CherryBerry sa for 11år siden:

1: Lurer rett og slett på hvordan du ble tykk
2: når var dette?

3: Har du opplevd noe ubehagelig i forhold til størrelsen din?

Selv var jeg slank hele livet. Men begynte og ese ut da jeg fikk min første kjæreste. Flyttet inn med han og ble tjukk. Gikk ned 20 kilo etter det, men de kom tilbake.
Aldri vært større enn nå.
Men jeg skal bli normal igjen - bare vent :-)

Perdita sa for 11år siden:

I 2. gym på videregående. Jeg begynte på p-piller, hadde dårlig kosthold og gikk fra en veldig aktiv livsstil som hestejente (der vi alle sammen hadde elendige vaner i stallen med boller og cola og sjokkis hele tiden). Jeg la vel på meg omtrent 20 kg på bare noen få måneder.

silje21 sa for 11år siden:

1-2)
Kan ikke huske å ikke ha vært tjukk. var slank som jentunge er jeg fortalt, men med mens (rett før jeg ble 10 :/) og puberteten, og masse godteri samtidig(trøstespising), este jeg ut som fy. La på meg enda mere med p-piller, byttet til p-sprøyte etterhvert, hverken gått opp eller ned pga sprøyta.

3. mobbing gjennom hele barndommen, ut ungdomsskolen. alt fra fysisk skade, til utfrysning, psykisk lekt med, feks kom vær venn vår i 2 dager før vi fryser deg ut og ignorerer deg, eller sprer rykter, osv osv.

Løvinna sa for 11år siden:

Begynte da jeg kom i puberteten i slutten av barneskolen, var aldri direkte fet, men noen kilo for mye. Var vel ikke før jeg ble student som 19-åring at jeg este ut. Sikkert lagt på meg 15 kg de siste 2 årene.. Hadde gode rutiner og spisevaner før dette, men da jeg flyttet for meg selv falt jeg helt ut av min vante rutine og kiloene la seg sakte men sikkert på :( Ble en lat student som bare spiste dritt.. Er ikke så veldig høy heller (165cm), så vekten har ikke så mye å fordele seg på..

Har ikke opplevd noe ubehagelig i forhold til andre, aldri blitt mobbet eller lignende, alltid hatt gode venner og vært en utadvendt og glad person hele livet.. Men er ikke fornøyd med meg selv slik jeg er nå, ønsker å være fornøyd med meg selv og utnytte livet til det fulle!
Har heller aldri vært større enn nå (veier 86 kg fordelt på 165cm), men skal klare å gå ned jeg også, har jo klart det før ;)
Har også PCOS, som er enda en motivasjonsfaktor til å gå ned i vekt og endre livsstil, ikke bare gå på dietter og kurer og så skyte opp igjen i vekt.

Kitt sa for 11år siden:

Ble satt på slankekur av helsesøster da jeg var 9 måneder gammel. :p
Var alltid større, kraftigere enn de andre jentene, og det fikk jeg høre til tider, men var slett ikke feit.
Begynte med ppiller da jeg var 17 og la på meg litt. Mistet faren min ++da jeg var 19 og la på meg 12kg på et år pga trøstespising.
Fikk en depresjon noen år senere og la på meg enda litt mer og så var spiralen i gangen......:(

Fikk dia2 som 36- åring og selv med lavkarbokosthold kom den helt ut av kontroll. Stadig større insulindoser og senskader fikk meg til å søke om slankeoperasjon.
Et år etter operasjonen har jeg en BMI på 24 og har ikke lenger dia2. :D

Trodde vel ikke at størrelsen, 106 kg på 169cm, plaget meg så mye, helt til jeg var kvitt overvekten. DA oppdaget jeg hvor plagsom den egentlig hadde vært!:p

AdamsDagbok sa for 11år siden:

1. Etter at jeg var ferdig med å studere. Trente masse med vekter og spiste mye mens jeg studerte, men da trente jeg så mye at det ikke var noe problem.
2. Så begynte jeg å jobbe, men sluttet å trene. Spiste like mye. Vekten kom snikende. Opp noen kile i året til jeg er bælfeit.
3. Merker jo at jeg har mindre draget på det motsatte kjønn. Men jeg er godt gift og ikke på sjekkemarkedet, så det plager meg lite i det daglige. Er kanskje mer ok å være røslig mann enn røslig kvinne?

Photobscura sa for 11år siden:

1-2). Jeg vet ikke eksakt hvordan jeg ble tykk, men det ligger jo til slekta, liksom. Jeg har også senere funnet ut at det nok har vært sykdom i bildet, som ikke ble kartlagt før jeg ble voksen.
Jeg har vært overvektig hele livet i en eller annen grad, uten at jeg har spist spesielt mye mat eller godteri, og jeg hadde en veldig aktiv barndom. Jeg vet derimot hvordan jeg nådde mitt aller største som voksen, da jeg adopterte min daværende radmagre samboers elendige kosthold og godterivaner, raste opp til nesten tresifret på kort tid, og ble temmelig syk. Det var da jeg la om kostholdet.

3. Det var ubehagelig i barndommen i den grad at det ble kommentert mye, og jeg ble erta og forskjellsbehandla en del. Noe av det ubehagelige var jo antagelser om kostholdet mitt og dermed "viljestyrken" min som ikke sto til virkeligheten. Jeg hadde heldigvis bla.a. innmari kule foreldre som ga meg ryggrad, og jeg ble aldri i noen varig grad et offer for mobbere.
   Dette med å bli stigmatisert har jo blitt med meg opp i voksen alder, og det er kanskje også noe av det som er mest deilig nå som slank og normal, at jeg har den friheten til å ikke bli dømt ut fra hvordan jeg ser ut.
   Men kanskje mest ubehagelig av alt var at helsa gikk rett vest den gangen for syv år siden, noe som overvekten ikke var direkte grunn til, men det var en del av bildet. Jeg er nok genetisk uheldig og legger på meg for ingenting, men samtidig føler jeg meg heldig ettersom jeg oppdaget lavkarbo, og heller ikke har følt noe som helst behov for å "sprekke" eller gå tilbake til det gamle kostholdet.

nellie sa for 11år siden:

Ble født overvektig. Forble det til jeg var 20, selv om første gangen jeg begynte å slanke meg var som åtteåring. Gikk ned til normalvekt da jeg var 20. Gikk opp igjen da jeg ble dumpet. Så møtte jeg samboeren min og gikk opp enda mer. Ble gravid, gikk opp enda mer. Så slanket jeg meg ned endel og har stått på ca samme stedet i tre år. Opp og ned og ned og opp.

Jeg har holdt meg overvektig fordi at jeg har en spiseforstyrrelse. Binge eating/overspising. Har siden barndommen druknet alt av stress og sorger i uhorvelige mengder sukker/godterier/kaker/is/you name it.

2. Bortsett fra mobbing i barnehage og på barneskolen, ingen problemer. Synes selv jeg har et fint liv, med fin mann og barn, en jobb jeg elsker, mål i livet og i det hele tatt har alt vært greit.:) Jeg har alltid hatt en god helse og holdt meg aktiv, på tross av overvekten. Har trena jevnt siden jeg var 16 og det tror jeg har vært en god redning.:)

Rin sa for 11år siden:

1+2: Hvordan er vel en blanding av genetikk og noe uheldige omstendigheter, men jeg har "alltid" vært rund, i alle fall fra ca åtte års alder. Livet mitt var styrt av sukker; ikke at jeg ble lykkelig av å spise det, men at jeg var ulykkelig om jeg ikke spiste det, for å si det sånn. Ren abstinensproblematikk! Det medførte naturligvis en viss grad av emosjonell spising, men for meg forsvant det meste av problematikken så fort jeg fikk sukker og stivelse ut av kroppen. Jeg har ikke hatt problemer med overspising eller annet så lenge jeg spiser mat som jeg kontrollerer, og ikke mat som kontrollerer meg.

3: Det er vel sjelden noen får pressa seg gjennom barndom/ungdom med anselig overvekt uten ubehagelige kommentarer rundt hvert hjørne, vel. :cool: Det som ble det største problemet for meg var dog at jeg ikke ble utredet skikkelig for livskvalitet-forringende sykdom, ettersom så mange leger ikke evnet å se forbi overvekten.

smgj sa for 11år siden:

1: Lurer rett og slett på hvordan du ble tykk
2: når var dette?
Var alltid kraftig, men ikke tykk. Ikke før jeg begynte på p-piller. Bang. 20kg på litt over et år... Jeg var da 17 år. Da jeg var 18-19 flyttet jeg på folkehøgskole med dårlig mat og sluttet med p-pillene og gikk vekta ned.
Noen av dem snek seg på igjen da jeg startet på Høgskole og det ble lite tid til trening og matløsnignene ble "kjappe".
I seinere tid har vekta gått ned og opp. Jeg har problemer med stoffskifte og fant i den sammenheng ut av melintoleranse og lett laktoseintoleranse, men på medisin som er rett for meg, 100% melfritt og forsiktig med melkevarene, så ser det ut som at jeg iallfall holder vekta. For meg virker det som at den mest er forbundet med en utilfreds kropp mindre enn det jeg putter i meg. Jeg kan overspise på sjokolade, men ikke så ofte at jeg tror det er der årsaken ligger ... Brød og gjærbakst, derimot. Hjelper ikke at det er grovt når kroppen ikke tåler det.
3: Har du opplevd noe ubehagelig i forhold til størrelsen din?
Nei, ikke fra andre (bortsett fra litt småerting på barneskolen som aldri "bet på" meg)bortsett fra at jeg ikke trives med meg selv. Jeg har dog aldri vært over "overvektig" annet enn da jeg gikk på de ¤#"¤&¤%"!% p-pillene.

TrillTrall sa for 11år siden:

Det tror jeg faktisk det er. Men hva sier partneren din til det? Jeg vil jo elske Lille Gubben like mye om han skulle legge på seg 20-30 kg, men jeg ville neppe tenne like mye på ham... Nå snakker jeg om vekt som kommer av latskap og dårlig kosthold altså, ikke om det skulle komme av sykdom, det blir noe annet.

Kanutten sa for 11år siden:

:confused: Da er det jo ikke utseendet hans som tiltrekker/frastøter deg, men oppførselen?? For hvis han ble tykkere grunnet sykdom ville han tenne deg nesten like mye??

Kanutten sa for 11år siden:

Jeg har alltid vært tynn som en muskuløs strek inntil jeg fikk to barn med 2 års mellomrom. Med begge barna fikk jeg svangerskapsdiabetes og svangerskapsforgiftning. Gikk opp 40 kilo på hver, men klarte gå ned igjen. Fikk beskjed hos legen på sykehuset at diabetes lå latent hos meg siden jeg fikk svangerskapsdiabetes begge gangene.

Rett etter begge fødslene gikk jeg kjapt ned til normalvekt. Men grunnet "tunge" greier med eksen begynte vekta å øke. På ti år gikk jeg opp til den vekta jeg hadde som maksvekt som gravid.

Kort fortalt fikk jeg diagnosen post traumatisk stressyndrom grunnet eksen og ble satt på medisin som har "slått av fight og flight-knappen". Det har hittil ført til 17 kg nedgang siden i vår, uten at jeg har endret på noe.

Jeg ble mobbet fordi jeg var "rektorunge".... Jeg var som sagt slank og sprek på den tiden.

TrillTrall sa for 11år siden:

Jeg ser den, og ja - det ville nok delvis være at han var så lat og så lite interessert i å holde seg attraktiv for meg også, jeg innrømmer det. Jeg mener ikke at han skal se ut som en fotomodell med sixpack (det gjør han jo ikke nå heller!), men holde seg rimelig normalvektig og i passe form, slik han er nå.

sonim sa for 11år siden:

Overvektig eller ei har for meg lite å si om tenning eller ikke. Seksuell tenning henger sammen med helt andre faktorer enn vekt imho. Men det å la seg imponere av en veltrent slank figur gjør jeg ja, men det tenner meg ikke noe mer enn eksvis min partner er tykk eller slank. Men en ting jeg hverken tenner på eller imponerer er faktisk skinnmagre menn/damer av typen anorektiske, nesten uansett personlighet. Men det har nok mye mer med meg å gjøre enn den motsatte personen.

sonim sa for 11år siden:

og det tror jeg mange ønsker på vegne av sine partnere. Å være overvektig har jo store helsemessige negative konsekvenser. Både for en selv og samfunnet. Problemet er bare at de som er "født" overvektige ikke vet hvor stor betydning det faktisk har siden de aldri har opplevd det dessverre.

Hadde de selv opplevd følelsen det er å være normalvektig ift fettprosent på kroppen (ikke bmi eller vekten), så tror jeg de ville ofret mer enn de tror de har ofret tidligere for å holde seg der.

TrillTrall sa for 11år siden:

Da jeg ble sammen med Lille Gubben var han 7 cm lavere og ca. 35 kg (!) lettere enn det jeg var vant til å ha i sengen for å si det sånn. :o DET var litt av en overgang! Til å begynne med var det jo ingenting å ta i! :lol: Nå har han lagt på seg 6-7-8 kg siden da, men jeg tenner ikke noe mindre på ham av den grunn altså. Men hadde det blitt 20-30 kg til så tror jeg at jeg kunne slitt litt med tenningen. På mange plan egentlig. Men elsket ham like mye hadde jeg gjort. :) :hearts:

sonim sa for 11år siden:

:):klem:

Carisma sa for 11år siden:

at det var?! Å tenke mat/kropp 24/7, vite at "alle" dømmer deg som dum og lat uten å ha snakket med deg, å trene 4-5 dager i uka uten noe som helst resultat, spiseforstyrrelser, selvskading og ikke minst å alltid, alltid, alltid være bevisst på hva og hvordan man spiser (og ikke minst hvor!). Det er ikke offer nok? At alt annet kommer i andre rekke fordi jobben for å bli "normal" alltid må ha førsteprioritet, og man aldri kan gi et sekunds slakk? Du veit f*** ikke hva det er å ofre! Og du avslører hvertfall at du er en av dem som antar at vi er late og dumme.

sonim sa for 11år siden:

Oi da! Ikke meninga tråkke deg på tærne. Ikke alle er som deg. Flott det finnes mange av oss som er målrettet og 110% dedikerte. De av oss som er friske og raske vil nå våre mål. De som er syke av et eller annet vil ikke nå det i like rask, enkel grad.
Jeg mente nå mest å svare på Trill trall sitt innlegg angående det å være lat og uinteressert, uten å være rammet av en eller annen sykdom ;-)

Hadde de late og uinteresserte som hun refererte til (og som kanskje alltid har vært tjukke) fått opplevd følelsen det er å være innenfor en normal fettprosent, hadde de antakelig hatt en helt annen motivasjon enn å fortsette være lat.

Dumme synes jeg nå ingen er, men dumme handlinger kan skje fra tid til annen og jeg gjør mange av de uten at jeg vil kalle meg selv som dum :-)

Jeg ble nå tjukkere pga latskap og inaktivitet og elendig kosthold. Kan ikke si det enklere, skulle gjerne hatt noe annet å skylde på fordi jeg synes det høres så flt å si det sånn, men det er nå sannheten. Hadde antakelig vært enklere om jeg var født tykk eller hadde en sykdom.

Kommentarer fra venner, familie og kollegaer om var nok til å ta skjeen i en annen hånd.

nellie sa for 11år siden:

Jeg har vært normalvektig og ja, det var fint. Men folk flest, som har vært overvektige hele livet, har litt mer underliggende greier å overvinne. Det som ligger bak har veldig mye sterkere krefter enn det følelsen av å være normalvektig har. Vanskelig å forstå for noen som aldri har måttet gå igjennom den utrolig omfattende prosessen man må igjennom. Samtidig skal man bli uglesett og nedverget av forståsegpåere som ikke aner hva de prater om.

sonim sa for 11år siden:

Alle som har vært normalvektig med en normal fettprosent som har vært overvektig med en abnormal fettprosent og nå tilbake til normal fettprosent har jo vært gjennom denne prosessen. Er jo derfor vi vet hvordan det er og hva som kreves. Kan derfor ikke uttale meg om hvordan en som er født tjukk har det og han kan heller ikke uttale seg om hvordan det er å være innenfor normal fettprosent.

I mange tilfeller liggger kanskje de samme mekanismene bak det å kjempe mot overvekt både for en som er "normal" og en som "alltid" har vært det. Forskjellen er vel at en som har vært "normal" vet hva hun går glipp av. Det kan aldri en som "alltid" har vært tjukk vite noe om. Derfor kan motivasjonen hos en som "har vært der" være sterkere.

Mener du at folk flest som har vært overvektige hele livet egentlig bør ha profesjonell hjelp fremfor gode kostholdsråd som eksvis lavkarbo Nellie? Eller misforstår jeg innlegget ditt nå?

Kanutten sa for 11år siden:

Jeg var som sagt slank som en strek før jeg ble gravid. Jeg gikk opp 40 kilo hver gang, men gikk ned grunnet amming. Stress forårsaket vektoppgang. Jeg må derfor få sambo til å henge på puppen hele tiden slik at jeg nå kan gå ned i vekt igjen...

sonim sa for 11år siden:

Og en mindre stressende jobb :-)

Kanutten sa for 11år siden:

Jobben er ikke stressende. Jeg elsker full fart på jobb.
Blir det for sløvt på jobben blir det kjedelig..

Kanutten sa for 11år siden:

Jeg går nå på medisin som demper adrenalinet. Det har siden i vår ført til 15-17 kg nedgang uten å endre noe. Kortisolet mitt var normalt, men adrenalin er flyktig og lar seg ikke måle. Man må bare teste om noe kan bremse det.

sonim sa for 11år siden:

Det høres ut som "alles" ønskedrøm det. En medisin som gir 15-17kg nedgang uten å endre noe som helst :-)

Misforstå ikke nå da. Jeg mener ikke å smile av at du faktisk må ha medisiner, men hell i uhellet var det nå kanskje riktigere å si ;-)

Kanutten sa for 11år siden:

Fjotthau!! Jeg skulle heller ønske å IKKE ha brukt 3-4 år som omtrent ubrukelig enn å gå 15-17 kilo ned i vekt. Jeg mistet hele ungdomsskolen til minsten fordi jeg ikke kom meg opp av senga. Nei, jeg var ikke lat. Men tenk deg at du går rundt med en kropp som hele tiden løper maraton. Uansett om du ligger eller er oppreist. Slik hadde jeg det inntil jeg fikk medisin som slo av denne konstante adrenalinknappen.

Ungene og sambo har nå fått meg tilbake uansett vekt. De driter vekta, bare jeg fungerer er de glade.

Bik sa for 11år siden:

Jeg var slank helt til jeg ble gravid for første gang. Startet med P-piller etterpå og har siden rast opp og ned i vekt. Men nå ser det ut for at jeg holder meg stabil, selv om jeg er tyngre enn før barna ble født.

Vibeke-67 sa for 11år siden:

At det var? Diskuterer du i denne tråden at de som før har vært normalvektige før de ble overvektige kan være mer motiverte enn de som alltid har vært overvektige?
Du fremstiller et type menneskesyn her som er utrolig kvalmende og arrogant. Det bringer ikke noe godt å komme med slikt her. I mine øyne er det bare babbel og meningsløst synsing. Og det hjelper ikke å etterpå komme med et "beklager, mente ikke å tråkke noen på tærne". Slikt må du tenke igjennom FØR du skriver slike innlegg som du godt VET støter mange her inne. Du har jo fått dusinvis av meldinger og kommentarer på denne type innlegg i tiden du har vært aktiv her under dine forskjellige nick.

nellie sa for 11år siden:

Jeg mener at mange som har vært overvektige hele livet ofte bør jobbe med andre saker og ting, samtidig som de går ned i vekt, ja. Det ser man også her inne, på folk som finner hallelulja i lavkarbo, går ned mange titalls kilo, for så å gå opp når halleluljaeffekten har lagt seg.

Profesjonell hjelp har ingen sagt noe om. Men en viss bevisstgjøring angående hvorfor det har vært som det har vært, kanskje.

Tro det eller ei, til og med tjukkaser er forskjellige.

Det finnes jo de som utelukkende har helsemessige, fysiske årsaker og de vet vel selv om de trenger å tenke på sånt, eller ei. For mange holder det jo faktisk bare å justere kaloriinntak, karboinntak osv.

Det er mange som stiller seg helt på bakbeina over mitt synspunkt.. Og det får være opp til hver enkelt. Det er vanskeligere å jobbe seg igjennom gamle problemer, enn det er å legge om kostholdet.

Ktotheaia sa for 11år siden:

Jeg har alltid vært stor så lenge jeg kan huske.
Jeg brydde meg ikke noe serlig da og jeg så ikke så mye forskjell på meg og de andre jentene. Men var jo litt større enn de andre, jeg vil si litt over normalen. Problemene mine ble værre etter at min mormor som er i fra den gamle skolen kom med flere uttaleser, som "nå holder det, jeg blir mett av og se på deg." Det medførte at jeg begynte å smugspise og når det var fellesmat heller spiste mindre for å gjøre familien fornøyd.
Mine spisevaner ble veldig bra når jeg flyttet til min far når jeg var 16 og fikk gode spiserutiner. Ble normalvektig da, helt til jeg flyttet for å gå på skole og ble deprimert og hadde dårlig råa. Da satt man med de samme følelsene man hadde før og begynte med smugspising igjen. La på meg alt jeg hadde gått ned når jeg hadde flyttet.
Møtte senere min samboer, og min aktivitet som jeg pleide å ha gikk drastisk ned. Ut å farte ble til hjemmekvelder med god mat og snacks. Dette gjorde meg ekstremt overvektig.

De siste årene har gjort meg voksen og nå som jeg holder på med vektnedgang så prøver jeg å skille på følelser og mat. Har til nå greid å gå ned fra 125 til 98 kg siden 18 mai :-) Har også en stor motivasjon i livsstilsforandringen siden jeg skal gifte meg neste år.

sveander sa for 11år siden:

1: Det begynte smått i militæret. Spiste masse og la på meg . Men da jeg var ca 30 begynte jeg å slake meg og gå på pulverkurer. Ned 10 kr og opp 15, ned 15 og opp 20. osv..
2: når var dette? 80-2000

3: Har du opplevd noe ubehagelig i forhold til størrelsen din?
Nei ikke annet enn tungpust. Men i 2012 i mars så hadde jeg så stor mage at jeg pustet og peste når jeg gikk, sto, beveget meg. Da tenkte jeg, nå holder det.
21 kg senere er livet herlig

sonim sa for 11år siden:

Nei, profesjonell hjelp var mine ord, og ordet profesjonell kan nok høres voldsomt ut. Men ja, enig med du, da forstod jeg det riktig, de må jobbe med andre ting i en eller annen form.

sonim sa for 11år siden:

Eeh? Ja, det var jo det jeg mente?? At det var vel hell i uhell at medisiner du uansett måtte ta for å bli friskere (ikke løpe maraton hele tiden) skulle gi en nedgang på 15-17kg siden i vår???

sonim sa for 11år siden:

Det jeg svarte på var Trill Trall sitt innlegg ift hva hun ytret ift det å "tenne på sin mann" hvis han ble overvektig ift det å være lat og uinteressert i å gjøre en innsats for å være "tiltrekkende". Derav kommer jeg også med en personlig erfaring om det å være motivert. Jeg tro frremdeles at det man har opplevd, følt, smakt på og sett vil alltid være en sterkere drivkraft, enn det man ikke har opplevd, følt, smakt på og sett....Har aldri gitt uttrykk for at det ER slik, men at det er hva jeg tror på. At du er uenig i hva jeg tror på er jo helt greit, men derifra å komme med karakteristikker av meg som menneske som du overhodet ikke kjenner?
Brukeren Carisma reagerte og tok min erfaring personlig. Men det respekterer jeg og derfor beklager jeg at hun ble støtt av min mening og erfaring, men likefullt tror jeg på det. At Carisma tror det er helt feil er jo bare fordi hun har en helt annen mening og erfaring.

Jeg vet ikke hvem du er Vibeke-67, men oppfatter at lavkarboforum er et forum hvor man kan diskutere fritt og stille spørsmål samt komme med ytringer basert på personelige erfaringer.

sveander sa for 11år siden:

Jeg steiler ikke, er helt enig med deg.

Fullfres sa for 11år siden:

Slenger meg på her, jeg. Selv om jeg er helt ny og ikke kjenner noen her inne enda.

Jeg begynte å legge på meg da jeg begynte på p-sprøyte. Jeg hadde bare hørt at man mistet mensen med p-sprøyte, og ville ha den pga det siden jeg var ganske plaget av smerter. Det var det dummeste jeg har gjort tror jeg. Gikk opp minimum 15 kilo pga de sprøytene, og de ødela syklusen min fullstendig. Den var aldri normal etter at jeg sluttet på sprøytene.

Noen mndr etter at jeg sluttet på sprøyter, sluttet jeg å røyke samtidig som jeg ble operert for en skulderskade jeg pådro meg på sykkeltur (nei. Jeg sykler ikke lenger gitt... Merkelig nok ;) ). Uker med smertestillende gjorde meg heller ingen tjenester.

Vekta er opp ca 22 kilo over komfortvekten, og nekter plent å gå ned igjen. Jeg er ganske fortvilet over det hele, og vet liksom ikke hvilken ende jeg skal begynne. Jeg har lyst til å prøve lavkarbo, og trenger å gjøre ganske mye research rundt det for å lage meg en slags meny. Midt i to tunge eksamener er det ganske tøft. Alt i alt er jeg temmelig fortvila og vet ikke helt hvordan jeg skal klare å ta tak i dette. Jeg trenger mer energi slik at jeg orker å lese i timesvis, og det enkleste er jo selvsagt sukker. Det er bare det at jeg må kutte ut det hersens sukkeret! Hjelpe og trøste! ;)

Photobscura sa for 11år siden:

I en sånn situasjon ville jeg nok gått for en gradvis endring. Kutte litt ned på brød, godteri, gå for grovere kornvarer inntil videre, bytte ut pasta og ris med grønnsaker, innføre litt mer fett etc. I en omlegging, og særlig når du er i en stressperiode, ville jeg ikke gitt inntaket en tanke, men spise det du trenger til du er skikkelig mett. Å skulle være midt i eksamen og gjøre en stor kostholdsomveltning høres ut som litt uheldig kombinasjon, og går man lavt på karbohydratinntaket vil kroppen streike litt inntil den venner seg, derfor vil en gradvis omlegging være en god idé! Mer fett i kosten vil gjerne ha positivt utslag for energien. Trenger du rask tilgjengelig energi er f.eks. det å ta kokosolje som kosttilskudd ikke dumt. Kroppen tar det opp enn en del andre fettyper. :)

(Og, det er vel kanskje åpenbart, men når jeg har oppgaver/eksamen og tidspress, så er det KJEMPEviktig for meg å komme meg ut i frisk luft. Det klarner hodet!)

Fullfres sa for 11år siden:

Hei å hå og takk for svar :)

Jeg er skikkelig uvenner med både gjær og gluten, så jeg spiser ikke vanlig brød. Jeg spiser istedet en egenkomponert variant av en brødoppskrift uten gjær som en venninne postet i et annet forum. Den var hentet herfra, men jeg husker jo ikke nå hvem og hvor. Det er laget av egg, CC, vann, olje (tenkte å erstatte oljen med smeltet, usaltet smør), havrekli, soyaflak (de kommer jeg til å kutte ut rett og slett pga smaken), linfrø og sukkerroefiber. Brødet er kjempegodt, og sååååå enkelt å lage :) Jeg tilsetter andre frø ettersom hva jeg har lyst på.
Ellers spiser jeg både ris og pasta, men i små mengder. Pasta spiser jeg glutenfri så sant det er mulig. Jeg har også begynt å bruke uraffinert havsalt (dritbillig! Kjøper det til 30 kr kiloen på helsekost) og klarnet, usaltet smør istedetfor olje til matlaging. Når det gjelder frøene i brødet mitt, legger jeg dem i bløt natten over i vann tilsatt litt eplecidereddik (ca to korker pr liter vann. Fremdeles på eksperimentstadiet) for å få ut oljene av frøene. Jeg ble tipset om å gjøre dette av en venninne som går på kosthold rettet mot østrogendominans, noe jeg mistenker at jeg har. Ellers må jeg støvsuge forumer og blogger for å finne gode lavkarbooppskrifter til middag og kvelds. Tenkte å kjøre på med kesamlapper til kvelds ihvertfall. :)

Og forresten: Jeg har hund, så jeg MÅ ut hver dag. Jeg må også få lillegutten i bhg hver morgen, og går til bussen for å komme meg til skolen, så ut kommer jeg heldigvis :)

TrillTrall sa for 11år siden:

Det er godt mulig jeg har fått feil inntrykk, men hvorfor er du så redd for salt? Når man lager det meste av (eller all) maten fra bunnen av må man tilsette litt salt - kroppen trenger litt salt også! Jeg får problemer med for lite magesyre om jeg ikke passer på å få i meg nok salt, den består jo av en stor del saltsyre.

Fullfres sa for 11år siden:

Der datt jeg litt av. Hva får deg til å tro at jeg er redd for salt utifra den oppskriften? Jeg bruker salt, jeg. Ganske mye salt faktisk. Jeg bruker urafinert havsalt uten å være sjenert for mengden siden det er salt som faktisk er godt for kroppen. Jeg skrev ikke opp salt i den oppskriften fordi jeg rett og slett glemte det. Jeg glemte også at oppskriften inneholder bakepulver. Det går litt fort i svingene av og til.

index sa for 11år siden:

Det var vel det at du brukte usaltet smør til matlaging tenker jeg. Selv bruker jeg kun vanlig smør. Gidder ikke å klare det engang, det funker jo fint som det er...

Photobscura sa for 11år siden:

Supert! Da har du et veldig godt utgangspunkt. :)

Og jeg skulle selvfølgelig skiver at kokosolje taes opp fortere i kroppen enn en del annet fett, altså at du har energien lettere og raskere tilgjengelig. Fett er jo som kjent en treg og langvarig energikilde, der sukker/karbohydrater er en rask og kortvarig en. :)

Ellers må jeg innrømme at jeg i eksamens- og oppgavestress drar på med hjemmelaget lavkarbo-godteri/kaker og sånn. Selv om det ikke gir noe sukkerrush, så stimulerer det så visst belønningssenteret mitt. :D

vaskeklut sa for 11år siden:

Noen foretrekker usaltet smør :) De som klarer smøret gjør jo det fordi de av en eller annen grunn ikke vil ha kaseinet(eller er det proteinet? jeg har ikke helt greie på det) - det er ikke alle vanlig smør funker som det er for! Jeg for min del gjør som deg og bruker vanlig smør fordi det er greit til meg :)

Photobscura sa for 11år siden:

Kasein er melkeprotein, ja. :)

TrillTrall sa for 11år siden:

Fordi du flere ganger i innlegget nevnte at du bruker usaltet smør. :)

Fullfres sa for 11år siden:

Aaahh hehe. Tok ikke den jeg. Ja det gjør jeg. Saltet smør er jo saltet med raffinert salt, og jeg bruker ikke vanlig bordsalt om det er til å unngå.

Raffinert salt har jo mistet alt av næringsverdi og er tilsatt alt mulig rart som ikke er godt for kroppen. Det er derfor man hele tiden hører at man må være forsiktig med salt. Uraffinert salt, derimot, er faktisk veldig bra for kroppen. Ja, det binder væske det også slik som alt av salt gjør, men bare til kroppen venner seg til å få det. Etterhvert vil vannmengden i vevet avta og gå tilbake til normalen igjen.

Alt dette har jeg fra en venninne altså. Jeg stoler på henne og hennes erfaringer og kunnskap, og jeg merker jo også at kroppen min har det bedre med et lavkarbokosthold som blander inn østrogendempende elementer. Det er jo så likt at det er ikke noe problem for meg å følge sånn sett. Det er viljestyrken til å motstå sjokoladen som er mitt aller aller største problem ved siden av det faktum at jeg ikke fikser å drikke vann. Det er min største sorg, for jeg taper så innmari mye på å drikke saft. Men jeg klarer ikke smaken av vann. Sånn har jeg vært hele livet. Ingen tror meg når jeg sier at det smakker metallisk og vondt, men sånn er det faktisk.

Photobscura sa for 11år siden:

Jeg er ingen safttilhenger, så jeg vet ikke om det finnes i Norge, men jeg vet i alle fall om folk som har kjøpt stevia-søtet saft i Sverige, så om du har mulighet for en harryhandel, så kan du i alle fall skaffe til veie et langt bedre alternativ. :)

Kitt sa for 11år siden:

Tror deg, jeg!:ja: Vann er ikke godt!:nei:

Carisma sa for 11år siden:

sånn hadde jeg det også, helt til jeg fant ut at vann ikke er vann. Vannet jeg er vokst opp med smaker grusomt, og jeg brekker meg om jeg forsøker å drikke det. Det er brønnvann, som jo liksom skal være sunnere enn annet :rolleyes: men Oslo-vann f.eks syns jeg kjempegodt! men jeg måtte på en skikkelig avvenning først, fra den grusomme smaken av det andre vannet før jeg lærte å sette pris på vann. Forresten syns jeg ikke noe særlig om flaskevann heller....

Fullfres sa for 11år siden:

Ugh! Det skjønner jeg godt! Brønnvann smaker ikke godt! Jeg syntes vannet i Oslo smaker enda verre jeg da. Og vannet på vgs her i bygda smaker såpe! Men hjemme hos oss smaker faktisk vannet godt i forhold til andre steder. Det er bare det at jeg fikser ikke å drikke det likevel. jeg prøver med jevne mellomrom å venne meg til det, men nei.

Men nå har jeg lovet å ikke kapre denne tråden lenger, så jeg skal prøve mitt beste å lage en dagbok istedet :) Tusen takk for alle svar til meg her inne :)

CherryBerry sa for 11år siden:

Noen flere som vil dele? :)

tjeldberg sa for 10år siden:

Kan fint dele, selv om jeg er litt på etterskudd :)

Før jeg startet i på barneskolen var jeg tjukk, så kan derfor ikke helt tidsfeste det. Men har sett på bilder at det nok var fra rundt 4 års alder. Har også hørt at jeg nektet å veie meg på kontrollene hos helsesøster, så jeg forstod nok tidlig at jeg var for stor. Husker første gangen jeg ble mobbet for det så ver det en gutt som skjellte meg ut, husker det så godt for traff han kort tid etterpå , men da gikk jeg sammen med min mor og da turte han ikke si noe. Da var jeg ikke startet på skolen enda. Mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, hovedsaklig av baptiseter. Har av den grunn problemer med å se hvor mye medmennesklighet religiøse folk innehar. Slet med bulimi og selvskading gjennom ungdommsskolen. Dvs, bulimi vet jeg ikke om går over, kommer gjerne igjen i meget vanskelige perioder.

Hadde heldigvis noen meget gode venner også, men sliter ennu med å annse folkene som mobbet meg på barneskolen som folk med vett i hodet og har null respekt for dem. Til tross for at det utenfra kan se ut som at de er blitt voksne de også :) Kjenner de ikke, så kan ikke si om det stemmer eller ikke. Er fra ei lita bygd, så vet godt hvor og hva de holder på med nå.
Selvtillit og selvrespekt fikk jeg etter endel år borte fra hjembygda og har etter det ikke slitt med mobbing :) Overvekt har jeg hatt hele tiden, i variernde grad. Vekt rundt 80 kg hadde passet meg fint, men har et stykke igjen dit etter stressende periode med studier og graviditet.

millah sa for 10år siden:

Jeg har vært ganske rund, makelig anlagt og glad i godsaker, siden jeg var ei lita jente. Kosten hjemme var nok sunn nok ift. hva de visste den gangen, med mye lightprodukter fordi mamma ofte var på slankern, og periodevis prøvde å slanke meg. :rolleyes: Ei skive til frokost og ei til lunsj skulle være nok. Jeg gikk ofte rundt og var sulten, og jeg husker at jeg gikk og tenkte på hvor og hvordan jeg kunne få i meg noe godt. Det ble mye sniking i skapene. Kaffebesøk var et mareritt, fordi jeg ville dykke ned i kakefatet, mens foreldrene mine prøvde å begrense meg... Og noen ganger fikk jeg fråtse litt i noe, når "vi skulle kose oss": Jeg ble litt forvirra, kan du si.

Jeg ble også erta en del i barndommen, forresten, og var omtrent lavest på rangstigen i klassen. Men jeg har egentlig ikke så mye imot dem som erta, de visste jo ikke hva de gjorde med selvtilliten min. Jeg hadde noen få gode venner, og klarte meg fint.

Jeg ble større og større i løpet av tenårene, da jeg bestemte mer selv over hva jeg spiste. Og hormonene slo inn, og det ble nok en del trøstespising. Men jeg klarte å ta av en del de siste årene på videregående, husker jeg. Jogga hver morgen, til og med. Og etter det... De siste 18 årene har jeg slanket meg, lagt på meg, slanket meg og lagt på meg MER.

Så hvordan ble jeg egentlig tjukk? En kombinasjon av fysisk anlegg, lavt aktivitetsnivå, altfor strenge restriksjoner / "nå skal vi kose oss" i barndommen, dårlig selvtillit og selvfølelse, og et kosthold som opprettholdt et evig sug etter noe mer.

Når jeg spiser for mye, kan det være mange årsaker. Jeg er sliten, trøtt, kjeder meg, er rastløs, engster meg for noe, er trist, sint, frustrert, jeg kan spise for å være sosial eller spiser fordi det er en vane. Og det hjelper jo! Det hjelper bare ikke helsa mi!

Derfor prøver jeg å finne andre ting som hjelper på vanskelige følelser (f. eks. male bilder i stedet for å raide kjøleskapet). Og så har jeg et kosthold som jeg kan leve med, som ikke er for strikt, og ikke er for slapt. Og jeg smygmosjonerer, det vil si, jeg bruker trappene og går til og fra jobb. Jeg håper det gjør at jeg endelig kommer ut av den uendelige runddansen med slanking og overspising!