Jeg vet ikke hva Vegard L forfekter. Jeg vet at dersom man bruker den velkjente CI/CO-modellen så vil 20*365 gi 7300kcal i overskudd, noe som skulle gi i underkant av 1 kg fett...
Man kan si hva man vil om CI/CO, men dersom man går ut ifra at den stemmer så er den iallfall lett å regne med, om ikke annet.
Så godt som alt vi spiser vil absorberes ja, med mindre man har ulike grader av malabsorbsjon.
Insulinhypotesen har en del sprekker, og jeg synes ikke det er en god forklaringsmodell. Den vil aldri overstyre energibalansen når det kommer til endringer i kroppens energilagre. Man kan gå ned i vekt på et kosthold basert på karbohydrater, selv om man vil produsere mye insulin. Insulin kan derimot ha en effekt på appetitten, og et slikt kosthold kan hos mange føre til at inntaket økes.
Den generelle effekten av lavkarbokosthold er at man spiser mindre, ikke mer. I de tilfellene man spiser mer etter å legge om til lavkarbo, så har man gjerne spist ekstremt lite i utgangspunktet, og metabolismen har vært helt ute å kjøre. Når ting normaliserer seg, så vil både inntak og forbruk øke, og det kan være flere årsaker til dette.
Man må også skille mellom insulinutskillelsen etter måltid og det langvarige nivået av insulin i blodet. Hos insulinresistente er utskillelsen for stor. Dette fører til innlagring av energi, noe som gjør at man opplever energimangel og dermed mer sult -> man spiser mer. Her vil lavkarbo være ekstremt effektivt da man klarer å redusere insulinnivåene, og matinntaket vil vanligvis dermed reduseres.
Energibalansen kan ikke brukes på denne måten, siden dette forutsetter at inntak og forbruk er uavhengige faktorer, noe de ikke er. Du kan derimot bruke den retrospektivt og si at dersom du det siste året har lagt på deg 1kg fett, så har du i snitt lagt 20kcal i overskudd hver dag.
Dette er imidlertid ikke det samme som å spise 20kcal mer hver dag og forvente å legge på seg 1kg fett i løpet av et år. Kroppen regulerer inntak og forbruk bedre enn som så :)
Jeg synes det er èt hormon som går igjen på dette forumet: Insulin. Nå er ikke jeg på langt nær noen Pål Jåbekk, eller Vegard Lysne. Men jeg går en utdanning på NIH nå, der vi såvidt er innom ernæring, og såvidt jeg har forstått, er det en MENGDE hormoner som settes i sving når vi spiser, og som blir påvirket at det vi spiser og som påvirker hverandre. Jeg har lagt merke til at Vegard ikke nevner Insulin så ofte, kanskje fordi han har en oversikt som vi ikke har, på langt nær. Når det er snakk om overvekt, så snakker Vegard heller om energibalansen. Og om hvor viktig det er å spise NÆRING, både makro, og mikro.
Men noe som ingen tenker så mye på, er: I vår tid, har arten homo sapiens sapiens inntatt ekstreme mengder med tilsetningsstoffer i maten. Kan det tenkes, at hos mange mennesker, så setter disse stoffene i sving saker og ting som gjør at det ser ut som energiforbrenning og inntak ikke står i stil? I vår nymoderne tid sender vi nesten mennesker til mars, så kanskje alle e450 osv lager krøll av vitenskaplige lover.
Usj Kari. Ufine dame. Sier hun det til anorektikere også? DET ER JO BARE Å GÅ I TERAPI OG SPISE?? ...
Mange av de som er feite klarer nok fint å bare spise mindre og gå ned i vekt, men tror nok ikke det er dem som sliter med det. Jeg har spist meg lett feit, og klarer lett å slanke meg også. Jeg tror nok det er den andre delen som sliter. De som har spist "normalt" og blitt feit, og de klarer heller ikke slanke seg like lett pga enten psykiske eller fysiske hindringer.
Og hva med barn som har blitt feite fra barndommen av? Det er ikke bare som en kid på 16-17 år og 100 kg å plutselig bli supersunn når du bor hjemme med foreldre som forer deg feil.. Kari bør slutte å uttale seg som om alle i verden er like... Hva som funker for henne funker kanskje dårlig for andre. Drittlei dama, hun gjør alt for å tjene penger..
Joda dette er mye omdiskutert og forsket på og selv er jeg av den oppfatningen at vår største fiende er den overprosesserte maten de fleste spiser og jeg spiste før, ikke karbohydrater i seg selv. Vet at det er en brannfakkel på dette forumet men det er nå det jeg mener. Denne maten har ført til at mange, inkludert meg, har spist oss syke og nå må kontrollere kh-inntak, dessuten er lavkarbo og spesielt ketogenkost en enklere vektreduksjonsmetode for mange enn tradisjonelle lavkalorikurer.
Insulin har absolutt en innlagringseffekt, og denne er livsviktig. Vanligvis skilles insulin ut etter et måltid, slik at næringen vi spiser kan lagres inn i muskel- og fettvev. Etter at vi er ferdig med innlagringen vil insulinnivåene synke igjen, og energien blir igjen tilgjengelig for bruk.
Problemet med insulin oppstår når det bli for mye av det. Dette kan skyldes at cellene slutter å reagere på insulinsignalet. Da synker ikke blodsukkeret, og bukspyttkjertelen fortsetter å spytte ut masse insulin i blodbanen. Over lengre tid med høye insulinnivåer vil næringen "låses fast" inne i cellene. Dette vil resultere i energimangel, noe som enten vil øke sultfølelsen og dermed inntaket, eller rett og slett redusere aktivitetsnivået og vi blir slappe/inaktive. Dette er en ond sirkel, og på sikt er resultatet at vi utvikler diabetes.
Dette understreker viktigheten av å tilpasse karbohydratinntaket til aktivitetsnivået. Er man veldig aktiv, så tåler man også normalt sett en del karbohydrater. Fysisk aktivitet øker insulinsensitiviteten, noe som gjør at insulinproduksjonen ikke blir så stor. Er man inaktiv er det en dårlig ide å fylle på med masse karbohydrater, da dette vil øke risikoen for å bli insulinresistent, med de følgene nevnt over.
Uansett, til tross for at insulin er et lagringshormon, så kan det ikke lagre energi som ikke tilføres. Ved å spise mindre, og opprettholde/øke aktivitetsnivået kan man motvirke utviklingen av insulinresistens, siden man øker forbruket av glukose og insulinsensitiviteten. En annen måte er å redusere inntaket av karbohydrater, slik at insulinbehovet reduseres. Dette er ofte lettere, siden det ikke er forbundet med økt sultfølelse osv.
Det snodige er jo at det dreide seg om nøkkelhullmerking av grandiosa i utgangspunktet. Ville tro de fleste er enige i at nøkkelhullmerke på grandiosa ikke virker helt lurt?
Kanskje dette som kalles storm i vannglass, eller kanskje: Storm i en grandis.
Du har sikkert rett, men for meg høres det likevel rart ut. Hvis det vi skiller ut ikke inneholder noe mer energi, hvorfor benytter man denslags som gjødsel da? For meg virker det logisk at kroppens evne til å nyttiggjøre seg tilført energi varierer fra person til person, men kanskje vi er så fantastisk konstruert at vi har en 100% virkningsgrad uansett? Uavhengig av sykdommer, form og andre faktorer?
Vi leser jo fra tid til annen om kalorier fra f.eks nøtter som ikke opptas av kroppen, stoff som hemmer opptak av fett i tarmene etc. Er dette bare humbug?
He he he, fikk a ikke den oppmerksomheten hu egentlig ville ha?? Er vel muligens ei ny bok om hjørnet som skal selges så da er det vel greit å jekke seg ned litt.... fnis :p
Jeg er forsåvidt enig i en del av det KJ skriver i det omdiskuterte innlegget, men er som sagt uenig i retorikken, samt at hun forenkler og generaliserer alt for mye. KJ anså ikke dette som et personangrep, men svært mange andre gjorde det, inkl Jørgen Foss. Da bør dama kanskje tenke seg og moderer språket sitt. Hun er en offentlig person og streber sånn etter å være et forbilde og bør tenke seg litt om hva hun sier og skriver. Samma om det er hennes blogg eller debatt på Tv2, det er offentlig.
For mange overvektige (langt fra alle) er det psykiske problemer bak og egentlig en form for spiseforstyrrelse. Dessverre er det ikke så mye snakk om at man kan ha spiseforstyrrelse som overvektig (bortsett fra "binge") og jeg ville gjerne sett KJ utale på tilsvarende måte til en bulimiker/anorektiker eller for den slags skyld en narkoman eller alkoholiker.
Mye kan sies om Jørgen Foss og hans uttalelser og ja, kanskje bør han gå i seg selv og finne løsninger på overvekten, men det betyr ikke at hverken jeg, KJ eller resten av verden har noe med hvorfor han er overvektig, hva han gjør og ikke gjør, spiser og ikke spiser. Og et slikt angrep som KJ kom med gjør jo ikke akkurat ting bedre vil jeg tro, sånne såkalte spark i rævva er ikke nødvendigvis det man trenger for å ta grep. Det vet jeg av egen smertelig erfaring.
JF gikk vel i utgangspunktet ut og kritiserte nøkkelhullsmerkingen og der er jeg helt enig med han, men jeg kan ikke se at han da utelukkende skyldte på myndighetene for sin overvekt? Det er det KJ og pressen som har fremstilt det som.
Nei, KJ må jekke ned retorikken et par hakk og tenke før hun trykker publiser-knappen, men det er tydeligvis noe den dama har vanskelig for. Og publisitet i seg selv er kanskje viktigere enn om det er negativt eller positivt.
Det er kanskje en smule ondskapsfullt av meg, men det er nesten så jeg ønsker at den godeste Kari vil få stoffskifteproblemer om et par år slik at hun eser ut til det dobbelte av dagens størrelse...
Må si meg enig jvsandem,tenker det samme, hun hadde hatt godt av å øve på empati! Kanskje hadde en kropp som reagerer helt feil på det den får tilført, gjort henne løitte mer empatisk og ydmyk? Kanskje??
Hvilket skulle tillsi at dette vil variere kraftig...
Av egen erfaring kan jeg si at mye av maisen jeg spiser ikke kommer næringsstrømmen i blodet til gode og at det spesielt gjelder ferskkokt/grillet mais, men ikke hermetisk. Hvordan jeg vet det? Ikke spør - og jeg skal ikke svare. :D
Om den er tungt oppløselig og tungt opptagbar og går raskt gjennom kroppen vil det være igjen fler kalorier i det som kommer ut kontra lett "fordøyelig" mat og som kanskje i tillegg gikk sakte gjenom. Dette henger tett sammen med GI-begrepet for karbohydratene og manges store fasinasjon for fiber... ... www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/632492 ajcn.nutrition.org/content/94/1/58.full
Jeg tror nok at kroppen også vet dette og at metthet/sultenhet ikke bare henger sammen med spennet i magesekken, men også med hvor "tunge" vi er i tarmene.
Fiber og antinæringsstoffer kan binde seg til næringsstoffer i tarmene og begrense opptaket. Men i hovedsak vil mesteparten av energien i det vi spiser tas opp.
Avføring inneholder en del nitrogen, som skilles ut av kroppen når vi lager glukose av proteiner. Jo mindre karbohydrater vi spiser, jo mer nitrogen vil skilles ut til en viss grad. Det er hovedsakelig nitrogenet man er ute etter i gjødselen, ikke kcal :)
Og så har vi malabsorbsjon, som vil si at maten ikke absorberes. Det finnes jo medikamenter som hemmer opptaket av både fett og karbohydrater. Da vil næringsstoffene gli rett gjennom og komme ut på den andre siden. Ikke en spesielt god løsning spør du meg!
Å skylde på myndighetene og samfunnet for sin overvekt har han da gjort utallige ganger tidligere. Denne gangen var det nøkkelhullsordningen sin feil.
Ikke det jeg har hørt ihvertfall, men om så er gir det ikke KJ automatisk rett til å være ufin, selv om det er på hennes egen blogg. Det hjelper ingen, bortsett fra å skape blest om sin egen person selvfølgelig :D
Jeg klarer ikke å forholde meg til alle faglige og tekniske begrepene og terminologien her.
Men jeg vet noe om min egen historie.
I tyveårene begynte jeg å legge på meg. Ikke dramatisk mye, men endel kilo snek seg på. Innimellom tok jeg noen hestekurer med hard trening og gulrøtter og tok av 10 - 20 kg, som selvfølgelig kom på igjen. Da jeg var i slutten av tredveårene var jeg desperat. Jeg veide 90 kg (er 172 cm høy) og bare este ut. Jeg begynte på Shaping, og trente 3-4 ganger i uka, gikk på lange turer med hunden min og spise lite og mindre enn ikke noe. Ikke noe fett, men salat, mager kylling, soltørket tomat gikk det mye i. Dagene jeg trente fastet jeg 5 timer før og etter trening, spiste kun et lite måltid uten protein og fett 3 timer før og etter trening. Fire dager i uka. Og vet dere hva? På et halvt år med dette la jeg på meg over ti kilo og veide over 100 kg. Midjen bare este ut. Og jeg ble syk, mistet hukommelse, besvimte på jobb osv. Ble sykemeldt, sluttet å trene, ble utredet i hue og rævva for alt mulig rart. Null funn, men med diagnosen mulig ME. Men som nevrologen sa til meg da jeg spurte hvorfor ingen lurte på vektøkningen? Det var nok fordi jeg hadde gått litt saktere i trappa, jeg var jo så trøtt. Men begynn for all del ikke med lavkabro, sa hun. Så etter et halvt år med utredninger fant jeg endelig fram til Fedon Lindbergklinikken. Og der gikk det kjapt å finne ut at jeg har PCOS og var sterkt insulinresitent. Begynte med metformin og lavkarbo uten så mye fett. Ble raskt frisk, gikk ikke like raskt ned, men nå mange år senere veier jeg 78 kg, er frisk, og er ikke insulinresistent mer.
Så selv om jeg ikke vet mye om det tekniske her, så kan jeg ikke være enig i at min overvekt skyltes kalorioverskudd. Den skyldtes insulinresitens. Jeg la på meg av mager kylling og salat. Jeg trente hundre ganger mer enn jeg trener nå, jeg spiste mye mindre enn jeg spiser nå, likevel la jeg på meg. Selvfølgelig hadde jeg ikke lagt på meg om jeg helt hadde sluttet å spise, men da hadde jeg jo dødd. Bokstavlig talt. Jeg fikk ikke anorexi av dette, jeg ble ikke syklig tynn av så lite mat. Jeg var skrubb sulten hele tiden, men la likevel på meg.
Da jeg var som sykest var mitt c-petidnivå på 1200-1300, sist jeg målte for ett år siden var den på 435. Det utgjør den store forskjellen for å legge på seg, ikke legge på seg i mitt tilfelle. Og for å være frisk, for den saks skyld.
Min overvekt skyldes ikke insulinresistens eller andre fysiske problemer. Min overvekt kommer ene og alene av at jeg overspiser. Jeg overspiser jo selvfølgelig pga psykiske issues. Jeg trøstespiser som ingen annen. Kan trykke inn både 2000 og 3000 kalorier ekstra på en dag, uten å føle noe ubehag for det. Da er det snakk om kalorier helst i form av sukker. Dette er IKKE fordi at karbohydrater gir meg sukkersug, men fordi at det demper uroen som er inne i meg. Ihvertfall der og da.
Jeg kan godt i ukene fremover leve på 3 snickers og et par hveteboller om dagen og fint gå ned en haug med kilo. Det føles selvfølgelig ikke godt, men stopper ikke nedgangen min. På meg har alltid kalorier inn og kalorier ut stemt skremmende bra. For noen år siden føk jeg ned 25 kilo ved å leve på boller, is, brus, bakevarer, loff og baguetter, trente da en del på siden.
Jeg sier IKKE med det at andre ikke kan være insulinresistente og spise minimalt og likevel ikke gå ned. Sier ikke at andre ikke kan ha stoffskifteproblemer osv, som grunn for sin overvekt. Men å påstå at termodynamikken ikke har noe som helst for seg, det blir litt vel, imo. For mange har den tydeligvis ikke det. Men at det er uegnet som slankemetode å tenke på kalorier inn vs kalorier ut.. Enkel forskning viser at det har det, for ganske mange.
Her jeg er nå, så stemmer det nok for meg. Men nå klarer jeg ikke å være like konsekvent som før da det mer handlet om syk/frisk. Nå handler det om de siste fire kiloene, og jeg klarer ikke holde meg til det kostholdet og den treningen jeg vet som skal til for å gå ned ;) Men sørger ikke mye over dette i grunnen. :p Er grunnen svært så fornøyd med tilstanden og kroppen!
Men det er en vesensforskjell i forhold til motivasjonen må jeg si. For meg er det enkelt når jeg vet det handler om helse. Men ikke like enkelt når det mer handler om det kosmetiske må jeg innrømme.
Jeg er enig i at porsjonskontroll er viktig hvis man ønsker å gå ned i vekt. Når dette er sagt, mener jeg likevel at det er sunt å unngå sukker og stivelse i størst mulig grad.
Dette har han da sagt på ulike måter både i tv-sendte debatter (hvertfall to ganger), og i diverse oppslag i ulike nettaviser. Men uansett, KJ er ikke fin i uttalelsene sine, det er jeg jo helt enig i.
Skjønner ikke hva du vil fram til. Jeg har ikke slengt dritt. Og jeg har også sagt at jeg syns KJ oppfører seg tåpelig sånn som hun holder på.
For å formulere meg på en annen måte da. Jeg har aldri sett Jørgen Foss uttale seg om egen overvekt uten at det på en eller annen måte har vært alle andre sin feil og han sier ingenting i retning av at han har et ansvar selv. Det er hele 100%.
Fantastisk bra diskusjoner i denne tråden og mer enn noe annet synliggjør for meg at leiter vi lenge nok så finner vi alltids en "hylle" å plassere vår egen overvektighet på. Det beste må vel være å med vett og viten i behold påstå at fysiske og termodynamikkens lover IKKE gjelder for en selv. Den var ny og ikke så rent lite orginal.
KJ har et par poenger som jeg av prinsipp støtter, men her står egentlig poler litt mot hverandre og slik jeg ser det i tråden...begge poler har piggene greit ute overfor hverandre og da blir budskapet noe borte. Han J Foss er det klassiske ekspemplet for meg på en som fullstendig forsøker overlate ansvaret over på andre ting enn seg selv. Det er synd for fyren er jo hyggelig og har virkelig et problem med sin overvekt. Dog, så får han ikke mye sympati fra min side, like lite som KJ får det, for sin sutring og fraskrivelse av ansvar.
KJ er jo en trimdronning à la Jane Fonda for meg, mulig de er forskjellige, men budskapet deres er vel temmelig likt. Kanskje hun burde holdt seg til trimmen fremfor å uttale seg alt for mye om overvekt i media :)
Akkurat DET tror jeg de fleste her inne veit temmelig godt, men det er jo akkurat det som er utfordringen hva? Ikke alt man veit, men å omsette det man veit til handling og praksis er vel det som er utfordringen mer enn porsjonskontroll og å unngå sukker og stivelse vel?
Det finnes like mange spørsmål som det er svar.
Det at Kari ikke har fått svar kan skyldes at hun ikke har stilt de rette spørsmålene. Jeg lurer på hva Kari sier den gang hun får beskjed om at kolesterolet er for høyt og at bloddukkeret bør stabiliseres.
Jeg har sett mange få den beskjeden etterhvert selv om de er både tynne og spreke.
Ok kronikk ja, men jeg savner noe mer av hva de savner? Hvilket tilbud savner de, og hva savner de i mediadebatten?
Kronikken, slik jeg leste det nå, påpeker at Kari J og er avlegs innenfor forskningsmiljøene - men hvorfor?
De synes det er for mange behandlingstilbud til overvektige, men hvilket tilbud bør være tilgjengelig da?
Og hva bør debatten inneholde for å være konstruktiv?
Så selv om jeg ikke vet mye om det tekniske her, så kan jeg ikke være enig i at min overvekt skyltes kalorioverskudd. Den skyldtes insulinresitens. Jeg la på meg av mager kylling og salat. Jeg trente hundre ganger mer enn jeg trener nå, jeg spiste mye mindre enn jeg spiser nå, likevel la jeg på meg. Selvfølgelig hadde jeg ikke lagt på meg om jeg helt hadde sluttet å spise, men da hadde jeg jo dødd. Bokstavlig talt. Jeg fikk ikke anorexi av dette, jeg ble ikke syklig tynn av så lite mat. Jeg var skrubb sulten hele tiden, men la likevel på meg.
Slik er min historie også, Vibeke-67! Teorien om kalorier inn-kalorier ut stemmer dårlig i mitt tilfelle, jeg har ikke spist eller overspist på grunn av følelser, jeg har tatt ansvar etter gjeldene råd. Men har endt opp som overvektig. Grunnet uheldige gener, det er flere i familien som er ubegripelig feite, og feil kostholdsråd. Jeg takker dette forumet, Fedon Lindberg som gikk i fronten for karbohydratreduserte kostholdsråd og mitt kjære internett som gir meg tilgang til ny (eller annen) kunnskap, for at jeg nå går ned i vekt, og har fått orden i hormonsystemer og helse. Det eneste jeg unner Kari J er noen bilringer rundt midjen, haha.. Det er synd at feite mennesker må operere ut helt fine indre organer, og leve med slaskehud og fettdiare resten av livet, fordi det er den eneste løsningen offentligheten har når "spis mindre-spis fettfattig-tren mer"-rådet ikke virker..
Hun gjør de tiltakene som må til for å stabilisere dette.
Kari uttaler seg noen ganger ganske bombastiskt og strengt, men det folk glemmer er at noen ganger så trenger man rett og slett å få høre sannheten. Når man er overvektig er det veldig lett å tulle seg inn i ett nett av løgner og selvbedrag og legge skylden over på mange andre faktorer (dette forumet er fullt av slike mennesker, og føler du deg truffet, så ja...da har du grunn til det) for å slippe å innse fakta over at det er en selv som er årsaken til sin egen overvekt. Det er ganske få prosentandeler som er så ekstremt overvektige fordi de har en eller anne sykdom i seg selv, det finnes nok en del andre faktorer i tillegg til dette.
Jeg som overvektig føler meg ikke støtt, dette fordi jeg har stukket fingeren i jorda for lenge siden og erkjent fakta. Flere bør kjøre det.
Og jeg synes Jaquesson også burde stikke fingeren i jorda. Hun uttaler bastant at hun aldri mobber noen. Men når så mange andre oppfatter det som mobbing, så hadde hun kanskje nådd lenger med budskapet om hun forstod å servere det på en annen måte.
Kommer et TV program om noen som har slanket seg over et år snart. De har vært under veiledning av Kari J. Jeg er nødvendigvis ikke enig i alt Jørgen F og Kari J alltid lirer ut av seg, men dette programmet skal jeg se.
Hvorfor? Jo for å få lært mer om hva hun legger til grunn for sine uttalelser og ikke minst for å lære.
Jeg tror det er viktig å se på programmet for å lære og ikke boikotte hverken den ene eller andre. "Møte" med åpent sinn uavhengig av hva mine fordommer mot både Jørgen F og Kari J er fra før.
Er iallefall en dame der som har lavt stoffskifte og som har vært "født" overvektig som har fått en annet syn på sin egen overvekt og problemer knyttet til dette i dagliglivet.
Er det søppel, javel da slår jeg av, men har nå bestemt meg for å gi alle en sjans. Kanskje flere her inne også burde gjøre det samme? :)
Å, det er så deilig å ha tv, og bruke av og på knappen akkurat som man ønsker og ikke bry seg med valgets kvaler. :D Går som regel minst et par uker mellom hver gang jeg gidder å slå den på, og om jeg først ser, så er det stort sett bare NRK. Jeg lurer stadig på hvorfor jeg har RiksTV, men så kommer jeg på at det er fordi jeg har fått ett av ekstra-abbonementene til pappa, som koster en slikk og ingenting. (Iallfall for meg) :o
Du, kan du lære oss i litt grisgrendte strøk hvordan man slår av TV? Jeg skjønner det ikke, trodde det gikk an på de fleste TVèr i 2012 jeg. Kanskje jeg bare skal kaste den ut? Det hjelper har jeg hørt :D
Jeg kan tenke meg temmelig mye da...hehe. Husbygging ja, huff, tenker med en viss respekt på vår egen husbyggetid for 3 år siden....skjønner i dag ikke hvor jeg hentet energien fra og hvordan vi klarte det rett og slett. Får litt sånn angst bare jeg tenker på det.
Men TV, det ser jeg på kanskje maks 1 time i uka, da sånn ca nyheter. Eneste tiden av året jeg virkelig benker meg foran boksen er nok under Tour De France. DA er det fest i stua, ihvertfall på "mannerommet". Fatter ikke det der, i huset vårt er det ikke jeg som eier "Gud" (fjernkontrollen) enda jeg har betalt den. Men de 3 andre hunnkjønn jeg lever med har annektert den...flere menn som har det sånn?
Greit nok for meg, bare jeg får se nyhetene så.
Hehe. Her ble løsningen å si opp flere kanaler fra og med 1.november.. Ungene nyter siste rest av cartoon network. Mor selv teller ned. Mor burde lært seg hvordan man sperrer kanaler i utgangspunktet..
Den tv`n er ekstremt avhenighetsskapende.
1 time jobb og en time tv i bytte synes jeg er en god ting for å få ned tv-timene.. Dog, jeg ser på tv for å få tiden til å gå kjappere på trimsykkelen.
For en god del år siden så jeg et program på tv (engelsk el. amerikansk) som handlet om overvekt og de hadde intervjuet mange overvektige. Alle som en påsto at de spiste heeeelt normalt, men at de hadde lavt stoffskifte og derfor var overvektige og at det heller ikke nyttet å slanke seg av samme grunn.
Vel... Alle ble grundig undersøkt av lege, ingen av dem hadde lavt stoffskifte og kostholdet deres var langt fra gjennomsnittlig "normalt". De ble satt på vanlig kosthold og hva skjedde? Jepp. De gikk ned i vekt.
Jeg sier ikke at dette gjelder for alle, men det er ikke til å komme unna at det er mange som rett og slett eter på seg overvekt. Jeg kunne glatt vært der selv om jeg ikke veier meg jevnlig og stort sett makter å ta tak i det før jeg legger på meg for mye.
(Min utheving)
Nemlig, de BLE SATT PÅ! Altså fikk de profesjonell hjelp! De fleste går ned da! Men hva skjer når kameraene blir skrudd av og man blir overlatt til seg selv igjen?
Noen få har klart å ta på tak og endre livsstil, litt avhengig av hvor lang tid de har blitt fulgt opp! Andre faller tilbake til gamle synder etter hvert, noen med det samme, andre over litt tid!
Jeg er fullstendig klar over at jeg har spist på meg alle kiloene helt selv, men hvorfor det?
Jeg ble slanket av helsesøster første gang da jeg var 9 måneder gammel!:eek:
Hvorfor er jeg på alle måter så langt over middels interessert i mat, mens min mann kun spiser fordi han vet han må?
Hva er det som gjør at min niese er overvektig og aldri blir mett, mens lillebroren kan si nei til godteri fordi han er mett etter middag?
Sånne ting skulle jeg gjerne ha visst svaret på!:ja:
Her formulerer du de spørsmålene jeg også er mest opptatt av. Synes denne grunnleggende individforskjellen - at vi har kropper som gir forskjellige svar på samme stimuli - er mer interessant enn å snakke om hvilke treningsøkter og tallerkenmodeller man kan benytte for å adressere påfølgende overvekt (men uten å behandle den grunnleggende "signalfeilen", og dermed ikke få løst det egentlige problemet).
(Jeg skrev et lengre innlegg i min egen journal, men, kort oppsummert: JEG spiste på meg overvekten min, og det gjorde jeg fordi jeg blir helt bananas sukkernarkoman. Når jeg IKKE tilfører kroppen min feil stimuli, så har jeg heller ikke fnugg av tendenser til overspising. Tvert imot.)
Finnes det ikke av-knapp på tv-er i dag, altså? :p Vel, jeg som Lemen slo nesten aldri på den tv-en jeg hadde sist. Da det begynte å knitre i den da bilderørene (ja, den var litt gammel) varmet seg opp var det hei og farvel. Men man har da nett-tv! ;)
Nok avsporing. Synes det Kitt skriver her er MEGET interessant! Det handler ikke nødvendigvis om å avskrive seg ansvar, altså. De fleste av oss er ikke prisgitt vår egen skjebne og valg før vi er nesten tjue, og mye rart kan skje i mellomtiden. Jeg vet jo at jeg har spist på meg noe av den overvekten jeg hadde (resignasjon kalles det :p), men at jeg har hatt anlegg som i beste fall kan kalles aparte er det ingen tvil om. Bare å ta en kikk bakover i slekta, det. Jeg trøster meg nå med at jeg hadde vært særdeles overlevelsesdyktig hadde jeg levd i typ steinalderen.
Jeg skylder ikke på noen. Jeg tror faktisk at de aller fleste gjør det beste de kan med de midler de har. Men gode intensjoner har jo tendensen til brolegging i en viss retning ... :rolleyes:
Uansett årsaker i det store bildet, så er det bare jeg som kan gjøre noe med det nå. Og det har jeg da sannelig gjort. Spist meg vekk fra fedme og frisk/symptomfri fra en haug med kjipe sykdommer som kunne gjort livet innmari surt. Men jeg er heldig, for jeg snublet over de rette verktøyene for meg!
9 måneder gamle babyer kan være insulinresistente. Det kan også hende at de får feil mat. De fleste mødre er opptatt av at babyen deres skal få nok mat og bli mette og fornøyde. Dermed gir man babyen mat helt til babyen blir mett.
Et eksempel; i "gamle dager" var det ikke uvanlig å gi babyer sukkervann. Helt frem til siste halvdel av 80-tallet var det vanlig praksis på fødeavdelinger å gi nyfødte barn en solid dose sukkervann. Man trodde det var helsefremmende.
Edit (og off topic): Dr Gro Nylander fikk slutt på denne praksisen. Forøvrig en fantastisk kvinne som har jobbet "motstrøms" i forhold til kolleger og våget å stå for det hun har trodd på. Hun var også en av de viktigste pådriverne for å få slutt på praksisen med å legge nyfødte barn på maven. Fordelene med morsmelk har hun jo også gjort sitt for å gjøre kjent.
Så et program om dette, de hadde forsket på akkurat dette (desverre ingen referanser). Men en gjeng med barnehagebarn spiste seg mette på lunsj. Alle ble spurt om de var mette før de avsluttet måltidet. Etterpå begynte barna å leke med ulike ting, og de voksne satte fat med fem små sjokoladebiter ved siden av barna uten å fokusere på det. Noen av barna så bare på sjokoladen og fortsatte å leke, mens andre barn spiste opp alle sjokoladebitene selv om de egentlig var mette. Du kan jo gjette hvilken gruppe de smålubne barna var i :p. Jeg husker ikke om de tok blodprøver av disse barna, men de fant ut gjennom noen form for blodprøver og gentesting at det er ulike gen som styrer dette. Det var ulik form for forskning som ble presentert her som altså viser at noen av oss har et gen som forteller oss at vi er mette mens andre har ikke dette genet. Jeg har stort sett alltid plass til mer god mat, uansett....
Jeg er født i 1968 og min mor fortalte at hun ikke hadde melk til meg (ikke så rart med de rigide matingsrutinene man praktiserte på den tiden!) så jeg og mange andre babyer på den tiden, ble oppfostret på helmelk utblandet med vann og sukker... Grøt fikk vi sikkert fra vi var 3 mnd tenker jeg, det var vel vanlig på den tiden?
Vel, jeg er født i -67, adoptert og oppvokst på morsmelkerstatning (som helsesøster altså ville at min mor skulle vanne ut).Varianten med helmelk, vann og sukker har jeg aldri hørt om!
Vet faktisk ikke når jeg begynte med fast føde. Mener det var sent, men må spørre mamma om det, gitt!
Mener det var et engelsk program som tok opp hvordan et barn i en søskenflokk kunne bli svært overvektig mens alle de andre var normalvektige. Konklusjonen var noe av det samme. Gener som styrer sult/metthet som ikke virker helt på de av oss som alltid har plass til mer!:p
Er med i et forskningsprosjekt i forbindelse med GBP. De ønsker å finne ut hvorfor noen går ned alt de skal og enda litt til etter en slankeoperasjon mens andre faktisk må slite seg ned i vekt selv etter en slik operasjon! Blir spennede å se hva de kommer frem til om noen år! :)
Det er i det hele tatt ganske interessant (og en smule ironisk) hvordan et mulig gen hos en andel individer som har vært til stor fordel da menneskene var prisgitt jakt og sanking, nå i vår moderne tid er blitt en skikkelig hemsko! :o
Jeg ville trodd de fleste barn hadde kjørt i seg sjokoladene så fort de så dem. I alle fall mine to. Den ene er helt normalvektig, den andre undervektig.
På jobben min er det to jenter som er VELDIG tynne. De sliter med å legge på seg, og har aldri skjønt hva som er så attaktivt med det at folk er villig til å sulte seg ned i deres vekt. For de SPISER!!! Som hester! Og særlig da karborik mat og sjokolade. Hun ene er faktisk så sjokoladeavhengig at hun ikke kan være i samme rom som noen som spiser sjokolade uten å få skikkelige abstinenser. :eek: Selv om det er en halvtime siden hun spiste twist liksom.... Jeg skulle gjenre visst hva som styrer at disse kan leve slik, men jeg legger på meg om jeg så mye som tenker på en klementin. :o
Et slikt kosthold er ikke noe å hige etter. Jeg kjenner flere som alltid har vært spikertynne, men allikevel har pådratt seg diabetes 2 i voksen alder.
Da har jeg lært noe nytt i dag også. Trodde liksom det tok litt lenger tid å utvikle insulinresistens jeg.... :o
Men dette er et utrolig spennende tema. Som denne søskenflokken hvor en er overvektig, til tross for samme kosthold som resten.
Jeg har nok spist på meg det meste av mine kilo - prøver absolutt ikke å komme meg unna det. Men på den andre måten så lurer jeg jo på hvorfor jeg på et kosthold som inneholder mel og sukker, liksom aldri blir mett :eek:
De fleste andre rundt meg blir jo stappa ;)
Kan være interessant å se dette ,men k j og foss er da egentlig bare ute etter gratis reklame for sine produkter samt at de selv som holder på å gli inn i glemmeboka Må jo av og til krampaktig prøve å holde seg i medialyset med god hjelp fra tv 2 morgentv der de har fast sofa slik at de får kranglet litt i beste morgentv og derved holder sitt ego litt til i rampelyset!De har vel en fast avtale om dette seg :eek:imellom!
Gørr lei disse to!
Jeg synes ikke jeg nødvendigvis blir raskere sulten på mye karber, med da jeg levde ganske så lavkarbo (med mer fett enn nå) var jeg jo mett myyye lenger enn ellers ja. Sist helg spiste jeg frokost på et pannekakehus i London, en kjempediger (men tyyyynn) crepe / pannekake med belgisk melkesjokolade, fløte (?) og hasselnøtter og jeg var stappa i mange timer! Den var alt for mektig, den svømte regelrett i sjokolade når jeg kom litt lenger inn i pannekaka enn ytterkanten! Jeg gjør ikke det der igjen for å si det sånn... En sånn delt på 3 voksne hadde vært en passe dessertporsjon! :p
Nei, men det var likevel endel barn i dette forsøket som var altfor mette til å spise sjokoladen! (det kan ha vært sjokoldakjeks også, husker ikke helt)
Det er jo heller ikke poenget!
Noen barn, som min nevø, har ikke lyst på mer mat, uansett type, når de føler seg mette. Han elsker mine kanelsnurrer, men er han mett, er han mett! Ferdig med det!
Andre, som min niese og meg selv, kan spise lenge etter at magen har sagt stopp! Det når liksom ikke hjernen og viljen at det vel egentlig ikke er plass til mer!;)
Kitt sier kloke ting. Alle er utstyrt med apetitt, smakssans og metthet... Det er bare det at de faktorene ikke virker likt hos alle. Mannen min spiser til han er mett og så har han ikke lyst på mer selv om det er yndlingsmaten. Da spiser han heller ikke mer. Det har INGENTING med bevisst porsjonskontroll å gjøre - bare det faktum at når han er "mett" har han ikke "nok" lyst på mer til å fortsette å spise.
For min del spiser jeg sjokolade til jeg er mett... og fortsetter til jeg er kvalm om det fremdeles finnes sjokolade. Dette er ikke noe jeg "tvinger" meg til å gjøre - det er faktisk noe jeg må tvinge meg til å la være. Og da "klør" den gjenværende sjokoladen i bevisstheten helt til noen andre har spist den.
Det store spørsmålet for oss som overspiser på enkelte matvarer er "Hvorfor er mitt lystsenter sterkere enn metthetsfølelsen min, mens andre tilsynelatende ikke har det sånn?"
Og dette er seff. bare en fasett av det store, komplekse problemet overvekt er...
Det er mye mer naturlig å mene at feil mat gir ringvirkninger enn den konvensjonelle overvektsteorien om at de har dårlig viljestyrke og spiser for mye eller at de er for lite aktive i alle fall... ;)
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og er helt enig. Frem til de siste årene har overvektsproblematikken vært forenklet til spise mindre og bevege seg mer. KJ er en av de som hele tiden forenkler dette og snakker kun om viljestyrken og det er det som irriterer meg med henne. Alt generaliseres og forenkles.
Jeg fornekter ikke at jeg har spist på meg overvekta selv, selvfølgelig har jeg det. Spise mindre og bevege seg mer, ha viljestyrke osv osv, men nå har det jo vist seg for min del de siste årene at jeg har fysiske skavanker som gjøre det lett og legge på seg og vanskelig å ta av seg, samt at jeg har problemer med å vite når jeg er mett, når nok er nok :( For min del forklarer det endelig noe av hvorfor jeg var overvektig i barndommen (en av de største i klassen), selv om jeg var blant de mest aktive, spilte fotball, løp 60/100 m i konkurranse, dansa og raste rundt i naturen og klatra i trær. Jeg fikk knapt lørdagsgodt og kostholdet var "normal, sunn bondekost". Fetteren min som var langt fra så aktiv som meg og spiste det dobbelte av hva jeg gjorde var og er et tynt strek.
Som du sier smgj, det er viktig å forstå at dette er et veldig komplekst, sammensatt problem og ingen er like, men bare den enkelte kan ta ansvar for å gjøre det beste ut av det.
Jeg regner med at du bare gjetter på at grunnen var at de var altfor mette? Antakelig så sier ikke undersøkelsen noe om hvorfor de valgte å ikke spise sjokoladen. Hvis barnet ikke har utviklet en sukkeravhengighet er det antakelig ikke spesielt interessant å spise mer når man nettopp har spist seg mett?
Fordi at det å spise det du liker gjør deg glad. Det er snakk om belønningssystemet oppi hjernen.
Var hos psykiater i dag med minstepoden og det ble snakket mye om belønningssystemer. Så lenge man får tilgang på det man liker kan man holde på leeenge selv om man er både mett og, i min sønns tilfelle, helt utslitt. Enkelte ting blir som dop, uansett om det er mat, spilling, alkohol, rydding og vasking (f eks sambo), jobb etc etc.
Jeg er nok en jobbdame. Jo mer jeg er på jobb og desto mer jeg utretter der jo gladere blir jeg selv om jeg blir så sliten at jeg knapt klarer stå oppreist når jeg kommer hjem! Jobboholiker
Det er sannsynligvis enkelt å forklare. Fordi du (antakelig) er insulinresistent har du store mengder insulin i blodbanen når du lever på et høykarbokosthold. Da ligger alt til rette for lagring av energi. Først fylles glykogenlagrene i muskulaturen (dette går raskt) deretter lagres gjenværende energi som fett.
Kroppen din kan faktisk være så dyktig til å lagre maten du spiser, at den ikke har nok tilgang på energi til den "daglige driften". Sultfølelse trigges av at leveren ikke har nok tilgang på næring. Når brorparten av næringen du spiser går direkte til lagring, og ikke er tilgjengelig for kroppen, blir man aldri ordentlig mett. Man kan faktisk sulte på cellenivå samtidig som man legger på seg fett!
Jeg har aldri tenkt at jeg kan være insulinresistent, fordi når jeg spiser lavkarbo så går vekten nedover ganske greit. Har følelsen av at de som er resistente har problemer med nedgangen til tross for lavkarbo kosthold.
Men - kanskje du har rett, og det forklarer overspising når jeg ikke spiser lavkarbo.
For jeg overspiser på "normalt" kosthold, det er det ingen tvil om. Kiloene kommer på av store mengder med brød, kaker, sjokolade, mat generelt etc. Grunnen til at vekta øker er helt klart for stort inntak.
Men så var det grunnen til inntaket da. Mange mener at det for flere skyldes et eller annet psykisk (problemer etc). Det er jeg ganske så sikker på at ikke gjelder meg. Sliter ikke med traumer, vonde opplevelser, mindreverdighetskomplekser eller noe annet.
Grunnen er nok at jeg som sagt aldri bli mett eller fornøyd - fyser ALLTID på mer.
Ja, kanskje er jeg resistent og ikke vet det.
Vel - det er bare det at jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i den beskrivelsen av "glad" - "uvel, kvalm, sinna på meg selv og deppa" passer bedre i forhold til de følelsene jeg sitter igjen med. Om det gjør meg "glad" så ligger det lystsentret så langt nede i hjernen at overjeget ikke kjenner det...
Og jeg har fremdeles ikke forstått hvorfor jeg ikke fungerer som "alle andre"...:rolleyes:
Det der er forøvrig en "food reward"/Stephan Guynet-forklaring (jeg har lyst til å si at det som regel er en forenkling). Man kan like gjerne si "spis kjedelig mat, så går du ned"... Da burde definitivt folk gå ned på brød - for kjedeligere mat, finnes jo knapt ikke. :D
Husk på at insulinresistens ikke er en sykdom, og de fleste som er insulinresistente vet det ikke selv. Det er antakelig en genetisk styrt mekanisme som gjør at du er eller kan bli insulinresistent. Man regner med at praktisk talt alle som har eller har hatt en BMI på 30 eller høyere har insulinresistens i større eller mindre grad.
Ofte er det jo de som blir aller mest overvektige som også er mest insulinresistente. Mange av disse "raser" ned i vekt når man går over til et lavkarbokosthold, men ikke alle. Dette skyldes sannsynligvis at det er individuelle forskjeller i hvor raskt man får normalisert insulinnivåene i kroppen.
Tusen takk for flott forklaring Kula - dette lærte jeg mye av :)
Prikken har du allerede fått for et annet innlegg, så du får nøye den med en :blomster:
Jeg fikk normalisert blodsukkernivået, men ikke insulinnivået selv etter et par år på strengt lavkarbokosthold. Da måtte det medisiner til. Men så er det vel ikke utenkelig at jeg alt hadde utviklet diabetes (derom strides de lærde; allmennlegen og kvinnesykdomsspesialisten/gynokologen som er gammel kollega av Hexeberg). Så jeg gikk fort og greit ned det jeg hadde lagt på meg etter at jeg "ga opp", men resten satt som fjell!
At jeg uten medisiner OG uten mat innenfor et visst antall timer besvimer lett som ingenting er vel også en (skummel) liten indikator. Mange klarer å bli innmari store før de utvikler resistens, mens andre, som meg, nok har en genetisk disposisjon i bunn.
Jeg har heller aldri hatt store problemer med verken overspising, godterispising eller trøstespising i særlig grad.
Jo mer insulinresistent man er jo mer nytte vil man ha av et lavkarbokosthold mtp vektnedgang :)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.