< Tilbake til oversikten

Om å se ting i perspektiv

#1

stinei sa for siden:

Jeg gikk og tenkte litt på vei hjem fra butikken i dag, og har bare lyst til å dele disse tankene med dere. Jeg startet opp igjen nå i slutten av mars, og har hatt fin nedgang og har til nå gått ned 7,8 kilo. Helt ok, og jeg hadde ikke forventet mer, men hjernen min er så veldig opphengt i alle disse kiloene som jeg skal ned. Jeg veier fremdeles nesten 113 kilo, og selv om jeg er høy med mine 177cm så bør jeg jo med ca 35 kilo til. Og det virker så laaangt dit, så jeg fokuserer så mye på det store tallet at det jeg faktisk har klart blir glemt. Men i dag gikk jeg hjem fra butikken. Jeg hadde kjøpt en 5kg kartong med reker og en pose med salat, majones, hvitløk, sitroner og ingredienser til å lage noe loffaktig å ha ved siden av. Og veien hjem består stort sett av oppoverbakker, så jeg kjente det godt i armene etter en stund. Men da kom jeg på at vekten i posene mine antagelig er mindre enn den vekten jeg har blitt kvitt på kroppen min på under 2 måneder. Og det virket jo plutselig mye. Så nå har jeg bestemt meg for å glemme det store tallet som er igjen og prøve å fokusere mer på det jeg gjør bra, nyte våren og holde hodet hevet fordi jeg er flink som er på rett vei!

Hva gjør dere når dere trenger å motivere dere?

Ha en flott helg!


#2

Lava sa for siden:

Spiser en sjokolade... :lol:

Nei jeg vet ikke, har mistet gnisten og satser på "sommerkroppen 2017"


#3

Liseta sa for siden:

Jeg syns også veien er lang. Syns det er vanskelig å fokusere på hvor mye jeg har gått ned, når tallet på vekta fremdeles er for høy.
Men jeg sol deg, prøver å glemme tallet, men da glemmer jeg også jobben jeg har gjort. Så jeg trenger litt realitysjekk! Jeg må innse, jeg må forstå.
Jeg motiveres av ønske om å nå målet. Jeg setter meg mål. Er svært målbevisst, ofrer mye når jeg har satt meg mål. (Dette gjelder uansett)
Jeg gjør ikke dette bare for meg, men også for min familie! :)


#4

bærrgen sa for siden:

Jeg prøver å ikke tenke på hvor lang vei jeg har å gå. Da mister jeg bare motet. Jeg prøver heller å tenke positivt. Som f.eks. at jeg måler blodsukkeret hver dag (har diabetes 2) og gleder meg over at det er på et normalt nivå når jeg går på lavkarbo. Når jeg kjenner at en bukse begynner å bli litt slakk her og der passer jeg på å virkelig glede meg over at den faktisk begynner å bli for stor. Og sånn går no dagan :ja:


#5

bærrgen sa for siden:

Og nå ser jeg at dette er en gammel tråd :_plystre: Men uansett stadig aktuell :)


Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.