krabbekeiseren sa for siden:
-
<strong>«Mange spør meg, Nelson, hvordan holdt du ut? Hvordan klarte håpet å leve? Svaret er enkelt: Krabber!» - Nelson Mandela da han kom ut av fengsel </strong>
En sommer klarte jeg å låse meg inne i en umenneskelig liten leilighet på Sagene. Jeg ble sittende der alene, i 8 lange uker, og den eneste underholdningen jeg hadde var Diana Ross´ «Greatest hits» fra 1997. Jeg spiste det jeg fant på gulvet og det som blåste inn gjennom vinduet. Det var en tung tid i livet mitt.
Første uka i juni drømte jeg at en klarte å unnslippe leiligheten ved å hoppe ut av vinduet, men da jeg landet på bakken ble jeg forfulgt av en kattelignende demon! Den løp etter meg mens den freste og hveste. Gråtende ba jeg om nåde uten at katten brydde seg. Den bare fortsatte å ødelegge meg psykisk med kamprop. Plutselig forsvant katten, og jeg ble innhyllet i en brun gass som løftet meg tilbake til vinduet, og da så jeg at jeg ikke hadde løpt på bakken, men en kjempestor muskuløs mann.
Da jeg våknet så jeg en skikkelse gå mot meg. Jeg trodde det var katte-demonen som hadde kommet for å fullføre jobben, men det viste seg å være en krabbe. Vi lærte hverandre å kjenne og ble som brødre. Han låste opp leiligheten min og ga meg solbriller og mat. En dag vi lekte konsert til inntekt for Afrika (vi mimet til Endless Love av Diana Ross og Linoel Richie, jeg var Lionel, han var Diana), måtte vi utføre et svært kompleks dansetrinn som innebar at jeg måtte løfte han høyt, høyt opp i luften (nesten helt opp til taket!), og da så jeg at han hadde en usb-penn teipet til undersiden av skallet. Der fant jeg masse porno men også informasjon om krabber på en pdf-fil. Den har jeg oversatt til menneskespråk og ispedd med mine egne erfaringer. Denne teksten har jeg kalt «Krabber», og blir her gjengitt i sin helhet.
Krabber
Denne teksten er et samarbeidsprosjekt mellom meg og en krabbe som er professor i sosialantropologi, som av ulike årsaker må være anonym. Han har gitt meg denne informasjonen i et forsøk på å nå ut til menneskene så vi kan lære mer om krabber. Dere, sier han, er de eneste som har makt nok til å knuse den pro-demokratiske bevegelsen som sprer seg som lus i krabbens hjerner. Krabber er biologisk sett en svak art som må styres av en sterk leder (eller et religiøst råd eller en komité av vitenskapsmenn).
Det er vårt håp at du etter å ha lest denne teksten vil oppnå en høyere bevissthet rundt krabber, deres livsstil og noen av hendelsene og rasjonaliteten bak deres mange krabbe-handlinger. Noe av stoffet vil være velkjent og få deg til å nikke anerkjennende, mens andre vil sjokkere deg så kraftig at du vil rope!
«There is a saying in Baltimore that crabs may be prepared in fifty ways and that all of them are good.»
- H. L. Mencken
Krabber liker å holde seg for seg selv, og i likhet med andre homogene grupper (som finner og serbere) har krabbene ofte vært målet for konspirasjoner og kritikk, noe rettmessig, og andre urettferdig og ondsinnet. Krabber er havets professorer, en driftig og kalkulerende art, hvor impulskontrollen holdes like skjult som det saftige og myke indre av krabben. Krabben tar deg i hånden, og forklarer deg hvorfor før den dolker deg i ryggen.
Politikk og verdisyn
Krabber er i mange kretser rangert som havets tredje mest demokratiske sjø-dyr (etter Reker og Djevel-rokker), men veien dit har vært lang, og i likhet med krabbens gange, vært preget av utallige sidesprang.
Krabber har fra naturens side en enorm skepsis for autoriteter, noe som gir lite fruktbar jord når man skal gro demokrati. 56% av krabber sier de ikke stoler på 11. septemberkommisjonens rapport. «Man ser helt tydelig at det ikke er fly, men missiler!», forteller en krabbe meg entusiastisk. De fleste krabber har opptil tre hobbyer. Mange sysselsetter seg med kompliserte brettspill, hagestell og telefonterror, men den klart største hobbyen for krabber er dyrking og fascinasjon over konspirasjonsteorier hvor makthungrige krabber spiller sentrale roller.
Det var ikke før januar-revolusjonen i 1975 at krabbens demokratiske kamp endelig nådde sitt klimaks. Tusenvis av krabber samlet seg nær den store sand-dynen ved den forbudte sirkelen for å sammen kaste diktatur-styret. Diktatorfamilien som til da hadde styrt krabbene med jernklo trodde først det var en de mange seksuelle festivalene krabbene er så kjent for, men det viste seg senere at de eneste orgasmene som skulle komme ut av denne samlingen krabber var metaforiske og politiske.
Revolusjonen skyldtes den voksende middelklassens misnøye med et tungrodd og korrupt statsapparat som ikke taklet krabbenes økende økonomiske, sosiale og utenrikspolitiske problemer. Dessuten hadde krepsene akkurat inngått en svært lukrativ ikke-angreps-pakt med djevel-rokkene, og de fleste krabber var naturlig nok misunnelige. Ikke fordi det hadde noe særlig for seg å inngå en pakt med djevel-rokker, de angrep sjeldent krabbene hvis det ikke var god grunn til det, det er bare krabbens natur å misunne andre.
Fra dette vokste partiene frem. Selv om krabbene har et flerpartisystem ikke ulikt det norske, har tre partier særlig dominert. Krabbenes sosialdemokratiske front, Den selvstendige Krabbes venn (DSKV) og Fascistpartiet (Fascistpartiet har ingenting med de vi forbinder med fascisme, navne-likheten er tilfeldig). I tillegg til dette finnes det enkelte småpartier med varierende makt, livsrett og seriøsitet. Noen av dem er nisjepartier som kjemper for saker som tilbakeføring av gamle valuter eller senking av seksuell lavalder.
De tre store partiene er stort sett enig i det meste, men har etter lang leting likevel funnet saker de mener skiller dem fra hverandre. Kanskje er det, med unntak av det motbydelige utseende, krabbens største lodd. Dens evne til å aldri si seg fornøyd er både en gave og en forbannelse. Det er derfor krabbens parlament lever videre. Derfor har aldri ekstreme grupperinger tatt kontroll i krabbe-land siden innføringen av parlamentet. Krabbene har det jævla bra. Og de vet det. Hadde de bare hatt det litt bedre hadde det vært perfekt.
Krabber har av natur et svært liberalt syn på både abort og marihuana, selv om de bare nyter marihuana for dens farge, en krabbe er ikke istand til å ruse seg. De fleste krabber er ansatt i tertiæryrker som billettkontrollører og funksjonærer. Likevel styrer de 5% rikeste 99% av økonomien.
Kultur
Krabber elsker reggae. Reggae er en utmerket måte å uttrykke sosial urettferdighet, men samtidig skjule seg bak kunstnerisk frihet, en av mange friheter krabben setter svært høyt. En god reggea-tekst inneholder ofte passiv-aggressive trusler rettet mot autoriteter eller individer som har gjort krabben urett. Et eksempel er da politiet tilsynelatende uprovosert brant ned en meget kjent nattklubb hvor krabbe-intelligensiaen ofte ferdet for å konspirere mot myndighetene. «Vi kommer for å brenne ned politistasjonen deres hvis dere fortsetter sånn» var en av de største hitene dette året. Ellers setter krabben pris på klassikere, «Buffalo Soldier» har den samme posisjonen som «Eg Ser» har i Norge.
Krabber elsker film, og hvert år arrangeres den svært prestisjetunge filmfestivalen «Den gyldne krabbe.» Her er det like mange kategorier som det finnes nedsettende fordommer om krabber. Krabber er spesielt glad i action og spesialeffekter, historien er sekundær. Dette er selvfølgelig bare svinginger, og som en av mine beste venner (Roar, som er pendelekspert) har bekreftet i utallige samtaler med meg, vil pendelen en dag svinge den andre veien. Det har for noen vist seg fruktbart å sammenligne krabbens filmindustri anno 2012 med situasjonen slik den var i Hollywood på 80-tallet. Andre synes det blir for søkt å sammenligne krabbers filmindustri med noe som helst, da de først vil se bevis på at krabbens filmindustri faktisk eksisterer.
Æreskodekser og sosiale strukturer
For det utrente øye kan krabbens sosiale spill og deres enorme fokus på ære og respekt være vanskelig å sette seg inn i. Min adopterte sønn Roger argumenter ofte med meg idet jeg avslår hans legitime forespørsler om å leke, da jeg er opptatt med å skrive på dette krabbedokumentet. «Det er jo bare krabber, ingen bryr seg! Du må dra tilbake til instituttet og få mer behandling! Jeg tror jeg vil være hos mamma denne jula!», kan han si. Det skjærer i hjertet mitt, men den abstrakte smerten jeg føler når min egen sønn påpeker at jeg er en dårlig far er ikke i nærheten av smerten en krabbe føler idet han med de kalde sorte krabbe-øynene sine ser en annen krabbe gjør en faux pas.
Æreskodeksen er komplisert og følger få regler, og de få reglene den følger skifter nesten hver time, Det gjør den ikke umulig å lære. Bare meningsløs. Onde tunger vil ha det til at æreskodeksen ikke eksisterer i det hele tatt, men det tror jeg ikke noe på.
«Hvor mange ganger må en krabbe løpe forvirret rundt på en strand før du kan kalle han en krabbe?» - Kjent krabbe-ordtak
