sitte og holde henne i hånden ved senga til hun sovner, men etter 1-2 timer holder hun på ennå. Om hun sovner, merker hun det med en gang vi slipper hånda hennes, og da våkner hun og bæljer på igjen!! :skrik:
Nå har vi måttet legge oss i åtte-ni-tiden annenhver kveld (bytte på) i senga vår med henne, DER roer hun seg. Men KUN om en av oss ligger der også, ikke alene. Når hun sovner kan vi kanskje liste oss ut, men det kan ta 2-3 timer, og da sovner jo vi også, eller gidder ikke stå opp for da er det jo leggetid omtrent uansett.
Vi har ikke noe liv på kveldene lenger! Dette er så JÆVLA irriterende at jeg blir sprø! Ja, sånn er det å ha unger, men jeg må få det ut uansett. Kjenner jeg blir helt kokt i hodet av dette.
Nå måtte mannen legge seg med henne. Det er lørdags kveld og vi hadde lyst å bestille noe mat og kose oss med en film, men neida...
Er jo tatt rett ut av Nanny 911 dette Iset.
Det hjelper garantert ikke å legge dere med henne eller sitte å holde henne i hånden til hun sovner. Da har dere det gående i flere år fremover !
I programmet jeg så sa de at det handlet om grensesetting og at moren skulle lese/synge en sang/historie for ungen(e), på sengekanten. Moren forklarte barnet hva/hvordan ting skulle skje og at det var slik det skulle være. Ikke forhandlingsgrunnlag ! (Vet ikke om en 2-åring skjønner det). Så skulle hun sitte i en stol på rommet (ikke ved sengen eller i sengen) innenfor synsfelt, men ikke berøringsfelt, - til barnet roet seg. De første kveldene var det et hekkans bråk, men mor satt i stolen. Gikk ungen ut av senga ble h*n løftet oppi igjen og mor gikk tilbake til stolen. Til slutt ga ungen opp. Etter to-tre kvelder var det greitt...... Verdt et forsøk ?
Jeg har samme erfaring som Nille refererer til. Når gutten min var liten ville han ikke ligge alene i senga. Jeg la ham, satt der litt og prata/sang, sa natt og gikk ut. Om han gråt gikk jeg inn og sa at "nå må du sove", klemte ham og gikk ut igjen. Om han gikk ut av senga, ble han fulgt/løftet tilbake, "natta" og så gikk jeg igjen. Det ble noen kvelder med mye gåing ut og inn fra rommet, men jeg tror at etterhvert ble an trygg på at vi var i nærheten og roet seg ned...
Det er jo ikke garantert at det samme funker på alle unger, men, men...
Skjønner godt frustrasjonen din...og jeg må dessverre si at det gir seg ikke akkurat bare fordi de blir eldre. Han er nå 8 år og noen netter er det fremdeles flying (drømmer, må tisse, tørst, vil ikke være alene osv)...
Ja, ja...jeg kan faktisk fremdeles huske at jeg snek meg inn på soverommet til foreldrene mine med dyna på slep og la meg til å sove på gulvet ved siden av senga deres, uten at de merket det, bare for å sove så nær at jeg kunne høre de pusta...
Jeg har sett den episoden... :flau: Det er jo det verste... Hehehe.
Joda, vi prøvde faktisk Ferbers (litt annerledes da) sist gang, og da gikk det helt fint etter 2 kvelder. Men nå går det visst ikke, vi prøvde igjen. Hun er blitt så utrolig trasig!
Jeg kan jo prøve det du sier... Men det er liksom så sårt og, hun er jo bare 2 år, tror ikke hun skjønner så mye av det... Men det går jo an å prøve. Hun skjønte jo ikke så mye av Ferberen heller, men det gikk jo allikevel, selv om det var sårt.
Nei, vi må iallefall gjøre noe, fort. Kan ikke ha det sånn!
Åååh da hadde du fått komme oppi med oss, garantert. :p
Hun våkner alltid midt på natta og vil inn til oss, og det får hun lov til. Jeg elsker å ha henne i senga med oss, men kun når hun våkner om natta, da er det jo bare å stå opp, hente henne og legge oss igjen. DET får ingen ta fra oss. :o
Nå har jo ikke jeg barn da.. :) Men jeg tror det er en veldig dum løsning den dere har nå - fordi dere gir etter hennes krav. Og en gang så må hun jo lære å sove i sin egen seng, enn sammen med dere - og jo lengre tid det tar, jo vanskeligere blir det.
Jeg er sikker på at du er flink å ikke gi henne sukker og sånt på kvelden, men tenkte jeg bare skulle nevne det allikevel. Også snakker mamma alltid om at hun aldri lot oss gå rundt i pysjen i timesvis, for når den ble tatt på, så skjønte vi at nå var det natta.
Lykke til Iset - dette høres slitsomt ut! Fortell oss hvordan det går fremover da :)
En kollega av meg gjør slik som dere..... har gjort det siden ungen var baby - og nå er ungen 6 år, har begynt på skolen og kommer inn i senga til foreldrene hver natt.... Skolen har tatt det opp med dem og nå har de - og ungen - en kjempehard prosess å gå igjennom. Så ikke la det går for langt Iset. Det er kos nå, men gammel vane er vond å vende.....
enig med nille og gjengen her, altså!
viktig å ikke vende barnet til å sove hos dere. jeg har ikke barn selv (så det er sikkert provoserende med slike råd fra meg :p) men jeg kjenner par med samme problemet, som angrer bittert 4-5 år senere.
skjønner at det er kos med besøk i senga, men det er kanskje ikke egentlig verdt det? eller? :)
håper dere får løst det, og selv om hun bare er to, så skjønner hun grenser, og vil nok teste de, ja :)
Men det er jo mange som samsover lenge, det er ganske delt syn på dette. Dere syns ikke det er ok, men mange (også barnepsykiatere osv) syns det... Jeg syns man bør gjøre det som føles riktig for seg og sine, og om samsoving føles riktig for oss, så syns jeg det er ok. Tror ikke det blir så stort problem senere. Det får jeg ta da.
Jeg var faktisk sterkt imot samsoving før jeg fikk barn, bare så det er sagt. ;) Det er så lett å vøre for og imot noe før man selv sitter i det hehe. Jeg har svelget sikkert 5000 kameler i løpet av min 2-årige "mamma-karriere". :P
Men jeg venner henne jo til å sovne i egen seng, så kan hun komme inn til oss om natta om hun føler hun trenger det.
Det er uansett ikke det at hun sover hos oss om natta som er problemet, det har funket brillefint det siste året, men det er det at hun nå nekter å SOVNE, uten en av oss tilstede... Det har hun ikke gjort før, med unntak av en kort periode for et halvt års tid siden. Tror nok det er litt grense-testing på gang ja. Det er jo alltid morsommere å være oppe med mamma og pappa enn å ligge alene i en kjedelig seng. :snill:
Jeg får ta en ferber igjen og se om det funker. Det gjorde jo det sist...
hehe, jo. det er enkelt å gi råd når man ikke er i situasjonen selv... ;)
det jeg tenker om samsoving er at om hun blir avhengig av det, så er kanskje ikke det ideelt? men selvfølgelig så må hun jo få komme inn til dere om hun trenger det :)
når jeg var liten så elsket jeg å få sove i sengen til mamma og pappa, hvis en av de var borte så hadde jeg fast plass dens seng :)
jeg husker at mine foreldre alltid fulgte meg/ bar meg tilbake til sengen etter en liten stund om jeg hadde kommet inn om natten eller ville sovnet der.
tror jeg ihvertfall etterhvert godtok det helt, fordi sånn var det :)
nei, nå skal jeg holde meg unna :p :D
Nei jeg er selvsagt glad for ALLE råd, barnløse eller ikke. :D
Bare sier at det KAN være lett å si noe, mens man forandrer totalt mening når man sitter der med tårevåte knallblå svære bambi-øyne stirrende opp på en.... :P
Jeg har prøvd å bære henne tilbake i sengen sin, men hun våkner med en gang. Hun sover ganske lett, egentlig. Litt irriterende hehe.
hehe, (og der var jeg tilbake igjen... ;)) jo, jeg kan tenke meg at det er myyye vanskeligere å være så konsekvent og hard med sin egen unge :ja: :ja: tviler faktisk ikke i det hele tatt :)
jeg bare håper at mammas standhaftighet har smittet på meg :p ellers har jeg ikke nubbsjangs når den tid kanskje måtte komme ;) :)
Tro meg, kjære Iset: Det er bedre å ta kampen nå enn å vente. Det er hjerteskjærende for deg som mamma, men ungen får det bedre når hun er vant til å sovne og våkne i sin egen seng. Det er helt klart testing av grenser som er ute og går akkurat nå, vi har vært gjennom det samme. Men vi var tydelige og klare, og satte grensene der vi ville ha dem. Kampen var hard, men vi høster fruktene av den nå.
Ingen håndholding til frøkna sovner, ingen ligging ved hennes side. Legge henne i sengen, evt. en sang, si god natt, og gå ut. Om du må gjøre dette i tre timer den første (og andre og tredje) kvelden så vil det til slutt synke inn. Det kan ta sin tid, men jeg mener det er verdt det. De fattige små timene man får med sin kjære på kvelden er gull verdt.
Er ganske enig med de fleste her inne om forslagene. Akkurat nå så gjør dere slik barnet vil ha det, og hun prøver ut grenser for å få enda mere ut av det. Samsoving er heller ikke jeg for, tror faktisk at det tilslutt blir store problemer ut av det, har sett enormt mange slike hjem.... Barnet blir på en måte avhengig, og vil tilslutt ikke være alene. Det fører også til en urolig natt. Det er tungt å måtte avvennes av noe du har hatt som vane i mange år. Mor og far trenger også tid for seg selv. Så selv om det nok er kos spesielt for mamma ;), så gjør man kanskje en stor bjørnetjeneste for barnet. Men men det er jo heldigvis ikke jeg og oss andre som skal leve med det problemet :)
Fordi ungen tror det er vanlig og naturlig at barn (i dne alderen) sover i samme seng som foreldre (noe det ikke er) og har snakket/fortalt om det på skolen. Følgen var at hn ble ertet og kalt baby.... Selv seksåringer kan være ganske nådeløse. Og det ble et problem - barnet ville ikke gå på skolen. Skolen har ikke noe med hvor barnet sover, men tok det opp med foreldrene at det kanskje var på tide at hn sov i egen seng. De kaller unødig stigmatisering av barnet. Hvor går grensen for når det er unaturlig at barn sover i samme seng som forldrene ......2- 4 - 6 - 8 - 10 år ???
Grensen er forskjellig for alle, - og 2 år er ikke så ille. Men 4-6 ..... Hm....
Jupp, kjenner også en del folk som har slitt med slikt. Nå er seksåringen jeg referer til et spesielt tilfelle,- men det viser at det kan gå litt vel langt om man ikke stanser i tide !!
Ja dere må gjøre det som er rett for dere, - ingen kan bestemme hva dere skal/kan gjøre. Og så lenge dere er klar over at det kan bli et problem er det jo greitt. Når det begynner å gå utover samlivet er det vel et tegn at nok er nok ....... Kunsten er altså å stoppe før det går for langt og det BLIR et problem. For de fleste løser det seg vel av seg selv....
Skjønner godt at tårevåte bambiøyne er vanskelige å stå i mot !! :love:
Hehe det var ikke mange som var for samsoving her inne nei. :P
Årh jeg klarer ikke, det er så grusomt når jeg må være streng og la henne gråte.. Men jeg vet jo at jeg må være standhaftig, vil jo ikke at hun skal bli et "monster" senere heller... :sukk:
Er egentlig ganske flink med henne på alle områder, utenom dette med sovingen. Sikkert fordi jeg elsker å sove med henne inntil meg om natta.. :(
Jeg tror kanskje også hun er blitt litt mørkeredd, så i morgen skal vi dra å kjøpe en liten nattlampe til henne så hun får et svaaaakt lys på rommet sitt om natta. Dessuten tror jeg kanskje hun ikke liker å sove i sprinkelseng lenger.. Hun sover godt i vår seng på dagtid, uten noen av oss tilstede, men i sin egen sprinkelseng nekter hun å ligge! Lurer på om vi skal kjøpe vanlig seng til henne nå, det er vel vanlig å begynne med det en gang mellom 2 og 3 år, eller? Kan jo prøve, men jeg er redd det blir et helvete, for da kan hun jo stå opp som hun vil.. Men hvis vi er strenge og standhaftige der, så går det vel..
SUUUKKK. Hvorfor blir ikke barna født med hver sin personlige manual????
Ja det er virkelig synd de ikke kommer med ferdig manual ;)
Men det kan være en plass å starte... ny seng, en god samtale med henne, hun forstår ganske mye, forklare at nå skal hun sove i sin egen seng, alle må sove i sine egne senger, at hun er så stor og flink at hun har fått storseng hun også, og så er det å være konsekvent. Meget tungt, men tror dere alle sammen får det bedre til slutt. Så kan man heller kose i storsenga om morgenen, når kanskje barnet er sykt osv.
Dette er sikkert skikkelig DUST av meg å si - men... Når man lar unger sove i sengen sin hver natt.. Åssen får man hatt sex da? Tenker på kollegaen til Nille..
Nope, - en ganske fritt talende kollega som selv har barn i førskolealder, spurte rett ut. De hadde ikke hatt skikkelig samliv på flere år.... ungen kunne jo våkne !!! [DET kunne blitt litt av en historie i barnehage/på skole ! )
[color=purple][/color]
Det med samsoving er jo ikke noe nytt, slik mange tror. I mange andre kulturer har dette vært helt vanlig i tusenvis av år, og før i tiden hadde man nok ikke plass til egen seng eller eget rom til 10-12 barn. ;)
Når det gjelder sex, så er jo senga på kveldstid den kjedeligste plassen man kan "pøke", syns dere ikke?? DER ser jeg ikke helt problemet. :p
Men det er jo de som koser seg i senga med barnet sovende ved siden av, DET hadde jeg nok aldri klart. :eek:
Her er det ingen som har hakket på noen andre, deg inkludert. Det eneste som er blitt presentert her i tråden er velmenende råd til et fortvilt menneske som innser at praksisen som er gjennomført hittil ikke fungerer tilfredsstillende. Vi er foreldre vi også, og har sett med våre egne øyne hvordan et lite barn plutselig finner ut at det vil tøye grensene som er satt. Å være ettergivende da er lite hensiktsmessig.
Kan du spesifisere innleggene der forfatteren tydelig viser at dette omhandler burdyr? :snill:
Tusen takk for alle råd, folkens. :D :klem:
Jeg skal prøve en Ferber light i morgen, så skal hun snart få vanlig seng istedetfor sprinkelsenga, og nattlampe settes inn i morgen. Håper ting bedrer seg da. :)
åh ville bare si lykke til jeg..veit hvor tøft dere har det nå...minsten her har drivi å tulla sånn hver kveld han til han var nærmere 2 og et halvt år.....og om natta ville han inn til oss.....er vanvittig vondt og slitsomt..det veit jeg alt om..men stå på og vis at dere voksne bestemmer,,ungen deres skjønner nok det etterhvert,,er jo vanedyr de:) er så heeerlig nå som jeg bare kan legge han på kvelden og ikke en lyd..og sover hele natta....siden hu har vært stort sett flink til å legge seg ellers,,så kansje hu rett og slett prøver dere ut nå for å se hvor langt hu kan dra det,,hu er jo ikke såstor enda..men gud for en strihet og vilje de har likevel....
[size=3][/size]
LYKKE TIL,,håper alt snart ordner seg for dere..
Jeg ville bare trekke inn er moment jeg ikke ser er kommet frem i denne tråden.
barnas behov.
Det er vi voksne som skaper bohov hos barna. Det er som det er påpekt i tråden, vi voksne som må endre adferd i/under leggesituasjonen. Jeg tror det er viktig at barna lære å sovne på eget rom, alene i sengen. Da dette hjelper barnet å bli trygg på seg selv, mestringsfølelsen samt at det er trygg på at foreldrene er tilstedet i nærheten, dersom det skulle være behov for å hente dem.
Å la barnet komme inn i sengen i løpet av natten er veldig hyggelig for både barn og foreldre i en periode- ofte til barnet blir så stor at det tar plass i sengen og kanskje begynner med do trenging.. sover uten bleie, tisser i senga... da er det plutselig ikke like hyggelig.
Når barna for lov å komme inn i sengen i løpet av natten, skaper det et behov hos barnet og vil da fortsette og våkne om natten og tusle inn. Å av vende barnet fra slike behov vil påvirke barnet veldig og i verste tilfelle kanskje skape en slags sorgreasksjon og sinne hos foreldrene.. de vil da føle seg avvist og skjøvet vekk.
barn mellom 0-2 år er mye lettere å forme, ta den lille kampen nå- ikke vent.
dere kan fortsatt kose dere sammen i sengen, helge morgner osv...
Dette er en diskusjon hvor ordet er fritt. En person ber om kommentar/hjelp og får det fra folk med bred erfaring. Foreldre, besteforeldre, - bl.a. utdannede lærere, pedagoger og barnepleiere, med erfaring fra egne og andres barn.
Å kalle rådene, fordi om de går på tvers av hva en mener selv, for hakking og burdyrbehandling, hører på ingen måte hjemme i denne diskusjonen. Det er ufint.
På samme måte som man må akseptere at forskjellige ting virker for forskjellige folk, må man også repektere andres rett til å mene/tro/føle noe annet enn en selv. Selv om man er uenig så er det fullt mulig å yttrykke dette på en saklig skikkelig måte uten å ty til nedverdigende kommentarer.
Jeg er mer eller mindre vokst opp i mine foreldres seng. Jeg tror nok jeg ble liggende der fra et ellet annet punkt på natten omtrent hver natt fra jeg var ca 2 til jeg var minst 6. Muligens lenge senere - jeg vet at jeg gjorde det samme av og til mange år senere.
Mine egne barn har vært forskjellige. Gutten sov som han skulle, jenten våknet kl 04.00 hver morgen og hadde MORGEN! Joohoo! Hurra! Våkne, mamma og pappa!
Så vi hadde hver vår dag å stå opp først, og skiftet etter to timer.. Og satset på barne-tv og opptak av barne-tv, også på engelsk... Og satt og slumret i stolen mens barnet var SÅ våkent...
Vi måtte til slutt snakke med helsesøster, og fikk en henvinsing til en "søvngruppe". Samtaler, råd og vink. Det funket som bare rakkern. Og jeg beklager, men løsningen er ALLTID at man må finne seg i 3-4-5 dager med faenskap og vansker, men så begynner det å funke... (Og tidligere hadde vi prøvd med sovemidler - hvilket ble litt sabotert fordi jeg ikke likte tanken...og diverse andre greier...)
Jeg støtter Nille i det hun sier om Nanny 911. Og sikkert dr Phil, og alt annet. Beklager...
Samsoving er jeg for, men bare når det virkelig trengs... Mareritt og sånt...
Men som jeg sier, jeg vokste opp i mine foreldres seng. Det var fryktelig flaut å ikke kunne si det, for det kunne man jo ikke. Men det ble nå menneske av meg også, da. Bare noen år senere.
Ikke lag dere dette problemet. Ta kampen nå. Det tar noen dager, ikke mer.
I går kveld tok vi en Ferber, jeg syntes det var GRUUUSOMT men vi gjorde det! Mannen min gikk inn ca hvert 5. minutt og la henne ned og sa godnatt og klappet henne litt på kinnet og gikk rett ut igjen. Syntes det var greiest at kun EN av oss tok det så hun ikke ble forvirret. I kveld er det min tur, om det trengs.
Hun gråt, hun HYYYLTE i minst en hel time! Hun skrek så hun nesten kastet opp. Hun stod i BUE i sengen! Men vi ga oss ikke, jeg holdt på å grine selv, men vi gav oss IKKE! Jeg hadde bare lyst å løpe inn på rommet, ta henne opp og si unnskyld unnskyld UNNSKYLD og klemme og kysse henne, men jeg vet jo vi gjør dette mest for HENNES skyld.
Etter en time med grining ble det endelig rolig. Da ble jeg nesten nervøs og tenkte alle slags skumle tanker, men det er vel den typiske "mamma-paranoiaen" som slår inn av og til.
Hun sov helt til klokken 6.25 i morges, I SIN SENG!!! Litt trist å våkne uten henne ved siden av, men det er vel det beste... Litt tidlig å starte søndagen før syv, men sånn er det jo å ha små. Hehe. Så tidlig pleier hun ikke å våkne, men det er vel fordi hun har våknet i vår seng, og da "kosesover" hun sikkert litt ekstra siden hun ser vi ligger der med henne.
I kveld er det på'an igjen, men det kan godt hende hun har forstått det nå. Vi tok jo en Ferber for flere måneder siden også, og da var hun en ny unge allerede kvelden etter. Skjønner ikke hvorfor vi har ventet så lenge denne gangen, men det er vel fordi jeg synes det er så grusomt. :(
Men det hjelper, og dersom hun skulle komme om 20 år og si "mamma, jeg husker de grusomme kveldene da jeg måtte ligge og gråte meg i søvn", så får jeg heller forklare henne det hehe.
Bra, Iset! Hold på dette nå, ikke gi etter for fristelsen til å bare kjenne littegrann på den deilige varme lille kroppen. Hun har absolutt best av å sovne og våkne i sin egen seng.
Og tro meg, hun kommer ikke til å anklage deg for noe som helst... ;)
Tror nattlampe kan være lurt jeg. Storepoden min har alltid vært vant til at vi sier god natt, kysser, stryker, klemmer og så går vi ut. Deretter ny runde med samme rituale om han ikke har sovnet. Men her i sommer/høst ble han plutselig helt umulig. Sto opp, gråt og bæljet, var sint (nesten til det komiske). Men så satte vi på nattlampa hans, og når går det som en drøm igjen (for det meste). Vi flyttet han over i vokseseng når han var litt over 2 år. Trengte sprinkelsenga til lillepoden. Men tro du meg, han sover mye bedre i den. Koser seg skikkelig og ligger langt under dyna. Vi har fått låne en gammel hjemmesnekret vokseseng, med litt gode stødige karmer. Nokså høye, slik at han ikke faller ut, men lave nok til at han greier å komme seg ut av den.
Våkner han på natta, er redd og vil ha kos, så har vi voksenseng inne på hans rom. Som regel ligger han i sin egen seng, men av og til i voksensenga sammen med en av oss dersom han ikke greier og finne roen (aldri ved legging altså). Når han har sovnet, så tusler vi ut av rommet igjen. Evt. løfter han over i sin egen seng. Men erfaringen min er at han sover mye bedre om jeg greier å få han til å sovne i sin egen seng, og jeg ligger i voksensenga ved siden av. Den er plassert i hodeenden av hans seng, og han må sette seg opp for å se oss. Litt med hensikt. Han vet jeg eller pappan er der, men ser oss ikke. Men han får den nødvendige tryggheten til å sovne igjen.
Lillepoden har samsovet mye. Hva gjør en ikke for å få litt nattefred og ikke vekke storebror. Dette har ført til at vi nettopp har tatt kampen med han. Tok tre- fire netter med bæljing i tre-fire tida før han ga seg. Helt forferdelig synes jeg, for det var mye mer kos og mye lettere å bare la han ligge inntil meg. Nå sover han natta over, og du så deilig det er nå som jeg får ha min plass av senga alene igjen. Han er også blitt veldig grei og legge.
Uansett vanskelig det der. Men det viktigste av alt, en må finne en løsning en kan leve med. For meg er det barna i seng til ca 20, og helst ingen samsoving. Men alt er ikke 100 % gjennomførbart til enhver tid.
Lykke til Iset. Samme hva du velger å gjøre. Dette greier dere!
Tusen takk Mum. :klem:
Vi kjøpte faktisk nattlampe i går, for jeg tenkte på det samme. Men hun ble altfor fascinert av den og nektet å sove, ville bare leke med den og stirre på den. Så vi måtte skru den av. Tenker litt på melatonin-nivået også, det blir jo ikke optimalt om det er lys på rommet, enn så svakt det er. Hehe. Men hadde hun vært livredd mørket, så hadde jeg jo satt den på, men jeg tviler på at hun er det.
Er spent på hvordan det går i kveld. Gleder meg til å kjøpe ordentlig seng til henne. GUUD så mye lettere det blir å skifte sengtøy også da hehe.
så bra at dere tar denne kampen nå Iset... Senga er til å sove i, og ikke til å være sosial i er min mening. Sosial kan man være på dagen. men dette er noe foreldrene må få bestemme selv. Jeg har et søskenbarn på 11 år, som lå ifooreldrenes seng helt fra starten av, og hun greier fortsatt ikke å sove alene, så nå legger hun seg oppi senga til lillesøstra når hun skal sove. Det er gansle belastende for både søstra og ikke minst barnet selv (kan ikke sove over hoss venner eller dra noen steder alene pga at hun må ha søstra der om natta) Det er sånt vi har kosebamser til mener jeg. Men hva hver enkelt velger å gjøre skal jeg ikke legge meg så mye borti, for det er ikke min avgjørelse å ta.
Men jeg synes du er kjempetøff som tar kampen nå. Skjønner godt at dette sliter på et morshjerte. Ingen foreldre liker å se at barna sine ikke har det bra. jenta di er tydelig vis smart, for viss ikke hadde hun ikke utnyttet situasjonen på denne måten. Du får se på det som en normal del av hennes utvikling, og selv om hun er "bare" to år, så skjønner hun garantert utrolig mye, så det lureste tipset jeg vil gi er at du forklarer hvorfor hun må ligge alene. Det er utrolig hva de godtar dersom de får en forklaring. Men dette er vel ting du allerede vet...
Nå måtte jeg registrere meg her bare for å kunne svare her. Jeg må si jeg blir sjokkert over mentaliteten her, barn er ikke onde, manipulerende skapninger. De er mennesker med behov, og hvis ungen ikke vil sove er det en grunn til det. Å tvinge henne til å skrike seg i søvn er ikke noe alternativ, det kan løse problemet for foreldrene i øyeblikket, men gjøre ungen utrygg og føre til større problemer senere - nemlig at hun begynner å forbinde det å legge seg som noe negativt. Dette er sikkert en periode hun går igjennom fordi hun som du sier er blitt mørkerett, har begynt å ha mer avanserte drømmer etc. Dere må bruke tålmodighet og kanskje inføre noen nye rutiner som hun liker, lese en ny bok, høre på lydbok, mamma/pappa forteller en historie etc.
Må også si jeg reagerer på holdningene vedr samsoving, samsoving er naturlig, og mye nyere forskning viser at det gir trygge barn.
Nå kjenner jeg at jeg blir litt provosert. Vi har da aldri sagt at barn er onde manipulerende skapninger. Det som kommer fram her er tips og råd til en venn som har et problem med barnet sitt. det er ikke snakk om å forlate et skrikende barn, men å skape rutiner som igjen faktisk gir trygghet. For det er vel ikke tvil om at rutiner skaper trygge barn. Det er ikke snakk om å gå fra et skremt barn her. Dersom barn har en fast leggerutine blir det slettes ikke noe negativt rundt leggesituasjonen.
Samsoving er kanskje naturlig, men det kan også bli en belastning for barnet senere, når det skal sove alene. Og da kan du begynne å snakke om at barn føler seg utrygge.
Her er det snakk om hva som er best for barnet, og man må også tenke litt mere langsiktig...for barnets skyld.
bare et lite råd: la pappa ta jobben med all avvenning, det går som regel bedre da. Vi fedre lar oss ikke påvirke i like stor grad som dere mødre( vanligvis).
Uten at jeg er noen ekspert på metoden, så dreier det seg i hovedsak om at man legger barnet i sengen, sier godnatt og gjør det man pleier (kysse på kinnet, legge bamsen inntil, feks lese eventyr osv osv), så går man ut. Barnet begynner å skrike og vil ikke sovne, men man venter i 5-10 minutter (vi ventet i ca 5 minutter) får man går inn, sier godnatt igjen og legger barnet ned og går ut igjen. Slik holder man på til barnet har roet seg og sovnet. Det pleier å ta kanskje 1-3 kvelder med skriking før barnet sover uten problemer. Sist vi gjorde dette sovnet hun uten problemer kvelden etter, og det gjorde hun tydeligvis nå også, med unntak av ca 5 minutters klaging. :D
Noen er totalt imot denne metoden, spesielt APere (attatchment parenting) som omtrent mener det er mishandling, men hver og en må jo gjøre det man mener er best for sine barn, og for oss funker dette bra, Camilla sovner lettere og blir mer harmonisk fordi hun får mer og bedre søvn. :)
Glemte å si at metoden helst IKKE skal brukes på barn under 6 mndr. Så små barn gråter jo ikke fordi de vil teste grenser etc, men fordi de har et fysisk behov, som regel.
Aaaah, DA skjønner jeg! Jeg trodde det var sovemedisin, siden du snakket om "en halv Ferber".. også synes jeg at det var nå litt drastisk å gi sovemedisin til barn..:rolleyes:
lurer litt på hvordan det kan være barnemisshandling å ikke gi etter på barns trass? og vise de at det ikke hjelper. jeg mener det stikk motsatte, et barn vet ikke hva som er best for seg selv, det er derfor foreldre finst så at de kan hjelpe sån at man får best mulig oppvekst. Og søvn er jo viktig. Derfor SKAL man legge seg når kvelden kommer.
Ja, jeg skjønner jo at mange reagerer på metoden når de hører snakk om foreldre som bruker den på barn som kun er noen uker gamle (har hørt endel om dem ja), og når de ikke går inn til ungene men lar dem gråte seg i søvn i flere timer uten å se til dem. DA blir jeg sint!!!!!!!!!!!
Men Ferber sier man ikke skal bruke metoden på barn under 6 måneder, og man skal gå inn til dem ganske ofte for å vise at man er der, og trøste, men være bestemt.
Vi går inn til henne hvert femte minutt, trøster, tørker vekk tårer og legger henne ned (hun reiser seg alltid opp og står og hyler), brer dyna over, legger bamsen inntil og kysser godnatt på kinnet. Da er hun trygg på at vi ER der, men at nå er det "lalle-tid"!
oppdatering: Skrev dette uten å ha lest helt til slutten ;) sånn går det. Supert at leggingen fungerer bedre igjen! Det gjør som regel det. Og det blir jo mye lettere å ha barnevakt for eksempel på denne måten, og det kan det jo være viktig å kunne ha!
I løpet av min karriere som mor - på omtrent 20 år - har jeg vært gjennom de fleste fasene. Dette har bare foregått i en måned. Det er ikke for sent å ta tak i situasjonen og snu den til noe dere kan leve med, men husk at det vil alltid komme nye faser hvor barnet vil teste grenser og være urolig. En måned uten å ha tid til å være kjærester - det høres kanskje hardt, men det kan dere nok regne med at dere får om og om igjen i de neste 16 årene.
Legging:
Mange gode råd her. Vi gikk inn for å være tilstede, men dødskjedelige. Satt på en stol og las, med jevn, rolig stemme, eller sang. Slik var det trygghet, nærhet og ro, men ikke noe spenning. I noen perioder satt vi med hånden på magen til den ene, andre perioder satt vi og strøk føttene til den andre - den slags behov gikk i faser, men normalen var alltid å lese. En av de mest effektive bøkene var en stor, tykk historiebok om Kina... den ble testet ved et tilfelle av en barnevakt som så boka lå på barnerommet og trodde at det var slik intellektuell stimulans vi drev med ;)
samsoving:
Vi sa aldri nei til at de kunne krype opp i senga hvis det var noe om natta. Det skjedde bare når de hadde behov for det, og de sov som regel rolig gjennom hele natta. Jenta likte det ikke noe særlig når hun var frisk. Gutten elsket det, men siden han sovnet i sin egen seng og sov som en stein for det meste, var det bare av og til han tuslet inn til oss. Og det syntes vi var helt greit. Ikke noe problem med å venne seg av med det, selv om vi nå rett som det er på late søndagsmorgener plutselig har frokost for hele familien i den store senga i stedet for rundt kjøkkenbordet. Litt rot, men kos.
Husk at selv om det er slitsomt nå, så kan det plutselig bli enkelt igjen, uten at du trenger å engste deg for brev fra skolen om fire år. Det er ikke slik at bare fordi vi vet om problembarn, så blir alle barn problembarn dersom foreldrene ikke følger en bestemt oppskrift. Ja, dere må forsøke å finne fram til omgangsformer som alle kan leve med. Det er viktig å lære barn om grenser. Men ikke få panikk. Det går som regel bra.
Forøvrig tror jeg også at det kan være andre grunner til at foreldre ikke har sex enn at barna kommer inn i senga. Det kan være snakk om prioritering. Hvis sex var viktig for begge parter hadde de sannsynligvis funnet en måte å løse problemet på. Kanskje brukte en av dem eller begge barna som en måte å unngå sex på? Hva vet vi egentlig om andre menneskers motivasjon for deres valg?
ojoj. Lang og spenstig diskusjon som engasjerer. Tenker ikke si så mye for eller mot, men har en liten tass på 14 mnd. Han har hatt ulike perioder, og frem til ca 11 mnd alder (altså etter den verste separasjonsangsten var over) sovnet han med en av oss tilstede på rommet. Så fikk jeg nok av å bruke 1 time der inne, og bestemte meg for at nu var det på tide å sovne sjøl. Vræl og brøl...men han reagerer negativt hvis jeg ikke går inn igjen med en gang! Kan ikke la han gråte i mange minutter og så gå inn... da er han utrøstelig. men går jeg inn med en gang etter å ha gått ut (ca 30-45 sek med grining) gir han smokken, leggern ned og går ut, SÅ sovner han helt greit...han må bare trygges på at jeg er der. Så unger er forskjellige. Det kan bare hver og en finne ut av. Mine to store kom inn i vår seng kun når de var syke. Helt greit. Lillenuppen kommer opp i sekstida for morrapuppen. Bare kos..
nå har jeg en hylene snart to åring her som ikke vil legge seg .... står i sprinkelsenga og wræææler ! det er så ille og høre på ..... han er litt syk i tillegg tror det er derfor han ikke får sove ...
Slik har det vært til nå ...
La han i senga skrek i 20 min tok han opp gikk en halvtimes tur slik at han skulle sovne og det gjorde han å var bare det at han våkna når han kom opp i senga igjen (han bruker ikke gjøre det ) .... er i en blokk så kan liksom ikke la han ligge ute ...
prøvde og få i han litt paracet men han nekta selvfølgelig blande det i litt saft i tåteflaska så han tok et par slurker ..... skal jeg gå inn med tåteflaska eller gir jeg han bare håp om og få stå opp igjen ??
vanskelig å svare på sånt, men tror ikke jeg ville tatt han oppigjen, har du ikke stikk piller som du kan gi han? siden han er syk så er det litt spesielt, kansje sitte vedsiden av sengen og kose han i søvn? (ligger og gjør dette på 3 unger daglig på jobben :p) styke på skinnet, magen , ryggen over øynene. se om han roer seg da.
mer tips kan ikke jeg komme med. er litt anderledes når de er syk en på en vanlig dag.
er du bekymra/ føler dette ikke er riktig så ville jeg gått inn. Er de syke/ikke i form etc er det unntaksstilstand. Stikkpille kan du jo prøve. Drikke i senga her er bare vann i glass som mor holder...bare søl ellers..Jeg går frem og tilbake/inn og ut...ordner og pusler ute på gangen, da hører han at jeg er i nærheten..
jeg tok han opp jeg, han var jo syk stakkars trenger litt ekstra trøst da .... gav han panodil og flaska .... så sovna han så søtt ved siden av meg på soffan ... lille klumpen :love:
Å her kommer guro skliende inn på en bananskall ..
Jeg/vi (annenhver gang) samsover med våre to jenter (2 og 7! år), fordi det føles riktig for oss alle - dog i mindre grad for far. Vi legger oss samtidig alle tre (mor er riktig nok ikke helt frisk, så det er leggetid for mor samtidig med barna), vi leser og synger litt, så skrur vi av lyset og barna sovner - og mor også etter en stund. Barna sover trygt og godt natten igjenom, skjelden er noen som vokner. Men den eldste har mareritt av og til, og da er det spesielt godt å bare kunne strekke ut en beroligende arm. 7åringen har ikke problemer med å sove alene når hun er borte. Og jeg er ikke redd hun skal bli mobbet for dette. Dette føles naturlig og riktig for oss. Jeg tror ikke det er naturlig for menneskene å sove alene i mørke avlukker (- i hvor mange årtusender har folk klumpet seg sammen for å holde varmen om natten? Beskytte hverandre mot nattens farer?) Det er derfor det må avvenning/trening til for å få det til, fordi det ikke er naturlig. Jeg tror 7åringen (ja begge) flytter ut til sin egen seng når de er klar for det.
Ikke slik å forstå at jeg tror alle barn tar skade av å sove alene. Noen takler det helt fint, men andre kan (jeg sa bare kan) oppleve avenningen taumatisk - i en ordløsalder ....
dette er bare min mening, jeg hevder det ikke som den store sannheten ..
En ting jeg lurte på Iset, har jenta di sluttet å sove om dagen? Høres ut som hun er i en alder men overgang fra dagsoveing til bare nattesoveing og da kan det bli litt krøll en stund til man finner ut av behovene ....
Jeg kommer til å fortsette å samsove om nettene dersom hun våkner og vil inn til oss. Det føles helt riktig, og både jeg og mannen ønsker det. Så kan andre gjøre som de vil. :)
Jeg er enig med deg i det du sier om samsoving. Men jeg synes det er greit at hun sovner i sin egen seng, og kommer inn til oss om natta, det har funket i månedsvis nå.
Ja, hun har nettopp sluttet med dagsoving, du har helt rett i det. Hun blir veldig trøtt i firetiden og har ofte sovnet på sofaen, men da prøver jeg å holde henne litt i aktivitet heller, så hun sovner bedre på kvelden når hun skal legge seg. :)
Men nå har vi ikke nevneverdige problemer, det er vel omtrent som før nå. Hun sovner greit i sin seng og våkner midt på natta og vil inn og sove med oss. Og det syns jeg er baare herlig. :)
Alt er som en drøm! Jeg er nesten sjokkert over hvor enkel hun er å legge for tiden!! Det er bare å si "nå skal du lalle", så sier hun "ja" (eller NEI, men blir med frivillig fordet.. hehe), så går vi inn på badet for å pusse tennene, noe hun også er blitt sååå flink til. Så er det bare å legge henne ned i sengen, kysse godnatt, bre dynen over og gå ut.. Jeg lar døren hennes stå åpen slik at hun får lys fra gangen, da er det null problem!
At ungene er greie å legge gjør hele familiesituasjonen bedre.
Jeg fikk boken " gi hverdagen et LØFT" i bursdagspresang hos mine kolleger. Den boken anbefaler jeg alle å lese. Mange tips om hvodan man skal takle små og store konflikter.
Går også på LØFT kurs, fantastisk nyttig kurs. Kurset har snudd opp ned på mange av mine måter å tenke på.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
