Jeg har alltid hatt en innstilling at man som foreldre kan bestemme hva barnet skal spise, men ikke hvor mye.
Nå sier altså denne legen at de skal legge seg sultne?
Er det flere enn meg som får teite assosiasjoner?
Jeg har truffet mange spiseforstyrrede damer som forteller om den gangen mor og legen skulle slanke dem, liksom. Og hvor ødeleggende det var.
Hva mener dere?
Er det riktig måte å angripe dette på at barn skal være sultne når de legger seg? Er det mengde man skal fokusere på?
Vi diskuterte denne artikkelen på PK tidligere idag. Jeg har sjelden blitt så rasende i hele mitt liv!! Regner med (håper iallefall for guds skyld det) at denne legen får en storm av sinte mailer og brev fremover!
Makan til inkompetente, udugelige og idiotiske lege!
Her er altså oppskriften på spiseforstyrrelser, folkens. Følg denne legens råd, så er du sikker på at barna dine vil få det før eller siden. :snill:
Vet ikke hva jeg skal si jeg... Men snakk om å bomme... Helt unødvendig å gå sulten - det er bare et spm om å omrokkere på tallerkenen så er ikke sult noe tema... :rolleyes:
Ja, ikke sant, HP... Det er akkurat det som er poenget! Trenger ikke å være sulten, det er bare å gi folk riktig mat. Enten de er store eller små folk. Mye proteiner, grønnsaker og fett - så unngår man sult ved sengetid, og ungene glir umerkelig inn på en riktig vekt, enten de er for tynne eller for tykke til å begynne med... Og man trenger ikke slanke dem heller!
han sier jo at selvom barnet skriker og er sultent så er det ikke nødvendigvis at det faktisk er sultent... men som med oss at barnet har lyst på "noe" ...?
noe som sikkert igjen ville løse seg om ungen fikk riktig mat, men jeg forsto det ikke sånn at man faktisk skulle la barna gå sultne, men at man ikke skulle komme løpende med mat mer enn faktisk nødvendig?
jeg så dette som noe som avisen dro litt ut av proposjoner :)
Jeg reagerte iallefall på denne. Jeg syns hele artikkelen vitnet om dårlige kunnskaper innenfor ernæring. Men klart, media har jo en lei tendens til å fremstille det hele feil.
men samtidig så husker jeg selv at jeg sa at jeg var sulten uten at jeg egentlig var sulten... bare fordi jeg ville ha noe å spise på...
men da er det jo igjen dette med at om man gir barnet riktig mat til riktige tider, så vet man at ungen ikke kan være særlig sulten ? eller? (jeg vet ikke så innmari mye om barn og kosthold ennå ;))
bare for å ha det klart, jeg er ikke for å sulte barn, altså ;) :)
Jeg reagerte ikke så veldig negativt på den artikkelen jeg. Er det kanskje vår følelse av å ha sviktet som forelder som kommer frem når vi reagerer så negativt?
Min 15 åring veier for mye, men har tatt tak i det selv - og jeg ser at jeg burde vært flinkere til å være streng på hva som ble puttet i munnen og når! Han går jevnt og trutt ned med å kutte chips og godteri, men han går ikke på lavkarbokost. Det syns jeg heller ikke han skal så lenge han går greit ned ved å kutte ned på inntaket av "vanlig" mat.
Jeg tror vi som foreldre har ansvar for å lære barna å skille mellom SULT og LYST - mange av oss er jo overvektige fordi vi har latt følelsene styre matinntaket - er det ikke lurt å lære barna at det ikke er nødvendig?
Ja jeg skjønner hva du mener og, altså. :)
Men det jeg synes er så negativt, er at ungen ikke skal få mat når h*n ber om det, at mat skal "ulovliggjøres". Spiseforstyrrelsesforeningen har jo reagert kraftig på denne artikkelen. Så lenge barnet får riktig mat, så har det sikkert ikke særlig behov for å trøstespise så mye. Men desverre legges det alt for stod vekt på fettfattig mat, noe som kan øke både søtsuget og sulten.
Overvektige barn skal ikke måtte tåle å sulte.
Min formening er at barna ikke hadde spist for mye og vært sugen på mat hele tiden dersom de i utgangspunktet fikk i seg den maten de trenger. En kropp som får det den trenger er ikke sugen på mat.
Barn i vekst trenger byggesteiner (proteiner) og de trenger (riktige) fettsyrer til både hud, hjerne, nervebaner mm. SÅ klart kroppen sender ut signaler om å spise mer når den ikke har fått dekket sine behov!
I tillegg, så er det slik at dersom man spiser ubalansert, og høyglykemisk, så vil man få et blodsukkerfall når insulinet kommer ut og gjør jobben sin. Sammen med dette blodsukkerfallet vil kroppen sende ut sterke fysiologiske signal om å spise mer for å få opp igjen blodsukkeret (for det kraftige fallet oppfatter kroppen som fare). Og da vil selvsagt barnet ha mer mat selv om det stregt tatt har fått i seg for mye.
Å gi et sultent barn vann og gulrot dersom de er sulten på kvelden? Tja... det er jo en ide, dersom man koker et egg og ir sammen med det,- og kansje en barneskje med Udos i tilleg?
Jeg lurer på når ernæringseksperter skal innse at fett ikke er farlig i seg selv, men sammen med karbohydrater. Og at det faktisk ikke er farlig men sunnere å kutte litt ned på karbohydrater og øke fett/protein-inntaket.
Ingen skal trenge å sulte, ihvertfall ikke barn. Sult er kroppens måte å si i ifra på at nå trenger jeg næring. Da skal man ikke unngå å spise, da gjør man det bare værre. Å prøve å glemme sulten går ikke, kroppen er en svært avansert maskin så det nytter ikke å lure den. Det gjelder å spise riktig mat så insulinverdiene er stabile. Og for mye karbohydrater er ikke gunstig for insulinet og dermed metthetsfølelsen. Feil mat gjør at en ubevisst spiser for mye. Ingen kan gi barn for mye mat, det er maten det er noe feil med. Det nytter ihvertfall ikke å "lære" barn at "nå er du mett".
Hvordan vet hun hva som er nok? 2 skiver er nok for alle barn? Og sult har jeg skrevet om ovenfor. Er man sulten må man spise.
Min påstand er at hvis barn hadde fått sunn mat (lavkarbo) helt i begynnelsen så hadde ikke overvekt vært ett så stort problem som det er.
En annen ting ang barn og lavkarbomat; mange (tilogmed folk som selv spiser lavkarbo) sier de aldri ville gitt barna slik mat fordi "de er jo barn og skal ikke slankes eller ha spesialmat". Da må de ha misforstått noe, mener jeg. Lavkarbomat er jo ikke slankemat, det er mat tilpasset kroppen genetisk (etter vår mening iallefall) og som passer bedre for oss mennesker enn mye korn og stivelse. Det virker som om mange tror lavkarbomat = induksjon med baaaare fett og proteiner og ingenting frukt eller grønnsaker. Jeg mener lavkarbomat (med bær, nøtter, fett, kjøtt, fisk, ost, grønnsaker og litt frukt) er sunnest for kroppen, så hvorfor i all verden skulle jeg ikke gi slik mat til barna mine?
Mange som sliter med spiseforstyrrelser sliter med nettopp det at de lever "fra halsen og opp" og har mistet kontakten med kroppens naturlige sult/metthets-følelser. Og veien ut av spiseforstyrrelser innebærer ofte at man trener på å bli bevisst på kroppens signaler igjen.
Når "mamma og legen" over hodet på en skal bestemme når akkurat din unike kropp er mett tror jeg at man ødelegger en veldig finstemt mekanisme ytterligere. Jeg sier ytterligere fordi jeg tror at det for mange nettopp er der det gikk galt også. I tillegg til type mat de spiser.
Og skriver under på den, jeg også!
Det har vært sagt at man skal ikke "slanke" barn. Helt enig i det - man skal faktisk ikke "slanke" noen i det hele tatt, man skal bare spise riktig! Og det kan man gjøre enten man er 6 mnd eller 90 år.
Barn som får riktig mat, sulter ikke. Så problemet er egentlig ikke-eksisterende, sånn sett.
Problemet er vel at leger som dette går ut og sier sånne ting. Istedet for å fortelle om andre måter å sette sammen måltidene på, så sier han at barna må tåle å legge seg sultne. Og dette leser foreldre som ønsker det beste for sine barn, og som kanskje er fortvilet over vektproblemet.
Og da vil jeg påstå at problemet eksisterer i aller høyeste grad.
Samtidig så forer man barna på brus og godteri til alle døgnets tider.... og når de "roper" etter mat (skikkelig mat, lavkarbo og næringsrikt) så skal de være sultne...??? Nei, fysj, da får de jo et skikkelig unormalt forhold til mat..
Burde ikke essensen være at når man er sultne så spiser man, og hvis man spiser sunn mat så får man ikke lyst på alt annet?
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
