Jeg var innom et forum for de som vil bli friske fra spiseforstyrrelse. Mange spiste som gale når de først gav slipp på å sultingen. De spiste masse junk og sjokolade etc, noe de argumenterte med var bra for de med denne sykdommen fordi de trengte rask næring som ikke krevde mye energi å fordøye. Jeg skrev som svar til de som var fortvila over ulvehungeren at om de unngikk sukker ville det roe seg, at om de inntok hovedsakelig protein og fett ville de bli skikkelig mette og få et stabilt blodsukker så de ikke spiste dagen lang, hektet på sukker. Men da ble mine innlegg slettet fordi de ikke var i tråd med reglene. Jeg ble kalt ortorektisk som mente at noe var usunt, og alle som spiste lavkarbo var visst spiseforstyrra på et vis.
Jeg synes dette er trist fordi jeg tror mange er fortvilet av konsekvensene av å spise feil og fordi de gir bort all kontroll til kroppen.
Mange anorektikere tror de har skiftet spiseforstyrrelse til tvangsspising når de får det store behovet for å spise etter lang tids sulting. Noen begynner derfor å faste innimellom orgiene, trene mye eller kaste opp for å kompensere, eller går tilbake til sultingen. Forumet er verdifullt på den måten at det informeres om at det er normalt at kroppen blir kjempesulten, og at det ikke betyr at personen har fått en annen spiseforstyrrelse. At personen kan slappe av ved å skjønne at det å spise mer enn normalt etter sulting er å ta vare på kroppen, og ikke noe man må gjøre noe med er bra å vite. Men hvorfor denne : "alt er lov"-tankegangen?
Det blir mye vann i kroppen av alt sukkeret for en kropp som ikke er vant til masse mat / sukker. Jeg mener de lider unødvendig mye om de hører gang på gang på forumet at de skal fortsette å spise alle kakene, pommes frites osv. At det er bra. Jo flere kalorier jo bedre, for da blir man frisk fortere.
Det som fikk alle til å gi slipp er at det hevdes der at vi alle har en set point vekt, så uansett hvor mye du spiser vil du ikke bli tykkere enn det kroppen er bestemt til. Det er jo løgn fra ende til annen. Hva med alle de overvektige? Har de en set point vekt som er 100 kg? Neppe.
Stakkars folk, de blir lurt. Selv om dritmange sier de har blitt overvektige og inntar 40000 kcal dgl fordi det er hva kroppen trenger fortsetter saueflokken å følge lederen.
Lederen som fraråder alle å trene fordi det er unaturlig. Som sier BMR er mye høyere enn det som hevdes i de tabeller vi finner for å regne det ut, så alle jenter som følger hennes opplegg skal innta minimum 3500 kcal, og helst mye mer, og alt kroppen er sugen på. Som hevder at ødem skyldes reperasjon av kroppen bare, uten å nevne sukker i samme slengen.
Jeg mener derimot at lavkarbo passer fint for de med spiseforstyrrelse. Det er ikke spiseforstyrrelsekontroll å bruke hodet før man gir kroppen mat. Å gå fra den ene ytterlighet (sult og streng kontroll)til den andre (overspising og ingen kontroll) er ikke nødvendig om man spiser lavkarbo.
Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse handler ikke om kontroll eller ikke, men om å skifte samarbeidspartner. Slutte å samarbeide med hatet og slippe inn kjærligheten i stedet. Og ta valg i lys av det. Ikke ta valg i mørket.
Jeg er helt enig i det du skriver, lavkarbo KAN være en vei ut av spiseforstyrrelser. Men jeg tror den med spiseforstyrrelser trenger tid på å se at kostholdet ikke gjør kroppen din stygg og feit, samt samtalebehandling i forhold til problematikken følelser/mat og syn på egen kropp.
Jeg tror at fordelene ved lavkarbo er at blodsukkeret ikke går opp og ned som i en berg og dalbane, en får og en helt annen sult- og metthetsfølelse. En slipper dermed ulvehungeren når de først skal spise "normalt" og en slipper suget/higet etter noe å spise. Tenker det gjelder både for de med bulimi og med anoreksi. Ved anoreksi vil det nok være mye vanskelig i forhold til mengde fett.
Jeg har selv gått over på lavkarbo for å "bli kvitt" spiseforstyrrelser og selv om det bare har gått to og en halv uke er jeg klart overbevist om at det er en god vei å gå. Men å få hjelp med å bli frisk med lavkarbokosthold i behandlingssytemet tror jeg en kan se langt etter...
Her er jeg helt enig - da jeg skulle bli "frisk" fra anoreksi første gang, OG neste gang, i tidlige tenår, så handlet det så mye om å komme opp i en viss vekt- og hvis det ikke var sondenæring, så skulle det helst gå i næringsdrikker eller, ehh, sjokolade, potetgull, pasta, brødskiver med brunost/nugatti. Og når man holder på å komme seg over noe der maten har tatt over makta, så er det siste man trenger et blodsukker som tar over.
Dog, da jeg trengte desperat å legge på meg i fjor etter et voldsomt, ikke helt planlagt og altfor stort vekttap, så fant jeg selv frem til å kjøre i meg junk. Ikke fordi jeg trodde at det på noen måte var sunt, men fordi jeg faktisk ikke fikk i meg i nærheten av det jeg skulle med sunn mat- og at jeg var i en situasjon der jeg stressa og løp rundt så mye at jeg kunne gå ned på 3500 kcal i rent transfett og kh om dagen (jepp, stress gjør sånt med noen av oss). Så, der og da, var det en kortsiktig løsning- og det gikk fint. Og jeg har en anorektisk venninne nå som ikke ville GREID å legge på seg uten nugatti og snop for å både friste og friste til å spise mer.
Men at noen på et forum, enten det er for slanking eller for å gå opp i vekt- spesielt etter en spiseforstyrrelse, skal ta patent på hva som er rett for hver og en, i hver enkel situasjon. At fokus bør VEKK fra mat er jo tilfelle, men å spise så mye som mulig og ikke trene er jo, vel. Det er vel fortsatt minst 30% som går fra anoreksi til bulimi senere etter sånne "fetekurer", så å legge på seg brått og mye og legge til seg elendige matvarer, kan lett bare føre ut i et nytt helvete.
For spiseforstyrrede, som for overvektige som skal NED i vekt, gjelder vel i bunn og grunn det samme- finn en livsstil, som du skal leve godt med, nå og senere, og kan moderere litt på etterhvert.
Og, trening, unaturlig? Det er derfor man får sånne fine helseeffekter av det? Forstår frustrasjonen din.
Lavkarbo kan være en vei ut av eller i det minste en vei til å klare å leve med spiseforstyrrelse.
Jeg har slitt med sulting og overspising siden tenårene. Selv på lavkarbo kan jeg ha vanvittig ulvehunger og trollet som forteller meg at å gå sulten er supert er der enda. Jeg slåss mot de daglig uansett kost, men i ketose er det mye, mye lettere. Jeg har ikke noe forvrengt kroppsideal, for meg handler ting nå om å få en sunn vekt som ikke tynger kroppen og hverdagen( jeg er fortsatt rundt 40kg overvektig).
Siden jeg faktisk gjorde som du skriver i hovedinnlegget Yrla; år og år, så endte jeg opp på 137kg og en bmi på nesten 54, og det kunne ha fortsatt og fortsatt. Jeg la på meg fortere og fortere.
Det som er vanskelig med spiseforstyrrelser/spiseproblemer/slanking er at vi alle må ha mat. Mat finnes i huset. En alkoholiker kan plasseres et sted uten alkohol, vi er hjemme der det finnes mat, fordi mat er noe vi trenger for å leve.
Jeg skulle ønske jeg slapp å tenke på mat innimellom, mat skaper for meg et voldsomt stress. Jeg kan stappe i meg horrible mengder med mat eller sulte i dagevis, og uansett har jeg alltid uansett kosthold, et troll som gir meg dårlig samvittighet for i det hele tatt å ha spist. Og det gjør det ikke bedre når så mange mener at OVERVEKTIGE, de kan jo ikke ha slike tanker og følelser. Men jo, de har vært der hele veien fra 55-137kg.
Dette er jo litt av det jeg skrev om på loggen min.
Jeg har blitt diagnostisert spiseforstyrrelse men jeg har aldri følt at dette har vært helt riktig. Ja, jeg har tendenser til å spise når jeg er veldig stresset eller lei meg, men jeg har ingen ønsker om å bli modelltynn. Hver gang jeg har prøvd å spise etter Riksospitales kostplan, da i behandlingssammenheng, forverrer mitt forhold til mat seg. Det blir alt for mye karbohydrater og lite fett. Jeg blir sulten konstant hele tiden, små spiser konstant og overspiser mer.
Vi blir opplært til at kalorier ikke er farlig, så derfor skal man spise sukker og kan gjerne spise is og brownie hver dag. Fett, spesielt mettet, er farlig. Det må vi holde oss unna.
Altså, det er ikke kalorier i smør og fløte da? :mad:
Jeg har sett så mange jenter som bare blir enda verre av å få denne type behandling.
I tillegg så sliter mange med spiseforstyrrelse med hormonforstyrrelser. Fett, da spesielt mettet fett er viktig for å få hormonene i balanse igjen. For all del - ikke sukker!
Jeg kjenner jeg blir litt irritert og sint bare jeg snakker om det.
Lavkarbo er nok ikke nødvendig. Jeg vil tro et mer moderat kosthold vil passe til de fleste. Men å spis mer fett og mindre karbohydrater, vil være mye bedre i behandlingssammenheng enn slik det er nå. I tillegg er det jo viktig med behandling av tanker og følelser.
Ja, definitivt- jeg tenker at "grovkarbo" kan være helt ok for noen, men å anorektikere på ketogen diett/annen streng LCHF for å liksom regulere vekta og sånn...tror det blir like ille andre veien. Så jeg tenker at lavglykemisk og minst strenge form for lavkarbo kan være greit, for NOEN.
Moderasjon, få frihet til å velge, men prøve å velge litt sunt, men ikke ha tusen regler og være nødt til å fokusere så mye på mat - JA. Man trenger energien til å jobbe med det BAK spiseforstyrrelsen.
En annen side av å ha hatt alvorlige spiseforstyrrelser er hva det kan gjøre med mage og tarmsystem. Ei av mine beste veninner har chrons som følge av det, og slitt veldig med sykdommen i årevis etter hun ble "frisk" fra SF. For henne har streng Fedon/liberal Hexeberg gitt henne en helt ny livskvalitet. I motsetning til det sykehuset satte henne på, som mer eller mindre indirekte førte til at hun la på seg flere titalls kilo på få år. :rolleyes:
Det er vel en grunn til at en av to som har kommentert artikkelen er vedkommendes egen mor. :p Dette er virkelig en fyr som har satt seg inn i saker og ting!
Kremt... Med fare for å virke pirkete, så HILSER kommentatoren til moren hans... Ikke det at det gjør saken det spor bedre:p Kanskje det er søstera?!? :D:D
Oi, visste ikke at jeg led av spiseforstyrrelse?:eek:
Nei da er det nok bedre å gjøre som denne mannen anbefaler: Jeg synes du bare skal spise det du vil og det du synes smaker godt.
Med andre ord, å ha et bevisst forhold til mat, å tenke over matens sammensetning i forhold til ens egen kropp og hva som er bra for meg, det er en spiseforstyrrelse? For i følge han er det jo Fedon Lindberg som tenker, ikke vi som følger lavkarbo. :D
Blir jo nesten som: jeg tenker, altså er jeg forstyrret.
I dagens samfunn kan man vel nesten si at alle er litt spise forstyrret.
Det er feil å ta vare på egen helse, spise sunt og være aktiv, da har du et overfokus. Om du i tillegg ikke føler statens råd, er det i hvert fall noe galt med deg.
Men det er vel så feil å ikke ta vare på helsen sin, ligge på sofaen og spise tull.
Uansett hva man gjør, så er det feil! :o
Mat, kropp og aktivitet skal bidra til det positive ikke det negative. Så lenge dette regnskapet går i pluss og du tar vare på deg selv og din kropp, mener jeg det er det riktige. Det er i hvert fall da jeg føler meg på topp :)
Heldigvis skal de fleste av oss ikke stå til regnskap for andre enn oss selv når det angår hva vi spiser. Det er så alt for lett å problematisere og til og med sykeliggjøre matvaner som oppleves som "spesielle" og "restriktive" og dra dem under anoreksi- og ortoreksi-kammen, uten god nok øvrig grunn.
For å si det sånn - det er utrolig hvor mye to enkle ord som "diabetes" og "intoleranser" sparer meg for av kjedelige diskusjoner og dumme kommentarer. :cool:
Det var faktisk et ganske smart tips:D
Det er jo ikke lov, i hvert fall ikke godtatt, å være anderledes med mindre du har en grunn. Å ta vare på helsen er ingen grunn, du må ha en diagnose pp det.
Vi lever i et rart samfunn!
For mitt vedkommende er det jo godt innenfor sannheten, men jeg har ingen betenkeligheter til at folk tar et par spanske for å slippe at andre stikker nesa si dit hvor den ikke hører hjemme. :)
Er jo ganske mange her som daaaaaauer om de får i seg 16 gram kh isteden for 15. Er det liksom å ha et sunt forhold til det? Årets krise 2012: egg inneholder 0.9 kh pr, isteden for 0,5. Iiiik. 2014: man får i seg 0.3 gram sukker med en pose te!:o
Vil ikke si at lavkarbo er en spiseforstyrrelse, det er vel mer måten forholder seg til det som til tider kan være litt skrudd.
Da har jeg garantert en spiseforstyrrelse....kan bare glemme multiallergier og manglende evne til og tåle insulin selv om jeg er diabetiker :D
men fra spøk til revolver, selv med mine diagnoser så opplever jeg støtt og stadig folk som flirer av min måte og leve på og enda "morsommere" blir det når folk skal "lure" meg og bruker f.eks. meierivarer i maten fordi "alle" tåler det og det er bare noen griller jeg har.:mad:
Min ernæringsfysiolog skriver så fint i siste epikrise at uten og tilføre mer langsomme karbohydrater og også klare bruke insulin, så vil jeg ikke kunne få vektoppgang. Litt rart da at vekten har gått opp fra 36,9 på det laveste til nå 40,7 selv uten mer karbohydrater og insulin.
Jeg mener at enten man lever slik eller slik, så trenger det absolutt ikke være galt så lenge kroppen trivst med det.
Dette er et lavkarboforum, men jeg kjenner mange høykarbere som er synåler og friske som fisker. Deres kropper takler det, selv om ikke min kropp takler det. Om man er spiseforstyrret fordi man leter etter den optimale måten og leve på, ja da får vi heller være spiseforstyrret alle mann:)
Jeg har funnet en egen definisjon på en med spiseforstyrrelse: en som veiledes av hat-tanker fremfor kjærlighets-tanker i sitt forhold til kroppens behov.
Jeg skriver behov fordi en med anoreksi reduserer mer enn mat. Mange redusere også behovet for søvn, hvile, adspredelser og sexuell utfoldelse. Og en med tvangsspising kan spise av hat til egen kropp.
Jeg tror disse menneskene har opplevd at deres fysiske behov ikke har blitt anerkjent i høy nok grad da de var avhengig av voksne for å få de tilfredstilt, så de synes det er vanskelig å ta de på alvor selv også når de skal ta vare på de.
Da er nok jeg spiseforstyrret også siden jeg stadig søker min optimale måte å leve på - maks overskudd inkludert litt kos innimellom. Men kos kan også være å lage et glass grønn juice til frokostforrett... ren nytelse... :)
Leit å lese at du ikke blir tatt på alvor og lurt i meieriprodukter du ikke tåler. Jeg ble gledelig overrasket av å få lavkarbobrød til maten hos ei venninne forleden... Det føles veldig OK å bli tatt på alvor - også uten så tydelige intoleranser.
Jeg vil tro at verken fysiske eller psykiske behov har blitt tilstrekkelig anerkjent, men jeg respekterer din definisjon :klem:, det blir nærmest flisespikkeri - for meg går psykisk og fysisk går hånd i hånd.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
