Etter debatten på Nrk i dag, så sitter jeg igjen med noen inntrykk. Det var noen bra poenger i dag - men det som Eli Rygg sa, den satt!
Skyld og skam - det er det jeg føler. Avmakten ifht. det som folk mener om meg fordi jeg er tjukk, ikke fordi jeg er den jeg er.
Jeg har kompensert med kjeften i mange år og lært meg teknikker som drar oppmerksomheten bort fra hvordan jeg ser ut - og til det jeg står for/det jeg mener.
Jeg er voksen nå, men fortsatt har jeg skamfølelse ifht. hvordan jeg ser ut. Jeg er lei meg for at folk tror at jeg bare er lat og sitter hjemme og spiser.
Sannheten er at jeg har kompensert mye med mat, f.eks. når jeg har vært veldig sliten - men det var ikke sånn det begynte. Det begynte med at jeg ble tjukkere i puberteten - og jeg tror nå at grunnen til at jeg begynte å legge på meg var fordi jeg tåler dårligere sukker/karber i alle former enn f.eks. søsteren min som er typen slank. Dessuten valgte jeg karbomat - jeg liker det best: brød - sukker - brød - pasta, nevnte jeg brød? Jeg visste ikke hvor mye skade brød gjorde med kroppen min. Brød er en av de tingene jeg IKKE rører - brød er mitt heroin. Jeg tar heller et stykke marsipankake. Det gjør mindre med kroppen min.
Nå spiser jeg kun lavkarbo - og har innført kalorikontroll i tillegg. Dette for å forsøke å komme gjennom vektplatået mitt. Foreløpig er det litt dårlig uttelling, men jeg holder ut. Jeg har også trappet opp trening. I tillegg må jeg jobbe med skammen - den følelsen jeg får hver gang det er debatt. I tillegg har jeg lyst til å bli kjent med Eli Rygg - jeg tror jeg kunne hatt nytte av det!
Give me faith - jeg trenger troen på at jeg kan greie å gå ytterligere ned i vekt. Trøsten akkurat nå er at jeg er frisk. Det er en fattig trøst - for ønsket om å bli tynn er fortsatt sterk, selv om jeg er voksen og har masse trygghet og karriere og alt mulig som man trenger for å bli hele mennesker. :)
Er vel slik mange sitter igjen med, en ekkel følelse av skyld og skam av å være overvektig.
Men man er absolutt ikke noe mindre verdt om man er det, og huske på at "kropsidealet" som er nå til dagen er stort sett mediaskapt og gjerne ikke realistisk.
Om jeg likte Eli Rygg før, elsker jeg henne nå;)Hun virker som et vakkert og klokt menneske:)
Håper det går riktig bra med Kamilla fremover:)Synes debatten i kveld var god, mye bra kom frem, etter min mening:)
Jeg har akkurat sett debatten selv. Helt enig, Eli fortjener blomster og medalje for de tingene hun poengterer. Jeg hang meg spesielt opp i det med at man må vite hvordan man skal snakke med folk for å ha sjans til å bidra med noe konstruktivt. Flotte dama!
Jeg ble faktisk overrasket over Kari J. Hadde hun enda opptrådt ca sånn ellers, så hadde man kanskje kunnet svelge henne, i stedet for å automatisk gjemme ansiktet hendene så fort hun dukker opp i noen sammenheng.
Det er morsomt hvor forskjellig vi oppfatter folk. Den eneste som faktisk irriterte meg der var Eli. Hun har jo masse fornuftig å si, ikke noe tvil om det, men for meg blir hun så dillete i språket og oppførsel, at jeg kobler helt ut :)
Jeg så også denne debatten igår kveld, og klarte det faktisk! Hele! (Hater ellers sånne program.) Var fornøyd med flere argumenter og synspunkt som kom fram både fra Marit og Eli, og var også enig i forslag om endring av gym-faget, ansvars-fordeling og slikt. Systemet fungerer ikke! Ansvar?? Hva er det?
Så, jeg håper de som er forkjempere for naturlig mat og naturlig aktiv livsførsel står på hardt videre!! :)
Men altså... hadde Marit Christensen virkelig ikke blitt behørig informert på forhånd om dette med behov for vitamin/mineraltilskudd i all overskuelig fremtid? De jeg kjenner som har vært gjennom den operasjonen, har vært klare på dette fra første stund - det er jo en av faktorene som veier tungt i vurderingen for hvorvidt man vil gjennomføre eller ikke. Kanskje ikke så dumt å innføre en "eksamen" før et slikt inngrep kan utføres...
Jeg så et intervju med henne tidligere, og jeg tror hun var et spesielt tilfelle i så måte. Det var ikke få vitaminer hun måtte ha i seg, langt mer enn hva man kan forvente etter en GBP og hun spiser fortsatt som en fugl.
Men risikoen er vel høyere med alderen, og det at helsen hennes sviktet såpass med hjerteproblemer o.l. Hun er vel et eksempel på hvor galt det faktisk kan gå, enn hvor sjeldent det skal være.
Jeg har ikke sett denne debatten, men jeg har vært inne på bloggen til Kari J i dag og der var det ikke mye pent å høre om oss "feitinger som trenger noen sannhetens ord." :rolleyes:
Utrolig så mye stygt folk kan lire ut av seg på en kort stund...
Jeg ble også litt positivt overrasket over henne, selv om hun hadde utav seg en del usakligheter om mora til Kamilla (nyyyydelig jente forresten!) i begynnelsen. Men hun avsluttet i det minste med å si at man kan utmerket godt være litt rund og ved meget god helse og man kan være tynn og med dårlig helse.
Begynner det ikke å bli ganske mange år siden hun ble operert? Kanskje rutinene var annerledes den gangen? Kanskje har hun foretatt en slik operasjon hvor man fjerner store deler av tynntarmen og ikke en der man minsker magesekken? Det vil jeg tro gjør en stor forskjell i ettertid.
Det er ikke så lenge siden hun ble operert! 2009, tror jeg! Hun ble 60 år i 2008 og sa hun var 60 år da hun ble operert!
Inngrepet har blitt gjort på samme måten i Norge de siste 5-6 årene og det er så lenge man faktisk har foretatt dem!
GBP, gastric bypass, betyr at man kobler ut så og si hele magesekken og hos de aller fleste kun 1.5m tynntarm!
Man fjerner ikke organene, de ligger igjen og produserer de hormoner etc de skal gjøre.
Og jo, man blir i de aller fleste tilfelle grundig informert om alt rundt operasjonen og tiden/årene etterpå! På Bærum hvor jeg skal opereres i løpet av våren, må man ha vært til stede på 80% av timene på Startkurset for å bli sendt videre i systemet, dvs til kirurg for operasjonstid!:)
Dette sier Marit selv i 2010: Moskva-Marit gikk ned 90 kilo: Jeg kunne dødd dersom jeg ikke hadde tatt slankeoperasjonen.
Etter slankeoperasjonen i fjor har den tidligere NRK-korrespondenten Moskva-Marit gått dramatisk ned i vekt.61-åringen fikk 80 prosent av magesekken og 1,5 meter tarm satt ut av funksjon. Moskva-Marit veier nå 90 kilo mindre enn da hun var på sitt tyngste på 90-tallet. Jeg tok operasjonen av indremedisinske årsaker. Nå er både kolesterol, blodtrykk og sukkersyken normalisert. Jeg kunne dødd dersom jeg ikke hadde tatt slankeoperasjonen.
De fleste som slankeopereres er en del yngre enn Marit Christensen og kun et fåtall opplever å måtte spise så mye tilskudd som hun må. Men om alternativet er å ikke overleve med alle kiloene, er vel det å måtte spise noen piller ikke så ille, eller.....
Jeg synes synd på Marit Christensen, for det er jo alltid noe med henne. Jeg har lest at hun "var døden nær" før hun tok denne operasjonen, og at hun antakelig ikke hadde levd lenge uten den.. og da må hun faktisk takke den for at hun lever. Hvis de verste sorgene er å bytte ut sykehusdøgn og enkelte medisiner mot vitaminer og mineraler, og at magen blir mett før øyet, så skjønner ikke jeg mye.
Jeg tror dama sliter med andre ting, og det er trist. Jeg har jo alltid likt henne som "nyhetsdame" på tv.
Jeg er også en av de som av og til innimellom føler skam over overvekten og hva jeg liker best av mat. Jeg hater at jeg har og av og til også nå stress-spiser søtsaker. At det virker som hjernen min og bevisstheten min ikke er enige om hvem som bestemmer. At det er så VANSKELIG!
At normalvektige uten noensinne å ha erfart overvektsproblemer uttaler seg i tide og utide om hva man bør og ikke bør gjøre...
At det er utrolig at jeg har kommet meg gjennom kraftige depresjoner og angst, morbus chrons sykdom, prolapsoperasjoner og en skikkelig heavy teknisk utdannelse - men bare det å spise "sunn" mat uten å spise for mye eller reagere "kjemisk" på visse næringsstoffer, nei se det er jeg ikke spesielt dyktig til gitt!
Hvis noen studerer ernæring og overvekt skulle jeg ønske de tok en approach med å intervjue et større antall overvektige mennesker, mennesker som HAR vært overvektige, eller har blitt det i voksen alder, og deretter intervjue et større antall mennesker som ALLTID har vært normalvektige og som spiser for å leve - og kun det.... Spørre de om forhold til mat, hva de foretrekker, hvordan matvaner de har, hva de mener med kos, osv osv.
Da kanskje man kunne fått et grunnlag og diskutere overvekt på? For det MÅ da være en forskjell et eller annet sted på meg og mine overvektige bekjente OG de som er normalvektige og alltid har vært det?
Har lest på bloggen til kari i dag og jeg blir trist, veldig trist. Hun blir bejublet for å "tørre å si det som det er", hun var mitt store idol da hun var "glade trenings Kari"og ikke utalte seg bråsikkert om andre menneskers liv.. Nå?-not so much...:(
Ja, det er utrolig vanskelig... Jeg har en søster som er tynn og jeg vet at vi valgte forskjellig mat i barndommen. Jeg har nå sluttet med alt jeg spise før - nesten, unntatt kjøtt og grønnsaker. Jeg var en sånn type som tok litt mer pasta og salat og mindre kjøtt, litt mer ris og saus enn kjøtt, tjukke brødskiver med lite pålegg og litt potet (gjerne som pålegg). Alt det er det selvsagt slutt på og jeg snegler meg avgårde... Min trøst akkurat nå er at dersom jeg aldri mer går ned ett eneste gram til - så er jeg iallefall frisk og jeg kommer sannsynligvis heller ikke til å bli syk av fedme fordi jeg har blodsukkerkontroll. Når jeg får lysta (som i dag) - så forsøker jeg å fokusere på noe annet og det har gått bra i dag :) En treningsøkt hjelper mye - og når sommeren kommer kan jeg ut å gjøre ting ute. Akkurat nå er det litt mørkt og utrivelig.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
