Nå er det jeg som spør , jeg som liksom skal kunne dette:o
Men vekta står bom stille, har gjort det i flere måneder. Jeg har spist ketogent, strik ikke noe fjas.
Noen viktige punkt:
-Jeg har ME og gikk på en voldsom smell for noen uker siden. Jeg har strukket meg langt over mine energigrenser og er helt utkjørt. så jeg KAN IKKE TRENE. Faktisk bør jeg ikke gjør noe som helst, jeg er en hårsbredd fra å bli skikkelig dårlig igjen. Så kroppen er i skikkelig stressmodus hele tiden.
Jeg spiser strikt ketogent.
-Har prøvd flere eller mindre kalorier, like forbaska sulten uansett hvor mye eller lite jeg spiser, uansett hvor lite karber jeg spiser. Det med sulten er det verste, det hjelper ikke å spise mere fett, jeg kan spise 90%fett og 2-3000kalorier og være sulten hele tiden.
Jeg er enda 40kg overvektig, (se BMI i ticker, kunne gått ned 50kg til og enda vært normalvektig). De 40kg jeg har gått ned har tatt meg 2 år med strikt kost og hardt slit for å bli kvitt.
Nå begynner jeg som vanligvis tar ting lazy å bli frustert, jeg går ikke ned om jeg pise mye kalorier, og ikke på lite( 500-700under mitt beregnede behov).
Pål Jåbekk tjatrer om at kalorene ikke går ned, men akkurat nå må jeg velge å ikke gå ned i vekt, eller gå konstant sulten( noe jeg ikke takler når jeg er så sliten at jeg faktisk går rundt og skjelver ).
Ingen av de rådene jeg gir andre funker for meg selv noe mere. Det er møkkafortvilende, jeg er såpass overvektig at det forsatt er en stor byrde enda. Og jeg har definitivt ikke 40kg løshud etter å gått ned 40kg, så kiloene er der.
Jeg ER fornøyd med å ha gått ned ca 13-14kg siden nyttår, men på de kiloene har jeg spist så lite at den vanlige kalorieteorien tilsier at jeg burde ha gått ned 25-30kg. Jeg har sprukket 3 dager siden nyttår.
Hvorfor vil ikke kroppen funke? Nå er jeg helt på felgen og vet ikke hva jeg skal gjøre, annet enn å fortsette med ketogent og håpe det løsner. Det er kjempehardt å slanke seg med håndbrekket på, selv om jeg skal spise lavkarbo resten av livet, så er det hardt, for det er tungt å være så overvektig.
Kan det være fordi du har vært dårlig , og sliten ?? vet ikke jeg...men kanskje kroppen bruker all tid på det, og venter til du kommer litt ovenpå igjen??
Jeg tror det er det, men det er like frustrerende, spesielt når folk tjatrer om at en går ned i vekt bare en spiser lite nok karbo og en prøver mindre kalorier. Vel det funker ikke.
Prøv det også og da går vekta oppover og oppover( selv på 15g karbo fra kun grønnsaker og null melkeprodukter). Jeg har prøvd mere kalorier, men lite karbo den siste måneden og vekta viser kun en trend, jevnt oppover.
Egentlig er jeg mest lei av å være sulten hele tiden. Mere karno er ikke aktuelt, for litt bønner og linser og jeg går bananas på sukker også. Den linja er hårfin. Jeg spiser 10g 86%sjokolade, der går grensa, ellers klikker jeg der også.
Jeg har jo prøvd det meste innenfor ketogent disse årene og det er jo kun få kalorier som har fått meg ned i vekt. Da jeg hadde BMI på over 50 gikk jeg ned hele 500g i uka ved å spise 1500kalorier, det funker ikke mere. Mindre klarer jeg ikke å spise, for jeg blir så sulten at jeg fort klikker og hiver i meg masse, masse mat. Jeg kan spise masse skikkelig ketogen mat og fett, og kjenne at magen er full, men jeg er fortsatt så sulten at jeg er helt på gråten.
Støtter Nellie her. Du har ikke godt av å gå med for lite tilført energi i den situasjonen du er nå. Skru opp rasjonen, men bruk fortsatt riktig fordeling. Om en 3-4 uker har du kanskje energi nok til at du kan begynne å justere kostholdet igjen. Men akkurat nå trenger du den energien du kan få for å få deg på beina igjen...
Men jeg går jo bare opp når jeg skrur opp energiinntaket( mere fett, mere karber trigger søtsug enda mere og jeg spiser nok protein), det er det som er fortvilende.
3-4 uker er ikke nok for å få meg på beina igjen, vi snakker hele vinteren minst dessverre, og det blir mange kilo opp( om det fortsetter slik som da, vel og merke).
Jeg har spist mere kalorier den siste tiden fordi jeg er dårlig og skjønte at kroppen har ikke tid til å tenke på vektnedgang nå. Men tross lite vann i kroppen(jeg merker ekstra vann kjapt, pga fingrene hovner), så viser vekta mere. Jeg hadde en forbigående mindre midje, men det varte i 3 dager, midjemålet har krøpet opp også, brystmålet også).
Jeg prøver å si til meg selv at det er bare å slappe av, men når en etter 4 års slit( ja, jeg sprakk skikkelig i 2011 og gikk opp 25kg på drøyt 2mndr, noe jeg brukte 1 år på å gå ned igjen) og når man endelig kom under 100kg, så er det temmelig hardt å vite at en er 100kg( psykisk hardt, selv om fornuften VET at 99 eller 101 ikke spiller noen rolle, men psyisk er det tøft likevel).
Kroppen din kjemper nok knallhardt for å gjenopprette "balansen" etter et imponerende stort vekttap. men det er rart at du trenge rå være så streng på kaloriene da, de fleste opplever jo å kunne spise til de er mette og likevel gå ned. Du kjenner jo kroppen din bedre enn noen, så om du sier du må ha kaloriunderskudd for å gå ned så er det bare sånn! Rart hvor forskjellige vi kan være...
Uansett, du har vært knallflink, og du kommer nok til å få det til videre også! Bare gi deg litt tid til å få kreftene tilbake igjen, så er du nok snart tilbake igjen for fullt! Husk du har en sykdom som krever at du i perioder er nødt til å ta deg inn igjen...
Det var dessverre bare forbigående, jeg har gått opp og ned noen kg vann, men nå viser vekta 3kg mere enn tickeren når jeg ikke har vann i kroppen. Hadde jeg enda gått ned 1/2kg i måneden:(
Nei, fordi flere her sier en trenger å spise normalt ei ukes tid, og for meg betyr det fullstendig bananas på karber, jeg klikker så til de grader, det er derfor jeg spiser ketogent, for det holder i det minste søtsuget under kontroll. Jeg spiser altså mat når jeg er sulten og ikke hiver innpå med lovlig lavkarbosnop.
Skjønner.
Slik jeg har forstått, har metformin få/ingen bivirkninger av farlig art, - så kanskje du kunne be legen om å få teste det ut en periode, og se om det regulerte sultfølelsen?
Jeg skal selvsagt ikke anbefale tabletter til deg, men du kunne jo drøfte temaet med legen din?
Så fortvilende! Men du skriver at kroppen er stresset. Kanskje synderen er stresshormonet kortisol? Vet egentlig ikke hva man kan gjøre annet enn å prøve å ikke stresse kroppen. Men siden kroppen stresser på grunn av ME, så er det jo sykdommen som forårsaker dette.
Men har du sjekket om du er insulinresistent. Mange av oss går jo opp igjen uten metformin, og klarer i alle fall ikke å gå ned igjen.
Ønsker deg i alle fall lykke til, av hele mitt hjerte!
Ville bare takk for at dere leser og svarer. Jeg er sikker på at det er det at jeg er dårlig som ødelegger, jeg trengte kanskje mest bare å rope litt ut i frustrasjon. For det er tungt å ha ME og være så gravt overvektig, jeg bærer mange, mange ekstra kilo som gjør det tyngre.
Kanskje jeg er mest fortvila fordi jeg prøvde å leve normalt( type tøft villamarksliv, over 30teltdøgn i år), jeg prøvde å trene i fjor høst og da begynte problemene med vekt som gikk enda saktere ned, halsbetennelse fra oktober til januar, bihulebetennelser av og på helt siden januar. Dessverre levde jeg nok på ardrenalinrushene og leste ikke signalene fra kroppen om at jeg var syk hele tiden( der ungene snufser i to dager er jeg utslått i ei uke) og at kroppen har holdt pokker så hardt på vekta.
Å spare på kaloriene nå er bare tull, det ser jeg også, i tillegg fryser jeg hele tiden, så fingertuppene er blå.
Men det er litt vondt, når andre raser 40kg på et år og jeg kjemper og kjemper og går så uhorvelig sakte ned. Det er frustrerende når den mettehetsfølelsen kun virker i korte perioder, jeg hadde to himmelske uker i september der jeg var mett, også var det på`n igjen.
Jeg har prøvd uten ost og fløte/rømme og det eneste jeg faktisk vet er at laktose gjør magen min løs( så nå står laktose, gluten og soya på nei-lista, jeg tok en ert brød til nattverden i dag og magen har trøblet resten av dagen).
En får ikke metformin uten å ta c peptid eller glykosbealstning og begge deler kan visstnok gi falsk svar på ketogen kost. Kroppen min takler veldig dårlig sprekk nå, da jeg evt må spise glutenfritt brød( temmelig ille, mye verre enn vanlig brød for søtsuget), ris osv som jeg ikke bare blir fysisk dårlig av, men jeg klikker på alt jeg ikke tåler også.
Men jeg skal ta det opp med legen når jeg skal dit igjen om noen uker.
Slankeoperasjon er i allefall ikke veien, jeg har gått ned 40kg, på noe vis skal jeg klare de neste 40 også, basta.
Jeg hadde prøvd å spise mer mat i denne perioden.. Så mye at du ikke går ned og så lite at du ikke går opp. Kroppen er stressa og da tilfører du bare mer stress ved å knipe inn.
Du har jo sagt i en periode at du vet at disse kiloene som er komme på nå er vann.. Har du endret mening om det? Føler du at du har begynt å legge på deg fett? Eller begynner panikken å ta deg fordi at det liksom ikke går over?
(Ellers så må vi jo alle ha et kaloriunderskudd for å gå ned.. Bare at det er forskjellig hvor mye man må spise for å komme opp til vedlikeholdsnivået..)
Man kan vel godt sjekke c-peptid selv om man spiser lavkarbo? Kan ikke huske å ha lest at det ikke er vits, man får jo iallfall en indikasjon på hvordan man ligger an, og eventuelt utelukket det dersom prøvesvarene er fine.
Ellers lurer jeg på om du har tatt andre blodprøver, stoffskifte, vitaminstatus osv.
Jeg prøvde å si til meg selv at det var vann, men hverken fingre eller ankler er hovne, vekta gikk ikke ned samtidig med at vannet jeg hadde slapp..
Nå føler jeg for første gang på flere år at det er fett jeg legger på meg.
I dag er jeg hverken hard i magen eller har vann i fingre og ankler og veksta viser 3kg over tickeren, og der har jeg vært siste uka( 99.9kg, 98.9 og der omring har det vært i gjennomsnitt de siste 7 ukene, bare noen dropp innimellom også opp igjen)
Jeg spiser mere kalorier nå, fra fett(først og fremst kokosolje, kokosmelk og smør).
Men ja, panikken tar meg nok fordi det virker som det ikke går over denne gangen, og fordi jeg denne gangen kom under 100kg, noe jeg ikke har vært på 9år. Så det er jo en psyisk sperre her.
Må innrømme at jeg sliter med fornuft kontra psyke akkurat nå, fornuften sier jo at jeg skal fortsette og spise meg mett og spise igjen når jeg er sulten.
Jeg er livredd for å havne i tralten med veiing av mat hver dag og ikke bare noen dager i uka( som jeg har beholdt som kontrolldager på mengder, ), jeg har alitt med overspising og fasting hele livet, helt til de siste 4årene.
Jeg trodde det, jeg har spurt om dette før og slått det fra meg.. Men jeg kan få legen til å ta den uansett.
Sist jeg var hos legen skyssa han meg ut døra og sa jeg var stressa og sendte med meg et skjema om kognitiv terapi, akkurat som om ME er psykisk. Jeg kunne vurdert å bytte legen, men han er beste alternativ her i kommunen og han er en flink lege.
Jeg har dobbelttime neste gang. Sist jeg sjekket stoffskiftet var det helt innenfor normalen( midt i ref. område alle prøver), jeg har tatt store doser d-vitaminer siste året( hysj ikke si det til legen), jeg tar ekstra b-vitaminer, masse krom og magnesium.
Det er nok stresset som er synderen ja. Hva med de tablettene kanutten går på? De er jo "godkjent" som ME medisin.
Ellers har jeg selv veldig god erfaring med yoga når ting spinner ut av kontroll i kroppen (og også litt for god erfaring med å ikke få tid/orke det :o) Det finnes enkle øvelser som ikke er belastende, men som hjelper på sirkulasjonen og på stressnivået-
Jeg tok en c-peptid test for mange år siden som var innenfor normalen...700-og-noe? Men på bakgrunn av at jeg veier for mye og har pcos , fikk jeg teste metformin uten å ta ny c-peptid-test......har ikke gitt mye utslag på vekta, jeg er ikke noe flink i matveien pr nå. Men jeg synes energinivået, humøret og apetitten er mere stabil.
Jeg har brukt metformin i mange år, men for ca ett år siden så var jeg tom og tenkte at det ikke var noe poeng siden C-peptid nivået er så bra nå (430 sist jeg målte). Gikk opp 4 kg den sommeren.... Så nå tar jeg de igjen. Gått ned to av kiloene. Men jeg er også i en langvarig stressperiode, og stresset det holder så utrolig godt på fettet! Heldigvis er ikke jeg stresset pga sykdom, men pga en jobb som jeg vet vil bedre seg over jul. Men stresset i kroppen kjenner jeg er nesten umulig å kjempe imot. For jeg har lenge vært mye flinkere med kosten enn jeg var før da jeg gikk ned. Og jeg merker det på kroppen, noe så utrolig godt.
Den kognitive terapien her skulle handle om vondtene mine(litt for komplisert å forklare her).
Jeg gikk ned på eggefaste og opp igjen da jeg innførte mere grønnsaker og litt mere fett og noe noe fløte. Og jeg kan ikke leve på kun egg og fett, ble for tøft.
Det er i alle fall godt at dere er enige at det er lurt å fortsette å spise nok og når jeg er sulten . dessverre sitter fastetrollet og hvisker meg i øret dagstøtt nå, men jeg er så sulten at jeg jager det bort.
Jeg tenkte mest på at man kan miste litt ekstra vann og sånt når man kjører litt ekstremt kosthold, som kommer på igjen når man begynner å spise mer.. Men hvis du spiste "vanlig" en stund etter det så er det jo ikke det.:)
Hmm, kanskje det rett og slett er fordi kroppen er så innmari i stressmodus og kanskje har vært det over så lang tid?
Uansett så har du fått til ufattelig mye så langt! Det kommer nok mer etterhvert skal du se. Plutselig løsner det om du klarer ha litt mindre stress i hverdagen kanskje?
Ta en helg fri og vær kun imse hvis mulig. Få besteforeldre til å stille opp, gubben ledig og ta ei helg på hytta eller fjellet rett og slett.
Kroppen min har vært i stressmodus i 18 år dessverre(kanskje ikke rart jeg legger på meg i rasende fart på under 2000kalorier lavkalori).
Jeg slapper av og gjør nada. Helg på fjellet eller hyttetur er noe jeg drømmer om å orke for tiden, jeg er happy om jeg klarer å sitte i bilen i 30min og inn på butikken og 10 min før jeg vingler pga balansen er helt på utur.
Men jeg slapper av, ungene har vært på tantehelg osv.
Det som vippet ting over kanten nå var flink pike syndromet; jeg skulle være flink og trene, gå fjelltur, hagearbeid, og nå i høst har jeg lagt panel på nesten halve huset og grunnet og malt den(gubben rekker ikke gjøre noe selv, han har forberedt og jeg har flydd etter med spikerpistol og malekost). Så nå har jeg ikke gjort noe den siste måneden, jeg orker knapt å strikke, vanligivs er det noe jeg kan gjøre en hel dag.
Se for deg å ha starten på influensa, bare hver eneste dag hele livet; sår hals, skjelven og slapp, muskelsmerter og hodepine, en er trøtt, men får ikke sovet. Men det varierer i styrke, nå værre enn vanlig, værre enn på over 10 år.
Men jeg har vel tatt hintet, null stress, skikkelig mat, drit i vekt OG målebånd. Vekta pleier vanligvis ikke å stresse meg, men når målebåndet er enig med vekta, da blir jeg frustrert.
Har du prøvd å få metformin hos legen din. Jeg fikk den uten noen prøver. Bare på bakgrunn av at mennesker med sterk overvekt ofte er insulinresistente. På pakken så står det "som hjelpemiddel ved slanking". Kanskje verdt å prøve?
Forslaget til Carisma er bra. Be om å få prøve ldn en periode. Det virker på mange rare områder (og så er det mange det ikke virker på). Men det har forsvinnende få bivirkninger så det "koster" lite å gjøre et forsøk.
Jeg tror det er kroppen din/stresset som ødelegger for deg. Men hvordan man skal få løst opp i det har ingen noen god strategi på, desssverre. Så da blir det bare å forsøke noen slengeskudd. LDN er ett forslag, akupunktur kan kanskje være noe annet. Ikke for vektnedgang, men kanskje for generell energibalanse og en avslapning som virkelig gir ro, ikke som bare er et stille stress i tilsynelatende ro.
Jeg bruker akupressur og det funker for avslappning og gjør meg mindre stressa. Har nok ikke råd til å gå til akupunktur i øyeblikket(eller på denne siden av jul).
Åh! My bad. Da blander jeg! Men... fikk ikke Kanutten LDN (også - i så fall)? :confused:
For the record så er det LDN jeg snakker om som en medisin med lite alvorlige bivirkninger iallfall, sånn at ikke det også grumser til enda mer her.
Jeg har fulgt deg en stund, Imse og jeg syns det er vondt å lese du har fått det så tungt igjen.
Det gledet meg å se alt du orket eller alt du gjorde ihvertfall,for jeg tenkte at det er viktig å gjøre noe når formen er fin. Oppmuntrende å mestre. Alikevel så har jeg vært litt bekymret for innsatsen din, for det er det samme med Fibro pasienter(uten sammenligning av nivå på sykdom). Fibropasienter har også en tendens til å gjøre for mye i gode perioder, for så å få en smell. Og det vet jo du om ang ME også....å huske å gjøre lite/mye nok. Ikke ta deg helt ut. Fryktelig vanskelig å begrense seg.
Det kan ta lang tid som du sier å komme til litt krefter igjen. I mellomtiden ikke stress kroppen ytterligere med for streng diett. Moderat er sikkert fornuftig. Sørg for å ha best mulig alternativer i hus når du MÅ ha noe når sulten hiver seg over deg. Alt dette vet jeg du vet myyyye om.
Alikevel, jeg skjønner desperasjonen din over frykten for å gå opp i vekt.
Jeg beundrer måten du håndterer alle problemer på...og jeg har tro på at du takler dette også. Bare gi det bittelitt lenger tid.
Takk Anne:klem: Ja, jeg så jo at denne kræsjen kom til å komme, jeg håper bare jeg kommer jeg såpass at jeg får noen fine dager i alpinbakken i vinter( men fult fokus på hvile i mellom).
Jeg spiser ikke feil egnetlig, men jeg har det med å ta en atkinsbar i ny og ne eller noen uker der jeg spiser 100g sukkerfri sjokolade på bare en uke eller noen dager. Jeg kaster meg sjelden over høykarbomat for tiden, for da klarer jeg ikke å stoppe.
Jeg har heldigvis lært et og annet om lavkarbo og har masse oppskrifter i hodet, for noen år siden sprakk jeg fordi jeg var sliten og klarte ikke å tenke ut mat. Nå klarer jeg det, selv på de dårligste dagene. Og det er et kjempefremskritt.
Jeg har absolutt ikkeno fornuftig å komme med, jeg ville bare gi deg ca femten :klem:
God bedring!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
