Summer sa for siden:
Til mitt tippoldebarn
Stein P. Aasheim markerer Norges hundreårsjubileum ved å skrive brev til sitt tippolderbarn, for hva er verdifullt om 100 år?
Stein P. Aasheim Eventyrer, fangstmann og journalist
Lørdag 04.06.2005, 05:40 Dagbladet
SIDEN DETTE brevet ikke skal leses før om hundre år, våger jeg å være personlig. Ettersom du er en del av slekta, er jeg opptatt av at du skal få et godt liv. Jeg har en hemmelighet som vil hjelpe deg. Det er ikke så mange som kjenner til den, men du må gjerne spre den videre. Jeg er redd du har kommet til en verden som har arvet mange av de dårligste trekkene fra den verden som din tippoldefar levde i. Jeg er ganske sikker på at også du har kommet til en verden som ikke bryr seg så mye om hvordan du har det. Bare om hva du har. De kommer til å fortelle deg at veien til et godt liv er å samle på ting. Etter hvert vil de ha deg til å tro at jo dyrere ting du greier å samle, desto lykkeligere kommer du til å bli. Jeg vil bruke dette brevet til å advare deg. Du må ikke tro på dem. Du må bare ikke tro på dem. Det er helt andre ting du må samle på
DIN TIPPOLDEFAR var en såkalt «eventyrer». Jeg synes ikke det er noe å skryte av. Tvert imot tenker jeg at mye av det jeg har gjort har vært lite meningsfylt. Men det underlige er at det har lært meg noe om hva som er meningsfylt(Jeg har kanskje hatt litt tungt for det.).
Jeg har besteget de høyeste fjellene i verden. Jeg har krysset de største ørkenene, de dypeste junglene, de største breene og reist ned de lengste elvene. Jeg har reist og reist, som om meningen med livet alltid har ligget på andre siden av horisonten. Jeg trodde at ved å reise til enden av kartet, ville jeg også finne ytterpunktene i livet. Mange av reisene har vært farlige. Noen ganger har jeg vært i situasjoner hvor jeg har tenkt at nå kommer jeg ikke hjem igjen. Nå dør jeg. Det slo meg da at det jeg tenkte på var ikke «nå får jeg ikke besteget flere fjell, padlet flere elver eller krysset flere horisonter.» Da gikk det opp for meg at til syvende og sist blir selv det høyeste fjellet i verden lite. Når du tror du skal miste alt, da lærer du noe om hva som virkelig har verdi. Da er det ikke lenger så viktig å finne verken dine egne eller verdens ytterpunkter Og jeg er ganske sikker på at det som virkelig har verdi i min tid er det samme som vil gi livet ditt mening. Jeg fortsatte å bestige høye fjell, for livet er mangfoldig. Men jeg gjorde det ikke lenger for enhver pris.
«DETTE ER DEN første dagen i resten av ditt liv», lød et visdomsord på min tid. Kanskje benyttes det fortsatt. Det skal inspirere til å administrere livet ditt bedre. Fra nå av skal du bli mer effektiv. Nå er det slutt med å kaste bort tida. Prioriter det viktigste først. Ta et tidsklemmekurs og lær deg knepene («Tidsklemma» var et moteord som betegnet den uløselige kombinasjonen av ærgjerrig yrkeskarriere og harmonisk familieliv. «Verdigap» ville ha vært et bedre uttrykk.). Men hvis du bytter ut ordtaket med «Dette er den siste dagen i resten av ditt liv». Og så setter du opp den prioritetslista du da ville leve etter. I fjellene oppdaget jeg dette: Når jeg satte opp en liste over de mest verdifulle opplevelsene i mitt liv, de opplevelsene og de begivenhetene som jeg minst av alt ville ha vært foruten, så var det forbausende dårlig samstemmighet mellom den lista og en tilsvarende liste over de opplevelsene som hadde skaffet meg mest penger og størst inntekter.
JEG OPPDAGET AT det ikke finnes noe måleinstrument for de mest verdifulle opplevelsene i livet. De synes ikke på kontoutskrifter, de blinker ikke i sola, de glitrer ikke i neonlyset. Det finnes ikke en gang ord som beskriver dem! Likevel gjør de alt for at du skal tro at det er de verdiene som kan omgjøres til tall og siffer som er de viktigste. De kommer til å fortelle deg at følelsene dine ikke er verdt like mye som pengene dine. De vil ha deg til å tro at det betyr lykke å være vellykket. Men du må bare ikke la deg lure!
Alle kjenner verdien på huset de bor i. Og TVen, stereoanlegget og iallfall hvor mye den nye bilen er verdt. Men vet du hva som skjer hvis huset og garasjen brenner ned og folk mister alt de eier? Alle som har opplevd det svarer det samme. Det tyngste tapet var familiealbumet. Bildene fra den gang ungene var små, fra vinterferien i -97, ferieturen i fjor og jula med alle søsknene. Minnene fra alle de gode stundene sammen med de menneskene som sto dem nær viste seg å være det mest verdifulle de hadde. Men de forsto det ikke før alt var borte.
Til syvende og sist er minnene det eneste vi har igjen. En dag kommer de til å bli det mest verdifulle du har. Lev et liv som gir gode minner. Det er hele hemmeligheten.
Les mer om hvordan du kan skrive et: