Pga jeg er sykemeldt etter en plastikkoperasjon for tiden så ser jeg en del å tv. I går ble jeg sittende å se en episode med super nanny. Dette var en spesialepisode der hun tok for seg kosthold og mengder mat hos barn.
Må si jeg ble litt satt ut over hvor små mengder mat barn egentlig trenger.
Hun målte opp 1 kopp pasta og kjøttsaus som tilsvarte 300 kalorier og mente at det er nok til en 8 åring.
Pizza var snakk om en kvart veldig liten pizza.
Må innrømme at jeg liker å se at barn spiser godt og at jeg roser mitt barnebarn når han spiser bra. Samtidig så ser jeg jo at han spiser mye av det han liker og lite av det som ikke er så godt. Og akkurat dette poengterte da også super nanny. Man spiser ofte pga det er godt og ikke pga man fortsatt er sulten.
Det er jo vi voksne som er ansvarlige for barnas vekt og kropp så derfor spør jeg her om det er vanlig å stoppe barna etter en liten porsjon mat eller får de spise så mye de vil?
Jeg vet jo av erfaring at vi tror vi er snille når vi lar barna få spise masse og kose seg med god mat, men på sikt gjør vi de jo ikke noe godt når de blir overvektige av for mye eller feil mat.
Jeg styrer mine litt slik at de spiser nok, men slik at ikke middagen består av 80% pasta og resten kjøtt og grønnsaker. Jeg har 2 barn med div. spiseproblemer, og en av de er veldig tynn( den andre er vokst opp med sondemat). Den tynne prøver vi å styre til å spise nok protein og fett, for han spiser lite av det om vi ikke passer på,og han er veldig aktiv.
Jeg har småspiste barn uansett, i allefall om jeg sammenligner med andre. Mulig det er mine som spiser normale mengder.
Det kan meget godt hende det at det er dine barn som spiser normale mengder. Jobber selv i barnehage og ser at noen barn spiser som voksne menn og vel så det. Ofte får de ros også pga de er så flinke til å spise, men tenker nå at det nok ikke er så bra å spise store mengder for en liten kropp.
Jeg lar henne (tre år) spise så mye/lite hun vil. Av og til er det enoooorme mengder, av og til er det et par gafler med fisk/kylling og litt grønnsaker. Er ikke noe fan av å mase på at hun skal spise opp maten sin, da jeg mener at det ikke fører noe godt med seg. Håper hun skal lære seg til å lytte til kroppen. Spise når hun er sulten og ikke når hun er mett.
Men nå har hun alltid vær glad i fisk, grønnsaker, smør ol, så har ikke problemer med å få i henne sunn mat. Unger er jo veldig forskjellige, så ser at noen må "styres" mer på det området.
Bestemødre er ofte opptatt av hvor mye barnebarna spiser, har jeg merket. Så du er ikke alene der.:p
Dette er jo utrolig individuelt, og det kan være mange årsaker til mengder som barna spiser og hva de velger å spise.
Jeg har tre barn. To er voksne og en er fortsatt en liten jente. Min eldste datter på 23 år har alltid vært glad i mat. All mat. Vi lot henne spise, men passet på at hun ikke overspiste. I ti-års alderen var det tydelig for oss at hun overspiste på grunn av en depresjon, da la jeg om kostholdet og lærte om lavkarbo. Hun har arvet min PCOS og ble syk og overvektig, men vi klarte heldigvis å snu dette da hun var 20 år. Nå er hun slank og frisk og studerer for fullt. Min sønn på 21 overspiste sjeldent. Han var også glad i mat, men mye mer glad i nudler og pasta enn annen mat. Også snop og sjokolade sto (står) høyt på listen til gutten. Han er frisk og slank og har ikke blitt syk.
Den lille nå styrer seg helt selv. Smaken varierer fra dag til dag, også mengden hun spiser. Nå er hun nok inne i en vekstperiode, og spiste to skiver og en skål havregrøt til frokost.
Jeg synes det er utrolig vanskelig å generalisere når det gjelder barn. Men det er vikig å gi et allsidig kosthold, og å følge litt med. Om man har et barn som aldri blir mett og som bare spiser og spiser så må man følge litt med. Det jeg innførte hos min datter, var å styre måltidene. Bare en god porsjon til middag, ikke spise mellom måltidene, en frukt om dagen osv. Hun var 13 år og måtte lære seg å kjenne etter metthetsfølelsen og å tåle å bli sulten.
Fedon Lindberg og Merete Hansen-Møllerud ga ut en bok i 2008 som heter «Barn i balanse». Det begynner å bli noen år siden jeg leste den, men jeg husker godt et av hovedpoengene i boken:
Du som voksen bestemmer når maten serveres. Du bestemmer også hva som serveres. Barnet bestemmer hvor mye det skal spise.
Her er det fri tilgang på grønnt, stort sett frukt framme. Begrenset mengde pasta/ris. Nok protein og fettkilder innen fornuftige grenser. Brødet er grovt eller av butikk-lavkarbo, men følges av egg, middagsrester el.l. Har tynne barn og ikke behov for å begrense. Men de vet kun en halv skive av brunost, prim el.l.
Hvorfor gjør du det? Man er ikke flink fordi man spiser. Man spiser ikke for å være flink, men fordi man er sulten og vil bli mett og gi kroppen næring.
Jeg mener man skal rose litt når et kresent barn våger å smake på noe nytt, men ikke dersom et barn spiser opp maten sin selv om det egentlig er mett for lenge siden - da spiser det opp bare for å glede deg. Og man legger et fint grunnlag for nettopp overvekt... Min mening i alle fall.
Jeg skjønner tanken bak dette, men vet ikke om jeg er helt enig, hvis jeg leser sitatet helt bokstavlig. Nå er jeg pedagog og forsker innenfor pedagogikk. Her er vi opptatt av barns medbestemmelse. At selv små barn har rett til å ha en innvirkning på eget liv. Så om et barn er sultet eller tørst, så skal det altså ikke få mat hvis den voksne bestemmer det, hvis man da tar dette sitatet helt bokstavlig.
Er det ikke vanlig å spørre barna hva de ønsker til middag eller pålegg på matpakken? Her er det helt normalt, vi tar denne bestemmelsen sammen.
Men det som ikke er så bra for barna, det bestemmer jeg over. Som snop og sjokoladepålegg og sånt.
Jeg tror ikke det er sånn at barn nødvendigvis ønsker usunne ting om de får bestemme. Men man kan kanskje få mer matglede om de får være med å bestemme? Å være med på å lage maten skaper også mer matglede.
Som pedagog vet du jo at det er stor forskjell på å ha en betinget medbestemmelse (eller i praksis komme med et ønske) og det å ha ansvaret for den endelige avgjørelsen. Barna kan jo gjerne velge mellom medisterkaker og kjøttkaker, men ikke sjokoladekaker. Hvis man gir små barn ansvaret for hva det skal serveres til middag forsømmer man sin omsorgsplikt.
Det er Merete Hansen-Møllerud som har stått for denne adferdsdelen av boken, hun er medlem her på forumet (MHM) selv om hun ikke har vært aktiv på lenge – dessverre.
Eh, det var vel nettopp medbestemmelse Vibeke snakket om og ikke hele ansvaret for middagen. Jeg tror vel ikke akkurat det er slik at om Vibekes datter vil ha sjokoladekake til middag så får hun det.
Jeg sier ikke at han er flink fordi han spiser opp maten sin,mer det at jeg sier at han kommer til å bli stor og sterk. Men det er jo ikke alltid sånn at man blir stor og sterk av å spise mye mat, mange blir heller tykke.
Nå spiser nok ikke mitt barnebarn på 5,5 år mye mat for å glede noen, for han er veldig av og på.
En dag kan han spise fryktelig mye for neste dag å spise svært lite.
Ellers så blir jeg litt skeptisk når noen sier her at barn kan få spise så mye de vil for jeg jobber også i barnehage og jeg får nesten litt vondt i meg når jeg er enkelte barn spise flere store porsjoner havregrøt de dagene vi har det. Fatter ikke hvordan de får plass til all maten jeg og kan det virkelig være bra til magene deres? :confused:
Var selv et storspist barn og ble en veldig storspist voksen. Ikke uten grunn at jeg måtte ta en vektoperasjon for noen år siden.
Å la barnet sitt spise så mye det vil må da være helt greit så lenge det evner å regulere det selv ettersom hvor mett det er. Det kommer jo også helt an på hvor aktive de er. Nå har jeg et barn som spiser for lite, så det har aldri vært noe issue for oss sånn sett. Det viktigste er vel å gi ungene et sunt forhold til mat og at de lærer seg å stoppe når de er mett. Gir man dem et sunt og variert kosthold tror jeg den reguleringen ofte kommer automatisk. Men noen unger vil vel trenge litt mer styring på mengdene enn andre.
Takk for anbefalingen om å lese boken, jeg har lest den og synes den er bra.
Det var din utheving jeg kommenterte.
Jeg anbefaler deg å lese hva jeg skrev litt mer nøyaktig. Eller forstår du ikke hva jeg mener? Må jeg virkelig presisere at om barn har lyst på sjokoladekake til middag så må man ta en samtale om at dette ikke er middag og for eksempel foreslå medisterkake?
Jeg kan godt liste opp hva som menes med medbestemmelse. Det er ikke å bestemme alt selv.
Ingen grunn til å få vondt... Når min jente har lyst til å spise en hel brokkoli eller et lass med kjøttsaus med masse grønnsaker i så får hun lov til det. Hadde det vært snakk om 200 gram pasta så hadde det vel vært litt annerledes? Det hender kanskje en gang i måneden at hun gafler innpå, så det er ingen fare. Mitt barn er, og har alltid vært, helt på "normalen" med både vekt og høyde. Hun regulerer dette veldig fint selv, så da ser jeg ingen grunn til å blande meg inn i hennes naturlige spiserytme.
Jeg fikk et skrudd forhold til mat og har vært og er overvektig mye fordi at alle skulle ha meg til å spise opp maten min, selvom jeg ikke var sulten. De fortalte helt sikkert meg også at jeg var flink som spiste opp. Men det er ingenting bra med å spise opp mat når man er mett, bare fordi at man liksom er "flink" da.
Tror det er mange ting man bare kommenterer slik, som å være flink. Egentlig er det en vurdering, som man ubevisst slenger ifra seg. På lekeplassen, sånflink du er til å klatre. Når de tegner, så fin tegning.
Ja, jeg misbruker "flink" selv, men gjør det bevisst ikke når det gjelder mat. :) Man skal ikke spise for å være flink eller for å glede andre, man skal spise for å nære kroppen.
Vi har nok en tendens til å rose når guttungen spiser, helt ubevisst. Har blitt sånn fordi han spiser så lite. Det vi egentlig roser er når han klarer å finne roen til å faktisk sette seg ned å spise, ikke noe press eller ros på at han er flink om han spiser alt. Og så får han ros når han smaker noe nytt. Men det er jo helt ubevisst fra vår side, tenker litt sånn "Yes! Endelig spiser han", og så slår autopiloten inn: "Åh, så bra at du spiser" i ren lettelse :o
Er forskjell på et barn som spiser maten sin og et barn man strever med å få til å spise.. Sier ikke at man ikke skal rose rundt spisesituasjonen, men når man ikke har noen vansker der, så er det helt overflødig å juble for at de gjør noe så basic som å spise.
I småbarnsbarnehagen gutten min gikk i for mange år siden måtte de kutte ut "fri flyt" ved fruktmåltidet på ettermiddagen for det var minst ett barn som gjerne spiste 5 (!) bananer i slengen!
Joda, jeg forsto godt hva du mente. Jeg forsto også at du ikke forsto at mitt utsagn slett ikke utelukket at man kunne ta hensyn til barnas matønsker. Eller «medbestemmelse» som det heter. Eksemplet med sjokoladekake var selvfølgelig for å sette poenget på spissen. Noen ganger går jeg feilaktig utifra at alle forstår når et poeng er satt på spissen og når man skal ta det bokstavelig.
Selvsagt ikke. Akkurat som deg satt jeg det på spissen. Jeg syns bare svaret ditt ble så merkelig, som om du ikke hadde lest hva hun skrev i det hele tatt, for dere er vel i bunn og grunn enige i dette tilfellet? Uavhengig av om man setter ordet betinget foran medbestemmelse eller ikke.
Havre inneholder mange næringsstoffer, fett og ikke gluten og om man f.eks. koker den på helmelk og hiver oppi nøtter og bær og søter den med stevia så er det et supert måltid. Jeg regner ikke med at barnehagen gjør dette dessverre, der serveres den nok med sukker og uten frukt og nøtter.
Jo, jeg forsto det faktisk, men jeg synes også at utsagnet er lett å misforstå. Derfor nevnte jeg dette med medbestemmelse. Det er en relativt ny tanke innenfor barneoppdragelse, og blir forsket mye på nå for tiden. Hvordan forstår vi dette? Hva innebærer det? Når og hvor og hvordan setter vi grenser? Veldig spennende!
Da jeg leste Barn i balanse syntes jeg den var veldig god på mat for barn. Men jeg synes ikke den var like godt på forståelse av barnet som et unikt og autonomt individ. Jeg husker ikke eksempel nå, men ditt sitat over her er ett godt eksempel.
Barn er så utrolig forskjellig, har så ulike behov. For noen barn er det en stor seier å smake på noe nytt. For andre barn fungerer mat som trøst. noen merker at det viktig for foreldrene at de spiser, og da bruker de gjerne dette for å sette egne grenser.
jeg har opplebvd barn med spiseforstyrrelser, som av ulike grunner ikke klarte å spise mat sammen med andre barn og voksne. Vi måtte trene på å spise sosialt. Jeg har opplevd foreldre med spiseforstyrrelser, som gav ordre om at barna ikke fikk spise mer enn en yoghurt i løpet av dagen i bhg. jeg har opplevd barn som har spist sjokoladekake til frokost, flere ganger i uka.
Så det er ikke lett, finnes ingen enkle svar eller fasit.
Men det er jo nettopp der blant annet ernæringsmyndighetene bommer grovt. De beregner hvor mye næringsstoffer det er i en spesiell matvare, og tar ikke hensyn til om menneskekroppen evner å nyttiggjøre seg denne næringen eller ikke. Havre og andre kornprodukter er egentlig ikke menneskemat, og det er vanskelig for oss å nyttiggjøre oss næringsstoffene i korn – havre inkludert.
Hester derimot, ser ut til å være laget for å spise blant annet havre.
Sorry, går du fram som det gode eksempelet her da, eller?
Herregud, hva er poenget ditt? Dine argumenter og poeng er sunn fornuft, mens mine er unødvendig kompliserte? Du vet å fyre oppunder diskusjonen altså. Man kommer langt ved å ikke være så utrolig arrogant også, og kanskje lese innlegg med litt større velvilje enn du gjør innimellom. Er det slik at du alltid må ha det siste ordet eller noe? Blir så ufordraglig usaklig det hele.
Jaha, og jeg mente så generelt. Havregrøt er vel ikke akkurat det mest usunne man kan servere barn om man ikke barna lever lavkarbo. Og i denne tråden så mente jeg sånn generelt om barn skal få spise ubegrenset!
Vi skal vel ikke legge listen for barns kosthold så lavt at alt er greit, så lenge man kan finne eksempler på enda usunnere mat?
Det at noen overspiser på havregrøt er et tegn på at det ikke er sunn mat. Det å holde seg unna mat man kan spise selv om man er mett, er en god leveregel.
ok, til saken da - og nå gjør det samme som du er en mester i, nemlig å klippe istykker innlegget og kun hente ut en enkelt setning ut fra konteksten. Hva er forskjellen på de to øverste sitatene? I følge deg kompliserer min uttalelse saken og gjør det unødvendig vanskelig. Mens ditt er et helt greit innlegg i debatten?
Av og til må man bare få lov til å kommentere direkte til personen, for det bringer ikke saken videre å fortsette å diskutere når du slår argumentene så flate som jeg opplever at du gjør.
Dette er en sak som tilhører mitt hjerte. Det handler om mine barn, det handler om mitt yrke, og det handler om min forskning. Jeg kan velge å forholde meg profesjonelt til dette, men akkurat nå valgte jeg å reagere med følelser. Når jeg svarte over her har jeg en mening, noen tanker og ideer jeg mener er viktige.
Jeg tror at mange kan reagere personlig på det du sier, for du svarer på en veldig arrogant og ofte, i mine øyne, en usaklig måte.
Ofte synes jeg du har mange gode argumenter å komme med i diskusjonene. Men like ofte formulerer du deg på en måte som hisser opp mer enn de belyser. Det er synd. Jeg er veldig lite glad i kverulanter, det er noe av det mest uinteressante jeg vet om, bringer ikke meg og mine tanker videre i det hele tatt. Jeg hater også å bare diskutere for å diskutere. Sikkert mye derfor jeg reagerer på deg nå.
Først og fremst må vi ikke glemme at deltakere på et forum som dette er ganske forskjellige. Der du hater å diskutere bare for å diskutere, syns jeg det i noen tilfeller er interessant og/eller underholdende. Jeg forstår hva du mener med kverulerende, selv om jeg selv mener at jeg noen ganger urettmessig blir beskyldt for å være en kverulant. Jeg syns at noen bruker kverulantbegrepet i mangel av et godt argument.
Det jeg sjelden gjør i en diskusjon er å karakterisere de jeg diskuterer med. Beskyldninger om at jeg er usakelig syns jeg derfor ofte har et opphav i min manglende evne til å kommunisere at mine argumenter ofte er saken sett fra en litt annen vinkel.
Jeg må også innrømme at jeg – en sjelden gang :p – erter med vilje. Jeg tåler selv å bli ertet, så jeg forventer ofte det samme av andre. Veldig mange av innleggene mine er skrevet med et glimt i øyet, men jeg innser jo at jeg bommer noen ganger på hva andre syns er festlig. Siden du reagerer så sterkt som du gjør på denne diskusjonen, tar jeg det du sier til etterretning.
Når det kommer til dette med å være arrogant, må du huske på at noen av oss har god grunn til å være det, uansett hvilket nivå av selvinnsikt vi måtte ha :cool:
Det finnes faktisk barn som overspiser alt de får så lenge de liker maten. Ser virkelig ikke noe usunt i å gi barn havregrøt et par ganger i uka jeg altså
Ja, hos oss elsker de havregrøt alle sammen. Jobber på småbarn og når de kommer til oss så er ungene så små at de ikke er vant til søtt.
Vi vil iallefall ikke være de som venner barna på søtt, så vi bruker ikke sukker hos oss.
Vet at noen voksne nok sniker seg til å ha sukker på grøten sin, men det er mange år siden jeg selv sluttet å bruke sukker på grøten de sjeldene gangene jeg spiser grøt da. Veldig glad i grøt jeg altså, men det er jo ikke akkurat lavkarbo :)
Enig. Jeg spiser for tiden havregrøt sjøl 3-5 ganger i uka omtrent. Varierer litt på hva jeg har i, men på jobben har jeg store havregryn, litt hvetekli, vann, kanel, vaniljestevia, en god dæsj cottage cheese + en banan (og/eller bær) i grøten. Jeg er frisk og rask, slank og sprek og ser ingen problemer med å spise dette da kroppen min ikke reagerer negativt på det på noen måte.
For jeg merker det godt der som jeg spiser mye mat som jeg egentlig ikke har godt av, da forsvinner energien og jeg blir trøtt og daff.
Bruker ikke være hårsår, men deg oppfatter jeg som en kvervulerende og spydig person her inne, og sånt synes jeg man kan spare seg og heller være sakelig rett og slett.
Min nesteldste var av den typen unge som spiste til han kastet opp, og så krevde mer mat. Vi lærte riemlig kjapt at hans metthetsfølelse tydeligvis ikke var helt ok, så jeg har i alle år satt sammen måltider der mengde kjøtt/fisk er porsjonert, mens det i gamle dager var fritt for mengde grønnsaker og ris/pasta/potet.
Iallefall har mine barn relativt kjapt funnet sin mengde mat; det er ikke like trivelig og overspise på bare pasta/ris/potet og/eller grønnsaker.
Måltid hos oss har alltid vært positivt ladet, og da en slektning som var av den småspiste, melkedrikkende typen barn var hos oss, så var det ikke mange måltidene før han fant ut at om han ville ha mat, så måtte han spise. Og mengden mat han spiste hos oss var tilnærmet normal da drikkingen mellom måltidene ble begrenset.
I dag lever vi alle lavkarbo, selv om jeg fremdeles koker litt ris/pasta eller potet til middagen. Gjengen min velger sin andel av kjøtt/fisk, forsyner seg godt av grønnsaker og tar kanskje 2-3 ss ris eller ei lita potet inntil. Grønnsaker er det alltid rikelig av, men de andre tingene er det altså begrenset av. Jeg har ikke økonomi til at vi skal fråtse i kjøtt/fisk, + det er etter mitt syn ikke sunt med altfor mye proteiner i kosten. Vi ligger mellom 80 og 130 gram protein pr snute daglig (den tyngste i familien veier 68 kilo).
Når det gjelder havregrøt så kan jeg ikke for min arme sjel oppfatte den som farlig på noen måte, om man ikke MÅ begrense karbene slik at karbene i grøten vipper karbene for høyt.
Friske aktive barn i vekst tåler etter mitt syn havregrøt helt greitt. Og man trenger jo ikke servere dem en hel gryte......
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
