Jeg har de siste dagene med interesse fulgt med på Er undervekt/overvekt... tråden. Jeg synes det er mye bra som er skrevet der og kjenner meg nok igjen i en del beskrivelser.
Så hvorfor skal det være så vanskelig å gjøre det som er rett?!
Hvorfor skal det være slik for mange av oss at vi gjør enten det ene eller det andre?
Undertegnede er et meget godt eksempel på dette. I starten av året, når jeg oppdaget de positive sidene ved et lavkarbo-kosthold, var jeg godt motivert. Fulgte "reglene" og hadde gode resultater. Trente bra og begynte å føle meg vel. Jeg erfarte at lavkarbo/trening/hvile/minimere alkoholinntaket (og dagen derpå søppelmaten) var veien å gå for å komme dit jeg ville, og fremdeles vil. Men vil dette være nok til at jeg blir fornøyd? Blir jeg et lykkelig menneske av å ta av de ti kiloene med fett som sitter rundt magen? Kommer drømmekvinnen(e) løpende? Blir jeg et helt annet menneske? Neppe.
Jeg burde ha nådd målet mitt nå. Kommet ned på en akseptabel fettprosent og vært fornøyd. I stedet har jeg gått ned, lagt på meg, gått ned og lagt på meg igjen slik at statusen nå kun er noen kilo under der jeg var i utgangspunktet.
Jeg leser i mange dagbøker om mål som settes, og tenker for meg selv når jeg dagen etter ser at vedkommende har spist sjokolade eller potetgull eller hva det nå er, KAN DET VÆRE SÅ VANSKELIG?! Men jeg er jo akkurat som dem. Jeg og bryter mine egne løfter, skuffer meg selv, føler meg dvask og har forferdelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte det. Jeg er periodekarbojunkie er erkjennelsen. Men hvorfor det?
Det finnes ingen åbenbar unnskyldning/forklaring på hvorfor. Jeg har ingen hensyn å ta med tanke på matlaging og prioritering av tid. Jeg har arbeidet mitt og treningen min og kan ikke "skylde" på "de der hjemme" som skal ha sitt av meg. Tiden er min egen.
Jeg ser på overvektige mennesker og lurer på hvor deres selvkontroll er. Men for svarte svingende, jeg er overvektig. Hvor er min selvkontroll?
Jeg har et yrke hvor jeg skal være et forbilde, et eksempel til etterfølgelse. På mange områder er jeg fornøyd med det inntrykket jeg gir. Men hvordan skal jeg forvente at mine undergitte skal respektere meg når jeg ikke engang kan kontrollere hva jeg putter i munnen?
Dette høres kanskje ut som frustrasjon, det er det ikke. Snarere oppgitthet over hvor vanskelig det kan være å gjøre det som er rett.
Blir vi lykkelige av å nå et mål om lavere fettprosent. Jeg for min del vet at av det alene blir jeg ikke. Men det kan være et steg på veien til å bli mer fornøyd. En ting mindre å skylde på når vonde tanker sniker seg frem. Kanskje en mulighet til å ta tak i sin egen situasjon og gjøre noe med "det"
Bjørn Eidsvåg har mange gode tekster (han har vel faktisk bare gode tekster...) Jeg siterer ham her
Eg så våren storma fram men lot vær å sansa, eg såg en sommer dra forbi uten meg ombord. Eg ble henført av en vals men lot vær å dansa, mange stille hellig stund knuste eg med ord. Tenk om det hadde vært et sted en kunne få tilbake, alle øyeblikk en ubetenksomt lot forgå forbi. Et slags hittegodskontor for tapte gyldne stunder. Diamantar som en overså på grunn av dårlig tid. Eller mangel på mot, til å ta i mot.
det "er ikke vanskelig" de aller aller fleste av oss som ikke lykkes på første eller tiende forsøk vet nøyaktig hva man gjør feil i matveien og hvordan man burde trent...
og når man vet dette så godt, så burde det være en enkel sak å gjøre noe med det!!
ikke sant?
jeg har kommet frem til det at det må ligge noe mer bak når man så "bevisst" (eller bevisst blir feil ord, men jeg finner ikke noe bedre...) gjør disse feilene.
men jeg tror at man med jernvilje allikevel kan spise rett og trene riktig, men hjelper det egentlig?? hvis man samtidig klarer å grave frem og finne "roten" til problemet så er det fantastisk, men hvor lett er egentlig det?
jeg tror også at "hvis bare jeg veier xx" da, blir jeg lykkelig, da...
men blir jeg det? (det finner man jo ikke ut om men ikke prøver ;) )
jeg kom ikke frem til noen konklusjon her, men jeg har også bestemt meg!! idag!!! ikkenoe teit snop! ikke gå å kjøpe sjokomelk istedet for å fylle på vannflaska, og jeg skal trene!!!
Så bra skrevet! Jeg tenker også endel slik...
Nå er det snart på tide at det blir min tur til å bli slank og i god form, nå må jeg slutte med alt det tullet jeg putter i meg! Basta bom nå er det over!!
Fantastisk bra innlegg, kjente meg særlig godt igjen i den delen om at i arbeid skal man være forbilde. Dette har jeg tenkt på mange ganger selv!! Og hvor lett er det ikke å dømme andre? Man vet alltid selv årsaken/ unnskyldningen til at man selv sliter med å komme inn klær osv.
Fantastisk flott innlegg Hede !
Du uttaler noe mange tenker her inne. Og setter fokus på viktige poeng. Kjempebra !! Ytterligere kommentarer er overflødige, jeg er 100% enig
[color=purple][/color]
:klem:
Når det er sagt, - så må jeg si til dere andre som ikke har hatt den glede av å treffe Hede IRL - Han er en fantastisk flott mann :love: , med eller uten ekstra kilo. Og dessuten en fantastisk personlighet. Jeg smelta helt jeg :rodme: Jeg har sagt før, og gjentar det gjerne igjen: Jeg fatter ikke hvordan han kan gå rundt og fremdeles være singel..... :snill:
føyer meg inn i rekken..utrolig bra innlegg... føler meg truffet..har det nett på samme måten.. går kjempebra en stund, og får masse energi på lavkarbo, men så kommer det en periode hvor alt bare går til h.. og så er det på'n igjen.. periodekarbojunkie..true!!
Den som hadde hatt en løsning på hvorfor man går tilbake til noe sånn, kunne gjort gode penger :rolleyes:
Som Bjørn Eidsvåg sier.. det er så sant. Trist å tenke på alle gangene man har utsatt Livet til man er tynn. Selv om man egentlig har et supert liv, bare at man ikke helt klarer å se det pga selvfølelsen... humm.
Well... Man finner vel ut av det. En dag.
(- og hadde ikke vi en singlelavkarboklubb her inne? hva skjedde med den hehe :p Tenk så digg å steke speilegg til flere enn seg selv! )
Kanskje er det vår emosjonelle intelligens det er noe i veien med? Vi er jo flasket opp på at mat er alfa & omega for vår lykkefølelse...
Bare se på uttrykk som: Veien til mannens hjerte går igjennom maten....og uttallige andre. Alt er synonymt med at mat = lykke. Vår bitre erfaring sier noe annet eller kanskje kan vi bli lykkelige av mat, riktig mat, men vi blir syke av "feil matinntak".
Så om vi ikke blir lykkeligere av å gå ned 10-20 kilo, så blir vi nok mer fornøyd fordi vi har mestret og fordi vi tar vare på helsa. For alt iverden vil vi ikke være selvdestruktive:o
Dessverre er det ikke bare å bestemme seg og gjøre det. Det ser dessverre ut til at det også skal en god porsjon kunnskap om kosthold og egen kropps reaskjonsmønster og helse.. Og det later ikke til at det er likt for alle dessverre. Derfor blir det litt komplisert å tilegne seg den kunnskapen og erfaringen som skal til.
Jeg skulle ønske at det bare var å bestemme seg og gjøre det...Sukk
Lykke til til oss alle sammen på vei til en bedre helse:klem:
PS....jeg starter med å drikke mere vann jeg....:p
Er det bare jeg som kobler dette med mulig overspising/tvangsspising? Da snakker jeg om spiseforstyrrelsen. Man kan ikke alltid kurere et psykisk problem med mat! Det handler ikke om viljestyrke, kunnskaper eller "å bestemme seg for noe, ta seg sammen og gjøre det"!! Da hadde nok de fleste klart det uten problemer, og spiseforstyrrelser ville ikke eksistert.
Altså, jeg har også mange av disse tankene Hede skriver om, og har etterhvert skjønt og fått bekreftet at jeg lider av tvangsspising/overspising, som er en spiseforstyrrelse på lik linje med anorexi og bulimi. Dette etter mange år der jeg ikke skjønte hvorfor jeg ikke klarte å slanke meg, hvorfor jeg ikke klarte å leve sunt til tross for all den kunnskapen jeg ha rom kosthold og ernæring, at jeg hadde svak viljestyrke osv.
Hmm, meget godt innlegg Hede. For min del så står og faller alt på motivasjon,hvis motivasjonen er tilstede lenge nok så vil jeg lykkes i å gå ned i vekt , det vet jeg.
Men hva motiverer meg ? jeg vet at jeg ikke ville blitt noe særlig lykkeligere om jeg hadde hatt masse muskler og sixpack. edit jeg vet at nesten uansett hva jeg gjør så er det ikke mulig for meg å få en muskuløs og flott kropp. Jeg kan gå ned i vekt ,men da blir jeg bare spinkel, noe som ikke er veldig attraktivt for meg, men alikevel mer helsemessig riktig enn å være tynnfeit som jeg er i dag. Planen min er å bulke frem til nyttår og så slanke meg ned til 70 kg før sommeren. På bulk har jeg store problemer med å spise sunt , noe som kjennes godt i leddene. Merkelig at et pent ytre skal føles som mer motiverende enn god helse.
enig!!! jeg synes det er rart, men tenker sånn allikevel (prøver riktignok innimellom og overbevise meg selv om at jeg egentlig er mest opptatt av helsa... :p )
Takk for gode tilbakemeldinger og konstruktive innspill til innlegget mitt.
Det hjelper ofte å forsøke å ordsette problemene, og det var det jeg gjorde et spedt forsøk på nå.
Iset: Jeg er forsåvidt enig med deg i at spiseforstyrrelser ikke kureres med viljestyrke. Nå tror ikke jeg at jeg lider av noen spiseforstyrrelse, men bruker mat som et middel for å føle meg vel i øyeblikket når alt ikke føles veldig hyggelig (var det selvmotsigende? antagelig). Jeg ønsker å overvinne denne trangen slik at jeg glemmer den destruktive lysten til å stupe ned i en 230grams melkesjokolade. Hvordan: Viljestyrke, unngå fristelsen ved ikke ha en 230grams melkesjokolade i huset, gjøre noe konstruktivt (gå å trene, overtid...). Man våkner en dag og oppdager at mat har vært trøst. Har man en spiseforstyrrelse da? Til det vet jeg altfor lite om emnet til at jeg kan svare med autoritet, men velger å tro, og har et oppriktig håp om at denne uvanen, som jeg velger å kalle det, kan overvinnes med viljestyrke og planlegging.
NILLE:
Kjære deilige NILLE (og med deilig mener jeg (som jeg oppfattet deg etter vårt korte møte og din opptreden her på dette forum), omsorgsfull, kunnskapsrik, delende, morsom, gavmild og ja tiltrekkende (det må jeg få lov å si på det mest platoniske vis)), jeg har sagt det før:
de beste er alltid opptatt! (unntakene finnes, men gjerne på en helt annen kant av landet.)
BEGOD:
skulle gjerne likt å trent med deg. Virker som vi er opptatt av mye av det samme når det kommer til kosthold og trening.
hede (som igjen er i ketose og denne gangen spiser nok fett. Og det er vanskelig)
Det å være feit starter ofte tidlig. Da er man "hvalpete" og skal vokse det av seg. Og storparten gjør jo det. Så er det oss andre da, som bare fortsetter å bli store. Så blir vi tjukken/tjukka i skolegården, og kanskje møter vi fordommer hjemme også. Så blir man enda tjukkere, og grenser nå til feit. Så kommer ten-åra. Med hormoner, ståpikk og lengsel. Samtidig som kvisene spretter, og jentene blir interresante. Men man finner jo fort ut at Feite Kvisetryne vil ingen ha. Så eskalerer det videre mot mer fedme. Så er det mange, meg selv inkludert, som klarer å redusere vekta litt, og gjennomfører normal verneplikt, og er i bedre form etterpå.
Så møter man sin kjære, og i starten vises ikke kiloene så godt. Og ikke gjør de så mye heller. Man puler og har det bra. Forsker på voksentilværelsen, begynner i jobb osv. Så kommer det barn. Man blir satt i skyggen av den nye borgeren. Sexen avtar, livet blir roligere. Det er lett å kompensere manglende nærhet med mat og usunn kost. Og etter noen år er man inne i et mønster som har satt seg. Man vet at summen av lastene er konstant, og mønsteret er vanskeligere å bryte enn å fortsette.
Plutselig våkner man og er ekstremt overvektig, med en bmi på 40+. Vondt i kroppen. En kondis som holder akkurat til å skifte tv-kanal.
Jeg tror ikke at alt kan forklares med spiseforstyrrelser eller sykdom. Som det meste i livet har man en mengde valg. Og mitt valg har vært å bli feit, feitere, feitest. At mange sliter psykisk forstår jeg. Men vi er mange feite som ikke er deprimert også.
Innlegget til Hede gikk jo på om man venter å bli lykkelig som slank. Det å tro at lykken kommer ved hjelp av at eksteriøret ser bedre ut, blir som å lakkere en gammel bil. Motoren og drivverket er like semmert. For de som skal bli lykkelige av slanking venter en forferdelig skuffelse litt lenger frem. For lykke er inni oss og kan ikke bedres ved hjelp av penger, slanking, ansiktsløfting etc. De som gjør dette og kjøper lykke, har bare en kortsiktig gevinst, og så må man kjøpe/endre mer etterpå.
Hos mange ligger jo også en egenstraffekultur. Kanskje har man opplevd misbruk, vold og det som verre er. Og trøster seg med mat. Og blir feit. Og blir psykisk sliten og syk. Og tror at bare man blir tynn da...
Men mange vegrer seg for å ta tak i det som opprinnelig gjorde at man trøstespiste. Og da kommer det ingen lykke heller.
Mitt mål har ingen ting med lykke å gjøre. Jeg vil ha mer ut av livet. Bli mer rørig. Og bedre helsa, jeg har et ønske om å leve videre.
Det å finne en vei for alle blir et nær sagt umulig prosjekt. Vi har så mange forskjellige veier inn i fedmen, og så mange veier ut. Jeg håper at de som sliter med traumer fra barndommen rydder opp i det, og derfra kan tilgi både seg selv og andre.
Floskelen om at lykke kommer innenfra er jeg helt sikker på er 100% riktig. For skulle det motsatte være riktig, skulle jo Hollywood vært et sted der lykke totalt dominerte. Og ikke en eneste skjønnhetssalong eksisterte fordi alle godtok kroppens forskjellige stadier.
HEI
Nei, det er egentlig ikke så vanskelig å holde et løfte, men hva innebærer det egentlig - å holde et løfte overfor seg selv? Hva innebærer det for meg hvis jeg vet at jeg kan sette meg mål og nå dem? Hvor vil det ende da? Vil jeg bli en anerkjent kunstner? En redaktør i mitt eget bokforlag? En stor musiker? Hvem vil jeg bli om jeg lykkes? Vil jeg bli hovmodig? Vil jeg ta noen andres plass? Vil jeg bli rik og slem? (vi tror jo ofte at de fattige er gode og de rike slemme) - Bare en ting er sikkert: jeg ville ikke ha noen kontroll! Alt ville være mulig!
For en skremmende tanke...så enorm og ukontrollerbar! Det er så mye lettere å forholde seg til det som er redusert- det som går i bane, det som gjentar og gjentar seg: Det som skjedde når jeg var liten, skjedde igjen i ungdommen og fortsetter nå i voksenlivet. Konklusjon: Jeg lykkes ikke i å nå målene mine: Trist, men trygt og kjent. Lett å forholde seg til egentlig.
Jeg tror at man bryter løftet man har gitt seg selv, fordi man får noe ut av å bryte det. Altså det må gi deg noe å skuffe deg selv, for ellers ville du ikke gjort det! Kanskje det gir deg en trygghetsfølelse? Kanskje det er lettere å takle å mislykkes enn å takle å lykkes. Jeg tror vi saborterer vår egen lykke fordi det er trygt.
Det er egentlig ikke så vanskelig å lykkes, bare forferdelig skummelt...
Jeg kjente meg igjen i det du skrev, og kan vel ikke konkludere med annet enn at det er en kjempejobb i gå ned i vekt. Selv tror jeg ikke jeg er redd for å bli slank, på en annen side har jeg jo ikke klart dette med flere års slanking - opp-ned-opp så man kan jo lure :confused: Hvorfor klarer ikke jeg å gå ned i vekt? Jeg klarer jo alle endre mål jeg setter meg, utdannelse, karriere etc.. men vekten klarer jeg ikke. Det er rett og slett frustrende å tenke på hvor mange år jeg har kastet bort på å være fet.
På mange måter er livet mitt på vent, for bare jeg blir slank så blir jeg lykkelig og da vil jeg bli akseptert som den jeg er. Bare jeg blir slank kan jeg dra på badeferie uten å gremmes over hvor feit jeg ser ut. Bare jeg blir slank igjen kan jeg stå på slalom, bare jeg blir slank kan jeg være sammen med bekjente uten å føle meg mindreverdig fordi jeg er slank, bare jeg blir slank blir jeg attraktiv igjen, bare jeg blir slank blir jeg pen igjen...
Det er vanskelig å endre fokus, for det er veldig vanskelig
Å endre på livet sitt har rot i ønsket om lykke. Lykke er alle menneskers drivkraft. Det vi søker etter, det vi higer etter, det vi bunder vår motivasjon i. Men hva lykke er er svært vanskelig å definere. Mange tror lykke ligger i en ung vakker og slank kropp. Andre tror lykke ligger i penger og rikdom. Og atter andre tror lykke ligger i berømmelse. Men gjør den det? Nei, selv rike vakre mennesker opplever ulykke og problemer. Selv suksessrike mennesker møter nedturer. Lykke er for meg mer å sette samme små biter av livet mitt slik at livet mitt blir bedre å leve for meg. Alle har vi noe vi er misfornøyd med. Og det man er misfornøyd med forsøker man å gjøre noe med. Noen blir veldig opptatt av disse endringsprosessene som må til får stadig å nå nye mål. Man blir enspora og selvsentrerte og ser verken til høyre eller til venstre.. vips så er livet over og man angrer.. Angrer på at man ikke satte ned farten og åpnet øynene for det livet faktisk hadde å by på. Man innser for sent at jakten på lykke førte en ned langs en motorvei hvor alt var likt. Man nådde målet javisst, men dersom man hadde valgt stien gjennom skogen og dersom man hadde satt farta ned ville man fått med seg sommerfugler i gresset, blomstenes duft, fuglenes sang.. I rastet mot lykken mistet man endel på veien og endte opp ved målet ulykkelig og i anger.
Jeg har tenkt på hvorfor jeg vil bli slank.. for meg er det en utviklingsprosess. Jeg vil bli slank fordi jeg ønsker å bli et bedre menneske i min egne øyne. Jeg vet at min selvtillit vil bli bedre dersom jeg blir slank og med større selvtillitt og bedre selvbilde håper jeg å kunne legge av meg endel forsvarsvåpen. Jeg håper å kunne bli mer åpen og trygg på meg selv og lettere å omgås for andre mennesker. Jeg håper jeg kan bli et bedre menneske og at jeg lærer noe om meg selv i prosessen. At helsen blir bedre og at jeg vil se bedre ut er jo en stor bonus. Men altså ikke målet.. Målet er at jeg i en gitt periode skal jobbe med meg selv for å bli et bedre menneske.. I denne gitte perioden er det fettet og dens forsvarsverker som skal vekk. Når de er vekk vil er jeg langt i fra i mål.. Jeg må som alle andre jobbe mer med meg selv for å bli et bedre menneske. Det er livsprosessen som fører til et for meg lykkelig liv. En prosess som varer fra vugge til grav. Prosessen som er en del av det som gir mening til livet. Prosessen som er en del av det å bli lykkelig.
Det er vel bare et svar på det spørsmålet egentlig. Det har med det faktum at ingen mennesker er like. Verken fysiologisk eller mentalt. Det er derfor ingen dietter fungerer for alle. Enhver må finne sin egen nøkkel. Enhver må finne sin løsning. Det tar tid å innse dette. Det at man må skreddersy sitt eget opplegg for å nå sine mål. Alt for mange hiver seg på kurer og følger dem til punkt og prikke og blir skuffet gang på gang. Folka rundt en kan rase ned i vekt selv uten å følge reglene slavisk. Mens du som følger hver minste detalj ikke går ned et gram. Sånt er fustrernede, men det kan man gjøre noe med. Nøkkelen til sukess er faktisk det at man aldri gir opp. At man alltid er på leit etter sin egen private nøkkel til sukess. Gir man ikke opp, men står på vil man før eller siden finne den. Å finne nøkkelen er en omstendelig prosess. En prosess som krever at man hele tiden forsøker å bli enda bedre kjent med seg selv. En person er en labyrint med masse hemmelige og gjemte rom. Rom som personen selv må finne og åpne og gjøre seg kjent med. Jo bedre du kjenner deg selv jo lettere er det for deg å finne løsninger som passer for deg og kun deg. Så det jeg faktisk sier er at slanking ikke bare innebærer kontroll på det man spiser og det man trener men også full kontroll på hvem man er, hva man føler, tenker og tror. Så grad av å lykkes tror jeg henger sammen med graden av hvor godt man kjenner seg selv.
Men selvsagt.. en sterk indre motivasjon må henge sammen med en sterk tro og vilje til å lykkes. Er målet klart deffinert og riktige verktøy funnet fram så gjenstår bare det å holde ut og aldri gi seg. Der tror jeg mange sliter. For noen tar prosessen fra fet til varig slank kort tid. Men for mange tar det hele livet. Det skal mot til for å holde ut så lenge og holde motivajonen ved like hele veien. Men jeg vet at tro kan flytte fjell. Har du tillitt nok til til deg selv så klarer du brasenen, nettopp fordi du vet du vil lykkes dersom du bare står på, er tålmodig og aldri gir opp.
Vil man i mål må man flytte et ben foran det andre. Det kan gå fort eller sakte, men man kommer i mål DERSOM man vil!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
