Vil bare fortelle min historie fra de siste 5 årene. Den kan være greit å få med seg for de som begynner å nærme seg målet. Jeg begynte med lavkarbo i januar 2009. Da hadde jeg en BMI på 30,5, og var dermed offisielt "feit". I løpet av 5 måneder gikk jeg ned rundt 30 kg og endte opp med en BMI på 22. I løpet av denne perioden leste jeg meg opp på alt som finnes av litteratur, og var veldig aktiv både på forumet og i omgangskretsen. Jeg tør påstå at jeg etthervert lærte meg mer om ernæring enn de fleste. Jeg vet altså hva som skal til.
Mange sier at lavkarbo er en livsstil. Og det er det! Jeg var overbevist om at dette kom jeg til å fortsette med resten av livet. Men problemet oppstår når du ikke lenger har noe mål å forholde deg til, når fristelsene omringer deg på alle kanter, og du ikke lenger har noe godt argument for å la være. Alle vet jo at du ikke blir overvektig av en enkelt utskeielse.. For min del startet utskeielsen sommeren 2011. Og har pågått siden. Ulykken var en 4 ukers ferie hvor vi bodde vegg i vegg med et bakeri. Oh yes :)... Vi tok et bevisst valg om at denne måneden, da gir vi blanke, og kjøper ferskt brød til frokost hver dag. Lykke! Det er utrolig hvor dårlige vaner man kan klare å opparbeide seg på en måned. For når man først har kapitulert for brød er ikke veien så fryktelig lang til soft-is og pasta. If you're off low carb, you're off, ikke sant? Det sluttet ikke den sommeren. Det sluttet faktisk ikke før julen i år, hvor jeg for første gang på nesten 2 år gikk på vekten og fant ut at jeg hadde gått opp 15 kilo fra laveste notering, og 10 kilo over det som var målet den gangen. Men vi har ikke levd spesielt usunt. Halvkarbo er vel ganske dekkende. Og 7-800 gram vektoppgang per måned merkes knapt når du er normalvektig. Inntil du en dag ser selv i speilet, og innser at både "kula" og dobbelthaka er tilbake. Trist som faen! - som en mindre begavet forfatter en gang sa.
Heldigvis klarte jeg denne gangen å stoppe i tide. Godt hjulpet av en særdeles lite samarbeidsvillig garderobe som stadig ga hint om svunne tider. Så nå er jeg tilbake i gamet. 5 kilo ned siden nyttår. Veier mat og står i. Men så utrolig unødvendig; å gi de som snakker om jojo-slanking fullstendig rett! Vi vet jo hva som skal til, så hvorfor ikke bare fortsette med det, selv etter at målet er nådd? Lavkarbo fungerer fantastisk, halvkarbo gjør det ikke! Tro meg. Jeg har prøvd..
En ting jeg har vært veldig bevisst på helt siden jeg startet på lavkarbo er at, etter at målvekten er nådd, klarer kun 10% å holde seg til den vekten i over et år. Det er med andre ord ikke uvanlig å gå ned i vekt - det som er uvanlig er å holde kiloene unna. Det er urettferdig at vi som har vært overvektige skal være så veldig mye mer predisponert for å gå opp igjen enn andre folk, men det har jeg bare funnet meg i. Så får folk synes jeg er rar når jeg snakker om hva jeg kan og ikke kan spise, tross at jeg nå er som normalvektig å regne. Jeg vil ikke være en del av den statistikken.
Det er i alle fall en tankerekke som har hjulpet meg stort i denne prosessen, så kanskje motiverer den flere her. :)
Takk, Langaard! Tror det skal gå greit. Moralen er at karbohydrater er som alkohol. Tåler man det ikke, så funker det dårlig med forsiktig måtehold. Det er enten eller. Det paradoksale er at jeg hadde begynt å skrive en bok om lavkarbo som jeg hadde tenkt å legge ut gratis på nett som motvekt til "pillepusherne" og andre som lopper folk for penger. Hadde nesten 200 sider ferdigskrevet, men føler vel at troverdigheten ikke er helt på topp her jeg sitter med dobbelthake og hengemage :)
Ziltoidia: Du har så rett. Trodde aldri jeg kom til å ramle utpå igjen. Jeg var så hardcore low carb som det var mulig å bli.
Det du skriver stemmer uansett om du nærmer deg målet eller bare har kommet igang. Og jeg er så enig! "Bare en liten baguett sammen med kjæresten er jo kos!" blir fort til "æsj, vi bestiller en pizza, orker ikke å lage middag i dag." HÆ??!!! Ærlig talt... Men bemerkelsesverdig hvor fort det går!
Uansett, det beste er jo å stoppe i tide. Man trenger ikke å være som Sisyfos, og la stenen trille helt til bunnen av fjellet, man kan stoppe den på halvveien. Lykke til!!! :D
På en måte er det takknemlig at jeg trengte 3 år på å gå ned mine trettinoe kilo. :cool:
Det har jo blitt en livsstil mens jeg har sett en annen vei og vært opptatt med annet. Etter såpass lang tid - og så mange anledninger til å bekrefte at et godt kosthold gjør en kronisk sykdom litt lettere å bære - så kan jeg jo med hånda på hjertet si at jeg spiser det som gjør meg godt. Jeg er også veldig bevisst statistikken for varig vekttap.
Jeg leste en artikkel om dette i KK, trur jeg det var. Det er sånn att det finnes to typer motivasjon, til- og fra- moticasjon. Fra motivasjon er enkelt, du veier for mye, klær passer dårlig, ting er ubehagelig, etcetc. Så man begynner å slanke seg. Du tar av ett par kg, kanskje alle kiloene du vil ta av deg! Du passer i klærene igjen, ting er ikke ubehagelig! Så du feirer med en liten sjokolade, kanskje en skive med brunost? mm! Ett stykke kake? Ja, hvorfor ikke! Så vips! Kiloene er tilbake. Fordi du mangler Til-motviasjon. Det kan være att du skal passe inn i bunaden til 17. Mai, att du skal bruke pengene du sparer på sjokolade på en fin kjole i en ny, passende størelse. etc.
Jeg måtte en stund tilbake revurdere målene mine, som var "Være sprek og sunn", så ble jeg sprek og sunn... Men ikke helt fornøyd. Nå er målene annerledes, klare alle kravene til befalskole opptak, være en strls 36, etcetc. Det å være sunn har blitt en livvstil, man må legge vekk gamle vaner. Før ville jeg kose meg med en sjokolade, kanskje en hel plate! en pizza, HELT alene! Og masse god Øl. Nå er det kanskje litt eksklusiv ost, en god biff og ett glass rødvin. Istedetfor å sette meg forran TVen og glane med hånda nedi chips posen, går jeg meg en tur.
Man må rett og slett "late som" man er den tynne, friske, sunne personen man vil være, å vips! Så blir det en vane!
Jeg ønsker deg lykke til med å finne ut av livet som ferdig slanket!
Selv har jeg en litt annen erfaring. Jeg brukte svært lang tid, mange år på å gå ned mine 20 kg. Og enda har jeg 5-6 kg igjen før jeg er nede i normal BMI.
Jeg har aldri levd hard core lavkarbo,som du skriver. Ble dårlig av å være i ketose, så i mitt kosthold har det stort sett vært rom for litt sjokolade, brød og frukt.
Og slik har jeg levd siden 2007. Jeg pleier å si at jeg aldri sprekker, for det har ingen betydning at jeg smakte noen smil etter jobb i dag. Jeg trenger ikke kaste meg over sjokolade den neste måneden på grunn av det.
Noe annet er at min hovedmotivasjon for å begynne med lavkarbo var at jeg var veldig syk på grunn av PCOS, og spiste meg frisk på lavkarbo. Jeg er selvfølgelig glad for at jeg er en størrelse 38-40 i dag i stedet for 46, men det var faktisk underordnet det å bli frisk.
Om jeg nå begynner med det gamle kostholdet, blir jeg syk igjen. En måned med høykarbo hadde ikke kroppen min tålt, jeg hadde ikke klart å holde meg våken tror jeg!
Så vi har nok alle ulike historier og erfaringer med dette;) og jeg er i grunnen ganske fornøyd med min erfaring og at jeg klarer å holde meg til et kosthold på ca 50 gram karbohydrater og fortsatt være frisk.
JAAA nettopp. :D Da jeg gikk ned i vekt så var målet å nå 75 kg til vi skulle i konfirmasjon i mai. Vekten viste 77 kg og jeg var kjempe fornøyd. Spiste godt i konfirmasjonene vi var i og levde sånn delvis lavkarbo etter det. Tillot meg kun noe ekstra i helgene osv for jeg skulle jo litt mer ned. Fikk et plutselig dødsfall i familien, og siden jeg hadde nådd målet mitt så trengte jeg ikke streve lenger. Det ble unntakstilstand en stund i familien og det var ikke tid for å planlegge mat. Det spilte ingen rolle tenkte jeg for at jeg var jo kommet så langt ned. De fem siste kunne jeg jo ta en annen gang. Selv om jeg til tider spiste litt lavkarboisk så hadde jeg ikke motivasjon nok til å tenke noe mer enn det. I julen også så tenkte jeg at pytt... jeg klarte jo å komme meg nesten ned til det endelige målet mitt.
Ja for å gjøre en lang historie kort så står jeg her da, har 20 kg jeg må ha bort. Var nesten 30 rundt 1 januar. Sikkert en del vann for nå har jeg nøyaktig 20 igjen. Det eneste som drar meg nå faktisk er at sommeren er her snart og jeg har mange års erfaring med å kle godt på meg i sola. Jeg orker ikke tanken på det enda en gang. Jeg vil føle meg fri. Ikke pakke meg ned for magen henger ut og rompa ser ut som et gresskar. Så det har jeg begynt å tenke på nå og faktisk innse at hvis jeg ikke snur nå og henter meg inn igjen så vil det bli en fæl sommer.
Så nå har jeg et mål, et bevisst mål. Om å gå ned mest mulig frem til sommeren. Slik at jeg slipper å frykte varmen :p
Men hva gjør jeg når jeg endelig har kommet meg ned der jeg vil være igjen nei det tør jeg ikke tenke på. :(
Har du gått ned 10 kg på en måned??? Wow, det må jeg si! Jeg har maks gått ned to kg på en måned, uansett hvor mye jeg trener eller hvor bra jeg spiser. Må være en fantastisk god følelse!
Ja ca 8 kg tyngre var jeg. Men sikkert mest vann så jeg skal ikke skryte på meg noe. Sliter litt med søtsug men har roet seg nå så jeg tror jeg skal komme meg videre nedover.
Jeg veide 77 kg. Gikk opp til 105 og nå viser vekta 97 kg :rolleyes:.
Så det straffer seg å kaste fokuset over på andre ting enn lavkarbo. Men jeg står for det jeg gjør. Shit happens hehe. Neida det er utrolig frustrerende men må bare se fremover.:)
Med din kunnskap og formidlingsevne er en slik bok en særdeles god idé. Legg bare til et kapittel til slutt hvor du forteller historien om hva som gikk galt og hvorfor. (Og forhåpentligvis hvordan du klarte å komme back on track.) I min verden ville en slik ærlighet styrke troverdigheten!
Jeg ser på det som en like viktig del av prosessen som det å gå ned. Jeg har gått ned sååå mange ganger, så det kan jeg. Det jeg sliter med er å vedlikeholde. Er så utrolig skummel periode... Og den er jeg i nå. Jeg har tenkt og tenkt og jobbet meg framover og håper jeg har kontroll denne gangen:rolleyes:
Jeg også!
Og det er alt for få bøker om det å feile på tross av kunnskap og erfaringer. Eller ukebladartikler for den saks skyld. Hvor mange av de fantastiske slankehistoriene man leser varer? Hva med kjendisene som skryter av nedgang for så å gå opp igjen? Da blir det stille.... Jeg vil vite mer om det jeg! For som ts sier, men føler seg ikke troverdig med mage og dobbelthake når man prøver å fortelle om de fantastiske fordelene med lavkarbo. :o
Ja det å vedlikeholde er vanskelig. Men jeg lurte meg selv litt egentlig også jeg. Hadde full kontroll og kjempestolt over å nådd målet, og tenkte at nå kan jeg smake litt på andre ting. Men jeg hentet meg ikke inn igjen for jeg trodde ikke det utgjorde så mye akkurat der og da.
Men nå vet jeg mer, nå har jeg blitt klokere på det område også. :D
Beklager at jeg har vært veldig lite aktiv på forumet i det siste. Men jeg har i det minste gjort meg noen gode erfaringer om runde to på lavkarbo. Jeg er nå mer eller mindre i mål, og er godt innenfor normalvekt, i hvert fall hva angår BMI.
Den viktigste erfaringen er kanskje at kunnskap kan være din verste fiende :) Når du kjenner alle triksene i boka, er det fristende å spise masse ost, nøtter, fett kjøtt og andre ting som ikke gir et pling på lavkarboradaren, men som selvsagt løfter kaloriinnholdet over det som er realistisk hvis man ønsker å gå ned i vekt.
Det er helt nødvendig å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Lavkarbo er en fantastisk og behagelig måte å gå ned i vekt på, men det gjør seg ikke selv. Du MÅ ha et kaloriunderskudd i tillegg. Det er enklere på lavkarbo, men på ingen måte gratis. Du må faktisk ofre litt og ha en viss grad av selvbeherskelse. Sorry, men slik er det bare :)
Merk: Jeg sier ikke at dette er like enkelt for alle. Det siste jeg ønsker er å dømme noen som lever lavkarbo, men fortsatt ikke går ned i vekt. Hormonelle forskjeller gir veldig store utslag. Om ikke annet, så lever man i hvert fall sunt mens man finner ut av ting. Jeg tror alt er mulig for alle, men at noen må kjempe uendelig mye mer. Urettferdig, men slik er det. Det at det er lett for meg betyr ikke at det er lett for andre. Håper å kunne utdype dette ved en senere anledning.
Det er jo dette som er så vanskelig. Jeg er sikkert verdensmester i jo-jo slanking. Jeg har nok gått ned (og opp igjen) godt over 100 kg i årenes løp.
Nå har jeg gått lei...
Har strevd med vekta hele livet uten å lykkes, og vegrer meg veldig for å sette igang igjen. Få nok en skuffelse, nok et nederlag.
Jeg var faktisk ikke særlig tjukk da jeg startet denne spiralen for mange år siden, og jeg tror at OM jeg aldri hadde begynt å slanke meg så ville jeg ikke vært sykelig overvektig i dag. Sansynligvis ville jeg ikke vært særlig mer overvektig en dengangen.
Dere som er/har tenåringer. Ikke fokuser så mye på de få ekstrakiloene mange har i den alderen.Tenk heller mosjon og mat med riktig inhold for en kropp i vekst. En kropp som slankes søker alltid å komme opp til høyeste vekten igjen, og så er spiralen i gang.
Jeg har tro på lavkarbo som et kosthold for helsens skyld, men som diett er det like skummelt som alle andre dietter med mindre du har stålkontroll på deg selv.
Det har ikke jeg...
Wow, for noen flotte fortellinger! Er enig med sistekvinne her. Noen få kilo som tenåring hva er vel det? Det som lett gir ti kilo ekstra er godteri i mangel på skikkelig mat (f.eks mest brødmat + godteri) og mye alkohol. Om man har behov for å spise mer enn man trenger har man vel strengt tatt et følelsesmessig problem først og fremst, med et vektproblem som konsekvens? Noen drukner sine sorger i alkohol, noen dekker over sin sorg med mat, begraver seg selv. Mange bruker sikkert begge deler. Å ha sorg er ikke helt godtatt å ha i lang tid men det tar lang tid å komme over et tap av en man har kjær og nær. Jeg tror at siden det forventes at man skal være glad og produktiv få måneder etter et tap blir det vanskelig å heles og så blir man stressa av kravet man umulig kan innfri, og spiser, og spiser. Det er ikke akkurat min erfaring men jeg tipper det kan være slik.
Jeg synes at et kapittel om "etterpå" og eventuelle farer og feller passer perfekt inn i en bok om lavkarbo. Når bare 10 % klarer å holde vekten nede, vil det si at veldig, veldig mange kunne hatt bruk for et slikt kapittel. Ikke minst for å vite at dette er en vanlig ting, og ikke et tegn på at man "ikke får til". Da slipper man å tenke "hvorfor gidde gå ned, når alt bare kommer på igjen så fort jeg er ferdig". Jeg tror at mange, meg selv inkludert, ikke automatisk kommer frem til at man skal leve på lavkarbo resten av livet, men at det er noe som bruker tid på å sige inn. Med et slikt kapittel, der man leser om en person som kan, kunne og klarte å gå ned i vekt, likevel gikk opp igjen "etterpå", vil dette i alle fall for meg være lettere å akseptere.
men det er vel ikke vanskelig å forstå at om man ble overvektig av mye karbo og dermed også lett for mange kalorier at man legger på seg om man går tilbake til det gamle kostholdet? ??
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
