Jeg er relativt fersk med lavkarbo og er utrolig fornøyd med denne livsstilen. Jeg føler meg mye bedre og har gått ned 4 kilo på 3 uker! :D
Har gått på lavkarbo nå i ca 6 uker.. Syns det er vanskelig dette med å spise borte. Føler meg liksom så "uforskammet" om jeg ikke spiser opp potetene på tallerkenen eller ikke smaker på kaken..Jeg er veldig oppdratt på den måten at man skal spise det man får servert.
Noen som har tips til hvordan man kan takle slike situasjoner?
Jeg er så uhøflig at jeg sier på forhånd at jeg har med egen mat. Da vet de det, så de slipper å lage mat som jeg ikke kommer til å spise.
Ingen som har tatt det ille opp så langt. :)
Gratulerer med nedgang :heia:
Ja, dette syns jeg er vanskelig også. Må følge tråden heer og håpe jeg får gode tips. Har en ferie foran meg med masse besøk hos slekt og svigerslekt og mye godt på bordet...
Enten spiser jeg bare kjøtt og grønnsaker, er det noe pizza/pasta så sier jeg bare at jeg spiser lavkarbo og står over :P De som ikke tåler det, de er da heller ikke mine venner, tenker nå jeg. Får ofte kaker og snop på jobb og jeg sier rett ut at sånt spiser ikke jeg for jeg slanker meg og klapper meg selv på magen :P De har nå skjønt det, og slutter å mase på meg.. :P
Det er ikke uhøflig å ikke spise alt mulig folk serverer, det er mer uhøflig å presse folk til å spise ting de ikke tåler, liker, ønsker etc.
Men for meg så går det ikke på at noen tvinger meg til å spise noe, men at det føles veldig sårt å ikke engang smake på når man f.eks. besøker bestemor som har stekt vafler, laget hjemmerørt syltetøy og kjøpt is bare fordi man kommer. Og både mannen og jeg spiser lavkarbo, så kan ikke overlate spisinga til han heller.
Det går jo an å si på forhånd at hun ikke trenger lage noe da, at man er på diett og får vondt i magen av å spise sånt? Da kan man jo ærlig talt ikke bli fornærmet.. Bestemor spør hele tiden om jeg vil ha noe, og jeg forklarer at sånn kan jeg ikke spise, og forteller hvor flink jeg har vært og hvor mye jeg har gått ned og hun syns det er helt ok, syns bare det er flott jeg går ned i vekt hun..
Har man først fortalt det noen ganger så skjønner dem det til neste gang du kommer.. :) De har gitt opp å for meg med all denne usunne maten.. jeg drar ikke på besøk for å spise jeg, altså..
Mine venner har etter hvert fått forståelse for mine sære matvaner...og om noen ymter med noen små negative kommentarer...så sier jeg bare " at dette må du/dere bare bli vandt til, for jeg og kroppen min funker best på slik mat"
Men jeg forstår at det er vanskelig.
I spesielle anledninger, som f.eks konfirmasjonen til brødrene mine så spiste jeg som alle andre. og det med god samvittighet. ... jeg vil ikke føle meg helt sosialt stigmatisert heller. det er MIN følelse. og jeg kunne sikkert hatt med matpakke der også...men føler det er riktig å spise som de andre på slike settinger.
Ellers, i hverdagen så har folk etter hvert blitt vant til at jeg tar med meg egen mat, eller takker pent nei til det de tilbyr.
andre igjen har omtanke for mine spisevaner,,,og her forleden hadde ei veninne lagd ei egen skål til meg med kylling og pastasalat (uten pasta,..hehe)
Du må rett og slett bare holde på grensene dine, så vil folk forstå etter vhert som de ser at du blir sunnere med ditt kosthold, og at det virker.
Diskusjoner om lavkarbo gidder jeg ikke sløse vekk energien min på..og sier rett som det er at alle må finne sin vei i kosthold :) så får de heller komme til meg og spørre den dagen de blir nyskjerrig på lavkarbo..
Lykke til videre. og grattis med flott fremgang ( nedgang ;)
Eventuelt kan du la være å fronte "lavkarbo" siden så mange blir provoserte av det... Bare si at "jeg kan ikke spise sånn mat, det går utover helsa mi"... elns.
Jeg har blitt så egoistisk at jeg tenker;
"Ok, hva skal jeg ofre, helsen min, eller dine sårede følelser?"
Det er ikke så veldig vanskelig da å takke nei til mat. Og jeg har ennå heller ikke opplevd at noen har blitt sure over at jeg har takket nei til det meste.
Eller, mulig at noen har blitt det, og at jeg bare har valgt å ikke legge merke til det :p
Eg tenker at "borte er borte", men det kan ein jo ikkje tenke om ein et ute veldig ofte... Så dersom det er tilfelle, heng eg meg på det dei andre her seier, og tenk at du alltid har eit valg! :) Dersom du skal i selskap, kan du jo bake ei kake sjølv, den kan jo vere lavkarbo.
Sist me skulle i middagsbesøk, foreslo eg spleiselag, då kunne eg jo bestemme sjølv kva som blei servert.
Jeg syns slike situasjoner er så ubehagelige. Verten vil gjerne du skal smake mens du selv har en helt annen plan. Derfor sier jeg ifra på forhånd at jeg spiser ikke karbo. Det beste er å være åpen og ærlig syns jeg. Da slipper du som regel litt trasige situasjoner og at noen blir skuffet for du ikke spiser det dem har laget til. Og hvis jeg skal til ukjente for å si det sånn så tar jeg bare med meg noe i veska eller sender en sms der jeg spør om det er ok å ta med noe eller noe i den dur.
Men det er veldig greit å opplyse om det på forhånd. Syns jeg :p.
Jeg forteller at jeg ikke tåler poteter og pasta og sånn så godt. De fleste håndterer det godt. Synes det er lettere for alle å si det litt diskret til kokken med en gang vi kommer, heller enn ved bordet. Selv synes jeg at jeg har sviktet som vertinne dersom jeg ikke har tatt hensyn til gjestenes behov.
Ja, ikkje sant :) eg ville ikkje drømme om å servere mat med laktose til en laktoseintolerant eller sukker til en med diabetes :)
eg var i konfirmasjon i helga, og valgte å spise raspeball til middag, fordi det var konfirmantens valg av middag.
Men eg tilbaud meg å lage kake til kaffien, lavkarbo selvfølgelig.
Eg veit om minst en person som hadde diabetes i selskapet, og det var ikkje tatt hensyn til med verken kaker (unntatt min) eller dessert.
litt rart, for vanilje-panna cotta må vere det enklaste i verden å lage lavkarbo.
folk rundt meg, som ikke er mine nermeste tror jeg er allergisk mot korn og melk :D og d gjør faktisk d hele veldig mye lettere for meg! har ikke sagt at jeg har påvist allergi, men at kroppen reagerer dårlig på melk og korn
Til og med jeg som er diabetiker møter av og til den der " du kan vel ta litt" etterfulgt av et såret jeg-har-laget-dette-fordi-du-skulle-komme-blikk.
Jeg pleier da og forklare at om jeg spiser det, så vil jeg få problemer og føle meg syk iallefall resten av dagen, og så sender jeg tilbake et vil-du-virkelig-tvinge-meg-til-det-blikk.
Neste gang jeg er på besøk der, så er det ikke noe press lenger...
Men generelt så er jeg altfor gammel og egoistisk til og la noen presse/narre meg til og spise noe som helst som JEG ikke vil ha. Min mor sa en en gang at jeg er altfor ærlig og mangler det høflige genet:rolleyes:
En mager trøst: Det blir lettere etter hvert! For hver gang du klarer å si nei i slike situasjoner så blir det lettere for deg neste gang - både fordi du har "øvd deg" på å si nei og fordi flere og flere rundt deg blir vant med det. Jeg syns det var skikkelig fælt å si nei i starten, og grudde meg nesten til å være sosial, men bestemte meg bare for å ta kampen og si det som det er. De første gangene fikk jeg litt sånn "er det ikke lov å kose seg?"-kommentarer, men nå er det ingen som sier noe.
Det er trist å få et nei takk, fordi man vil gjerne tilfredstille andre. Derfor er det viktig å si ifra til vertinnen at en ikke spiser karbohydrater utenom grønnsaker noen dager før selskapet. DA blir ingen lei seg:)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
