Jeg lurer på om det er andre her inne som sliter med det samme problemet med mat: Overspising av sukker og andre høykarbo matvarer pga stress, uro, engstelse osv...
På lavkarbo skal man i teorien miste eller hemme sultfølesen pga hovesaklig inntak av proteiner og fett osv.
Men de av dere som kanskje også sliter med dette problemet, hvordan klarte/klarer dere å "holde ut" lavkarbo kostholdet, og ikke klikke på høykarbo når hodet skriker etter sukker, bakevarer osv og man føler at man MÅ ha det for å roe ned følelsene og uroen :confused:
Tips, tanker og erfaringer om hvordan man skal klare å holde fokuset og "overstyre" sukkeravhengigheten :hjelp:
Det blir bedre etter hvert... Jo lengre man klarer å holde ut mellom hver sprekk, og jo fortere man kommer tilbake etter en sprekk. Og gjennom å spise det man klarer av lovlig mat.
For min del så forsvinner mye av behovet for å overspise på høykarbo så lenge jeg spiser lavkarbo over lengre tid. Men jeg må være striks med meg selv, for jeg vet at om jeg skeier ut en dag, så kommer suget etter å overspise (og for min del også å spy) tilbake. Eurodietten som jeg går på, er med på å stagge spiseforstyrrelsen. Hvordan det blir når jeg er ferdig med slankingen og skal over på stabilisering, vet jeg ikke. Får ta det som det kommer og prøve å tenke at dette som jeg har jobbet så hardt for, både vektnedgangen og å få kontroll over overspising/bulimi, ikke er verdt å kaste bort på ukontrollert inntak av høykarbo. Det er nok en evig kamp, men den er verdt det:)
Så lenge jeg passet på å spise nok fett/kalorier i løpet av dagen og alltid ha "lovlig" lavkarbogodis tilgjengelig, gikk det helt greit i lange perioder.
Dette med at søtsuget forsvinner etc opplevde jeg aldri, men det var mye lettere å kontrollere så lenge jeg var flink til å få i meg nok ordentlig mat!:)
Jeg tror løsningen på det ligger andre steder enn i diett.. Grunnene til at du har den trangen må identifiseres, også finnes det verktøy for å få arbeidet med det. Lavkarbo er bra for å holde "symptomene" borte, men sykdommen forsvinner ikke. For noen kan det sikkert kurere det, men ser ikke ut til at det gjelder mesteparten, dessverre.
Jeg har samme problemet. Det kan gå bra leeenge. I mange måneder. Også går det skeis, når livet butter imot og da kan jeg også holde på med den destruktive atferden i måneder i slenge.. Anbefaler boken "Overcoming binge eating." Finner den på amazon.com.:)
Takk for svar alle :)
Ja, Nellie, akkurat sånn har jeg det.... og det er helt j***** å ha det sånn!. Ødelegger så mye for meg, livet mitt og hvordan jeg egentlig ønsker å ha det med megselv om omverdenen.
Selvom jeg kjenner til årsaken... så klarer jeg ikke styre det... Skulle gjerne hatt noen verktøy for å hjelpe meg og lurer på hva disse ville være?
Skal sjekke ut boken :)
Enig med Nellie her :ja: Jeg har også (hatt) binge eating disorder/bulimi, som er årsaken til at jeg fortsatt er kraftig overvektig tross for at jeg egentlig har hatt et lavkarbokosthold i bunn siden 2007. Løsningen ligger ikke i kostholdet men i hodet. For mitt vedkommende går det bedre og bedre, og overspisningsperiodene blir færre og færre og av kortere varighet. Men jeg har jobbet med dette siden 2004/2005 (gikk i terapi frem til 2006/2007), så det er ikke gjort i en håndvending.
Ønsker du noe norsk lesestoff kan du sjekke Ellen Anker-Nilssen sin bok "Når mat blir en besettelse". Den inneholder en del oppgaver/øvelser man kan jobbe med for å bli frisk.
For min del handler det mye om å ikke være så altfor streng med kostholdet. Etter hvert, når du kjenner grensen din på ketose (hvis det er den formen for lavkarbo du er på), og hva som skal til av antall karbs før du detter ut, så kan man finne løsninger innen grensa. Blir søtsuget for ille er det nok fordi det ikke har vært nok mat og ikke tilstrekkelig fett (og proteiner?). Jeg pisker 1 dl fløte til krem og spiser det veldig fort, så blir jeg kvalm av søtsmaken og husker den lenge. Men lavkarbo skal ikke være noe straff i så måte, så noen bær med fløte til eller pisket krem kan man unne seg også. Eller en smoothie eller hjemmelaget is. Man må huske å kose seg også. :)
Enig med Nellie i at diett ikke er løsningen, men for meg har det hjulpet, selv om jeg fortsatt er spiseforstyrra. Jeg har vært spiseforstyrra siden jeg var 16, altså i 21 år. Har gått i behandling, vært på leir med IKS, gått i selvhjelpsgrupper mm. Jeg vet godt hva problemet mitt er, nemlig at maten brukes for å kontrollere følelser. Jeg har alltid ment at uttrykket "å putte mat inn slik at skriket ikke kan komme ut" er ganske så beskrivende for sf.
For meg er det å gå på dietten, med på å stagge sf'en, fordi jeg ikke like fort tyr til mat og oppkast når noe skjer i livet mitt. Med nedsatt matlyst og søtsug, er det lettere for meg å takle følelser ved å snakke, lytte på musikk, skrive, gråte. Kjenne på følelsene istedetfor å spise dem bort (den lille stunden det varer før de kommer igjen....).
Jeg tror ikke jeg noensinne vil bli frisk av spiseforstyrrelsen, til det har jeg hatt det for lenge. Men jeg tror at jeg kan få kontroll på den, slik jeg føler at jeg har nå. Nå kan det helt sikkert diskuteres om det å aktivt slanke seg er det samme som å ha kontroll på spisef, og det er derfor jeg vet at det vil bli ei utfordring når selve slankingen er over og jeg skal på stabilisering. Men jeg kjenner meg selv og føler at jeg har lagt et godt grunnlag nå som jeg bl a ikke har spydd på et halvt år, i tillegg til at jeg jobber aktivt med å finne andre måter å takle følelser på:)
Du er sterk hvis du har såpass kontroll over så lang tid! Gi deg selv en klapp på skuldra! Bruk forumet for det det er verdt, skriv ned tanker og spørsmål, så skal i alle fall jeg prøve støtte deg så langt jeg kan. Du kjemper en lang og tung kamp. Håper du har et fint nettverk rundt deg.
Med lavkarbo har du i alle fall større kontroll over maten enn hva du har hatt før?
Pruttilutt: Jeg kaver veldig veldig mye med å finne ut hva slags kosthold som egentlig passer for meg.
Og jeg kan prøve utallige varianter, mengder osv i løpet av noen dager bare... Selvom jeg liksom har bestemt meg for at DETTE skal jeg følge en stund for å se hva som skjer/hvordan jeg føler meg. Jeg har en god del kg som må vekk også... Blir så forbannet på megselv når jeg da liksom har bestemt meg og så ikke får det til :mad:
Så det som skjer er at jeg detter av lasset av bekymring for om det jeg spiser faktisk er et ok kosthold for meg...og da er det rett i butikken til bollene og sjokoladen... Og det funker jo der og da som en komfortgreie sant...men det gjør at jeg ikke kommer av flekken mht det jeg ønsker oppnå + og å ha kontroll på følelsene mine.
Jeg er så vanvittig sliten lei og deprimert av å ha det sånn.
Altså, for meg så er brød også som dop... utløser lyst på mer...helt til brødet er spist opp :mad:
Og når jeg prøver en stund på lavkarbo, dvs null brød, pasta, potet osv...da føler jeg meg deprimert og nede da også....selvom systemt mitt, hodet mitt er roilgere på en måte. Føler da at noe mangler.
Skulle helst ønske at jeg klarte holde meg til et "vanlig" kosthold, med kaloribegrensing. Dvs at jeg klarer å styre meg mht høykarbo mat, fks kun godteri lørdager-varianten. Blir vel Grete Roede varianten egentlig sånn diettmessig.
Piske krem-og spise den fort-bli kvalm-varianten har jeg også forsøkt, det funker, men jeg klarer aldri, hittil hvertfall, å holde meg til noe jeg har bestemt meg for. Frustert kan man si :mad:
Jill: Tror nok de fleste med spiseforstyrrelser kjenner seg igjen både i det å bestemme seg får at nå skal jeg skjerpe meg og i det å føle fortvilelse, frustrasjon og sinne når vi atter en gang ikke greier det. Spiseforstyrrelser er ei avhengighet og det er tøft å kjempe imot den. Men det går an, man må bare aldri gi opp:) Anbefaler deg absolutt å prøve en form for behandling om du ikke har prøvd det før. Det kan være til svært god hjelp. Jobben må man gjøre selv, men det er greit å finne ut hva som trigger sf'en, hvorfor man gjør det man gjør og hva man kan gjøre for å få kontroll. For selv om man greier å slanke seg, er ikke problemet løst. Masse lykke til:)
Jeg har hatt bulimi og har overkommet trangen til å overspise (og dermed trangen til å kaste opp). Jeg sluttet å bruke mat når jeg hadde sterke, uforståelige følelser. Jeg begynte å ta meg selv på alvor og tok sjansen på/ tørre å kjenne på følelsene selv om de var voldsomme og og ikke til å kontrollere;). Men før jeg klarte å gi slipp på kontrollen måtte jeg finne en omsorgsperson i livet mitt som støttet meg. Uten støtte er det nær sagt umulig å slippe opp for kaoset. Først og fremst er det viktig å ta seg selv på alvor, ta følelser men enda viktigere; ens vilje, på alvor. Ikke la seg hundse med men gjøre som man vil og ikke la seg stoppe av å ikke føle seg bra nok.
Jeg har vært på to leirer arrangert av IKS og vært med i en selvhjelpsgruppe. Begge deler anbefales, og spesielt leirene. Man lærer utrolig mye om seg selv og sykdommen der, noe som er et nyttig verktøy i hjelp til selvhjelp:)
Jeg synes det er fint å komme på foredrag og vite at alle de tilstedeværende har noe underlig felles med meg. Foredragene er ofte gode. Jeg har vært på to kurs også, og prøvd støttegruppe/selvhjelpsgruppe. Disse tinga passet ikke meg men andre har hatt nytte av det vet jeg. Det er et godt miljø der. De svarer på spørsmål over nettet hvor du kan være anonym, og du kan også komme og få en samtale med en person på senteret. Du kan holde deg oppdatert på facebook som anonym facebookgruppedeltaker.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
