Hei. Jeg er en ung jente på rundt 103 kg. Jeg har vært overvektig så lenge jeg kan huske, jeg tror jeg begynte å legge på meg i 7-8 års alderen og vekten har sakte med sikkert steget.
Jeg gikk tidligere på lavkarbo, jeg var super motivert og gikk ned 15 kg på 3 mnd. Jeg hadde en utskeielse som varte i en uke og etter det ble det bare mer og mer utskeielser. Jeg har vært av og på lavkarbo i 1 år uten vektnedgang siden jeg sprekker hele tiden! Jeg klarer ikke å holde meg til dietten i mer enn 1 uke før jeg kommer opp med alle mulige unskyldninger.
Jeg forstår ikke hvordan jeg kan gjøre dette mot meg selv. Jeg hater hvordan jeg ser ut, i sosiale sammenhenger tenker jeg på vekten min konstant. Jeg tror det skjeldent går mer enn noen minutter uten at jeg tenker på overvekten min. "Ser jeg tjukk ut fra denne vinkelen?", "Kanskje jeg skal dra ned genseren min for å se slankere ut" osv osv.
Det er forferdelig slitsomt, noe som har gjort at jeg ikke går ut med mindre jeg må på jobb. Overvekten min er grunnen til at jeg ikke vil gå ut med venner lenger. Det er også dette med helsen, jeg er redd jeg kommer til å dø i ung alder hvis jeg ikke gjør noe med dette.
Jeg har ikke hatt et helt enkelt liv, men ikke så forferdelig heller - er ganske sikker på at jeg trøstespiser. Mens jeg spiser junkfood forsvinner alle problemer men når alt er spist opp så angrer jeg noe enormt og føler meg enda verre enn hva jeg gjorde i utgangspungtet.
Jeg er sikker på at jeg klarer å gå ned i vekt hvis jeg bare kunne fått litt hjelp på en eller annen måte, men jeg aner ikke hvor jeg kan få hjelp. Jeg har tidligere vært hos legen pga depresjon, og fikk da henvendelse til psykolog, det har jeg fått to ganger - dette er vel snart 2 år siden og jeg har ENDA ikke fått noen time hos psykolog, har purret på dem flere ganger.
Er det noen her som kan gi meg noen råd? Hvor jeg evt kan søke hjelp? Jeg tror jeg må finne ut av hvorfor jeg overspiser og trøstespiser før jeg kan gjøre noe med det og lykkes.
Hei :) Jeg synes at du skal ta en tur til legen din igjen og snakke om vektproblemene dine. Det er ikke sikkert at psykolog er løsningen.
Det finnes andre tilbud, som f.eks. kursteder med hjelp til livsstilsendring, og til og med vektoperasjon.
Lykke til!
Jeg vil først å fremst si så flott at du deler dine tanker. Du er ikke alene om å føle det sånn. Jeg tipper det er mange som kjenner seg igjen. Du sier du er 103 kg. Hvor høy er du? Hva er din bmi? Dersom du har bmi over 35 og i tillegg har andre fysiske problemer, kan du søke om et 3 mnd opphold på NIMI Ringerike, et sted du kan bo og få hjelp til trening og det å endre kosthold. Min mann var der og gikk ned 25 kg på 3 mnd. Han har nå etter 2 år kun gått opp 4 kg igjen. Dette er noe legen din må henvise deg til. Dersom din bmi er på over 40, har du stor sjanse for å komme inn.
Ellers så vil jeg bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg veide 117,7 kg, og i dag er jeg nede i 87. Jeg sa til meg selv: Kost meg har jeg gjort nok! Jeg har spist nok. Jeg har smakt det meste. Jeg har det ikke bra. Jeg vil ned i vekt. Jeg tåler ikke sukker og all type mat, dvs karbo. Jeg vil si til meg selv at jeg er som en alkoholikker, jeg kan ikke spise litt, jeg må kutte helt.
Så dette gjorde jeg fra og med i Oktober. Jeg har nå noen sprekker, men da kun en eller to dager. ALDRI mer, for da er jeg tilbake igjen.
Jeg sa også til meg selv: Jeg kan velge å synes synd på meg selv, og derfor trøstespise. ELLER jeg kan velge å tenke: Jeg skal bli det beste jeg kan av det jeg har. Jeg skal bli så sinnsykt mye bedre enn dette! Dette klarer jeg!
Og i tillegg til å psyke meg opp på dette, bruker jeg myyye tid på disse lavkarbo sidene. Leser masse og deler noe. Spør om alt jeg lurer på. Slik klarer jeg å holde meg på den smale sti.
Jeg vet ikke om dette hjelper deg noe, men jeg ønsker deg masse lykke til!!!
Ps, i tillegg så begynte jeg å fokusere på hva jeg kan spise (av lavkarbo-mat) isteden for hva jeg ikke kan spise.
Jeg tok også før-bilder. De ser jeg på hver gang jeg har lyst til å skeie ut. Så spør jeg meg selv: VIL JEG SE SLIK UT? Da er ikke valget så vanskelig! :)
Det du skriver er nesten ord for ord det jeg ofte har følt. Jeg har gått ned utallige kilo tidligere og så bare gått opp igjen det jeg gikk ned pluss minst 5kg. Det som gjør at jeg føler at denne gangen er anderledes er at jeg faktisk jobber nesten like mye (hvis ikke mer) med hodet som jeg gjør med kroppen. Jeg er heldig og har kommet i gang med en utrolig god terapiprosess som hjelper meg utrolig mye på veien og som jeg føler kommer til å hjelpe meg når jeg kommer i fasen hvor jeg føler meg dårlig (for jeg vet at det kommer). Mitt forslag er at du snakker med legen og finner ut av måter å fremskynde psykolog på (hvis du føler at det kan hjelpe deg). Av og til skal det litt masing og ringing rundt til.
På den andre siden så vet jeg hvor vanskelig det er å ta tak i det som ligger under over- og trøstespisingen. Når jeg merker hvor bra jeg føler meg nå (følelsesmessig) så tenker jeg bare: "Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?" Men så minner jeg meg på at det ikke kan tvinges fram og at det må være en prosess. Men bare det at jeg klarer å være sammen med venner uten å tenke på om jeg har en valk som stikker ut her eller der og om armene mine flapser litt er verdt det slitet terapi faktisk er. At jeg har kunnet nyte denne herlige helgen og bli kjent med nye mennesker uten å være redd for hva de synes om meg er bare helt utrolig!
Håper noe av det jeg skriver resonerer og så holder jeg fingrene krysset for deg!
Ta en dag av gangen, men planlegg alltid flere dager fram i tid. Og når du lager unnskyldninger, spør deg selv om det virkelig er sånn, eller om det er sukkersuget som snakker? Konkurer med deg selv om hvor lenge du kan motstå sukkermonsteret.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
