Kjenner en stor klump i magen, og et hjerte som gråter for min kjære sønn på 17 1/2 år.
Han har et rusproblem, og vil ikke innse at han trenger hjelp for det. Han tror selv at han har full kontroll, og kan slutte når han vil. Å snakke med han er som å snakke til veggen når det gjelder dette.
Han fikk diagnosen ADHD (uten den hyperaktive delen) da han var 13 år. Han har alltid vært på sin egen måte og sett endel ting annerledes enn oss andre. Han hadde endel problemer med å innrette seg på skolen, men var en gjennomsnittselev faglig. Strevde mye med konsentrasjonen, forhold til lærere og medelever. Hadde mange venner, men lett for å bli litt konflikter. Pga at han var faglig ganske flink mente lærerne at det ikke sto på evnene, men viljen. Jeg tok selv kontakt med fastlege og fikk henvisning til bup hvor han fikk diagnosen.
Fom 8 klasse har det bare forverret seg. Mye problemer på ungdomsskolen med lite skolegang. Har hatt et veldig problem med å komme seg på skolen, ikke ville gjort lekser osv. Vi har hatt ansvarsgruppe for han hele tiden, og en fantastisk rektor som gjorde alt han kunne for å tilrettelegge for at min sønn skulle få en best mulig skolegang og et tilbud som passet han. Min sønn var veldig fornøyd med tilbudet, men klarte aldri å følge det opp. Han syns det var mer behagelig å ligge under dyna, og han hadde nok også et stort problem med å komme seg opp, og et enda større problem med å sove. Vi har forsøkt med melatonin og circadin. I fjor sommer fikk han diagnosen, forskjøvet søvnrytme syndrom. En periode da han gikk i 9 klasse hadde vi faktisk hjemmesykepleien til å komme om morgenen for å hjelpe å få han opp, men de trakk seg ut da de ikke hadde ressurser. Ikke hjalp det heller at de kom.
Da han gikk i 10 klasse ble det ennå at hakke verre. Det ble festing og alkohol, og han ga helt blaffen. Som mor ble jeg helt utslitt, og fikk ansvarsgruppa til å søke barnevernet og å få mst. Dette er et program som kort fortalt går på regler, konsekvenser og belønninger. Det programmet fulgte vi i 6 måneder, og når det gjaldt skolegang så ble det ikke noe bedre. MST mente de aldri hadde vært borti en så sta ungdom før.
Han så veldig fram til å begynne på vgs. Så for seg at han nå skulle få en ny start, men på tross av veldig god oppfølging hjemmefra, fantastiske lærere og rådgiver gikk det ikke. Etter en stund begynte han og jobbe litt, men mistet jobben etter en stund.
I høst startet han nok engang på vgs, men droppet ut etter ca 1 måned. Han gjør ingenting for tiden. Vil ikke ha oppfølging via NAV eller andre. Han har gått med på å snakke med en psykolog, og der har han nå vært en gang.
Han har begynt å ruse seg på hasj og har innrømmet for meg at han har prøvd amfetamin. Kameraten han tok dette sammen med havnet på sykehuset i to dager, og min sønn oppsøkte heldigvis lege da han følte seg så dårlig. Det ble tatt EKG og han hadde en kjempehøy puls. Han fikk dødsangst og turde ikke være alene. På tross av disse opplevelsene fortsetter han med rus.
Han har nå innrømmet for barnevernet at han har ruset seg siden 8 klasse, og at han har ingen planer foreløpig om å slutte med det. Han innrømmer å ha prøvd amfetamin, diverse piller, LSD, hasj osv.
Min sønn er egentlig en fantastisk fin gutt, men han ser bare ikke sitt eget beste. Han er skikkelig flott å se på og har et sjarmerende vesen. Andre mennesker bemerker hvor høflig han er. Han er utrolig ærlig, og unnlater heller å svare enn å fortelle løgn. Han kan bli forbanna på meg og stefaren sin, og vi har hatt perioder der han gjør stikk motsatt av hva jeg sier, og driter fullstendig i regler og konsekvenser, men neste øyeblikk klemmer han på meg og sier han er så glad i meg.
Jeg føler meg så maktesløs og så redd for hvordan dette skal ende og hvordan framtida skal bli for min kjære gutt.
Er det andre som har opplevd noe lignende eller har gode råd å komme med, så vil jeg være takknemlig for det.
Dette blir kanskje brutalt og kanskje burde jeg heller holde kjeft, men det hjelper ingen!
Du har under 6 måneder på deg til å få tatt tak i dette!
Etter det er han 18 år og du har ikke sjans! Du vil være totalt uten innflytelse på hjelpen han evnt kan få!
Sorry, men det er den brutale sannheten!:nedfor:
Utrolig trist å lese dette akkurat i dag. Sa nettopp til min datter at det i dag er et år siden tanten hennes, min halvsøster, døde! Verdens vakreste lillesøster, smarte, nydlige, herligste Hege valgte å ta sitt liv etter nesten 20 år med narkotikamisbruk!
Å lese din beskrivelse av han, var som å lese om henne. Flott, ærlig, høflig, oppmerksom:love:, men med sin helt egne oppfatning av verden og lover og regler!:p
Min søster ble pakket inn i bomull og fikk alle tilbud i verden, men det hjalp ikke et dugg! Det kom alt for sent! Hun var godt over 20 år og allerede mamma til ei lita snuppe da hun til slutt ble tilbudt opphold på avrusning. Det første av mange, mange tilbud hun bare kunne droppe eller hoppe ut av fordi hun var over 18 år og kunne komme og gå som hun ville! Hun gikk på metadon i 6 år og fikk all den hjelpen landets rikeste kommune hadde å tilby, uten at det hjalp henne det grann!
Så mitt råd til deg er å hoppe i det og finne behandling/hjelp til han ASAP!
Massevis av varme klemmer og gode ønsker for deg og sønnen i tiden fremover!:klem:
Jeg ser deg og dine problemer og bekymringer, jeg har stått i dine sko og har fortsatt litt av føttene oppi skoa.
Ba om hjelp fra BV fra han var 13 han er i dag 22, fikk det BV kaller hjelp, men alt ble egentlig bare verre...
Skriv en pm om du føler for det..
Huff.. Føler med deg.. Har selv en samboer som er rusmisbruker. Han startet også rundt samme alderen som sønnen din, holdt på i 10 år, sluttet i mange år og begynte igjen i sommer.. Samme greiene. Amfetamin. Han skal nå legges inn for avrusning og behandling, noe han har satt i gang selv. Det jeg har lært, som jeg vel også visste fra før av, er at man ikke kan hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. Det er vanskelig nok å hjelpe noen som faktisk vil ha hjelp..
Min eldste bror drev å ruste seg mye når han var i tyveårene(jeg vet ikke om han har holdt på lenger, jeg var for ung til at jeg fikk vite noe om det når det gikk på som verst).
Det tok veldig tungt på mamma og pappa, men spesielt mamma.
Jeg vet ikke hva de gjorde for å ordne hjelp, eller om de gjorde noe i det hele tatt, siden han var over 18.
Han var ganske ille ute med diverse narkotika, men heldigvis fikk han hjelp, så NOE håp vil jeg tro det finnes for folk uansett.
Men som nevnt tidligere så må man jo også VILLE ta imot dette!
Han er nå heldigvis rusfri, har gått masse til psykolog, men har sagt selv at han vet han er rusmisbruker og at det på en måte er en "del av han".
Veldig glad han kom ut av det og håper virkelig sønnen din gjør det også.
Han er over 15 og har medbestemmelses rett... En tvangs innleggelse er rett og slett ikke mulig å få til så sant han ikke er til fare for seg selv eller andre..
Alt dette har jeg vært igjennom. Barnevernet kommer ikke til å gjøre noe som gutten ikke vil.. Det kommer nemlig under tvangsparagrafen. Man er rett å slett rådløs og hjelpes løs. Om gutten ikke vil spille på parti så er det ingen ting som kan gjøres...
Jeg har en pode som er av samme type bare at han ruser seg på data. Han går på ritalin grunnet add, men han har også søvnproblemer på samme vis som poden din har. Så takk for at du nevnte denne diagnosen på forskjøvet søvndyndrome! Jeg skal ta det opp med bup i neste uke.
Og som Wenche sier så kan man ikke gjøre så mye til eller fra når ungene er over 15 år. Da skal de høres og det skal legges stor vekt på det de sier.
Jeg har ikke prøvd mst på min pode, men for mange år siden prøvde pmt uten at det hjalp noe særlig.
Jeg håper så inderlig at du får hjelp til å finne en løsning på dette som også poden din vil være med på. :klem: Føler med deg.....
Det er så ubeskrivelig vondt når det er noe med ungene våre. Hjertet mitt blør for deg. Jeg vil skrive noe her som du kanskje ikke vil like, men som du kanskje bør tenke igjennom likevel.
Du skriver at han tror han har full kontroll og kan slutte når han selv vil. Hvis han er avhengig av rusmidlene så må han ha hjelp raskt. Men hvis han ikke er avhengig og selv har kontroll, så har du faktisk lov å stille krav til ham. Da tenker jeg at du må kreve at han må slutte med rusmidler hvis han skal få lov til å bo hjemme.
Et barn under 18 år som ruser seg, har atferdsvansker og er barnevernet sitt ansvar. MST er et veldig godt program. Hvis det ikke fungerte, er han fremdeles barnevernet sitt ansvar. Hvis det å bo hjemme med oppfølging fra MST er for svake rammer for din sønn, så er det barnevernsistitusjon som er det neste omsorgsnivået.
Hvis din sønn ønsker å bo hjemme, så må han samarbeide. Som Kitt sier har du bare 1/2 år igjen å intervenere på. Dersom han kommer inn under barnevernet sin omsorg før han blir 18 år, kan de følge ham til han blir 23 år.
Hvis du lar ham få lov til å bo hjemme og fortsette som før, så kommer 18-årsdagen veldig fort. Da er det ikke lenger noe barnevern å få help fra. Rusinstitusjon vil heller ikke være aktuell hvis han ikke selv er motivert for hjelp.
Jeg er helt enig med Kitt. Du må intervenere og du har liten tid.
Du beskriver at han er usedvanlig sta. Det betyr kanskje at han har en styrke i seg som kan bli en viktig ressurs for ham når han begynner å samarbeide.
Tusen takk for mange svar og gode råd. Det betyr enormt mye for meg at an.re vil komme med sine synspunkter, og bruke av tiden sin på å svare meg.
Da vi hadde mst og så at det ikke fungerte, prøvde jeg å få barnevernet med på at han rett og slett skulle flytte til en fosterfamilie for å komme bort fra miljøet han går i. Dette feide de bare bort på selv om fosterfamilien var villig til å ta imot ha. De mente at vi voksne var såpass ressurssterke og ville klare ut i dette selv. Det var ikke lett for meg å ønske at han skulle flytte, og enda verre da barnevernet bare avfeide det.
Nå er barnevernet veldig bekymret for situasjonen, men jeg har fått beskjed om at dersom min sønn ikke samtykker til avrusning kan de ikke gjøre noe annet enn å få en person som jobber innen rusomsorg i kommunen til å ha samtaler med min sønn. Dette er også bare dersom han samtykker. De har sagt klart ifra om den eneste måten de kan "tvangsflytte" han på er dersom de fremmer sak for fylkesnemda om omsorgsovertakelse. Dette vil de ikke gjøre siden han er så gammel.
Gutten min har heldigvis gitt barnevernet lov til å informere psykologen han har begynt hos, informasjon om situasjonen.
Her sitter altså jeg og er bare så sliten, og så fortvila over situasjonen. Jeg vil så gjerne gjøre noe for at det skal gå bra, men føler meg ganske så hjelpeløs.
Det er ett liv med hjerte i halsen og galoperende hjerte hver gang telefonen ringer.
Hvor langt har han kommet ? tar han stoff med hjem og gjemmer det, finner du bruker utstyr på rommet?
Min sønn har også add. Han har prøvd både ritalin, conserta og equasym, men vil ikke gå på noe av dette (merkelig nok siden han i senere tid har ruset seg bla på ritalin han har fått av andre). Da han gikk på medisiner så mistet han matlysten og hadde mye vondt i magen. Han er over 1.90 høy og veier max 70 kg. Han sa også at han ikke hadde det bra inni seg da han gikk på medisiner, og at han følte seg fremmed i seg selv.
Dersom du søker på nettet ang. forskjøvet søvnrytmesyndrom, så finner du ganske mye informasjon om dette på nettet. Ingen har noen gang nevnt det for meg, men fant en gang litt info i medlemsbladet fra ADHD Norge.
Behandlingen er faste rutiner, circadin eller melatoning og lysterapi.
Jeg forstår at du er kjempefortvilet. Det er nok på mange måter greit for barnevernet at han er hjemme hos dere. Barnevernet har få plasser og det er billigst at han blir hjemme.
Jussen her er litt vanskelig, men barnevernet har mer ansvar her enn de formidler til deg. Hvis barnevernet overtar omsorgen, så må de finne en institusjonsplass. De trenger ikke fremme sak for fylkesnemda hvis dere sier fra dere omsorgen frivillig. Jeg tror jeg vil anbefale dere å kontakte og få hjelp hos en advokat.
Det er jammen ikke rart at du føler deg hjelpeløs og sliten. Det er viktig at du får den støtten som du trenger i denne situasjonen. Jeg vet ikke hvordan det er der du bor, men de fleste byene har pårørendesenter som kan gi råd og støtte. :klem:
Fikk beskjed av barnevernet at de måtte fremme sak for Fylkesnemda dersom min sønn ikke gikk med på frivillig plassering. Det hjalp ikke om bare jeg samtykket. I neste setning sa de at de ikke ville gjøre det siden han var for "gammel".
Ja, det er noe som ikke stemmer her. Men barnevernet har altså respekt for advokater. Kanskje har dere rett på fri rettshjelp? Du kan jo spørre advokaten hvilket ansvar barnevernet har hvis dere nekter ham å bo hjemme og sier fra dere omsorgen. Jeg vet at det er blitt gjort før.
Det er ganske provoserende at de ikke vil hjelpe en på 17 1/2 år fordi han er for gammel. Han er faktisk et barn ennå. De bør jo heller tenke at nå har de mulighet i 1/2 år til å snu situasjonen.
Hvis de hadde hjulpet dere med å sette hardt mot hardt og tilbydt en institusjonsplass, så er det jo en sjanse for at det er det som skal til for at han vil underkaste seg reglene hjemme.
Uansett. Jeg håper du har et støttende nettverk. Det trengs når man skal sloss for å få hjelp fra hjelpeapparatet.
Jeg har fulgt en lignende historie på noe avstand, i perifer familie. Problemet eskalerte etter samlivsbrudd mellom foreldrene, og en far som begynte å oppføre seg som en femtenåring. :rolleyes:
Gutten var da 19 og i utgangspunktet på vei ut av alderen hvor man kunne påvirke, som nevnt over. Droppet ut av VGs, festet uka gjennom med dårlige venner osv.
Løsningen ble folkehøyskole. De fant noe han virkelig interesserte seg for, og sendte han så langt bort fra alle venner som mulig. Og det fungerte :ja:
Han fikk ikke komme hjem første halvåret, familien besøkte ham. Han måtte også skifte mobilnr før han dro for å minske faren for at de dårlige vennene tok kontakt.
Han fikk nye venner, kjæreste, bestemte seg for å gå der et ekstra år og holder nå på å skaffe seg generell studiekompetanse for å kunne studere internasjonal politikk!
Som mora sa, hun grein hver gang de dro fra han, for det var beinhardt å sende han bort fra alt han kjente, men det fantes ingen annen løsning.
Jeg reagerte litt på noe i første innlegget, at han droppet ut av skolen bl.a fordi det var for behagelig under dyna. Allerede der glapp han ut av hendene dine. Det er foreldrenes ansvar å sette hardt mot hardt i slike situasjoner. Jeg har hatt kollegaer som har fått avtale om redusert arbeidstid pga nettopp slike ting, for at det ikke skulle skli ut. Og du må nok være forberedt på at du sannsynligvis må jobbe redusert eller sykmelde deg for å klare det du står forran. Men du har ikke noe valg. Ja, jeg er brutal, men jeg har også sett mange flere historier på dette enn den jeg beskrev over....
jeg har vokst opp like ved to store institusjoner for ungdom på skråplanet. Få plasser var det mer dop enn der.... Selv de ansatte dopet seg (for å takle jobben, og fordi dopet fløt). Så det er siste plassen jeg ville sendt noen med rusproblemer!
Carisma er inne på noe viktig her. Det må noe inn i livet han som blir mer viktig enn rusen, ett eller annet som interesserer han så mye at det får hovedfokus.
Du står i en forferdelig situasjon og fortjener mange store klemmer. :klem:
Jeg har også vært inne på det med folkehøyskole, men dette er jo kun dersom han er villig til det sjøl. Kan ikke bære han inn å en folkehøyskole.
Et lite lys i tunnellen er at han faktisk var oppe på vgs hvor vi bor, og har fått hjelp av rådgiver til å søke om skoleplass i en annen kommune til høsten. Rådgiver har hjulpet han med å søke fylkeskommunen om kjøp av skoleplass. Planen er at han skal bo sammen med en kamerat som er et par år eldre. Han studerer på denne plassen i dag, og er en veldig god kamerat av min sønn. Han er totalt imot rus, selv tobakk. Han tar seg nok en fest av og til, men er ellers en flott gutt med sunne interesser.
Håper virkelig at dette kan lykkes.
Når det gjelder å komme seg opp om morgenen så lurer jeg på hvordan jeg skulle kunne gjort det annerledes. Jeg har prøvd det meste, til og med en bøtte med vann. Som jeg skrev i første innlegget så hadde jeg hjemmesykepleien om morgenen for å få han opp. Rektor stilte opp her flere morgener, men ingenting nyttet. Du kan ikke klare å dra en gutt på hans alder (og lengde) opp etter håret. Prøv den som vil!!!
Og Carisma, veldig enig med deg ang. institusjon. Alle, tom barnevernet sier at det er en opplæringsplass hvor nye ruskontakter blir knyttet og alt dreier seg om rus.
Joda, det var mer eller mindre det de jeg kjenner gjorde :D
Det var ikke noe vil du det?, det var du skal bort fra det du gjør nå, dette eller dette er valget ditt! (det andre valget var forøvrig å jobbe på fiskebåt, noe han hadde gjort i ferier tidligere og de hadde god erfaring med). Han fikk velge linje, men ikke helt fritt for å si det sånn.
Og ang å få opp unggutter om morgenen... Jeg har en yngre bror. Han var skolelei og hoppet ikke akkurat ut av køya han heller. Men å bli fratatt ting som var viktige, som frihet, mopeden osv fikk han raskt på bedre tanker. :rolleyes:
Lærte han hvertfall at handlinger fikk konsekvenser.
Forresten sitter jeg nå å ser en overraskende bra film på nrk3 laget av russel Brand om å kutte ut narkotika etter ti år som avhengig. Kanskje noe å vise ham?
Skjønner hva du mener Carisma, og vi har faktisk prøvd det da vi hadde MST.
Ingen penger, ikke kjøring eller henting, ikke tilgang til data, ikke mobil osv.
Resultatet var gjeld til kompiser, tyvkobling på nettet, kom ikke hjem, veldig dårlig stemning hjemme og i det hele tatt enda vanskelig å få til et samarbeid.
I dag er ikke situasjonen ang skole osv bedre, men vi kan iallefall kommunisere, og ha et tålig greit hjemmemiljø. Vi snakker mye mer sammen, og han åpner seg mer og forteller hvordan han har det.
Når barnet er mer enn 15 år kan du ikke lenger bruke tvang, men er helt avhengig av et tålig samarbeid for i det hele tatt å få barnet med på noen tiltak. Han måtte feks samtykke til at vi hadde MST. Hadde han ikke skrevet under på det, så hadde vi heller ikke fått det.
Jeg kjenner til en som ble rusfri blant annet med hjelp av folkehøgskole. Hun endte opp langt innen i femundsskogene på hundekjøringingslinje (mener jeg det var). (Men jeg vet ikke hva som skjedde før, hvilke ting foreldrene gjennomgikk før hun dro dit... Såvidt jeg forsto var det iallfall noe de var enige om å prøve.)
Nå har jenta en lærlingeplass hos en større, og velkjent restaurant som konditor. (Hun er knallflink!) Og jeg har inntrykk fra mora at det har ordnet seg helt.
Har sett mange venner gå igjennom det samme som sønnen din i oppveksten. De fleste kom ut på den andre siden, etter en stund, heldigvis.
Å komme helt bort fra det vante miljøet sitt og få en slags nullstilling er veldig lurt! Folkehøgskole, og gjerne en litt barsk linje, kan være kjempefint! Men vær aktiv med å finne skoler og linjer, ikke forvent masse engasjement fra ham. Og når dere har funnet et par alternativer kan han velge mellom dem. Ungdom prøver å slite seg bort fra disiplin, og foreldre tror ofte de gjør rett i å slippe tøylene litt. Min erfaring er at ungdom i den alderen trenger mer kustus enn yngre barn, men de må få ansvar i tillegg.
Stoor klem til deg! Det blir en tøff kamp, du vil føle deg håpløs og rådvill..men gi ikke opp, for sammen klarer dere det.
For det første: vær streng. Si i fra om at hvis han fortsetter med å ruse seg, er han ikke velkommen hjem. Man kan ikke begynne å klatre oppover, før man føler at man har møtt bunnen. Sånn var det for meg ihvertfall, og selv om alle er forskjellige, så er det kanskje verdt et forsøk?
Ev. får du ta han med på tur til Mumbai eller New Delhi, besøke slummen, hiv/aids-sentre og skoler for hjemløse.. :P Høres kanskje lettvint ut, men skal love deg at han får andre ting å tenke på etter det. Det forandret livet mitt, og ga meg et helt nytt perspektiv på livet.. Har ikke hatt tilbakefall i det hele tatt, nesten ikke tenkt på dop engang, etter at jeg bestemte meg for å studere utviklingsstudier og engasjere meg i humanitære prosjekter!
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
