Hei.
Nå er jeg tilbake igjen. Over de siste 3 årene har jeg vært gravid to ganger og gått på ketolyse to ganger a 6 måneder. Jeg klarer det kjempebra når jeg først starter, men jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke kan kontrollere meg når jeg er ferdig. Nå kjenner jeg ketolyse ut og inn, og selve kuren er ikke vanskelig, men jeg klarer ikke den sakte opptrappingen igjen. Jeg er enten kjempeflink eller kjempe-ikke-flink.
Jeg er avhengig av sukker og karbohydrater, og blir både sint og deppa når jeg ikke får det. Det er jo helt sykt!
I dag morges veiet jeg meg. 5 mnd etter endt ketolyse og nå er jeg nesten like feit igjen. Dette er så slitsomt. Jeg slanker meg, går sakte men sikkert opp igjen, slanker meg etc.
Hva skal jeg gjøre? Er det noen andre som har det sånn? Jeg blir så sint på meg selv og flau over at jeg er like feit igjen. Søren og. Og nå trenger jeg virkelig motivasjon for å stå det ut her, for ikke søren om jeg skal være over 90 kilo!!
Sånn umiddelbart tenker jeg at dette kan henge sammen med bevisstgjøring. Jeg tror det er viktig å ikke tenke slankekur, men varig endring. Man skal ikke tilbake til det som førte en ut i uføret. Man må innarbeide nye vaner og rutiner, og holde på dem. Det tar tid, og det krever at man lytter til hode og kropp.
Ikke gi opp, bare stå på! :)
Hva slags kosthold går du over til når du er ferdig med ketolyse?
I hvilke sammenhenger spiser du feil? Handler det om stress, uro, angst, osv.
Hvilke (u)vaner hindrer deg i å holde vekta? Hva kan du gjøre for å endre dem?
Hvilke støttespillere har du som kan hjelpe deg på veien?
Ja, er nok noe i det. Men jeg er for glad i karbohydrater til å gi slipp på så mye :p
Men jeg har et veldig stressende liv for tiden. Mye på hjemmebane og jobb, så tror det har en invirkning. Jeg er vel en slags trøstespiser, uten at jeg selv er bevisst på det. Men nå taes det noen grep, og kanskje det blir enklere å holde dette om resten av livet ordner seg litt :)
Takk for svar :)
Det vil alltid dukke opp perioder i livet hvor det kan skli ut igjen, så jeg ville heller satset på en varig endring. Skal du spise ketolyse resten av livet? Hvis ikke så er kanskje ikke det måten å slanke seg på heller?
Nei, jeg ser ikke for meg et helt liv på ketolyse, men det er den absolutt beste måten for meg å gå ned i vekt på. Denne gangen er planen ketolyse, som vanlig, og så en lavkarbo variant med fler karbo, men da mye mer trening. Nå må det bare skje for resten av livet! Har gått på ketolyse i ca 1,5 år tilsammen, med noen kortere perioder enn de 6 månedene, og det går jo så fint. Det er først når jeg tar meg en skeie-ut dag at det ryker.
Lavkarbo er en livsstil, ikke en slankekur! Å hoppe av og på på den måten du gjør gir ingen mening. Finn deg et kosthold du kan leve med resten av livet, og hold deg til det. Da venner du deg til at det er sånn det er og må være, og saker som wienerbrød og skillingsboller forsvinne rmer og mer ut av bevisstheten og blir til noe du engang spiste fordi du ikke visste bedre:D.
Livet blir til som en kombinasjon av egne bevisste eller ubevisste valg og medfødte fysiske styrker og svakheter. Om man er bevisst på sine valg og hvilke konsekvenser de gir, så kan man egentlig vri mye i riktig retning over tid. Om man for eksempel ikke tåler karbohydrater noe særlig, så vil det være lurt å begrense inntaket av disse hele tiden. Ikke bare en gang eller to i året, men hver dag og til hvert måltid. Det kan være svært tungt i begynnelsen, men etter hvert blir det en så god vane at du ikke skjønner hvorfor du engang var så hekta på mel og sukker! Så stå på, du er bevisst på at du ikke vil være så stor og du vet hva som skal til! Så da er det vel ikke noe mer å lure på?;)
Ja, lavkarbo er en livsstil, men ketolyse er en kur. Det sier jo Torkil og. Det er for å gå ned du skal og så øke på litt med karboer når man er ferdig. Og da er det jo ikke ketolyse lenger. SÅ denne gangen må jeg bare klare den overgangen igjen, for jeg klarer det jo veldig fint når jeg først er i gang.
Helt enig, men jeg trenger å gå på noe veldig strengt i begynnelsen og så kan jeg gå over til noe jeg klarer å leve på resten av livet. Ketolyse er for meg maks ett år av gangen, men denne gangen må det ikke skli ut etter jeg er ferdig. Jeg må skifte fra ketolyse til lavkarbo med ca 30-40 karbo og så trene mer.
OK! Jeg har holdt meg til 40-60 gram hele tiden, og gått ned jevnt og trutt til det stoppet av seg selv på et greit nivå. Da slipper jeg utfordringen med oppkarbing, jeg bare fortsetter med det kostholdet jeg har vent meg til og vekten holder seg stabil der den skal være. Veldig praktisk og greit. Slike skippertakmetoder som du bruker ville aldri ha fungert for min del...
Jeg vil tro at trening vil hjelpe deg, om du er veldig glad i karbohydrater. :) Feilen vet du jo selv, at du spiser for mye karbohydrater, og så går du opp i vekt. Prøv ketolyse- kuren nå, og gå ned til ønsket vekt. Så prøver du å legge inn litt trening, så fort du øker inntaket av karbohydratene. Prøv å hold deg til en kosedag i uka.. Du ønsker jo ikke å gå opp i vekt igjen, og da må jo endringer og tiltak til! :) Jeg skal heller ikke leve på ketolyse- kuren i evighet, men redusere inntak av karbo, men tar nå en kick- start.
Ja, det er nok det lureste, men jeg må se resultater fort for å holde ut. Så nå prøver jeg 15 gram om dagen og så går jeg over til noe lignende av det du gjør med litt trening inkorporet når jeg er nede der jeg vil :)
Takk for svar.
Ja, det er nok det som må gjøres. Er jo bare jeg som kan endre dette, så må bare sjerpe meg og slutte å spise :p
Resultatene kommer fort i begynnelsen uansett! Jeg gikk ned 14 kg de første fem månedene, og det er mer enn kjapt nok for min del! Så begynte jeg å trene på treningssenter 3 ganger i uken, og vekttapet stoppet opp en stund før det begynte å bevege seg nedover igjen. I løpet av det neste året gikk jeg så ned 14 kg til, altså totalt 28 kg. Så nå er utfordringen å holde meg der. Og det ser så langt ut til å gå helt greit;-)
Så flink du har vært! Jeg er midt i flytting, men så fort jeg får flyttet, skal jeg melde meg inn på Elixia og starte treningen. Tenker at så fort jeg får en rutine på treningen, kan jeg øke karbo, slik at det blir et enklere liv. Jeg merker 15 gram om dagen er veldig lite, syns jeg spiser det samme hele tiden og variasjonen er ikke like bred da 15 gram begrenser mye.
Nå skal jeg være flink!! Nettopp trøkket i meg mitt første egg. Noe lei av egg siden sist, men prøvde nettopp bikiniene mine, så egg ble det! :D
Synes å huske at jeg har lest i ketolyseboka at kroppen vil tilstrebe å komme seg tilbake til den høye vekten igjen i 2 år etter endt kur.
Jeg mener jo at dersom man trener og forbrenner så kan man jo spise karbohydrater, men det gjelder jo å holde seg på et fornuftig nivå, og ikke overdrive.
Min erfaring er i allefall at jo mer overvektig man er, dess vanskelig er det å bedrive fysisk aktivitet, så jeg håper at jeg vil kunne klare det når jeg har nått målet mitt.
(Selv har jeg alltid vært en sofasittende "overdriver" som spiser dobbel porsjon middag, med gjerne 2 poteter, sauser laget med mel, glad i potetgull, kaker, gjærbakst og kjeks... Går jeg tilbake til det igjen så skjønner man jo hva som skjer..)
Ja, det er det. Man er jo fult klar over utfallet, men jeg er så glad i karbohydrater! Og jeg ville ikke valgt et liv uten det, for da tror jeg at jeg hadde blitt deppa. Hvor sykt er ikke det?!! Jeg syns liksom ikke det er verdt å velge bort karbohydrater for alltid, bare for en periode.
Men når man ikke er, slik som min søster:mad:, at man kan trøkke i seg hva man vil uten å legge på seg, så må man bare innse at karbohydrater ikke er ens beste venn. Nå er jeg på første dag etter en skrekkveing. Det rare er at når jeg først starter på ketolyse igjen, DA innser jeg hvor feit jeg har blitt. Nå tør jeg nesten ikke gå på butikken så folk ser meg, men i går flesket jeg meg ned der og kjøpte sjokolade. Merkelig.
Er jo ikke der jeg var etter to graviditeter rett etter hverandre, men nærmer meg det fortallet, og da må eg bare ta meg sammen nå, før det er for sent.
Mulig jeg misforstår deg nå, men det er jo ingen grunn til å vente til du har gått ned 20 kg med å begynne å røre på deg. Visst er det tungt når man veier 25 kg for mye, men begynn å gå tur noen dager i uka og øk forsiktig på etterhvert. Det skjer ikke noe magisk ved en viss bmi slik at man da plutselig spretter rundt som en ungfole. :)
Nettopp! Og derfor mener jeg det er mer fornuftig å kutte inntil man finner et kosthold man kan leve med resten av livet, og som fører til vektnedgang og bedre helse. Om dette innebærer 100, 50 eller 20 gram karbo pr. dag må man selv prøve å finne ut av. Vi er jo forskjellig skapt slik. Jeg har mye mer tro på dette enn på å være "veldig flink" i noen måneder for så å gå tilbake til det man spiste før og som jo er årsaken til problemene som har oppstått. Det er bedre å være litt flink hele tiden enn veldig flink i korte perioder...
Nei, men det er jo nettopp det som er problemet! Jeg sier jo ikke at dette er bra. Og jeg rører på meg konstant. Hele dagen på jobb og hele dagen hjemme med småbarn. Jeg går ikke under kategorien ekstremt overvektig, men har for mange kilo for mitt eget beste. Mitt problem er jo at jeg går på en nazi kur, blir fornøyd og detter tilbake. Det er jo et problem. Hadde jeg klart å alltid være sunn og flink, så hadde jeg jo ikek hatt noe problem.
Ja, helt enig. Men derfor jeg nå vil gå på ketolyse og holde på en stund, deretter øke karbo en del og starte trening :)
Som jeg skrev over, så er jeg midt i flytting og må blir ferdig med nedpakking og innflytting og så melde meg inn på nytt dit jeg flytter. Så derfor starter jeg med 15 gram karbo uten så mye trening, og øker karboene når jeg kan starte trening.
Tenker bare at siden det er han som har startet det, så er det greit å følge det han sier, men vil uansett ikke leve på ketolyse for alltid. Lavkarbo må jeg, men ikke ketolyse. Vil bare bruke det som en kick-start :)
Man kan ha så store idealer man bare vil, men realiteten er at MANGE bruker ketogent kosthold som en slankekur. Om det er bra er jo en ting, men sånn er det nå en gang. Jeg skal ikke snakke, for jeg gjør det selv. Spiser ketogent nå, og har ingen planer om å fortsette med det i fremtiden. Er en fin slankekur det.:) Men selvfølgelig ikke hvis man har planer om å gå over til gamle synder når man er ferdig. Men der må man jo da legge inn en innsats underveis, for det går ikke av seg selv å endre gamle, stygge vaner og mønster.
Men mange henger seg jo helt opp i at verden er så vidunderlig når man spiser ketogent og glemmer helt å tenke på at kanskje det lå noe mer bak at man ble overvektig in the first place. Nå er det jo mange her som har gått opp i vekt pga sykdom og feil mat, men det finnes en like stor gruppe som har spist på seg den overvekten, for å skjule og døyve alle mulige følelser. Dette vet man jo selv, så da vet man hva man må jobbe med også.
Jeg føler jeg blir litt uglesett og dømt her nå av mange. Jeg trodde jeg kunne si hvordan jeg har det og få en viss forståelse. Jeg er ikke dum , jeg vet jo at det ikke er bra å sprekke og spise masse karbohydrater. Jeg gjør da ikke det fordi jeg tror det er bra! Det er bare noe jeg ikke helt klarer å kontrollere. Det er ingen som er her inne fordi de har vært så flinke med alle matvalg, det er en grunn til at vi er her. Jeg føler det sklei ut litt for meg etter faren min døde og jeg mistet babyen min, men kanskje det bare er unnskyldninger? Ikke vet jeg, men jeg skal i hvert fall sjerpe meg!
Neida, du er ikke uglesett.:) Her på forumet diskuteres det meste ihjel, så dette er helt vanlig og har ingenting med deg å gjøre.
Jeg er i samme båten som index og føler at det er "dumt" å sette igang med ketolyse og ketogen kost, om man ikke har planer om å holde seg til det. Synes da heller en varig endring er å foretrekke. MEN. Gjør det ikke selv, så jeg vet hva du mener altså.:) Teori og praksis går ikke alltid hånd i hånd.
Men mitt råd er ihvertfall å, som kaffedamen sier, jobbe med bevisstheten, først og fremst. Ikke glem helheten og unngå å bare surfe avgårde på det at ketolysekuren er fin og enkel å forholde seg til. Spesielt siden du ikke har tenkt til å holde deg til den, resten av livet.
Ja, helt enig. Det er jo ikke den beste måten, men for min motivasjon så vet jeg at jeg må ha ketolysen først. Har tross alt gjort dette i halvannet år tilsammen, så vet jo godt hvordan det funker, MEN, feilen jeg gjør gang på gang er jo at jeg ikke klarer overgangen etterpå og da er man like langt :/
Men nå er det siste runde med slanking og vektøkning. Nå blir det ketolyse og så lavkarbo med trening. Sjerpings!
Takk for mange tilbakemeldinger :klem:
Tro ikke noen er ute etter å fordømme noe som helst, vi er bare mange som ønsker å bidra med gode råd ut fra vår egen situasjon! Vi er jo alle her på grunn av at vi ikke tåler karbohydrater særlig godt, så da har vi et felles mål å jobbe mot! Jeg for min del liker bedre å få klare tilbakemeldinger enn at folk skal jatte med meg selv om de ikke mener det, men folk er jo forskjellige slik. På slike forum som dette er det naturlig at det hagler inn med forslag og ideer, og så er det opp til deg selv å velge ut hva du velger å høre på. Det finnes ingen fasit i dette, og det er såpass mange retninger innen lavkarbo at ingenting er absolutte sannheter. Så finn det som funker for deg, og følg det. Men dette forumet er en fantastisk kilde til råd og tips når du føler at egen kunnskap ikke strekker helt til...
PS: Synes du er flink jeg, som tar tak i sakene før de får utviklet seg til et stort problem! Du slipper taket til et visst punkt, fordi du vet at du klarer å hente deg inn igjen. Så du har egentlig bedre kontroll enn veldig mange andre...
Ja, mener ikke å være sutrete fordi noen mener noe, jeg er jo ute etter tilbakemeldinger og svar. Vil bare at alle skal forstå at jeg ikke mener det jeg gjør er det riktige, men at jeg må gjøre det på denne måten først og så er det supert å høre deres måter, slik at jeg kan fleske meg over i en ny gren da jeg har gått ned litt :)
Jeg er veldig direkte selv og liker ikke jatting, så takker og bukker :D :D :D
Hei du, jeg har slitt med det samme problemet som du - eller, samme og samme - jeg går ned og er fornøyd og så går jeg opp igjen. Jeg har etter nå ett og ett halvt år med terapi kommet fram til det jeg tror kan være årsaken;). Kan jo aldri være sikker, men syns at det passer. Jeg har alltid levd i troen at når jeg bare går ned så skal alt bli bra. Dette blir veldig forenklet, men det jeg trodde eller følte og håpet var at usikkerheten, de negative følelsene, osv skulle bli vekke bare jeg ble fornøyd med kroppen min. Det skjedde jo selvfølgelig ikke... Så da kunne jeg være feit. Nå har jeg gått ned og noen av disse problemene har blitt mindre, men ikke fordi jeg har gått ned men fordi jeg har jobbet intensivt med dem. Jeg er også klar over at jeg må jobbe med dem framover også. Men, nå er jeg ikke skuffet, jeg har hele veien vært klar over at ting tar tid - i mitt tilfelle så gikk vekten ned ganske raskt, mens kampen mot usikkerheten og det andre tar mer tid.
Nå vil jeg ikke på noen måte påstå at din situasjon er lik min. Men, tenkte bare at min historie kanskje kunne hjelpe...
Høres kjent ut. Jeg har sett så mye på tvprogram ol. hvor de sier at det alltid er en grunn til overspising, men jeg tenker bare at jeg er for glad i karbo-mat. Jeg er ingen storspiser, jeg spiser bare ususnt når jeg spiser. Jeg tenker ikke "nå er jeg lei meg, la oss spise", men jeg merket at når jeg mistet barnet mitt så ble jeg utrolig deprimert, og spiste mye sjokolade ol. Men så, 3 mnd etter hun døde, startet jeg på lavkarbo, for ble syk under svangerskapet og gikk opp mye, og da klarte jeg meg fint i seks måneder selv om jeg var kjempe deprimert..... men så falt jeg av igjen. Mulig jeg bare kan skylde på dårlig selvkontroll? Men terapi hadde sikkert hjulpet på mye, om ikke mat, så kanskje noe annet som ligger bak. Har aldri tatt så mye tak i ting, bare lagt de bak meg.
Føler meg så mislykket når sukker er en av mine største gleder. Huff. Flaut og irriterende! Men irriterer meg så inderlig at noen bare kan spise det de vil og være like tynne. Hadde det vært likt for alle, hadde jeg ikke vært så bitter :p
Dette var vel en kombinasjon av at du misforsto men at jeg ikke hadde fått frem poenget mitt på en ordentlig måte ;)
Det jeg mente er at når man ikke har den overvekten er det lettere å bevege seg, og at jeg håper jeg klare å fortsette med det (bevege meg) når jeg har gått ned det jeg skal, og på den måten kan holde vekten vedlike ved å forbrenne det jeg spiser...
Og bare så det er sagt så er det jo ikke sånn at jeg ikke beveger meg, med jobb, skole og 4 barn, men jeg har ikke vært flink til å gå turer -før nå.
Jeg spiser også ketogent nå fordi jeg er alt for glad i karbohydrater. Karbohydratspisingen har en tendens til å selvforsterke seg selv til alt bare spinner helt ut av kontroll. Jeg har for lengst innsett at lavkarbo må være en livsstil jeg beholder i veldig mange år fremover.
At lavkarbo er en livsstil betyr dog ikke at det ikke er rom for å spise karbohydrater i det hele tatt! Jeg synes ikke at en livsstil skal være vanskelig. Jeg løser det ved å ha lenge planlagte utskeielser, som jeg kan glede meg til lenge. En ferie der jeg spiser det jeg vil, en helg på hytta med gode venner og god mat etc. Det som er viktig er derimot at så snart utskeielsen er over er det tilbake på lavkarbo. Derfor planlegger jeg det til anledninger som har en klar begynnelse og en klar slutt, så det blir enklere å ikke la det skli ut. Det fungerer bra for meg. Også er det klart at det ikke bør bli for ofte da.
Jeg ser den altså - det er først de siste par årene at jeg føler jeg har hatt tid til meg selv, når ungene har rundet 10 år liksom. Nå krever de meg ikke hele tiden lenger. Og med 4 unger og skole i tillegg til jobben hadde jeg nok ikke hengt sammen i det hele tatt! Jeg er imponert over deg! :klem:
Ja, det er det viktigste. For jeg har ingen problemer mens jeg er på ketolyse, men når jeg først sprekker, går det dårlig. Jeg startet begge gangene (etter jeg hadde gått ned til det jeg ville) å ha en utskeielsesdag i uka. Da gikk jeg ikke opp, for resten av uka på ketolyse tok det av igjen. Problemet var at jeg ikke klarte bare en gang i uka når jeg først fikk smaken på det. Da ble det to ganger i uka, så annenhver dag og her sitter jeg.
Irritrer meg at jeg ikke har den selvkontrollen. Jeg blir faktisk deppa av å ikke kunne spise det jeg vil. Det er liksom en stor glede i livet mitt. Forferdelig!
Du sier du er avhengig av sukker og karbohydrater, Dvs du har gitt makten din over til sukker. Du må hevde din rett til å bestemme over deg selv. Hypnose kan virke for å få til dette om du ikke klarer det på egen hånd. Selv ba jeg til Gud om løsrivelse fra mat. Jeg var så opptatt av mat, hadde liksom huet inni. Bønn funka som bare det. Dagen etter jeg ba var jeg frigjort. Det føltes plutselig som noen meter mellom meg og maten. Jeg var fri til selv å bestemme over den og tenkte ikke på den hele tiden.
Nå er det jo himla stor forskjell på å øke karbohydratene i form av mere grønnsaker, kanskje en skje ris, en frukt eller litt nøtter av den sorten med mere karber enn det å ta seg en utskeielsesdag i uka der er spiser av sukker og mel og fett i en salig blanding. Det siste der får meg til å gå bavianas, det første får meg til å holde vekta og søtsuget unna.
Tenk over hva du vil med kosten når du er ferdigslanket. Du vet at du klikker på sukker og mel, så hvorfor innlemme det i livet igjen? Det er ikke slik at en må tilbake til slik kost når en vil øke karbokvoten pr dag. En kan fint spise 100g karbo om dagen uten å spise mel og sukker i mengder.
Ja, det er sant. For er så fort jeg starter med det igjen, at jeg klikker. Men, jeg kan heller ikke se for meg et helt liv uten noe av det jeg liker. Det er jo ting jeg liker på lavkarbo også, men må ærlig innrømme at karbohydrat-mat smaker mye bedre. Jeg syns bare er trist å måtte gi opp alt det for alltid. Vet det høres helt latterlig ut, men jeg syns tanken er deprimerende.
Tror du bør ta deg tid til å finne gode erstatninger for det du savner. Handle inn diverse bakemixer og lavkarbosnop og teste ut oppskrifter. Kanskje du klarer å "nøye" deg med sånne ting på utskeielsesdagen din, hvis du finner noe som smaker ordentlig godt? Og jobbe litt med innstillingen kanskje, hvis du allerede har bestemt deg for at hvetemel og sukker er noe ingenting annet kan erstatte, og noe du aldri klarer å leve uten (høres ut som det er litt sånn du tenker?)... Hvis det er den fysiske rusen av sukkeret og hvetemelet du savner, mer enn selve smaken, kan det nok bli verre da.. For min del pleier det ihvertfall å hjelpe å spise meg skikkelig kvalm-mett på lavkarbokake, hvis jeg kjenner at jeg bare MÅ ha noe. :)
Ja, jeg skulle ønske jeg ikke likte noe av det. Det er smaken jeg savner, 100%.
Men lurt å finne gode lavkarbo alternativer. Lagde lite av det sist, men nå skal jeg prøve meg frem til jeg forhåpentligvis finner noe som smaker godt.
Jeg har aldri vært så opptatt av å telle karber, har aldri sjekka om jeg var i ketose. Men jeg gikk ned ca 20 kg ved å spise de riktige tingene. Jeg kutta ut mel og sukker, poteter og ris. Har prøvd å spise litt av det etter hvert, men det fungerer best når jeg holder meg unna. Fant nettopp ut at jeg har intoleranse mot mel, sukker og poteter, og da priser jeg meg lykkelig for at jeg har levd på lavkarbo, for da vet jeg hva jeg skal spise.
Når du skal innføre karber igjen, kan det være lurt å tenke gjennom hva og hvor mye. Men jeg tror (slik endel andre har vært inne på) at det vil være bedre å legge om til mer "moderat" lavkarbo som et varig kosthold enn å kjøre på med ketolyse for så å øke på med karber. Hvis noe trigger sukkersuget bør du være litt forsiktig med det.
Vær også obs på at stress kan hindre vektnedgang. Lavkarbo krever litt planlegging, men hvis du ønsker å holde vekta nede er det kanskje det du må holde deg til.
Du bør heller ikke sammenligne deg med søstera di, for det som fungerer på én er ikke nødvendigvis det som fungerer på en annen, selv om dere er søsken.
Nei, jeg har heller aldri talt karber eller veid maten, og gikk ned 20 kg første gangen jeg holdt på i 6 mnd og 18 kg andre gangen i 6 mnd. Trente ikke en eneste dag. Det funket veldig bra, og vet ketolyse er det beste for meg, men hjelper ikke om jeg legger på meg igjen.
Men jeg tror veien for meg er ketolyse til jeg er fornøyd og så innføre mer karber + trening. Så lenge jeg har tid til å trene ordentlig 4 ganger i uka, forbrenner jeg det igjen, men jeg VET at jeg ikke tåler å øke karber før jeg er inni treningen. Jeg må vente til det kan forbrennes, hvis ikke går det gærent igjen.
Huff - jeg kjenner meg SÅ godt igjen! Når jeg bestemmer meg for å følge Ketolysekuren/LCHF (egenkomponert) så går det kjempefint. Da har jeg det best og trives godt med det. Vekten er da grei, men problemet oppstår når jeg tillater litt og litt karbohydrater, for da er det plutselig greit med ting jeg har holdt meg unna i laaaang tid - bl.a banan er noe jeg kan fråtse i når jeg først tillater meg litt! Og hvis jeg først har spist noe så tenker jeg at da kan jeg jo bare spise alt annet også, fordi "alt" er ute å kjøre allikevel...Så jeg er supersvak for raske karbohydrater, for det setter i gang et skikkelig sug hos meg som starter i det små og ender opp med at jeg kan spise alt i hele verden! Og da går det åt skogen....... Så nå henter jeg meg inn for 2.gang på et halvt år, er ikke mye det er snakk om - bare 3-4 kilo, men det er nok til at jeg føler meg dårlig.
Jeg er jo typen som spiser når jeg er trist, glad, fortvilet, frustrert, deprimert osv osv. Skikkelig humørspiser!
Men nå er det nok!
Vil med dette bare si at vi er mange i samme situasjon, og vi må bare finne ut hva som funker for hver enkelt.
Så fint å høre at vi er fler. Selv om jeg ikke unner andre det tullet jeg driver med :p
Men du er jo superflink som kan hente deg inn etter så få kilo. Jeg lar det gå litt for langt før jeg klarer lavkarbon igjen. Orker liksom ikke tanken på det når jeg har gjort det to ganger før over lengre tid. Men, klarer man å starte før det bikker 5 kg, da er det jo supert :heia:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
