Jeg er 1,54cm, veide 84kg ifjor Juni, kom ned på 75 på det minste på et halvt år (opp og ned på ketolyse mht ferier,besøk osv..), og da trappet mellom 75 og 80kg siden da.. Påsken kom å gikk, og Tirsdagen etter startet jeg på ny frisk. Men den Tirsdagen hadde pappa legetime, som da endte rett til sykehuset pga. blodmangel. Onsdag: Det er alvorlig. Torsdag: Det er kreft. Fredag den 13.: Legene kan ikke gjøre noe.
Jeg har fådd den verste nyheten jeg noen sinne kunne få i en alder på 22år.. Min helt har fått kreft, og det er gådd alt for langt. Så langt at legene kan ikke gjøre noe med det annet enn å starte stråling/cellegift så fort som mulig for å 'holde den i sjakk',hvis jeg kan kalle det det..
Mitt innlegg her kan virke egoistisk, og ja, si det gjerne hvis ønskelig, men jeg er ute etter å hjelpe meg selv,litt iallefall, i denne forferdelige situasjon.
Jeg fråtser mat. Alt jeg kommer over. Sjokolade,pasta med masse smør, potetgull i alle fasonger og smak,ris,chips, sauser, wienerbrød,smågodt,alt sammen.. Jeg tenker meg ikke om når jeg er på butikken. Frister noe, så havner det i kurven, og forsvinner like fort som den kom inn døra hjemme. Jeg begynner å se sammenhengen her, og har ei barndomsvenninne som mistet broren sin av kreft i 2010. Jeg spurte henne om dette hørtes fjernt ut for henne. Aldeles ikke,svarte hun. Hun raste opp godt over 10 kg på et år, spiste alt til alle døgnets tider. Men hun gjorde det da hun mistet han, ikke når diagnosen kom. Hun rådet meg i å kose meg med mat, men med måte. Men..det var vanskelig!
Jeg har innsett problemet, men har ikke gjort noe med det, bare spiser videre. Jeg har strekkemerker på store deler av kroppen, noe jeg ikke særlig er glad for. I dusjen idag så jeg nye antydninger til strekkmerker på magen, og jeg er ikke så aktiv her inne med innlegg, men jeg kunne ikke tenke på annet enn at jeg ville prøve å fortelle dere min situasjon,og at da håpe dere kan hjelpe meg å komme på rett bane igjen. Motivasjon, råd og tips,uansett.. Jeg har f.eks drukket Pepsi Max under ketolyse uten problem, men nå er det sånn at jeg vil ha det mest mulig ketolyse, bare vann rett å slett. Ikke kunstige søtstoffer osv, med mindre det er nødvending i enkelte matvarer. Ren mat på en måte..
Jeg vet ikke helt om jeg har uttrykt meg på den måten jeg ønsker, men hvis det er noen som kan komme med råd, med erfaring, med begge deler,eller generelt bare si "Det ordner seg!", så ikke nøl. Jeg føler dette er noe jeg kan tenke mer på,eller..fokusere (?) på i hverdagen enn pappa. Jeg vet ikke.. Jeg ønsker bare ikke å bli større. Jeg veier 79kg nå, og ønsker ikke å gå mer opp.
Så grusomt med en slik nyhet om pappaen din! :klem:
Det er så utrolig lett å gi seg hen i mat man ellers klarer holde seg unna når man blir slått ut følelsesmessig. Det er vel noe som sitter altfor dypt i mange av oss. Husker selv at jeg reagerte på lignende måte når jeg fikk beskjed om at onkelen min var død, altfor ung. Gode forsetter om sunn livsstil kom litt i skyggen av sorgen.
Du er jo inne i en gedigen unntakstilstand. Kan du tenke på at du først skal få i deg mat som du TRENGER og har godt av slik at det blir mindre plass til det du ikke har godt av? Drikke masse. Gå lange turer?
Gå til en EFT-terapeut og få hjelp til å kvitte deg med de blokkeringene som gjør at du trigges til å spise når du er nedfor?
Jeg håper noen flere med mer erfaring på dette kan svare her. Jeg synes ikke du er egoistisk. Du gjør det du kan for å takle en vanskelig periode. :klem:
Og ja jeg kjenner igjen spisingen. :ja: Trøstespisingen... En måte å holde følelsene i sjakk på :ja:
Tankegangen din er ikke egoistisk :klem:
Tenk på at viss du klarer å holde kosten, så bygger du deg selv opp. Du gjør noe godt for kroppen din :ja:
Og kanskje ved å fokusere en del på dietten, så klarer du være sterkere når det gjelder det som skjer med pappa'n din også :)
Først en stor klem til deg i en vanskelig situasjon.
Mat bedøver følelser. Jeg kjenner godt til det der. Men - klarer du å lage deg noe rutiner som kan holde trøstespisingen og desperasjonen i sjakk? Gåturer til faste tider, trening, eller noe helt annet? I tunge situasjoner er det vanskelig å holde fast på livets rutiner og gode vaner - som du erfarer... men samtidig kan slike holdepunkt være livliner til hverdagen. Nettopp det som forankrer en person slik at ikke alt sklir ut? lykke til
Prøv å stopp opp i butikken, når ting er på vei ned i handlekurven, og ta et aktivt valg i forhold til om du trenger det eller ikke. Noen ganger trenger vi det som er feil også, men det hjelper å tenke aktivt over det. Kanskje man ikke trenger det neste gang. :o
Jeg har ingen gode råd desverre, skulle gjerne delt med deg om jeg hadde hatt noen...
Det jeg derimot har, er en stooor klem til deg, og noen varme tanker. Jeg kjenner litt til hvordan du kanskje har det, har selv en kreftsyk pappa og vi vet ikke hvor lang tid han har igjen.
Jeg skal følge litt med i tråden fremover, kanskje jeg finner noen råd jeg kan snappe opp selv, trenger litt skjerpings i matveien jeg og...
Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg mistet faren min for et år siden. Den gikk over mange vonde måneder, og gjett om vekten min gikk opp i den perioden, og også det neste halvåret.
Akkurat på samme måte som deg. Alt som fristet gikk i gapet, og alt sukkeret trigget bare enda mer spising. Boller med melkesjokoladebiter fra Statoil var fast hver eneste dag på vei hjem fra sykehuset. I tillegg til middag, og alt mulig snop. Ikke rart at alle klær ble for små :eek:
Tror ikke jeg greide å fokusere på meg selv i den situasjonen, var mer opptatt av å ta vare på både faren og moren min.
Synes det er vanskelig å gi deg råd, for jeg greide jo ikke å kontrollere min egen spising i den perioden, men jeg kan love deg at jeg angrer bittert på det i dag. Da hadde det vært mange mindre kilo som skulle bort. Han døde i februar, og jeg fikk ikke tilbake kontrollen før sent i september.
Det er vanskelig å fokusere på seg selv i en slik periode, men min erfaring er at det blir enda vanskeligere hvis du samtidig skal slite med vektoppgang og alle følelsene rundt det.
Jeg vet i dag at jeg hadde hatt mer overskudd og krefter i de månedene dette varte, hadde jeg holdt meg til lavkarbo kosthold. Ikke bare fordi jeg føler at det gjør meg sterkere psykisk, men også fordi jeg ikke hadde behøvd å slite med alle tankene på at jeg bare ble tykkere og tykkere.
Mitt råd må være at du ser på lavkarbo kosthold i denne perioden som en måte å beholde krefter, styrke og overdkudd. Det er noe du kommer til å trenge..
Trist å lese, ikke så lenge siden vi var borti det samme. Mistet far 1 november, mor ikke så goe form etterpå. Hu ble innlagt 30 november, fant kroppen full av kreft. Ingen ting å gjøre utenom smertelindring. Hu kom hjem for å være siste tiden hjemme lille julaften, og døde nyttårsaften. Oppi den vanskelige tiden så var det veldig godt at mor fikk være hjemme, vi kunne komme å gå når vi ville. Hjemmesykepleien gjorde en utrolig goe jobb.
Ikke sikkert det går sånn å så fort med din far, rekner med han er en del yngre enn min mor (hu var 67).
Men vil gi deg en :klem: å et lite råd. Ikke stress, ta å vær sammen så mye dere kan. Lag gode minner. Å det med maten bør du ikke stresse med, det kan gjøre ting vanskeligere. Jeg slet også med maten, spesielt om natten.
Sykehuset som mor var på var utrolig "flinke" med oss pårørende, snakk så mye dokke kan med de.:klem:
Så trist å høre Mustang... Og alle dere andre som har mistet noen kjære. Sender dere alle en :klem:
Jeg er motsatt når jeg har det dårlig, får knapt i meg mat i det hele tatt.
Da jeg mistet en kjær venn for noen år siden var jeg sengeliggende et halvt år. På den tiden spiste jeg skremmende lite, men gikk likevel opp 20 kg på no time. Det var rett og slett sjokket som hadde innvirkning på meg...
Så husk at det er ikke sikkert det bare er ekstra matinntak som kan gi vektøkning.
Siden jeg har null erfaring med "trøstespising" skal jeg ikke si noe mer om det. Men ønsker deg bare lykke til framover. :suss:
Jeg har selv mistet min pappa. Dette var i 2005... :nedfor:
Jeg har alltid slitt med vekten og gjør vel det fortsatt litt, men er roligere på det. Det du skal fokusere på er som tidligere skrevet fokusere på å lage gode minner. Jeg gikk rett i matfella... I to uker... Pappa ble bedre første gang han ble syk.. Da sa han: " Linda, du er nydelig! Men jeg får det ikke bedre når du ikke tar vare på din helse for da må jeg bekymre meg over deg i tillegg til å prøve å holde meg oppe..." Pappa var en smart mann :)
Jeg ønsker deg og din familie lykke til og sender mengder av varme! :klem:
Så gode å varme klemmer jeg får! Jeg visste jeg gjorde det rette med å lufte mine tanker til dere!:o
Dere kommer med så masse gode råd, og ikke minst varme tanker.. Å holde fokusen på lavkarbo, være sammens med pappa og lage flere minner, få meg rutiner, kontakte lege osv.. Jeg blir å gjøre alt sammen. Som nevnt så vil nok jeg takke lavkarbo senere hvis jeg ikke "skjerper" meg i spisingen, og rutiner til å holde meg mer fokusert,kanskje konsentrere meg om noe annet. Jeg sliter me å sove for da strømmer alle tanker, så en tur til legen om evt videre hjelp vil nok også lønne seg.
Siden jeg bor i Asker, er familien nordpå. Pappa på 58år blir sendt til Tromsø på Onsdagen for å starte cellegift. Jeg gruer meg så fryktelig! Jeg tenker at så fort krefta får motstand, så blir den å "ta mer av",bli mer sint hvis jeg kan si det.. Og akkurat nå er jeg glad for at jeg er såpass langt unna, for jeg kvier meg til å bestille flybillett, jeg kvier meg for å dra hjem, jeg har rett å slett ikke lyst. Jeg tror jeg er redd for å innse hva som skjer. I hverdagene slår det jo meg i kjedelige stunder at pappa ikke blir å være så lenge i livet mitt som jeg ønsker, men på en annen side føler jeg at jeg kanskje fortrenger situasjon? Jeg overbeviser meg på at jeg har det bra, men jeg tror jeg ikke innser,eller VIL innse hva som skjer. Og reiser jeg nordover, vil jeg nok innse det.. Skjønner dere? Det er så rare tanker.. Og hvor enn rart dette høres ut, så hadde det sikkert,mest sannsynlig,vært lettere for meg hadde jeg vært i en sånn her situasjon før for da hadde jeg kanskje vært litt mer forberedt på ting å tang. For nå er det helt..blankt. Det er.. Jeg skjønner ingenting! Jeg fatter ikke noe..
...og jeg syns det er forferdelig å høre om dere som har vært igjennom dette før! Håper det går bra med dere idag, og setter virkelig pris på rådene/erfaringene dere kommer med!
Ser du har fått mange gode råd her, men jeg vil bare ønske deg alt godt. Jeg opplevde det samme i fjor, med min mor. Det er utrolig hva vi mennesker klarer når krisen "setter inn", og jeg tenker at de som skal "reise fra oss" er de første til å forsone seg med det. Det er oftes de som trøster oss og ikke omvendt :) Så ta vare på minnene, de små uforglemmelige øyeblikkene, som du garantert får mange fler av, når du reiser for å være med pappaen din. Og ta vare på deg selv også :) Jeg føler med deg!
Da jeg var 16år mistet jeg min kjære pappa,og senere mamma,og vet godt hva det betyr:(Ønsker deg masse lykke til og håper at du finner veien til riktig kosthold og at du klarer deg:)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.JPG)
