Satt tilfeldigvis og så The Biggest Loser Norge nå, og da var det et lag (det blå) som gikk ned mye mindre enn det andre laget. Programlederen spør treneren hva han tror er årsaken, og treneren svarer at de har feilet på maten og spist for lite. Programlederen sier det høres litt merkelig ut, men treneren svarer at neida, det er enkelt: Fett forbrenner fett. Det høres jo ut som klassisk lavkarbofilosofi, så jeg lurer ut om det er noen som har fått med seg ernæringsprofilen i programmet?
Såvidt jeg har skjønt spiser de ikke lavkarbo nei. Rundt 1000-1100 kcal om dagen og menyen var typisk sånn:
Frokost - havregrøt på vann med kanel
Mellom: 5 mandler og 50 g banan
Lunsj: kyllingsalat med masse grønnsaker
Mellom: 10 druer eller en boks med tunfisk
Middag: rent kjøtt, fisk eller kylling med masse grønnsaker
Så ikke direkte lavkarbo, men ikke høykarbo heller akkurat. :) I minste laget med mat etter min mening, men dog... Å kjøre kroppen på så lite mat og så mye trening kan umulig være sunt?
Hællan dussan, det var ikke stort med 5-8 timers trening om dagen :eek: Håper de får god oppfølging når de kommer hjem igjen. Fort gjort å gå på en smell kan jeg tenke meg.
Men, ser ut som en form for moderat lavkarbo, da, med lite fett.
12 deltakere, så da er det vel 12 uker regner jeg med. Men så fortsetter man vel en stund hjemme også etterpå, før finalen?
Under oppholdet får de jo oppfølging av helsepersonell, men får da håpe at de har fått fortsatt god oppfølging etter oppholdet, og ikke minst at de får hjelp til å justere inntak etter hva som er fornuftig og sunt som livsstil.
Så også i går, og da var det en som gikk ut. Han fikk med seg et års abbonement på lokalt helsestudio, og pt-timer, for de som ryker ut konkurrerer om å vinne 100.000,- Så virker som om de har et opplegg for de som går ut underveis.
Nice.... :rolleyes: Med den starten og rett på trening hadde jeg gått i bakken etter ti min. Får håpe ingen av dem er insulinresistente eller har rekativt blodsukker. Men, det bllir det vel god tv av. :o
Men spiser alle det samme? På den amerikanskje hadde de vel hvertfall en runde hvor pt'ene bestemte litt mer retningen på sitt eget lag ift kosten?
Har sett endel på den amerikanske versjonen tidligere, og i intervjuer med tidligere deltagere var det mange som klaget på mangel av oppfølging etter kameraene var skrudd av, flere som endte opp like store igjen. Får håpe og tro de har tatt litt mer tak i det i denne versjonen!
De er vel mest opptatt av å fokusere på de psykiske og miljømessige årsakene til overvekten. Det er det som gjør best TV og det som gjør at folk blir inspirerte til å se på. De vil se på at folk konfronterer problemene og endrer livet sitt. Kostholdet er jo bare en diett.
De har sikkert litt valgmuligheter vil jeg tro, men måtte ligge på 1000-1100 kcal om dagen. Det er ca. 4-500 kcal mindre enn det jeg spiser og jeg veier nesten 1/3 av de største der! Synes ikke det høres noe særlig ut det der altså...
Biggest looser er desverre mest opptatt av trenin, trening og atter trening. Har sett et par sesonger av den amerikanske versjonen og lest det tidligere deltakere har sagt om programmet, så derfor første episode av den norske. For min del syntes jeg det handlet mest om trening og få flest mulig fysisk dårlige i løpet av øktene, akkurat det samme som den amerikanske versjonen.
Trening er viktig, ingen tvil om det, men når man vet at kosthold tar kilo og trening tar gram, burde kanskje fokuset være mer på riktig kost over tid (ikke bare noen uker på slankecamp) og årsakene til at man overspiser (psyken) men det blir ikke bra tv av slikt. Mye bedre å se på noen som sliter og spyr og griner og raser unaturlig mye ned i vekt i løpet av uka. vet ikke om jeg synes det er riktig å piske folk som er så ekstremt overvektige gjennom så knallhard trening fra dag en, flere av de amerikanske deltagerne har jo fått varige helseplager som resultat av den knallharde treningen 8-10 timer til dagen.
Men jeg skjønner ikke helt at de historiene til folka kan være ekte heller jeg. Er det mulig å vokse opp i verden i dag uten å kunne noe som helst om å ta vare på kroppen sin? Eller i det hele tatt ha skjønt at man er overvektig?
Jeg tenker det er greit at det ikke fokuseres så mye på kostholdet når det strengt tatt er et ganske ekstremt kosthold, i hvert fall i forhold til treningsmengdene. Mye mer interessant å se på hva slags mekanismer som ligger bak overvekten, hvorfor har man blitt overvektige, hvordan har man sabotert seg selv osv.
Øh? Hvordan fikk du selv en bmi på 43? Skjønte du ikke at du var overvektig? Eller gjelder det ikke for deg, bare for de andre? Her skjønner jeg overhodet ikke logikken din...
Jeg har ikke sett dette programmet, men hvilke historier blir fortalt her?
Noe av det jeg har lært gjennom selv å ha vært overvektig, men ikke minst gjennom folks historier her inne, er at det er en stor variasjon i årsaker til at folk blir overvektige.
Det kan være sykdomsrelatert, psykiske årsaker, eller man har bare spist seg tykk.
Noe annet jeg har lært meg, mest gjennom egne erfaringer, er en sterk mistro til min fortelling, til årsaken til min overvekt. At den kom pga overspising, at jeg måtte jo underrapporterer mengden mat jeg spiste og overrapportere treningen jeg gjennomførte. For folks og legers oppfatning var jo at det var på grunn av for mye mat og for lite trening st jeg la på meg.
Tykke mennesker er late og dumme. Fordommene sitter langt inne hos folk....
Ei la på seg når hun fikk fødselsdepresjon, noen er blitt mobbet mye i barndommen. Helt vanlige årsaker til at mennesker tyr til mat for å trøste og kompensere for tomrom i livet.
Overvektige er ingen homogen gruppe. Det finnes fysiske årsaker og det finnes psykiske årsaker. Verken det ene eller det andre trenger å bli trukket i tvil.. Folk vet da selv hvorfor de gikk opp i vekt og de fleste der sier selv at de har spist på seg overvekten pga slike faktorer som nevnt over.
Ok, skjønner :) jeg begynte å lure litt etter å ha lest Carismas kommentar, om det var noen helt andre historier enn det vi leser mye om her inne f eks.
Håper de får hjelp og klarer seg bra da, at de har et godt apparat rundt deltagerne, også de som ikke lykkes helt inn til mål,
Jeg har forsøkt å slanke meg siden barnehagen, og jeg har forsøk alle tenkelige og utenkelige varianter. Det tok dessverre nesten 30 år før jeg fant Fedon, brikkene falt på plass og jeg fant ut at jeg faktisk bare hadde gjort det verre ved å følge råd som overhodet ikke passet kroppen min. Med PCOS burde jeg gjort stikk motsatt av det leger og andre "hvitfrakker" lærte meg i oppveksten. Det var langt fra noe som plutselig skjedde og det skjedde definitivt ikke frivillig! Jeg har slåss mot kroppen min hver eneste dag i hvertfall 30 år. Så spar sarkasmen.
Og alle jenter/damer jeg kjenner har alltid slanket seg. Alltid! Noen har vanlige råd fungert på, andre har blitt syke slik som meg. (Og mange har dessverre blitt ganske spiseforstyrret) Men ingen av dem vil noen gang si "og plutselig merket jeg at jeg ikke fikk plass til barna på fanget" som hun ene i serien sa! Det er det jeg reagerer på. Slikt skjer ikke plutselig. Og hvertfall ikke i dagens samfunn.
At noen av mennene ikke har skjønt det før de så tallet på vekta er litt mer sannsynlig selv om jeg har veldig vondt for å tro på det også, tross at det fra tid til annen skjer med kollegaer. (Sier de...)
At man får åpenbaringer betyr jo ikke at man ikke har vært klar over tingenes tilstand tidligere. Jeg har da også vært mer enn klar over min overvekt i "alle" år og vært på slankern siden jeg var 10 år, men har også hatt åpenbaringer. Blant annet hadde jeg en når det gjaldt å ta på seg sko, at det var tungt. Selvsagt skjedde ikke dette over natta, og det hadde vært tungt lenge, men det er rutine man ikke tenker så mye over til vanlig, og så stopper man opp en dag og tenker over det. Eller da jeg for to år siden etter en vanskelig periode "plutselig fant meg selv dypt i en pose potetgull foran tv'n full av selvmedlidenhet". Det var jo ikke som om jeg ikke forsto før den tid at jeg både trøstespiste og var sykelig overvektig, men det er øyeblikk hvor man stopper opp og tenker over det man bare lar gli videre i hverdagen. Det er en talemåte. Disse sitter i en intervjusituasjon, de har garantert blitt spurt om hvilke situasjoner og øyeblikk de har merket overvekten, når de skjønte hvor stort problemet var og så videre. Og da er det jo nettopp sånne svar som er det man er på jakt etter, åpenbaringene. Det er det som gir god TV.
Og før denne diskusjonen også utarter seg til en gedigen krangel: Husk at dette er et tv-program der de klipper og editerer for å få best mulig tv. Vi får ikke vite alt som blir sagt og gjort, og mye er tatt ut av sin sammenheng og tatt opp flere ganger for å få "bra tv". Alt handler om å få flest mulig seere og det tviler jeg på om de får dersom det blir for mye fokus på hvorfor man er blitt overvektig og om følelser og sånt. Folk vil ha action, krangling, spying, maksimalt vekttap og gjerne litt slåssing og helst en skikkelig drittsekk (som egentlig ikke er drittsekk men blir fremstilt slik). Jeg kjenner flere som har deltatt i ulike "reality show" og etter å ha hørt hva de forteller stiller jeg store spørsmål hvor "virkelig" dette faktisk er. Ser heller på en reinspikka fiction serie jeg :rolleyes:
Slike oppvåkninger kan man vel kalle å få motivasjon. Det er mye man vet man burde gjøre her i livet, men som man ikke gjør. Ofte fordi at man ikke har motivasjon nok eller fordi at man får noe ut av det man gjør isteden for dette man burde gjort. Men plutselig så skjer der kanskje noe som gir denne motivasjonen. Ihvertfall for en stund.
De prater jo om følelser og årsaker. Er vel litt forskjell på f.eks Robinson, Farmen ol og et program som handler om vekttap. Pleier være endel fokus på årsaker, følelser osv. Det folk vil se der er mennesker som tar tak i livet sitt og endrer på det. Såkalt med en grei dose drama ved siden av. Hadde blitt mye drama hvor som helst med det nærinsinntaket.:p
Jeg skjønner godt at man gir opp når man har nådd et visst punkt og det virker totalt uoverkommelig å gå ned selv noen få kg og man trenger å gå ned kanskje 40-50. At man blir overvektig pga av sykdom er så sin sak, men jeg er litt enig med Carisma i at jeg ikke helt skjønner at man kan plante seg i sofaen og slafse i seg pottis og sjokolade og spise på seg diabetes2 med åpne øyne... Når man må opp både en og to størrelser hver gang man kjøper nye bukser burde det da ringe en bjelle om at den digre sjokoladeplata hver kveld kanskje ikke er så lurt?
Det er jo ikke sikkert alle i programmet er klar over om de har underliggende faktorer som har ført til overvekten da og kanskje er det ikke alle som vil fortelle det på riksdekkende tv.
Nå har jeg bare sett på med et halvt øye, men det var da mye snakk om jojo-slanking. Mange hadde vært gjennom utallige slankekurer, gitt opp og gått opp igjen. Altså akkurat det samme som 95% overvektige gjør. Statistisk sett er det bare 5% som klarer å gå ned i vekt og holde den. Jeg fikk i hvert fall ikke inntrykk av at noen av disse har trodd at det var uproblematisk å trøkke innpå en sjokoladeplate hver kveld, eller ikke skjønte at dette var årsaken til at buksene ble for små. Men, dette er et TV program som ikke går i dybden, og mekanismene bak overspising er så mange og komplekse at man umulig kan gå i dybden på det og vise absolutt alle detaljer for seerne. Sånn sett kan man jo si at det ikke er "ekte", iom at det bare er en stilisert og klippet versjon vi får se. Men, jeg fikk i hvert fall ikke inntrykk av at det var noen av deltakerne der som hadde sittet i sofaen hele livet med en sjokoladeplate i hånden og ikke skjønt at det ikke var så smart å gjøre.
Det er vel ingen som ønsker å bli overvektige? De aller fleste skjønner det på et eller annet plan vil jeg tro.
En jeg kjenner er smertelig klar over at hun legger kraftig på seg av øl og junk-food, men hun sliter med mye angst, og da er det en pris hun betaler for å døyve angsten kan det virke som. Nå er hun i behandling heldigvis, og når hun så får bukt med angsten, så kan hun ta tak i vektproblematikken sin.
Det er vanskelig å forstå dette når man ikke sliter med sånt selv, på det rasjonelle planet ser det jo utrolig merkelig ut. Men sånn er det jo med mye i livet. Vanskelig å forstå hvorfor endel mennesker handler så destruktivt. Men det har i alle fall jeg forstått i løpet av mitt levde liv, mennesker rommer så mye mer enn det jeg kan se og forstå og tolke.
Men det at disse menneskene velger å delta på Biggest Loser betyr jo at de har et realistisk forhold til sin egen kropp på et eller annet nivå? Det er jo ikke den første utveien man velger for å redusere vekta vil jeg tro.
Akkurat det der tror jeg ikke man skjønner før man har vært i situasjonen selv. Jeg har en søster som bare blir større og større, og hun er smertelig klar over det selv. Men det ligger flere grunner til for at hun rett og slett ikke har kapasitet (og jeg tror også viljestyrke) til å gjennomføre slanking over lang tid, og selvfølgelig hvorfor hun har blitt så stor i utgangspunktet. Det høres nok ut som dårlige unnskyldninger for de fleste, men jeg forstår henne godt, selv om jeg skulle ønske hun kunne klare å bli sunnere. Folk håndterer ting forskjellig, og noen fortrenger, mens andre handler. Dessverre. :(
Men da ligger det mer bak. Jeg er så heldig at jeg er (psykisk) frisk og rask, men hadde utmerket godt klart å spise på meg helsefarlig overvekt om jeg hadde gått inn for det - men det hadde vært helt og holdent min egen feil, gjort med vidåpne øyne.
Om det ligger problemer av en eller annen art bak som gjør at man ikke klarer å ta tak i det på egen hånd så blir det litt annerledes. Jeg fikk inntrykk av at noen av de i programmet selv mente at de hadde bare spist det på seg - men det er jo godt mulig at de selv ikke er klar over at de bruker maten som erstatning for ett eller annet.
Jeg har ikke sett på programmet, så jeg aner ikke hvordan de fremstår - det var mer et generelt utsagn fra min side :) Også er det kanskje for noen en maske å skjule seg bak? "Nei, jeg er bare så sabla glad i å ete, jeg", mens innvendig ligger det en annen grunn til at man overspiser, som h*n ikke vil dele med omverdenen? Spekulering her altså
Jeg tror også det - de er jo tross alt på riksdekkende tv og selv om de blottlegger seg ganske så mye så er det vel ikke alt de vil fortelle og det skjønner jeg godt. :)
Å kalle det en forklaring er vel å ta i? En del av bildet blir mer riktig. Alle prosesser i kroppen, selv følelser, er kjemiske prosesser. Poenget mitt er at effektene av disse prosessene blir sett på som forklaring, ikke hva som skjer bak dem.
De fleste av oss som har lev LK en stund og har kontroll på blodsukker, god vitamin- og mineral rofil og andre ting vet jo hvor forskjellig man reagerer på hendelser i perioder med det stabile bldosukkeret vs i en dårlig peridoe med mye svingninger.
Nei, det syns jeg så absolutt ikke.
Edit: Jeg snakker om for enkelte, ikke for absolutt alle. Her forskjellen ligger; jeg sier ikke at jeg mener du tar feil, men at for mange er det resultatet av kjemisk ubalanse og ikke grunnen til ubalansen som har "skylda".
Søster går på sånn xtravagansa eller xtragavansa eller hva det heter. Hun har rast ned i vekt ca 40 kilo siden jul. Men så spiser hun bare 500 kcal om dag. Og nå spør hun meg om kostholdråd etter at hun er ferdig med kuren! Får ikke alle som følger ekstreme kurer hjelp og bistand etter avsluttet kur eller må de seile sin egen sjø?
Det har jeg (og flere med meg) sagt, men hun vil ikke høre på det øret. Skjønner at hun strever etter vektnedgang for hvis ikke er det operasjon av hofter i neste runde.
For å "skylde" på det psykiske og kunne bruke det som hvilepute må vel nesten det å slite fysisk være verre enn å slite psykisk?
Det er ikke noe "mer synd på" folk som sliter med å løse overvekten pga fysiske årsaker, enn det er på de som sliter med å rydde opp i de fysiske årsakene. Det er ikke lettere å rydde opp i psykiske årsaker til overvekt, enn det er å rydde opp i kjemiske årsaker.
Det snakkes mye om at man blir mistrodd der ute i verden, når man sier at man faktisk ikke har sittet i sofaen og trykka inn potetgull og brus. Men er det noe bedre å sitte her og mistro de som sier at det er psykiske årsaker til at de er overvektige da?
Når det er fysisk er det jo plutselig noe de må forholde seg til, og som det er mulig å gjøre noe med. Det psykiske blir fort noe å gjemme seg bak, litt sånn "stakkars meg som har det så fælt". Og det er jo tabu å si at man kan jobbe med psyken.
Hm?
Det var da litt av en holdning du utviser her? Gjemme seg bak? Stakkars meg som har det så fælt? Hvilke signaler sender du ut til lesere som f eks har lagt på seg massivt pga angst?
Skulle tro du mente at det å slite med psykiske problemer er en enkel affære. Jeg kjenner mange som har gjort en formidabel innsats med å ta tak i sine psykiske problemer. Virkelig. De har tatt takk i "styggen på ryggen", oppsøkt psykolog og jobbet seg gjennom det som er vanskelig.
Men jeg tror det er altfor enkelt å tenke enten -eller. Vi er ikke enten-eller, det er mye begge deler her.
Igjen har jeg ikke sagt det, jeg har sagt at endel som sliter med trøstespising gjemmer seg bak selvmedlidenhet og det at det er tabu å stille spørsmål ved hvorvidt det faktisk sitter i psyken (hvilket du jo understreker). Dessuten stiller jeg spørsmål ved om det alltid sitter i psyken, eller om ubalanser i kroppen gir utslag som forveksles med psykiske symptomer. Det viser seg jo at flere og flere diagnoser som tidligere ble sett på som psykiske har opphav i fysiologien. ADHD, Autisme, fibromyalgi, ME osv er jo i søkelyset ift at man finner avvikende resultater på det ift "friske" i f.eks bakterieflora, immunforsvar o.l.
Jeg har jo selv førstehåndserfaring med hvor syk man kan bli av at f.eks insulinutskillelsen ikke fungerer som den skal, og hvor mye det kan påvirke både av energi, humør og kroppslige reaksjoner.
Og det er jo ikke få som rapporterer kraftig forbedret psyke etter at de har fått kontroll på blodsukkeret, som igjen har fjernet trangen til trøstespising osv.
Uansett, hovedpoenget var at det ikke nødvendigvis er depresjoner og trøstespising som har ført til at deltagerne har blitt så store, men at de har underliggende kroppslige problemer som burde vært fult opp med noe annet enn slutning og ekstremtrening. :rolleyes:
Og en liten ting ang hva den og den føler når den leser innlegg: noen ganger leser, opplever eller hører man noe ubehagelig. Det er uuntåelig i livet. Man kan ikke gå rundt og la være å ta opp ting i tilfelle noen blir støtt av det! Det er jo kanskje et av hovedproblemene i samfunnet i dag, ingen skal støtes eller måtte forholde seg til ubehagelige sannheter. Dermed lærer man jo ikke å håndtere det heller.
Jeg tror det uansett er sammensatte årsaker for at man blir overvektig, og at vi bør ha respekt for det.
At massiv trening og lavkaloridietter ikke er den beste oppskriften er vel de fleste enige i her inne.
Men det kan jo fungere for noen!
Men om de ikke får noen kunnskap om de underliggende mekanismene kan de jo ende opp på et enda dårligere sted helsemessig enn da de begynte. Det var vel et par eksempler på deg fra Tjukkholmen, i både den ene og den andre ekstreme retningen.
Jeg må bare fortelle litt om min egen erfaring, siden dere snakker litt om fysiske/ psykiske årsaker til overvekt her. Da jeg la om til et lavkarbokosthold, merket jeg fort at sukkersuget forsvant, og humøret mitt ble mye jevnere. Så det er helt klart at det fysiske spiller en rolle. Imidlertid forsvant ikke behovet mitt for å trøste meg med mat, hver gang jeg ble sint, rastløs, lei meg, tom, sliten osv. Det ble veldig tydelig for meg at det var snakk om to litt forskjellige ting, nesten som det fysiske og psykiske behovet for røyk (jeg er også ex-røyker). Den psykiske biten måtte jeg altså jobbe videre med, og det må jeg fortsatt. Og når jeg sprekker, for det gjør jeg jo iblant, da må jeg prøve det kunststykket å håndtere både sukkersug og påfølgende humørsvingninger samt min tendens til å håndtere vanskelige følelser med overspising.
Både fysiske og psykiske årsaksforklaringer kan helt sikkert bli hvileputer. Vi mennesker er flinke til å finne hvileputer! Det viktige er at man kan få noen aha-opplevelser som gjør at man kan få til de endringene som skal til. ;)
Ikke nødvendigvis helt forskjellig. Adrenalin og Kortisol kan skape den samme reaksjonen som sukker, og slår også ut på blodsukkermåling. Ergo kan økning av strsshormoner sette kroppen i "nå trenger jeg sukker" modus.
Adrenalin og kortisol er hormoner som utløses ved stress, det er riktig, og det påvirker både blodsukkeret og helsen forøvrig, spesielt når det er forhøyet over lengre tidsrom. Men. Mange mennesker klarer å håndtere stress ved å regulere seg selv ned på forskjellige måter, kanskje ved å "snakke fornuft med seg selv", søke trøst hos en venn, løpe en tur, meditere eller på andre konstruktive måter. Andre, som jeg, sliter med dette, sannsynligvis på grunn av en medfødt sårbarhet (temperament, fysisk genetikk) + en oppvekst (konflikter, uro, autoritære omgivelser, store krav til prestasjoner, mobbing) der jeg har lært å håndtere stress og problemer ved å stikke hodet i sanden og spiiiiiiise. Det var en strategi som funket den gangen, men som har blitt ganske så destruktiv.
Derfor er det så viktig for meg å ikke bare jobbe med kostholdet mitt, men også med hvordan jeg regulerer følelsene mine.
Naturligvis har ikke alle det slik som jeg har det. Jeg fikk bare et voldsomt behov for å forklare hvordan det er for meg, mest for å illustrere at overvekt kan bunne i så mangt.
Jeg har det akkurat på samme viset. Derfor jeg nå går hos terapaut for å lære stressmestring. Kortisol kan måles, men adrenalin kan ikke måles. Det er fordi adrenalin er flyktig. Men selv en flyktig respons i kroppen er nok til å starte reaksjoner som kan gi vektøkning... Der gav du meg forresten en ting jeg vil teste ut. Neste gang jeg kjenner dette stresset på kroppen skal jeg spise mer karber enn jeg pleier. Jeg blir ikke deppa av stress, jeg får bare vondter overalt. Noen ganger så ille at jeg ikke kommer meg opp av senga, og DET gagner i allefall ikke vektnedgang. Terapauten sa at noen reagerer psykisk på for mye kortisol og adrenalin, mens andre tar det somatisk.
Ja, da gjelder det å behandle årsaken og ikke bare symptomene. Nytter ikke trene og spise mindre/rett hvis man ikke tar bort årsaken, i denne sammenheng, stress.
Kan nok stemme det. Adrenalin og kortison er ikke galt i seg selv, vi trenger det jo for å være på alerten, problemet er når vi får forhøyet stress over lengre tid og ikke klarer å regulere det ned. :ja:
Avspenningsøvelser, psykomotorisk fysioterapi og lignende kan hjelpe til å håndtere stresset slik at det ikke "setter seg" så lett i kroppen. Og en kan lære seg selv å tenke annerledes, slik at en ikke lager katastrofer av alt, og det vil jo også minske stresset. Det er ikke gjort på en dag, men det kan hjelpe.
Ja, jeg ville jo ha sagt at årsakene kan være så mangt (arv, oppvekst, lærte strategier), men jeg skjønner hva du mener. :smile: For mange (ikke alle) handler overvekt om mer enn matinntak og aktivitet, og da må man gjøre noe mer enn å spise bedre og trene.
Når det gjelder Biggest Loser, så beviser jo programmet at det fint går an å få til masse, "bare" ved endring av kosthold og masse trening. Jeg mener altså ikke at det er feil, det går an å angripe vektproblemer på flere måter. Jeg mener bare at for noen (sånne som meg) er det ikke nok i det lange løp.
Men for ALLE handler det i bunn og grunn om kjemiske reaksjoner. (Følelser er også kjemi).
Hvorfor snakke ned seg selv i stedet for å åpne opp for at det kanskje er reaksjoner på mikronivå i kroppen som gir denne trangen? Hvorfor er det alltid dårlig viljestyrke som brukes for å forklare slikt? Så vi kan sparke oss selv enda litt mer? Ja, ytre faktorer påvirker, men de tvinger deg ikke til å dytte innpå mat og sukker. Det gjør derimot et dårlig kontrollert kosthold, og stor svingninger i blodsukkeret. Alle faktorene du nevner gir ubalanser i kroppen og kan faktisk gi det fysiske suget.
Jeg forstår ikke at det å innse egne utfordringer og ta tak i dem er å "snakke seg selv ned"??? Videre, jeg snakker ikke om dårlig viljestyrke. Viljestyrken min kan være helt på topp, men jeg sliter med å trøste meg selv uten mat, og derfor jobber jeg med det.
Jeg sier ikke at opplevelsene mine "tvinger meg til å dytte innpå mat og sukker", det er en lite smart strategi jeg velger iblant fordi jeg er vant til å gjøre det. Et dårlig kontrollert høykarbokosthold "tvinger meg" heller ikke til å spise, men det gjør at jeg fortere velger å spise usunt. Det er altså ingenting som tvinger meg til noe som helst, men det er flere ting som gjør at jeg lettere velger å overspise enn det andre mennesker gjør, og det er det greit å vite om, sånn at jeg kan gjøre noe med det.
Til slutt: Jeg benekter ikke at følelser er kjemi, tvert imot sier jeg jo at både arv og mijø påvirker kjemien i kroppen. Poenget mitt er bare at vi mennesker ikke lever i et vaakum. Vi blir faktisk påvirket av det som skjer med oss gjennom oppvekst og samspill med andre (i tillegg til det vi har med oss fra fødselen). Alt handler ikke om sukker og stivelse.
JA!! Og, man vil ikke kunne et par måneder en gang av livet uten å møte noen slags emosjonell utfordring, så uansett hva følelser er og om sukkersuget utløses av kjemi som utløses av negative følelser, så er jo det man kan gjøre å jobbe med hvordan man takler følelsene- man får ikke fjerna dem, eller triggerene.
Om stress utløser kortisol som gir en lyst til å spise, eller om stress gir en lyst til å spise, endrer jo ikke grunnpremisset. Man må finne en måte å behandle følelser på uten å spise, og gjerne finne måter å mestre følelser på før de blir så voldsomme at man ikke greier å takle dem. Det er å ta kontroll over eget liv, ikke å "snakke seg ned".
Kjenner veldig godt igjen det du sier om fysisk røyksug og psykisk, forresten.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
