Jeg har vel kommet til den konklusjonen en stund nå, at hodet mitt ikke helt vil følge etter med vekttapet. Det er egentlig først nå den siste tiden at dette virkelig har gått opp for meg, og jeg sliter litt med å forstå. Det jeg sliter mest med er at jeg faktisk opp i hodet mitt tror at jeg er direkte feit enda, og mange ganger kan jeg føle meg som om jeg var like stor som før. Jeg har jo også slitt med liten lyst til å sminke meg, kle på meg fine klær og legge det lille ekstra i utseende. Det meste har gått på normal, daglig hygiene og ikke så mye det lille ekstra. Dette var jo et mønster som kom etter at jeg fikk den store overvekten, var i den øverste klassen av fedme..... Da gadd jeg liksom ikke å pynte meg, det hjalp ikke i mine øyne uansett. Dette var jo en av de tingene jeg gledet meg enormt til på forhånd, det å pynte meg og faktisk FØLE meg fin når jeg gjorde det. Det har ikke helt blitt sånn, og jeg forstår jo at jeg har et noe forvridd syn på meg selv. Jeg er jo ikke direkte slank akkurat, har ca. 12 kilo igjen ned til normal BMI. Men i forhold til hva jeg var før, er jeg jo en helt annen jente. Jeg får kommentarer som at nå trenger jeg vel ikke gå ned lenger, jeg synest du skal stoppe nå, nå er du vel på vei til å bli for tynn etc... Ei dame sa til meg som jeg traff på, at jeg måtte være gal om jeg ville ned 15 kilo til. Dette er en liten stund siden, men jeg synest det var en rar ting og si. Jeg måtte liksom forklare meg om hvorfor jeg ville ned de siste kiloene, for det trengtes jo ikke, fordi jeg var blitt så slank og fin:confused: (Hun er ikke overvektig, slank dame selv). Men jeg ser ikke den "slanke" dama de andre ser (80% av tiden iallefall). Jeg har begynt å vri litt av mønsteret selv, med at jeg nå har shoppet masse nye klær, jeg sminker meg ordentlig og legger litt i det å prøve å se pen ut. Ingen mirakler enda oppe i hodet, men det at jeg nå 20% av tiden kan se den nye meg bedre er en liten fremgang. Jeg håper dette går seg til, for jeg lurer jo på om dette kan være skadelig for meg rett og slett. Blir jeg aldri fornøyd? Kommer jeg til å fortsette og fortsette? (Jeg tror ikke det da.. men). Jeg tror jeg skal ta opp dette her med fastlege neste gang, for dette plager meg en del. Jeg lurer også på om noe av grunnen kanskje kan være all den løse huden, jeg er jo så teit at jeg ofte tenker på det som fett. Men det er det ikke, det er masse løs hud som henger og er ødelagt. Dette er ikke bare på magen, men overarmer, brystene formelig talt henger og er flate.... lårene har også masse løs hud, rumpa og til og med haka har løs hud.... det hjalp jo ikke akkurat på da ei ny på jobben som er litt for "frisnakket" sa at hun kunne se med en gang at jeg hadde vært mye større, fordi kroppen min hadde store preg av det:eek::eek::eek: Ble mye dette her, men opplever noen av dere noe av det samme? Henger hodet med, eller gjør det ikke? Virker som om mitt eget kobler seg litt på og av, eg vet jo at dette i mange tilfeller er normalt da. Men det har blitt så tydelig nå i det siste, fordi jeg går ikke så fort ned i vekt for tiden og jeg konser om å holde vekta først og fremst.
Åh... du må få noen til å ta bilder av deg sammen med andre! Jeg har ikke gått ned så mye som deg, men nok til at jeg kan si at det tar LANG tid før hodet henger med. Det er lettere å se når man kan sammenlikne seg med andre på bilder, synes jeg.
Når det gjelder huden din synes jeg at du skal snakke med legen.:klem:Husk at en del av vekta du synes du "har igjen" godt kan være løs hud. Den er ikke vektløs.
Ja, jeg skal snakke med legen om den huden neste time. Men jeg tenker ikke å ha noen operasjon på det akkurat nå. Regner med at det er best å gjennomføre evt. svangerskap før det gjøres. Riktig som du sier at huden tar jo opp noe på vekta også, men 10 kilo til tror jeg er rimelig å gå ned iallefall. Jeg tar det egentlig litt som det kommer med de siste kiloene, akkurat nå for tiden er jeg 100% sykemeldt og er veldig lite aktiv i forhold til hva jeg bruker. Så det er ikke noe godt grunnlag for vekttap akkurat nå, men fokuset er jo på å holde vekta som sagt. Jeg har begynt å iallefall ta bilder av meg selv alene, det kan jo sees litt bedre på bilder i grunnen. Jeg kunne ønske at hjernen bare fulgte automatisk med på ferden:D
Men kroppen trenge vel tid til å venne seg til alt det nye.
Tusen takk for gode innspill :klem:
Jeg kan jo si til deg at hodet mitt ikke hang med før jeg hadde kommet så langt heller, det hang vel aldri helt med.. men det har blitt tydeligere for meg nå når mye av vektreduksjonen liksom er unnagjort.
Jeg ser det anbefales en bmi under 28 og å vente 2 år etter endt nedgang for å se hvor mye kroppen fikser selv.
Dersom det er så mye løs hud som jeg har inntrykk av at du sier så husk at det ikke bare er hud, men også en god del underhudsfett også. Alt etter hvor stor man har vært kan man regne med 1 til i verste fall opp mot 15kg(, men da fordelt over flere operasjoner, ikke kun magen).
I mellomtiden, mens du funderer og stabilliserer så vil jeg anbefale deg å tenke omega3 og annet godt fett, samt vitaminer/mineraler - faktorer i skinn og gjennoppbygging. :)
Du har fått gode råd fra smgj her og henger meg på de :)
Skjønner godt at hodet ikke henger med, for det har jeg slitt med også. Og jeg har ikke gått ned så mye som deg. Det kommer etterhvert skal du se. Jeg så etter klær i xl lenge jeg før en butikkdame sa at det er altfor stort for meg :p
Vil også gratulere deg med et fantastisk vektap og bøyer meg i støvet for deg!!! :D:D:D
Som jeg skrev på bloggen din, så kjenner jeg meg kjempegodt igjen i det du skriver her. Selv om jeg vet at jeg har gått ned mye, og er mye mindre enn jeg var for litt over to år siden, så har ikke noe av dette internalisert meg. Dette kommer tydeligst frem når jeg er blant det motsatte kjønn, og jeg føler meg bare stor og klønete, selv om jeg kan se på bilder i ettertid at jeg bare er "ei lita jente".
Det har jo hjulpet litt å kle meg bedre og brukte litt sminke... men det er nesten så man blir avhengig av komplimenter, fordi ingen av de fester seg skikkelig.
Sannelig om jeg vet om det noen gang kommer til å forandre seg. Jeg har jo alltid vært den overvektige. Det hjelper jo ikke akkurat at huden henger og slenger både her og der selv om det er ganske lenge siden jeg gikk ned de fleste kiloene.
Da håper jeg noe av dette ga mening, og takker for at jeg får bruke forumet til å rante om det som har sirkulert rundt i hodet mitt det siste året. :p
Jeg og sliter med det samme. Nå har jo min forandring bare holdt på i ca 8mnd, så jeg er fortsatt helt lost. Jeg er jo klar over forandringen (42kg mindre er vanskelig å ikke merke) men jeg unngår fortsatt speil f.eks. De hadde en tendens til å ødelegge dagen min tidligere. Jeg går fortsatt for BB avdelingen før jeg skjønner at jeg faktisk kan kjøpe "vanlige" størrelser. Jeg er utrolig usikker med menn. Og jeg føler at denne kroppen er gitt meg i gave, ikke at den er resultat av mitt arbeid. Derfor er jeg redd for at noen også kan komme og ta den fra meg...
Så tydeligvis er dette her et veldig vanlig problem, desverre får man vel nesten si. Når jeg startet forandringen gledet jeg meg så veldig til at jeg skulle komme hit jeg er nå, og da skulle liksom alt bli helt fantastisk og jeg skulle føle meg fantasisk. Så lett er det visst ikke nei, selv om jeg gjør små fremskritt for tiden. Den løse huden må jeg nok snakke med fastlege om, for det plager meg en del. Selv om jeg prøver å vinkle det litt positivt, at det tross alt er bedre enn all den vekta jeg hadde før. Det er kanskje lett å glemme ens eget arbeid opp i alt dette her også ja, men det er jo tross alt mye hardt arbeid bak, som man i aller høyeste grad har gjort selv. Jeg klarer heldigvis å føle meg stolt over jobben jeg har gjort, og av og til kan jeg lure litt på hvordan jeg klarte det:p Har jo aldri klart en varig endring før, og nå gikk det liksom plutselig:D Men der var jeg vel flinkere å jobbe med hodet mitt, når det gjaldt mitt forhold til mat og hva jeg hadde gjort feil tidligere. Tydeligvis vanskeligere å innstille hjernen på å se meg for den jeg er nå, enn hva det var å innstille hjernen på forandringene med maten osv. Føler meg litt på vei, i forhold til at jeg har pyntet meg mye mere i det siste og kler meg stort sett i klær som passer meg og ikke er for store. Har fornyet garderoben kraftig, og jeg føler litt fremgang. Jeg er vel så heldig at jeg har mannen min, og føler meg heldigvis ikke klønete rundt han for vi har holdt sammen i tykt og tynt hele tiden:)Men da jeg var ung kan jeg kjenne meg igjen i den følelsen, spes da jeg var singel. Jeg følte meg som den store jenta som ingen ville ha, selv om jeg på den tiden var mest kraftig og ikke så veldig svær. Men jeg følte meg klumsete og rett og slett lite attraktiv.
Nei, hode og kropp henger ikke sammen her heller. På mitt slankeste hadde jeg en BMI på under 24 og tenkte fremdeles på meg selv som tjukk. Nå er BMI-en min på nærmere 28, og når jeg ser på gamle bilder, skjønner jeg ikke hva jeg tenkte på.
Sliter med dette, jeg også. Jeg er glad(!) for at min vektnedgang har gått stille og rolig for seg over lengre tid, fortatt i betraktning hvor mye hodet mitt fortsatt tror at jeg er tjukkest i rommet til enhver tid, tør jeg ikke å tenke på hvor vanskelig det hadde vært om hele forandringen hadde skjedd på kortere tid. :o Jeg har blitt helt "blind" - klarer ikke helt å se i speilet at jeg ikke lenger ser ut som jeg, øh, er vant til. Og jeg har fortsatt store skjorter og vide bukser for de dagene jeg virkelig ikke klarer å huske at jeg ikke er så innmari stor lenger.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
