Hei dere, har aldri delt noe på sånne forum før, men nå føler jeg så for det, for jeg er så ute å kjøre, og trenger svar, helst litt reflekterte modne svar.. :(mannen jeg giftet meg med for litt under et år siden, forelsket seg i ei dame på jobb, på julebord, TO uker etter at vi gifta oss.. Det er jo en klisje,- hun er så flott, store pupper, høy og nydelig. Han likte henne så godt. Jeg henta ham etter dette julebordet, det lukta parfyme i hele bilen, og det var ikke hans. Han var veldig happy og glad og fornøyd etter dette julebordet:(
I løpet av vinteren og våren utvikla han en forelskelse i denne dama, og bomba sprang da han var på en sommerfest på jobb i juni. Jeg hadde sensa lenge at noe ikke stemte. Jeg konfronterte ham dagen etter, og da kom alt fram. Han hadde ikke gjort noe fysisk med henne, sier han, Men han likte henne så godt, hun er så høy og flott, har nydelige pupper, sexy munn, mer definerte biceps og triceps (!) enn meg, hun er så hyggelig og hun er flinkere til å danse enn meg. Han forteller ærlig at han fikk ereksjon av å danse med henne på denne sommerfesten :(
Nå er det sånn, at jeg er faktisk ei ganske så fin dame selv. Får oppmerksomhet fra andre menn og hadde hittil en følelse av at jeg er fin. Men nå, nå føler jeg meg stygg og utilstrekkelig og har møtt veggen noe så innmari.
Mannen min er en høyt utdannet mann med en ansvarsfull stilling, som sikkert innebærer beundring fra damer. Han sier at han lurte seg selv i løpet av denne tiden, og bortforklarte ting for seg selv. Han sier det er meg han vil ha, og hele tiden har villet ha. Han sier han har vært redd for å miste meg (jeg hadde en tøff periode sist vinter, med master og dritt, og han fikk nok litt pepper, bare fordi han står meg nærmest) så han så denne dama som en plan B i tilfelle jeg, gav ham en støvel i baken Han har prøvd å finne ut så mye som mulig om henne. Har gleda seg til å se henne, fantasert om et dagligliv med henne, mens han satt ved siden av meg i sofaen.
Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal takle dette:(
Nå er vi i oktober og jeg er fortsatt like sjokka og satt ut som jeg var i juni:(
Jeg elsker den mannen. Men hvordan kan jeg stole på ham igjen?..
Hadde satt så pris på om noen gidder gi meg noen råd og tips.
Vi skal i parterapi i november. Og patetisk nok nærmer vi oss 50 begge to...
Hmmm. Vanskelig. Føler med deg. I en slik situasjon kan jeg kun gi deg råd om å få veiledning eller lignende. Still deg selv gjerne spørsmål som
Hvorfor giftet du deg med han?
Hva har dere felles? Barn, bolig, økonomi, interesser, venner
Hva er gode og onde dager for deg?
Har han egentlig vært utro?
Hvordan kan du få tillit til han igjen?
Hva kan du gjøre for at dere skal få det bra igjen?
Hvor mye av problemet er din sjalusi og usikkerhet?
Og en masse slike spørsmål kan være godt å reflektere over. Aller helst med en god venninne som kjenner deg godt (og ikke ønsker deg singel slik at hun får noen å gå på byen med)og en flaske vin.
Vanskelig å vite hva man skal svare.
Jeg tenker nå litt slik at han har ikke vært utro, han har bare svermet litt i eget hode.
Er det så mye verre enn f.eks. å leve seg inn i bøker og filmer og finne helten/heltinnen attraktiv.
Jeg er lykkelig gift og har vært det i 31 år, men tilstår galant at jeg kan beundre det annet kjønn enten det er fysiske personer eller fantasipersoner i filmer/bøker, men det betyr ikke utroskap i mine øyne.
Nå er jeg i den heldige situasjon at det finnes ikke et sjalu bein i kroppen min fordi jeg har faktisk så stor tro på meg selv at jeg vet at gubben velger meg, uansett om jeg nærmer meg femti og ikke lenger er en ungdom, og det finnes plenty av damer der ute med større pupper, bedre trent kropp, penere smil og sikkert mye hyggeligere enn meg.
Om dere ikke klarer å snakke åpent ut med hverandre så tror jeg nok kanskje parterapi kan være en idè (selv om jeg ikke helt aner hva som skjer der)
Tillit er noe av det viktigste i et forhold, og det er ikke noe man kan bare kreve, det må man gjøre seg fortjent til.
I mine øyne har ikke mannen din brutt tilliten din. Han har ikke vært utro og han er nok åpnere enn mange når han tilstår svermeriet sitt. De fleste ville nok bare holdt det for seg selv som en aldri så liten dagdrøm.
Jeg har virkelig prøvd å tenke rasjonelt oppe i det hele, han har jo ikke vært fysisk utro, det har kun skjedd inne i hans hode. Hun visste ingenting om hans fascinasjon, før hun fikk vite det av meg..:( Det er rart hvor man kan miste seg selv når man føler hele verden rakner.. Jeg har gjort ting jeg aldri i hele mitt liv hadde trodd jeg var istand til tidligere. Det er følelser av sjalusi, å bli lurt, å ikke være god nok, i bunn og grunn en stor redsel for å miste ham. Og ikke minst meg selv. Har mistet ti kilo siden juni, det er skremmende, for jeg var ganske tynn i utgangspunktet.
Jeg elsker virkelig den mannen, og starten på vårt forhold kan det skrives en kioskbok om, men det er ikke noe poeng å ta med her. Vi hadde iallefall med oss en stor porsjon usikkerhet inn i forholdet fra starten av.
Og så går han hen og forelsker seg i en annen dame. Og sier at det startet med de fine puppene hennes. Han har en greie med store pupper.
Jeg prøver å si til meg selv at hvis det er de kriteriene han går etter, så er det bare å legge seg på rygg og kapitulere med en gang, det kommer alltids penere, mer sjarmerende, finere, storpuppete damer på hans vei.
Han sier han elsker meg. At han bare var kåt på henne. Jeg kjenner at det ikke går inn hos meg. Jeg klarer ikke å tro på ham. Jeg er intet dydsmønster, jeg har stor forståelse for at man kan finne andre attraktive og til og med få følelser for andre. Jeg er ikke moralskfordømmende. Men hvis man elsker; prøver man ikke da å stoppe slike følelser når de dukker opp? Jeg gjør iallefall det. Hvordan kan man sitte i sofaen sammen med sin kjære å samtidig fantasere om et dagligliv med ei anna dame? Jeg forstår det virkelig ikke.
Er verden virkelig sånn at man aldri kan stole på at man er god nok for noen?
Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å miste meg sånn så totalt, jeg er den dama som folk betror seg til og som ofte har gode råd og komme med. Jeg har en ansvarsfull jobb og jobber med mennesker. Mener jeg er reflektert og erfaren, og lite dømmende. Det er jo så paradoksalt, nå er jeg satt totalt sjakkmatt, klarer ikke å finne utav dette. Kjenner på en kjempestor sorg, og føler at alt har falt i grus.
Finner lite hjelp i gode venner, de forstår faktisk lite lite som meg. Ingen har trodd at denne mannen hadde sånne sider. Snakker om å leve dobbeltliv.
Har vel ikke stor tro på familieterapi, fagområdet ligger i min gate, så forstår jo framgangsmåten i terapien. Det jeg håper på er at han kanskje kan forstå hvor vondt dette er for meg.. Han ser henne fortsatt hver dag, de jobber jo sammen. Det gnager meg i stykker:(
Føler for å gi dere to som svarte meg gode klemmer, takk for at dere tok dere tid til å svare, det hjelper å få lufta det litt..:o
Ja, dessverre. Men jo mer avhengig man viser man er av den andre, jo større er sjansen til å bli utnyttet følelsesmessig eller fysisk. Jeg har dessverre mye erfaring med dette, også fordi jeg har mannlige venner som betror seg litt vel mye om taker, følelser og handlinger. :rolleyes:
Først og fremst syns jeg at særlig et av svarene over viser imponerende lite forståelse for di situasjon og er på grensen til hånlig. Da kan man heller la være å svare!
For det andre bør du be mannen din få orden på sin egen definisjon av følelser og fysisk tiltrekning. Sånn jeg leser det virker han ganske forvirret selv ift om han faktisk er forelsket eller bare tiltrukket av/kåt på? Det er en stor forskjell på de to, og i min verden er følelsesmessig utroskap verre enn det fysiske (det finnes grader innen begge, men i de store linjene.)
Og tilslutt, hva skal du gjøre? Jeg syns du skal vise at han har gått over streken, at du kan være sterk og selvstendig. Skaff deg en hobby, begynn å trene. Et eller annet som gjør at du tilbringer tid ute for deg selv, og som får ham til å innse at han savner deg og kanskje lure på hva som har gjort at han ikke er din førsteprioritet lenger. Kanskje det får ham til å tenke seg om en ekstra gang...
Og ang at de jobber sammen... Det er ikke første han noen har byttet jobb pga for tette relasjoner. Om han ikke skjerper seg så kan du true med å ta det opp med sjefen hans. Evt høre om hun vil ta det opp med sjefen.
Jeg skulle gjerne ha visst hva i mitt svar som er på grensen til hånlig, og om det ikke er mitt svar så ser jeg ikke hva som i det ande svaret som er hånlig. Du står selvfølgelig fritt til å mene det du mener men om du skal kritisere andre kan du si hva du mener er hånlig. Jeg skal ikke si hva jeg mener om ditt svar til trådstarter for det er det ikke noe poeng i da jeg ikke vil starte noen diskusjon med deg.
Maritstenpåsten. Håper ikke du opplevde svaret mitt som hånede. Gir deg klem tilbake:klem: Klemmer kan en aldri få for mye av. :o
Problemet her er att du sitter og lurer på hva du kan gjöre for å fikse dette. Ingenting. Det er han som har forelskelsen så det er opp til han å enten reparere relationen mellom dere eller bryte i så fall.Han må bestemme seg. Hvis man er seriös i ett forhold så ignorerer man fölelser for det andre kjönn( for de kan dukke opp) og holder seg til den man er gift med. Det kjennes litt som din mann tar veldig lett på sine löfter. På tide att han innser att giftemål faktisk betyr litt arbeid?? Jeg repeterer. Det er ikke deg eller noe du har gjort men ett valg han har tatt om å slippe til fölelsene for denne dama. Du får be han om å bestemme seg. Å gå til sjefen eller å true med konsekvenser gjör bare saken värre.
Hei alle dere fine folk som er så snille at dere orker å svare meg:o
Jeg vet at alle svarer utifra seg selv, og den referanseramma man har. Jeg blir ikke verken støtt, eller syns at noe er hånende her. Jeg er bare interessert i erfaringer dere har.
Mannen er nok en veldig umoden mann, i forhold til det med å sette grenser for hva man kan tillate seg om man er i et forpliktendeforhold. Sånn som jeg ser det, utifra mine referanserammer.
Han sier han var kåt på henne, og litt for interessert- jeg leser jo det som at han var forelsket i henne, man får vel ikke ereksjon av å danse med ei dame man ikke er forelska i? Han la jakka si omsorgsfullt rundt skuldrene hennes på natta på den sommerfesten, da hun frøys, noe som var en greie mellom oss. Han gjorde nemlig det med meg, første kvelden han møtte meg:(
Han sitter vel ikke i sofaen sammen med meg og drømmer om et hverdagsliv sammen med henne, hvis han ikke er forelska i dama?
Han sier også at han har hatt seksuelle fantasier om henne, både sammen med meg, og alene.
Jeg vet ikke om menn er sånn? Jeg har vært i et 17 års langt forhold før denne mannen, og opplevde aldri det samme med min eksmann. Om det er fordi han ikke var ærlig om ting, eller ikke tenkte sånn, det vet jeg jo ikke. Han jeg er gift med nå, skal iallefall ha kred for å være sinnsvakt vondt ærlig:(
Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Utad virker han som den mest hyggelige og stødige mannen man kan tenke seg. Han er en god og fin mann. Og jeg elsker ham. Men jeg vil ikke gå på akkord med meg selv, og bli en bitter, sjalu kone som nekter ham å dra på sosiale eventement f eks, og som forhører ham om den minste ting. Som jeg har gjort de siste månedene:( det er det som gjør så vondt også, og miste sin egen integritet. Er kjærligheten sånn at man bare må miste seg selv? Og finne seg i? Jeg tror faktisk jeg tilslutt lander på det samme som Samantha, jeg elsker meg selv først og fremst:(
Men det er bare en så forferdelig vond prosess, jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Ha sier jo at han elsker meg, og jeg tror ham. det er bare det at han ikke evner mer:(
Og bare så det er sagt, jeg trener;) jeg har hobbier;) jeg er i 100% jobb, jeg tar vare på mine barn. Men er ikke istand til å dissekere, og finne knagger å henge all denne dritten på:(
Vel, de tingene med dansinga, jakka o.l er ganske langt unna en forelskelse. Isåfall er menn forelska i mye rart hele tida. :rolleyes:
Det problematiske er at han sitter og dagdrømmer om henne.
Har du spurt hva han ville før om situasjonen var motsatt?
Jeg skjønner ikke helt hvorfor du ikke synes du trenger å gå til parterapeut? At du jobber innen feltet er ikke noen god grunn, spør du meg. Kanskje dere trenger en tredjepart til å hjelpe dere med å sette ord på tankene deres, i et nøytralt miljø.:) Kanskje ikke DU, men DERE? Vi hører jo bare din historie her, så det blir vel på litt feil grunnlag, hvis vi skal gi våre råd?
Det er jo jeg som har søkt oss inn på Familievernkontoret, så jo, jeg tror kanskje det kan ha noe for seg. Håpet er jo at han skal, sånn som jeg ser det, forstå hvor vondt dette har gjort for meg. Jeg er fullstendig klar over at dette er kun min framstilling av saken, kun mine følelser. Han har jo sine egne, det forstår jo alle.
Jeg er desperat redd, og så fryktelig satt ut, det er derfor jeg henvendte meg her. Føler vel ikke for at min mann skal komme med sin side her akkurat, dette gjør jeg kun for min egen del. Jeg er veldig takknemlig for de svarene dere kommer med. Jeg vil gjerne ha de kritiske også. Jeg bare er så innmari på leirgrunn fortida😔
Og siden det ikke var HubbaBubba sitt svar Carisma anså som hånlig, så må det være mitt.
Kjære trådstarter
Mitt innlegg var ikke ment å være hånlig.
Jeg prøvde, ut fra eget ståsted, og tenke gjennom situasjonen du beskrev og fant den ikke truende, spesielt siden du selv fremhever at mannen din forsikrer deg om at det er deg han elsker og vil være sammen med, selv om han altså fikk ereksjon mens han danset med en annen. (Mitt kjennskap til menn er at de kan få ereksjon helt uten at det er noen følelser med i spillet.....det er derfor pornobransjen har såpass mange fans)
Helt enkelt prøvde jeg å få frem at dette absolutt ikke trenger å være truende for dere i det hele tatt.
Ja. Jeg syns det vart direkte ufint å legge ut om hvor stor tro du har på egen fortreffelighet og hvor sikker du er på mannen din når trådstarter poengterer at hun nettopp er usikker både på seg selv og mannen. Hvorvidt du har det topp på den fronten er vel uinteressant så lenge ts ikke har det, og det var hennes situasjon som var saken!
Jeg synes det er modig av deg å ta skrittet til parterapi og håper det kan hjelpe dere begge til å komme over kneika. I mellomtiden tror jeg det er viktig at du snakker med han om hvordan du faktisk føler det og har det om dagen. Om du klarer det da, vet det kan være vanskelig spesielt når man føler seg såret og utrygg å ta slike ting opp på en rolig, fornuftig måte.
Jeg forstår at du føler som du gjør, men jeg vil si at din mann skal ha litt kred for faktisk å ha vært ærlig. Det betyr ikke at det er riktig, men derfor er det viktig at du snakker med han om hvordan du har det og ikke nødvendigvis venter til parterapien for da kan situasjonen bli langt alvorligere enn den faktisk er. Vi damer er flinke til å overanalysere alle situasjoner, gruble og finne/lage problemer der det faktisk ikke er noe. Jeg sier for all del ikke at det er slik i denne situasjonen, men å ikke få satt ord på det kan gjøre alt vondt verre enn utgangspunktet (selverfart!)
Håper du (dere) finner ut av det :klem:
P.S: Ereksjon kan mannfolk få av de minste ting og jeg har vært på dansegulvet med mannfolk jeg knapt kjenner/har møtt før som har gnukka "en hard en" på meg.:eek:
Beklager virkelig at du synest det er feil at jeg stoler på meg selv og min mann, og at det selvsagt farger måten jeg ser verden på.
I mitt hode er det slik at om man sliter med sjalusi og usikkerhet, så kan det være godt å høre at det nødvendigvis ikke trenger å være slik.
Det trenger absolutt ikke være slik du skriver
"Er verden virkelig sånn at man aldri kan stole på at man er god nok for noen?"
"Ja, dessverre. Men jo mer avhengig man viser man er av den andre, jo større er sjansen til å bli utnyttet følelsesmessig eller fysisk. Jeg har dessverre mye erfaring med dette, også fordi jeg har mannlige venner som betror seg litt vel mye om taker, følelser og handlinger. :rolleyes:"
Jeg holder fast på det jeg skrev at de absolutt aller fleste av oss, kvinner eller menn, kan ha blitt pirret av enten filmer, bøker eller fysiske personer opp gjennom livet, selv om de aller fleste av oss ikke er så ærlige at vi tilstår det.
At man er ærlig, bør være et pluss og ikke noe som skremmer.
Du virker reflekter rundt problemstillingen du er opp. Jeg har selv stor nytte av å få stilt spørsmål som får meg til å reflektere. Jeg har vært/er? en person som kan bli sjalu og har stilt meg selv spørsmål om hva jeg kunne vært villig til å tilgi. Og jeg har ikke noe klart svar på det, ikke noe svar på det idet hele tatt.
PS. Hadde du beskrevet en mann som snakket stykt til deg (burde han holde munn om svermeriet ?) , slått eller mishandlet deg, utnyttet deg økonomisk ol så hadde jeg bedt deg om å ta beina fatt og løpe vekk så for beina bar deg.
Huff, skjønner deg veldig godt. Er ikke en lett situasjon, men tror han kanskje gjør ting litt verre for deg med å være så ærlig? Misforstå meg rett, er jo en positiv ting at dere kan være ærlig med hverandre og si alt til hverandre, og allerede der har dere et bunn solid forhold. Så dette trenger ikke nødvendigvis være en trussel at han føler det slik, men synes allikevel vel at han kan unngå å beskrive situasjonen til deg og lange ut om følelsene sine og hva som er bra med henne som da igjen fører til at du får et dårlig selvbilde? Det er jo klart at utifra det vil det jo da bli enda verre for deg og du vil føle det dårlig om det så bare er snakk om en tiltrekning og ikke nødvendigvis en forelskelse? Vet ikke om du selv har spurt han ut eller om han forteller det selv.. Men jeg synes det er tankeløst av han og lite respektfullt ovenfor deg og omtale henne med de store ordene. Ikke noe rart du blir usikker da. Det kommer nok til å ordne seg :) men fortell han hva det gjør med deg når han snakker så positivt om henne. Klemmer fra Mizzlizz
Jeg er blant dem som mener at emosjonell utroskap er like ille som fysisk utroskap. Hvis mannen min hadde fortalt meg at han er kåt på den eller den dama hadde jeg gått tvert. En ting er hva man kan kjenne/reagere på overfor en annen enn den man er sammen/gift med, det opplever nok de fleste i løpet av et forhold. En annen sak er å snakke om det. Man skal mene alt en sier, men ikke si alt man mener. Hvis mannen min hadde bwgynt å snakke om damer han var tent på og kanskje gjentok det mange ganger ville jeg ha kalt det for psykisk trakassering...
Jeg er ganske enig med deg - de fleste av oss kan tenne seksuelt eller bli emosjonelt begeistret for en annen selv om vi er i et forhold, men det er da ikke vanlig å legge ut til partneren om det med store, beskrivende ord og gjentatte ganger?
Er det først når de FORTELLER om det at det er misbruk? Må ærlig innrømme at jeg ofte møter menn som jeg føler en attraksjon for. Om det er en pappa i barnehagen, en på treningssenteret, en kollega. Føler innimellom en slags dragning, det veksles kanskje blikk og man kan bli litt mo i knærne. Drømmer meg kanskje bort i de øyeblikkene, men kunne jo aldri tenke meg å prøve meg på dem, da jeg har et forhold som overhodet ikke er perfekt, men som jeg føler meg respektert, elsket, likeverdig og "hjemme" i.
Tror ikke det er uvanlig. Mannfolk er bare kanskje "dumme" nok til å fortelle om det. Mannen i dette tilfellet høres jo ut som at han er full av dårlig samvittighet og derfor over-shares.. Høres ikke ut som at han prøver å være jævlig, eller prøver å gni det inn for å oppnå noe.
Tror det er en del stein i glasshus her. Dere hadde bare gått rett i fra mannen deres, om de innrømte at de fantaserte om andre? Tviler. Jeg hadde blitt forbannet om min kjæreste fortalte meg om sånt. Men siden jeg av og til føler en dragning mot andre selv, så er jeg ikke så naiv at jeg tror at han aldri møter jenter, som han drømmer seg litt bort i.
Ikke at du ikke har noe å være trist, lei og sint for Maritstenpåsten. Her har det gått for langt, når det får utvikle seg til forelskelse osv. Det går an å styre seg, til en viss grad, når det gjelder sånt. Det burde han ha klart.
Håper dere får hjelp fort, sånn at dere kan finne ut om dette er noe dere kan jobbe dere igjennom, eller om det er best at dere fortsetter hver for dere. Det tar laaaang tid å bygge opp tillitt igjen, etter et slikt svik. Det er noe man virkelig må være villig til å jobbe med. Men det er ikke umulig.
Av og til er det ikke verdt det, men.. Skal man prøve, og si at da har man i det minste prøvd, eller skal man la det være. Kanskje man vil angre og alltid tenke "hva om", eller kanskje man går videre og finner noe som viser seg å være mye bedre.
Du fortjener i hvert fall bedre enn dette. Han ser jo ut til å, selv om han er lei seg for det, avskrive seg det meste av ansvar, for at han har følt som han har. Føles sikkert reellt for han, men..
Selvfølgelig hadde jeg ikke gjort det og det var derfor jeg skrev at jeg var "ganske enig" med Kanutten og ikke "helt enig". :) Det er da ikke så uvanlig å "skjerpe apetitten ute og spise hjemme" for å kalle det det.
Men jeg synes mannen til trådstarter er i drygeste laget ute å kjøre altså - om min mann hadde lagt ut om en kollegas flotte pupper hadde jeg virkelig begynt å lure på både det ene og det andre og følt meg både såret og sint. Med rette.
Mhmmm! Jeg lar meg sjokkere litt bare av hvordan kollegaer snakker på jobben jeg, når de er godt gift og vel så det. Konkurranser om hvem som har de peneste (kvinnelige) kundene, hvor bra "rack" det er på den og den osv. Og at menn lar seg sjarmere av litt oppmerksomhet er jo ingen hemmelighet dessverre. Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste mann som ikke har trodd frisøren sin var keen. "Hun gnukket seg jo innpå meg!". :rulleøyne: (Vel, hvordan skulle hun ellers få gjort jobben sin?... )
Men, jeg har ikke helt forstått om den kvinnelige kollegaen ble smigret av oppmerksomheten eller ikke? Hvis dette var svært ensidig fra din mann kan det jo hende han prøver å booste selvtilliten sin på et eller annet vis, og at det er derfor han legger ut for å komme seg opp ved å tråkke på andre?...
Jeg tror det er vesentlig at du skikkelig går inn i deg selv og spør deg hva som er greit og ikke. Dette blir jo så individuelt - noen tillater/tåler alt mulig i et forhold, mens andre tåler lite før det blir krise. Så, hva med deg? Hvor går dine grenser for hva som er greit og ikke?
Mange par har snakket med hverandre om hvor grensene deres går i deres forhold, har dere gjort det?
Jeg tror det er viktig at du forteller han "hvor du er" oppi dette, at du forteller han hva dette gjør med deg og ikke minst hva du trenger fra han nå.
Og, så se hvordan han responderer på det - for, for MEG ville det vært helt avgjørende for hva jeg ville gjort i situasjonen, i alle fall.
Mannen min fortalte meg om damer han tente på. Og han sa det ikke bare en gang. Jeg ble lei meg og følte meg utilstrekkelig. Det endte opp med at jeg gikk fra ham. Da først forstod han hvor såret jeg ble og han innså selv at han oppført seg på en måte vi ikke kunne ha mellom oss. Han sluttet tvert med å fortelle alt så utbroderende som han pleide og vi fant sammen igjen. Forholdet ble et helt annet. Vi fikk en mer gjensidig respekt for hverandre og vi kan fremdeles begge to tiltrekkes andre, men vi utbroderer det ikke.
Først og fremst, selv om jeg ikke kjenner deg- en lang og varm klem fra deg til meg. Jeg kjenner jeg får så ufattelig vondt av deg, slike følelser spiser en opp fra innsiden og ut. Been there, done that.
Mine tips, som kanskje kan lindre litt på smerten du føler, er å prøve terapi som f.eks tankefeltsterapi, gestaltterapi, hypnose, kinesiologi, NOE som har fokus på å jobbe med håndtering av vonde følelser, aksept, stress etc. Bevilg deg noen timer med stressreduserende aromaterapi. Vær god med deg selv. Se deg selv utenifra, hva ville du gjort om du møtte deg selv? Hva ville du sagt til deg selv? Skriv dagbok. Lister. Brev til deg selv.
Hans (respektløse) væremåte er ikke noe du kan gjøre noe med. Det du derimot kan gjøre noe med, er hvordan du selv håndterer situasjonen. Og som jeg ser det så er det blant annet ditt eget tankemønster og stressnivå du vil få størst utbytte av å jobbe med. Finne ro i deg selv, til tross for situasjonen. Fortell mannen din at du trenger hjelp til å få fred med hans tanker om den andre. Be han slutte å fortelle om denne andre kvinnen, be om at det er viktig for deg at han er ekstra oppmerksom, lojal, hengiven og kjærlig mot deg. Det gjør noe med en mannehjerne når de blir bedt om hjelp, i og med at de i høy grad er løsningsorienterte skapninger og vil beskytte sin kvinne. At det er HAN som må hjelpe deg med å bearbeide sorg, lytte og trøste, vil kanskje gjøre han mer mentalt innvolvert på et mer medmennesklig, vennskaplig og beskyttende nivå, enn om han blir mistenkeliggjort/utspurt/overvåket, bebreidet og angrepet. Spør han om hva han ville gjort om en annet mann hadde såret deg og gjort deg så vondt, fått deg til å føle deg slik du gjør nå. Ville han banket fyren? Gitt han en tordentale uten sidestykke? Vært rasende? Mest sannsynligvis.
Det er viktig å påpeke at din eventuelle jobb med å akseptere situasjonen/finne ro og styrke til tross for hans følelser overfor denne damen, ikke handler om å godta hans væremåte. Dette gjør du kun for deg selv og din egen helse. Vær oppmerksom på hvor godt/dårlig du greier å leve med dette. Vit at du alltid har et valg.
Hva angår parterapi, så har jeg prøvd det bare en gang, hos en gestaltterapeut. Det var nyttig å høre hverandre snakke til en annen om situasjonen. Man ordlegger seg annerledes. Terapeuten hadde vinklinger og perspektiv som var nye for oss. Det er verdt å gi det et forsøk- det verste som kan skje er jo at dere får det litt bedre ;)
Hei igjen alle sammen:o
Tusen takk for alle svarene, det er utrolig godt at så mange faktisk tar seg tid til å reflektere over og til og med svare meg så godt som dere gjør:o det hjelper mer enn dere aner.
Etter at bomba sprang, så var jeg desperat etter svar. Jeg spurte, og han svarte. Nå er det jo sånn at man kan diskutere om det er så lurt å spørre så mye. Jeg var desperat etter svar. Men angrer idag på at jeg ikke holdt igjen med alle spørsmålene, fordi nå har jeg jo fått så dønn ærlige svar, som er utrolig vanskelig å forholde seg til. Om mannen skal ha kred for å være så ærlig? Jeg vet ikke. Det kan jo sees på som at han prøver å redde ting, samtidig kan det sees på som at det er godt å få lettetpå et trykk han selv har følt.
Jeg har alltid ment at man kommer lengst med ærlighet. Men når den er så vond som i tilfellet her, så vet jeg jammen ikke:( jeg vet ikke om forholdet kan reddes heller, når sannheten er så vond som den er:(
Det var en snill sjel her, som sa at dette er noe jeg må jobbe med selv, at jeg ikke har ansvar for hans handlemåte, og den ser jeg. Det er en usikkerhet i meg selv som bare jeg kan ta ansvar for. Samtidig så er det jo sånn at når man elsker så er man så sårbar:( jeg blir på en måte hengende i ham.. Klarer ikke å løsrive meg, og tenke meg,- ikke oss.
Han sa igår kveld at nå vil han ikke ha flere reaksjoner fra meg, om det blir flere kvelder med utriveligheter så er det bedre om vi går fra hverandre. Dvs han orker ikke å ta innover seg min smerte lengre. Han evner ikke å se at jeg trenger bekreftelser fra ham på at det er meg han vil ha. Imorrest angret han imidlertid på dette, og sier nå at han må jo kunne bli frustrert han også..
Jeg kjenner jo at følelsene mine for ham holder på å forandre seg. Det som er så usigelig trist, det er at vi hadde det så bra:( vi hadde virkelig noe spesielt:( og nå er det bare trist.
Jeg ser at flere stiller spørsmålstegn ved om han var forelsket eller ikke, og noen mener det er normalt at en mann får ereksjon av å danse med ei dame som han jo allerede var kåt på.
Skillet mellom forelskelse/ fascinasjon/ betatthet,- hvor går det? Og er det virkelig slik at man kan være i et godt forhold, og samtidig være opptatt av ei anna dame i et halvår, og å få ereksjon av å danse med henne? Han kaller det en fysiologisk reaksjon. Jeg kaller det bagatellisering bigtime:( man kan ikke noe for følelser som oppstår, men man kan vel noe for hva man gjør med de følelsene?
Jeg er fortsatt like satt ut. Kommer meg ikke ut av smørja. Det er nesten sånn at jeg håper han kan bestemme at nå er det nok. Så slipper jeg. For jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke å leve med det, og samtidig elsker jeg ham. Det er så fortvilt!
Takk igjen alle sammen, for at dere har tatt dere tid til å svare meg.
Og, denne dama visste ingenting om hans interesse.. Det fikk hun først vite av meg, da jeg i desperasjon kontaktet henne og spurte henne om dette var gjensidig:( hun er vel rimelig avmålt i forhold til ham nå. Det hjelper jo lite iom at de sees hver dag på jobben.
Og kjernespørsmålet er jo: hva hadde skjedd om hun hadde respondert på hans interesse?...:(
Du har fått mange gode svar, og jeg har ikke så mye å tillegge. Det er også vanskelig å gi mer konkrete svar fordi forhold er så forskjellige. Men det er en ting jeg vil påpeke som har vært nevnt tidligere også, men det ser ikke ut til at du kan slippe det. Det er dette med ereksjon - det kan du ikke ta hensyn til. Menn får ereksjon for alt og ingenting, hele tida. De kan ikke styre det, og ofte har det ikke noe med følelser å gjøre. Hvis du har et problem med når og ikke mannen din får ereksjon, så mener jeg du har et problem med å ha et forhold til en mann i det hele tatt.
Jeg håper dere finner ut av dette på en god måte. Lykke til!
Akkurat nå kjenner jeg at jeg blir litt provosert faktisk. Så du mener jeg ikke er istand til å ha et forhold til en mann, fordi han på en sommerfest dansa med ei han var forelska i, og dermed fikk ereksjon av det?
Da tror jeg faktisk ikke du skjønner poenget.
Som jeg tidligere har skrevet, jeg er ikke særlig moralsk av meg, faktisk så har vi sett på porno sammen, og blitt tent av det begge to. At han får ereksjoner skjønner jeg jo!
Poenget er at han er forelska i denne dama. Da blir det vel en annen sak? Eller er det virkelig meg det er noe riv ruskende galt med?😔😔
Jeg synes det blir fokusert for mye på ereksjon her og mindre på at mannen har fortalt at "Han har prøvd å finne ut så mye som mulig om henne. Har gleda seg til å se henne, fantasert om et dagligliv med henne, mens han satt ved siden av meg i sofaen."
Forstår jeg deg rett så er det det siste som plager deg mest? Og som du kanskje ser mest på som et tillittsbrudd? En ereksjon er like vanskelig å kontrollere som tanker... det er det man aktivt gjør med begge deler som er viktig, tenker jeg - og jeg vil vel si at idet man begynner å gå over fra ukontrollerbare tanker til aktive fantasier/og noe som begynner å likne planer så er det en grense deromkring et sted. Men det er altså min mening.
Uansett... Sånn som jeg ser det er det ingen annen enn dere som kan sette grenser for hva som er akseptabelt for et forhold dere imellom. Om dere velger å forsøke å bygge opp forholdet igjen så vil det kreve at dere begge ønsker det, begge lytter til hverandre og begge setter strek for fortiden når dere er enige om hvordan dedere ønsker å ha det og hva man skal jobbe for å ha sammen framover. ...
For meg virker det som at han kanskje har hatt en vond periode som kulminerte i en oppførsel som du finner uakseptabel. Uten at det er noen unnskyldning så ... var kanskje den masterperioden tyngre for forholdet/ham enn det du la merke til? Igjen - ingen unnskyldning for hvordan ting utviklet seg, men kanskje en medvirkende årsak. Begge har nok en hel del forventninger til hvordan parforholdet skal være - hva man skal "få" i/utav forholdet. Kanskje har den ene eller begge partene ubevisst opplevd "kontraktsbrudd?" Sånt er ikke nødvendigvis krystallklart for noen av partene i forholdet, men det vil ofte være der, dypt og sterkt uansett.
(Stikkord her kan være... sex, solidaritet, samtalepartner, lojalitet... økonomisk sikring... alle har forventninger, men de blir ofte kjelker om man ikke har de samme eller ikke har snakket om det.)
Og... om man ikke får det man ønsker i forholdet i en periode så er nok utilfredsheten raskt noe som bidrar til gnisninger. Noen reagerer med å snakke/krangle/diskutere ... andre tier og tåler ... andre begynner å se ut med et mer "våkent" blikk.
Uansett. Selv om det ikke endte med forsoning i mitt tilfelle så vil jeg helhjertet anbefale bruk av familie-/parterapeaut. Det vil ofte hjelpe for å ta et skritt ut av en hengemyr av vanskelige følelser til et sted man kan få mer oversikt og vurdere ting - ikke objektivt - men mindre tåkelagt av følelser. Og uansett hvor dere går så vil begge antakelig få en klarere oppfatning av hva dere ønsker i et forhold, av hverandre og lære mye om kommunikasjon - både det å lytte og det å snakke og det å unngå å dømme.
Nei, det mener jeg slettes ikke. Hvis han er forelsket i en annen, så forstår jeg veldig godt at du har problemer med det. Det eneste jeg prøvde å si noe om, var denne ereksjonen, og det gjorde jeg bare fordi du fortsetter å nevne det.
Jeg har forståelse for ereksjonspratet ettersom jeg synes at når han er gift burde han vært klokere i situasjonen og rett og slett latt vær å ta den dansen. Han kunne unngått hele situasjonen, fordi han har tatt et valg om å være gift med deg.
Og, ikke minst synes jeg at nå er hans oppgave å bygge opp igjen tilliten. Det er hans jobb å gi deg det du trenger for komme deg gjennom denne situasjonen. Han kan ikke sutre over dårlig stemning nå - han må trygge deg. Og, du må fortelle han i klartekst hva du trenger. Om han ikke ønsker/klarer å gi deg dette må du ta noen valg ifht det - og, det er bare ditt valg.
Vil bare, igjen, takke dere for svar, - og her blir det skilsmisse :-(
når all tillitt blir borte er det ikke mer å bygge på.
Dere skjønner det, han var gift da vi møttes, og gikk ifra kone og barn etter 1 år hvor han var i et forhold med meg. Les; utro mot sin daværende kone, (og tro meg, denne perioden var et helvete, på mange måter) Jeg hadde aldri trodd jeg kunne gjøre noe sånt, helt til jeg selv sto oppe i situasjonen.
Når man starter et forhold på den måten, klarer man vel ikke en slik episode som vi hadde nå. Og mange av dere mener nok også at jeg fikk som fortjent, og kanskje gjorde jeg det. Men jeg elsket virkelig den mannen. Med hud og hår, og hele meg.
Nå er det ødelagt. Jeg er ødelagt, og håper bare jeg har styrken i meg til å klare meg videre i livet.
Vi er venner, jeg vil alltid ha ham i hjertet mitt, men kommer aldri til å klare å slippe ham så inn, som jeg gjorde. Føler meg dum, stygg og utilstrekkelig. Så, sånn gikk det.
Takker igjen for svar, det er utrolig hvor mange som faktisk tar seg tid til å reflektere over, og svare på en skikkelig måte. Setter umåtelig pris på det.
Klem herfra også. Jeg forstår deg... Det er ikke godt å måtte velge mellom to "vonder". Men det er enda mer ubehagelig å spise kameler til daglig... Selv om det kanskje ikke kjennes ut sånn nå.
Han må velge, og om han velger deg må han avvise enhver fristende tanke om henne andre.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
