Heisann. Jeg er nok litt treig, men jeg har hatt PCOS i flere år. Har fått 2 barn, så jeg priser meg lykkelig over de :-) Jeg startet å tenke på kroppen min når jeg var omtrent rundt 38 år. Jeg har trent hardt 5-6 ganger i uka på treningsstudio siden 2012. Jeg låg for det meste på 105 kg, men er i dag nede på 95. Jeg er 169 høy. Jeg trener fortsatt hardt, men har ligget på 95 i 1,5 år nå uansett. Jeg må nok innse at jeg bør ta tak i kostholdet. Tidligere har jeg spist normalt, og kosa meg med godteri i helgene. Nå prøver jeg lavkarbo for første gang, og har tenkt å prøve dette i 2 uker, for å se om det har noen effekt på meg.
Det er ganske tøft, når man trener så hardt, og ikke går ned i vekt. Men jeg liker treningen, og hva den gjør med meg. Jeg merker seff at jeg er blitt sterkere i kroppen, men sliter veldig med magefettet. Nå er jeg spent på om jeg klarer dette. Har egentlig ikke vært noe flink på å holde meg vekke fra brus og snop...noe som jeg tror blir værst for meg...
Så bra du har funne vegen hit! Det har vore litt av reddinga for meg, i alle fall, få hjelp, info, inspirasjon og gode kjenningar her inne.
Du har pcos, får du noko hjelp i forhold til det? Eg veit nemlig det meste om å trene og vere flink med maten, ha pcos og KJEMPE for kvart eit einaste hundregram ein går ned... Greit å kunne få hjelp der det er mogleg.
Nei, er nok helt alene med det. Det er derfor jeg søker etter tips og råd her fra andre som er i samme situasjon. Jeg tenkte nå å prøve å kjøre lavkarbo, og startet igår. Det spennende er om jeg klarer å fortsette. Problemet mitt er søtsaker, potetgull og brus. Dette er noe jeg kunne ha levd på om det hadde vært mulig.
Det å måtte drive å lage ting i en hektisk hverdag, er ikke bare bare. Dermed er det ofte man faller i fella. M
Dag 2 på dette lavkarbo greiene....jeg er sulten, og får nok ikke i meg nok mat. Har i dag spist en brødskive (lavkarbo) med brie og spinat og smootie laget av whey protein pulver, frosne jordbær og vann til frokost, og et stykke med torsk, en skål med brokkoli og fetaost til lunsj. Er dette ok, eller?
I går hadde jeg en yogurt (eneste jeg hadde tilgjengelig) til frokost.
Lunsj: grønn salat med laks, og 3 fiskekaker.
Middag: kjøtt av svin, spinat, avakado, paprika, cottage cheese og rømme.
Føler jeg ikke blir helt mett...
Veit ikkje om det er like varmt der du er, men får du i deg nok væske? Generelt sett er det viktig med nok av det, ein kjenner ikkje alltid skilnad på om ein er svolten eller tørst. Ein skal ikkje ete seg dønn dørgande stappmett, men komfortabelt mett. Det kan også ta litt tid for kroppen å omstille seg, at det tek tid før den forstår greia som skjer. Ved første augekast ser ikkje matmengdene så små ut. Men skal du køyre lchf må du få i deg nok feitt, i alle fall.
Har du tenkt på noko filosofi å fylgje, eller tenkjer du berre minst mogleg karbohydrat? Det er ikkje nødvendigvis eit mål i seg sjølv. Eg ser du også skriv lchf, slik som meg. Eg har halde på lenge med dette, og har funne noko som fungerer for meg, det treng ikkje nødvendigvis å fungere for deg. Det kan hende din kropp har det betre med meir karbohydrat. Ein lyt berre prøve seg fram, over tid, med dette.
Har du vore sjekka, om du har andre helseproblem? Eg spør fordi eg sjølv har lågt stoffskifte og pcos (++), og eg veit fleire som har det. Å gå ned i vekt, med uregulert lågt stoffskifte er ein vanvittig kamp...
To veker er forresten lite for å teste dette. Ikkje gi deg etter berre to veker, same kva.
Jeg må nok bli enda bedre på å få i meg nok vann og fett. Vann er enkelt. Men fett... Skal jeg bare finne frem Brie osten å kose meg med den, eller?
Jeg vet ikke om jeg har annet enn PCOS. Tror jeg er frisk ellers :-)
Ja, det er vel kanskje lite med å prøve det i 2 uker.... Når du sier det tar tid..så kjenner jeg at jeg blir litt demotivert. Jeg har trent så hardt over lengre tid, så nå ville jeg egentlig bare booste kroppen slik at jeg kom over det værste. Jeg vet ikke om jeg klarer å kjøre en livstil på lavkarbo..
Jeg tenker å kjøre lite karb. nå i starten. Til jeg er kjent med livstilen vertfall....
Lavkarbo på 3 minutter har lest. Skal få hengt den opp på kjøleskapet :-)
Jeg tror vel egentlig at du får nok mat, men det skader ikke med litt mer fett og litt mer grønnsaker.
Når man er på lavkarbo og erstatter karbohydrater med fett så blir ofte måltidene mindre, og den største omleggingen for meg var å venne meg til det. Før var jeg sulten straks magen var tom, og ikke skikkelig mett for magen var helt full. Selv nå, etter seks måneder med lavkarbo, sliter jeg noen ganger med å kjenne forskjell på sulten (= trenger mat) og tom i magen (= trenger ikke mat, har fett å gå på). Sånn har i alle fall jeg det.
PCOS kan jeg som mann ikke uttale meg så mye om, men jeg ser jo at det er en gjenganger på forumet her, og jeg tror nok at du vil kunne få mange tips. Samtidig er det viktig som Furine sier å finne sin egen veg og lytte til kroppen og kjenne godt etter hvordan den reagerer på den ene eller andre matvaren. Det som fungerer for andre passer ikke nødvendigvis for deg og motsatt.
Og to uker er virkelig for lite, så her er det bare å stå på og rydde vekk sjokoladen og potetgullet for en god stund fremover ;)
Det er helt naturlig å føle seg sulten / "umulig å bli mett" i overgangsfasen - kroppen din er jo vant til å hente energi fra karbohydratene den tidligere har fått tilført jevnlig, og den trenger litt tid på å skjønne at den skal bruke fett istedet. Det viktigste er å komme forbi den humpen - og tygg gjerne på brieosten i mellomtida. :)
Det er ingen som MÅ gjøre lavkarbo om til en livsstil, det er mange som går over til vanlig ola-nordmann-kosthold etter å ha nådd målene sine. Dog er det nok ennå fler som finner ut at moderat lavkarbo etter endt kur er det "eneste" som holder vekta borte. :) Men, om du forventer å se en vanvittig endring etter bare to uker, vil du bli skuffet. Det er ingen ekstremdiett som tvinger deg ned i vekt kjapt som eff. Og om du er bestemt på å prøve et par uker for så å gå tilbake til potetgull og cola, kommer du aldri noen vei. Gi det 6-8 uker, da har du fått fettforbrenninga skikkelig i gang, og du vil ha en noe bedre pekepinn på om lavkarbo er for deg. :)
Sjå på det som ei investering, i di eiga helse! Investeringar brukar å koste litt, det gjeld også her. Men det er verdt det, in the long run!
Har også oppdaga det som jankph snakkar om, at magen kan vere tom, uten at det gjer noko, eg føler meg bra. Blodsukkeret er stabilt, eg et når eg er svolten, ikkje når klokka seier det er på tide med mat.
Velg nakkekotelettar i staden for svinekotelettar, tygg brie, steik i smør, ha eit godt lag med smør på skiva, ta tran eller anna sunn olje, lag eggesalat med majones, et avocado. (Lunsj på jobb for meg kan vere nakkekotelettrestar i mikroen, mosa avocado med kvitløkssalt, salt, pepar og litt sitron og ein tomat.)
Eg forstår du blir mismodig, men ein lyt berre gå på med dødsforakt. Lavkarbo er ingen quick fix dessverre, men kroppen kjem til å takke deg, etter kvart.
Det er jo mer det jeg håper på. At jeg ikke trenger å kjøre "nazi". Jeg ønsker å ha muligheten til å kose meg litt med potetgull og godteri innimellom in the long run. Kan liksom ikke helt se for meg at jeg skal kutte dette for evig og alltid!!! :-)
Ja, det er nok det jeg må gjøre. Det er også det som gjør at jeg kommer meg opp på treningssenteret hver dag (tenk på helsa). Jeg liker å trene, men enkelte dager er man bare trøtt å sliten - kommer meg opp for det om. :-)
Jeg sliter litt med å være sykt trøtt også, men vet at det kommer av PCOs, og at jeg har slitt med lavt jern innhold. Bør vel kanskje vurdere å putte i meg litt vitaminer også av ett eller annet slag. Noen anbefalinger? (jerntabl. fra helsekosten har jeg liggende).
Takk for nyttige mattips, Furine. Tar det med meg videre:-)
Kjenner meg att med det å vere trøytt, hadde null ork... Kva med å kanskje få sjekka blodverdiar i forhold til lågt stoffskifte? Eg seier ikkje at du har det, men det kan vere greit å utelukke det. Eg gjekk i 7-8 år og sleit før det vart oppdaga då eg var 23. Takk og lov for ein (og fleire) dyktig(e) endokrinolog(ar).
Det er lov å ta seg kviledagar også, treningsmessig, meiner eg. :) Men all honnør for stå-på-vilje!
På lchf bør du få i deg magnesium, greit med krom og sink også.
Tablettbehandling med Levaxin. Eg er under behandling på trettande året no, og kjem nok til å bli ståande på det resten av livet. Men det er ikkje akkurat vanskeleg å takle. :)
Du er rå på treninga! :) Har faktisk bada sjølv, i dag! Herleg!
Beklager å si det, men du kommer aldri til å klare det med den innstillinga. Du må bestemme deg for om dette er noe du virkelig vil satse på, eller om du heller vil være syk? Du sier du "bare har PCOS"? Hva vil det si? PCOS er en samling symptomer som enten kommer samlet eller gradvis. Dvs at om du er så heldig å bare ha cyster+overvekt f.eks, så vil det gradvis komme mer. Ustabilt blodsukker. Hårvekst. Depresjon. Mer overvekt. Muskelsmerter.
Jeg er en av dem som har holdt sykdommen i sjakk i mange år med trening og det ernæringsrådet kaller et sunt kosthold. Så jeg vet akkurat hvordan det er. Jeg brukte også lang tid på å tro at dette kunne fungere, og å finne ut hvordan det skulle gjøres i praksis. Men jeg angrer nå på all tiden jeg kastet bort på å håpe det skulle ordne seg på magisk vis... For å si det sånn, hvis du blir arbeidsledig, vil du da sette deg ned å håpe noen ringte på og tilbød deg en jobb? Neppe. Du må ta styringa i livet ditt! Det er deg det kommer an på! Det er bare du som kan bestemme om du vil være syk og spise potetgull eller bli frisk... Men jeg tror ikke det er noen god løsning å bare hoppe i det. Les deg opp! Gjerne boka til Sofie Hexeberg, eller fedon lindberg. Sett deg inn i hvordan kostholdet påvirker sykdommen, om man forstår sammenhengen er det mye lettere å se løsningen også.
Nei, jeg gjør kanskje ikke det med den holdningen jeg har per i dag. Jeg føler meg ganske så frisk i utgangspunktet. Jeg har møtt mye motstand i mitt liv som voksen, men ikke så mye pga PCOs. Jeg tror også jeg har en høy smerteterskel og har en veldig positiv holding til livet. Jeg har mistet litt hår i det siste, jeg har alltid slitt med hårvekst i ansiktet, og jeg har vært overvektig. Jeg fikk diagnosen PCOs når jeg var omtrent 25 år. Fikk mitt første barn når jeg var 30 år, han mistet jeg etter han levde i 2 uker. Fikk deretter 2 friske barn året etter og året etter der. Jeg er utrolig heldig, synes jeg selv. Jeg kan også slite med at jeg blir veldig trøtt, men jeg lar meg ikke synke ned i sofaen å synes synd på meg selv for det. Noen har kanskje sterkere grad av PCOs, enn andre. Ikke vet jeg. Men jeg er ikke en person som tror at ting blir fiksa på en dag. Grunnen til min holdning er kanskje at jeg har gitt ganske masse av meg selv (til meg selv) de siste årene. Etter at jeg passerte 38 år ble jeg plutselig gravid igjen - fikk en missed abortion (embryoet dødt i uke 9), deretter ble jeg gravid igjen året etterpå. Ble 5 måneder på vei, og fikk da vite at babyen min døde av navlesnor rundt halsen. Dette var 1 år siden. Så jeg har møtt litt motstand på min vei i kampen mot kiloene mine. Men jeg står på som bare pokker for det. Så har jeg nok en holdning til at vi må jo da for pokker kunne kose oss litt i livet.
Beklager at jeg kanskje ikke er helt super motivert enda. Men jeg synes det er bra at jeg har kommet meg inn hit. Det er ett skritt i en retning som kanskje kan bli "redningen" for meg. Dessuten vil jeg tørre å påstå at jeg har en ganske god og sterk vilje, så om jeg finner dette spennende, og ser at det har en effekt, så skal man ikke se vekk fra at jeg henger her på forumet framover ;-)
Jeg skal prøve å finne noen bra bøker på dette. Takker for svar :-)
Herlighet Carisma! Snakk om å være nedlatende og bedreviter! Når jeg ser svaret du fikk håper jeg virkelig du tenker deg nøye om neste gang du sprer rundt deg med dine visdomsord. Dette var rett og slett virkelig ubehagelig å lese, og det var ikke rettet mot meg engang.
Det er ofte mye bedre å bare spørre og komme med råd, f eks om bøkene, istedet for å anta at TS er en dum og ureflektert snart 40-åring som bare leker PCOS og overvekt (slik tolker jeg ditt innlegg her).
Jeg leste tråden din tidligere i dag, og ville for det første ønske deg velkommen til dette forumet, og for det andre ønske deg lykke til!
Jeg har også PCOS, og da jeg startet med lavkarbo gikk jeg utrolig sakte ned. Vi snakker ett kg i måneden. Maks. Så jeg har brukt mange år på mine kilo, for å si det sånn, og samtidig blitt frisk på veien :)
I begynnelsen var jeg veldig nøye med kostholdet, men etterhvert kan jeg ha en litt slakkere strikk, mye pga at jeg nå har normale verdier. Så man trenger ikke leve helt asketisk resten av livet. Je kan spise litt potetgull om jeg ønsker, eller kose meg med softis i sommervarmen. Men da går jeg jo ikke ned, går gjerne opp litt en stund før det går ned igjen. Så i vektreduksjonsfasen har jeg forsøkt å være veldig nøye.
Jeg har også fått god hjelp av Fedon Lindberg-klinikken her i Bergen. Mest hjelp har jeg fått i tolkning av blodprøveverdier samt å se sammenhengen mellom muskler og fett. Du som trener så mye har sikkert en ganske høy muskelmasse, og det er kjempebra, et veldig bra utgangspunkt! Så jeg kan i alle fall gi deg en anbefaling om Lindberg-klinikk, om du trenger hjelp på veien. De er veldig dyktige.
Vil ønske deg virkelig lykke til :heia:
Enig med Vibeke, i begge kommentarene. Jeg er per nå under utredning for pcos, og er insulinresistent. Jeg sliter også med å gå ned i vekt over tid. Det går greit en stund, men så Går kroppen ganske fort i vranglås og jeg må gi den et sjokk for at den skal slippe flere kilo. Kan også anbefale å oppsøke Fedonklinikk da de ser på helheten. Kostholdet som Fedon Lindberg er jo også mye mer liberalt enn de ymse ketogene kostholdene, og sådan et kosthold som er greit for mange å følge etter endt slanking. Det er sågar en del som også går ned på det kostholdet også ;)
Trist å høre om det du har opplevd. I den sammenheng blir kansje PCOS plagene små i sammenligning.
Jeg tror at du ville hatt større plager om du ikke hadde trent. Når en trener så tåler en karbohydrater bedre enn når en ikke trener. Jeg vil i allefall ønske deg lykke til.
Men i all verda ... Eg trur faktisk du meiner det vel, Carisma, men tonen i innlegget var fullstendig unødvendig. Eg er samd med deg om at det er lurt å lese seg opp, men ein stad må ein starte, og det har TS gjort ved å melde seg inn her, og starte på denne tråden. La oss heller dele av det vi kan, enn å belære folk. Vi snakkar og deler ofte av eigne erfaringar, og det er ikkje nødvendigvis den absolutte sanning - om det gir meining.
Til deg Fitforfight73, eg synest du er på god veg, eg! :blomster: Det gjer inntrykk å lese om korleis de har hatt det, forferdeleg tøft og vondt ... :( Det du skriv seier eigentleg litt om kor motivert du er, for eg synest faktisk du er det. Way to go! :heia: Eg vil gjerne ha deg med!
God morgen :-) Jeg ble nok litt støtt og satt ut, men tror også det godt ment. I am moving forward :-)
Sitter nå her med egga mine og vann til drikke. Jeg kjøpte saften Zero i går, den inneholder 0,01 karb., så jeg tenkte det var en grei ting å ha i hus når jeg er lei av å bare drikke vann. Kjenner at jeg savner smak. Oppdaget også i dag, at Jædersylte er det 0 karb i! Det elsker jeg jo! Men har dere noen forslag på hva jeg kan erstatte brødskiva med? Har brød som inneholder 19,8 karb per skive, og det er jo litt..
Dere virker som en fin gjeng. Tror jeg kommer til å trives her :-)
Takk for støtten :-):dulte: Skal sjekke opp Lindberg-klinikken. Kjekt å høre at det løser seg for deg. Jeg er temmelig forberedt på at det tar tid. Har jo hørt at når man tar av over lengre tid, så er det lettere å holde det etterpå :-)
Eg et ofte "middag" - same kva tid på døgnet det er, frukost, lunsj, middag eller kvelds. Kor ofte har eg ikkje høyrt "et du middag til lunsj kvar dag du?" eller "kva for spennande greier har du med i dag" på jobb. Ein er jo ikkje nøydd å ete brød til brødmåltida, men det er veldig lettvint og praktisk. :ja:
Eg har oppskore, heimelaga brød i frysaren, som eg tek ut eit par skiver av og puttar i brødristaren om morgonen, og tek med på jobb. På jobb har eg smør, majones, diverse pålegg og paprika eller tomat og liknande liggande. Brødet er litt "soggy" i konsistens, derfor hiv eg det altså i brødristaren direkte frå fryst tilstand. Det er kaldt når eg et det på jobb, men med grei konsistens, synest eg.
Brødet er noko eg slengjer ihop av egg, cottage cheese (eller kremost), salt, bakepulver, fiberhusk og det eg måtte ha av frø i hus: sesamfrø, solsikkefrø, graskarkjerner, linfrø, chiafrø, valmuefrø (noko av det knuser eg i stavmiksboksa), kanskje litt olje, til ein litt våt konsistens, lar det svelle, og steiker i ei silikonbrødform ein god time på ca 180 grader. Har ikkje rekna ut karbohydratmengde i dette, men det er mindre enn i kjøpebrød i alle fall. Det finst mange oppskrifter her inne, Karins beste er ein av dei betre!
Eventuelt kan du lage knekkebrød, utan mjøl i. Sjekk ut Nannah sine, dei er gode (og veldig like mine ;)).
Elles har eg no og då brukt oppskore squash som brøderstatning. Squash med makrel i tomat og majones er godt! :)
Som Furine sier, Nannahs knekkebrød er supre! Jeg spiser de nesten hver dag til frokost, med smør og hardkokt egg på. :) Å drikke litt sukkefri saft innimellom er helt greit, om man er av typen som tåler kunstig søtning. Det er en partystopper for mange, men de fleste klarer fint å gå ned i vekt om man er litt moderat i forbruket. :)
Som flere her sier kan det være tungt å gå ned i vekt med PCOS/insulinresistens. Men start et sted. Om du ikke klarer superstrikt, så start moderat først og heller se om du vil leve mere strikt siden.
Erfaringen tilsier at noen kan slite med starten, mens andre sprudler av energi etter 2 dager. Jeg er ikke i den kategorien, en kjemper videre, fordi korn og stivelse mildt sagt er drepen for meg. Gi lavkarbo 3 måneder, det høres lenge ut, men å endre kostholdet til et som stabiliserer hormonene tar tid, men det er verdt det, jeg lover.
Om du savner brød i starten, så prøv deg på å spise et par av nannah knekkebrød til frokost. Men tenk pålegg med brød og ikke brød med pålegg. Og grønnsaker med protein. Få i deg en god porsjon grønnsaker som vokser over jorden til hvert måltid. Det er et hav av grønnsaker du kan spise: Agurk, paprika, litt tomat, litt løk, vårløk, purre, stangselleri, spisskål, knutekål, jordskokk, sellerirot, squash, avokado, aubergine....
Det kan være lurt å tenke kostholdsendring de første ukene og ikke legge fokuset på slanking og vekt. Det er tungt å fokusere på alt på en gang.
Og spis deg METT! I starten kan det hende du er mere sulten, men det går som regel over bare du spiser deg mett og ikke spiser etter mengden mat på tallerkenen.
Sier meg enig med de andre og føler med deg for historien din.
Men som mamma sier; vi har alle våre lidelseshistorier uten av de trenger gripe inn i hverandre. Og den ene er ikke værre enn den andre.
Her er min: Ble sambo med en fn-soldat fra Libanon 82...da ting var som værst. Han så barn bli bombet til døde og ville derfor naturlig nok
ikke være med på fødslene til mine søte små (har to) siden han har sett nok av blod og døde barn. Vi var sammen et år etter at minsten var født før jeg måtte rømme på krisesenter og bodde der ca et halvt år.
Faren og jeg prøvde fungere igjen, men etter en måned måtte jeg gi meg. Jeg tok ungene med meg (som da var 1 og 3 år gamle) og reiste hjem. Jeg hadde da i mellomtiden vært innlagt på sykehuset grunnet alvorlig lungebetennelse og av den grunn mistet et foster ca 3 mndr. (medisiner)
Jeg fant et hjem for meg og mine, men ble drapstruslet og faren ble anmeldt. Levde en stund i skjul. Men takket være en god venn som nå er min mann kom jeg til hektene igjen og kunne både begynne jobbe og fungere som mor. For tre-fire år siden ble jeg derimot veldig syk. Jeg kom meg ikke opp av senga. Ungene måtte klare seg selv siden sambo (nå mannen min) begynte på jobb til ulike timer og ikke kunne følge ungene. Så ungene som gikk på barneskola ordnet seg selv og kom seg av gårde. Jeg ble bedre, men ungene stagnerte. Minsten fikk diagnosen asperger i en alder av 15 år. Eldsten fikk som 17 år diagnosen ms.
Det jeg vil frem til er at uansett hvor jævlig livet har vært må man tenke på sin egen helse og på hva man kan gjøre for sin egen del med tanke på dem man har rundt seg.
Jeg spiser ikke mer potetgull bare fordi jeg har hatt det stritt. Tvert imot! Jeg spiser sunt NETTOPP fordi vi har hatt det stritt og jeg vil funke best mulig for dem rundt meg. Kose meg gjør jeg med ting jeg vet jeg kan kose meg med; bær, tørrfisk og div frukt.
Det var min historie.
Og det var min historie for å vise hvordan jeg forstår Carisma. Så les deg opp. Det var det jeg gjorde; tross mine ting som egentilig ikke var matrelatert. Jeg fikk omsider ptsd-diagnosen og fikk medisin for det og har gått ned 25-35 kilo bare grunnet medisinen. Vaker veldig mye grunnet vann, men vektnedgangen vises.
Og jeg håper du lykkes med det du prøver. :klem:Men fokuser på deg selv og ikke alt det som har vært!!
Kanutten: Ja, jeg er helt enig. Vi har alle våre historier, sorger og grenser. Jeg ble nok litt såra, og svarte dermed at jeg tror ikke at ting er bare, bare.
Fordelig hva du og dine har opplevd, kjære deg....:_oppgitt: Jeg har samme filosofi som deg. Jeg vil ha et bra liv, og jeg ønsker å gjøre mitt beste for å ha ei bra helse, og kunne være her for mine barn og mann.
Nå er det lov å synes ting er vondt, selv om andre også opplever forferdelige ting.
Man trenger heller ikke gjøre alt på en gang. Du har tatt de første stegene og da er det "bare" til å fortsette og lære underveis. Ser ut som at enkelte mener at du burde vært i mål nå, ferdig utlært og med full kontroll på alt. Men de vet selv at veien blir til mens man går, så aner ikke hva de prater om, egentlig.. Det er ihvertfall ingenting å bry seg om. Bare fortsett på DIN vei.
Siden du liker å trene, og på bakgrunn av det du ellers skriver, vil jeg anbefale deg boka "Helt naturlig mat og trening" av Pål Jåbekk. Boka gir en god innføring både lavkarbokosthold/paleo, helse og trening. Boka er samtidig lettlest, saklig og forskningsbasert.
Kosthold tar kilo og trening tar gram, så dersom du har et kosthold som er feil for deg og din kropp, kan du fortsatt trene mye og ikke gå ned i vekt. Har vært der selv og ble utrolig frustrert. Da jeg la om kostholdet og vekta begynte å gå ned, trente jeg nesten ikke i det hele tatt. Men ettersom vekta gikk ned, energien kom tilbake, alle småplager forsvant, fant jeg treningslysten tilbake og trente mer intensivt og tungt enn noen sinne. Trening for meg er nødvendig for å holde rygg og nakkeplager i sjakk, men utgjør ingenting for vekta, men jeg ser jo at jeg blir mer definert og det utgjør en del på cm og det er minst like viktig som de talla på badevekta. Nå har jeg egentlig ikke problemer med vekta for den har jeg kasta :D
Jeg har også fjerna badevekta, men gikk på den nå før jeg starta opplegget med lavkarbo. Bare for å ha en liten pekepinn på hvor jeg er i dag, etter ferien :-)
Jeg kjenner at jeg blir mer og mer positiv til dette, da jeg hører deres erfaringer.
Treninga kommer jeg ikke til å stoppe med, da det gir meg utrolig mye glede og ikke minst en sterk kropp og helse. :-)
Kan lønne seg å bruke målbånd og/eller klær som mål på fremskritt fremfor vekt hvis du trener mye, spesielt hvis du trener en del styrke. Ikke fordi man nødvendigvis bygger så fryktelig mange kilo med muskler, men fordi muskler som blir brukt samler mer vann. Jeg går gjerne opp en kilo dagen etter jeg har hatt ei real styrkeøkt i ren vannvekt.
Klær er også fine som målebånd. Gir ikke konkrete tall, men det er jo inspirerende når den toppen/buksa som var litt i trangeste laget, brått sitter helt fint eller til og med er blitt for store :D
Enig. Deilig når buksen plutselig henger litt slakt :-):-) Det gir masse pågangsmot. Men når derimot mensen ligger å lurer om hjørnet...uff, da føler jeg meg så oppblåst å feit... Men sånn er det jo bare ;-)
Tror at de fleste kjenner seg oppblåst og feit da gitt, uavhengig om man har ekstra å drasse på eller ei :D I tillegg er varmen et mareritt for meg, jeg blir som en vannballong med Derrick-øyne og pølsefingre, akkurat som om jeg ikke har pølsefingre nok fra før liksom :rolleyes:
Ha ha ha :lol:, det føles iallfall sånn ja når man står der om morgenen med noen smale sprekker av noen øyne og digre bleike poser under øyene. Fingrene er så hovne at ringen ikke passer og beina tyter ut av alle sko og gjør vondt :D
Og jeg gumler vanndrivende som smådrops uten at det hjelper. Så Vår Herre har nok en plan med hvorfor damer tviholder på vannet like før og under mensen. :p Han glemte bare å legge ved forklaring...
Ikke bare før mensen jeg er sånn, varmen gjør meg sånn og salt mat reagerer jeg noe helt van(n)vittig på :D Er litt slitsomt i lengden kan man trygt si. :rolleyes:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
