..elskar den litt heavy lavkarbomaten, så det er sagt, meeen: ser det er litt begrensande i settinger der eg ikkje har "kontroll" over inntaket. Altså når andre lager maten. Syns det er litt utrivelig (er godt oppdradd; ein skal gjere ære på verten). I går var det kaffislabberas og det vart spandert is, sjokolade, kransekake, suksessterte osv osv.) Isen var yoghurtis eg sa jatakk til ei kule (noko måtte eg jo gjere :() og åt vel ca 5-6 teskeier...
Følte meg nesten uhøflig..
Har sagt at eg forsøker meg på lavkarbo og at eg har det fortreffelig. Blir ikkje frista, for eg er jo god og mett der eg sit.
Er jo ikkje uhorveleg tjukk (med mine A-forma tunikaer ;)) og skal jo ned 5kg til første delmål. 9-10 til målvekt. Trur det er litt av grunnen til at eg møter litt "løfta augebryn".
Korleis løyser de dette på ein høflig måte?
Jeg syns ikke det er sosialt avgrensende med dette kostholdet.
Takker pent nei takk til kaker som kroppen min ikke skal ha.
Spiser meg mett før jeg reiser bort, da blir heller ikke fristelsene for store.
Jeg spiser ikke for å "tekkes" andre.
Jeg spiser for å holde kroppen min frisk og bra:)
dessuten er det det sosiale og ikke kakene som er det koselige for meg :D
Jeg har heldigvis venner som har tro på at jeg selv kan avgjøre hva jeg burde spise.
Jeg blir IKKE lei meg når mine gjester takker nei, og håper virkelig de kan forstå min sitruasjon så godt at de ikke blir lei seg når jeg må takke nei.
Jeg har invitert gjester på så god lavkarbo middag at de faktisk glemmer at jeg har ris eller poteter på bordet. Hva med å invitere på middag, feks type tapas?
Jeg gjør det samme som Gerd. Spiser alltid litt før jeg drar bort. I noen settinger møter jeg hevede øyenbryn og folk syns sikkert jeg er uhøflig, men nå har jeg kommet til det punkt at det driter jeg i;) Tidligere turte jeg ikke å si nei, og jeg tok litt av ren høflighet, men nå sier jeg høflig nei takk og så kan de syns hva de vil:) Jeg tipper at de aller fleste rundt meg, også de som er "tynne", prøver på en eller annen måte selv innimellom å ta av vekt eller å spise mindre søtsaker av andre grunner.
Jeg har ved én anledning blitt møtt med en slags "opprørsstemning" av typen "jammen, det må jo være lov å kose seg innimellom? Vi har da alle noen ekstra kilo å stri med?" - men nå preller det av på meg. Hvis de vil gi seg selv bedre samvittighet for at de spiser søtsaker ved å henge ut meg, så får de bare gjøre det. Jeg bestemmer heldigvis over min egen kropp og hva som skal i min munn. Og venner som ikke kan respektere mine valg, er dessverre blitt enklere å velge bort i slike sammenhenger:o
Mye av det "sosialt avgrensende" sitter mellom dine egne ører;) Det er ikke sikkert at de skuler så mye på deg som du føler, og hvis de gjør det så må du jobbe med å heve deg over det - du skal ikke tvinge i deg mat du ikke har lyst på fordi du føler at du "må". Jeg syns også ofte det hjelper å ta kontakt med vertinnen i forkant, og forklare henne at jeg ikke spiser sukker/desserter, og at hun derfor ikke må bli fornærmet om jeg ikke tar noe. Har aldri blitt møtt med annet enn positive reaksjoner på at jeg gir beskjed om dette:)
I motsetning til de andre her, så "sliter" jeg med samme problem som deg.
Min omgangskrets består i stor grad av en eldre og ikke minst syk, svigermor.
Nå har jeg spist LCHF i snart 7 mnd og jeg har forsøkt å forklare både prinsippene med lavkarbo, hva som er KH og dermed hva jeg skal unngå og hvorfor jeg valgte å forandre kortholdet mitt (vi mistet et barn pga skjult svangerskapsdiabetes og jeg har i ettertid også funnet ut at jeg mest sannsynlig er gluteninntolerant).
Allikevel er det ikke godtatt at jeg ikke spiser "noe til kaffen". Hun prøver da... det skal hun ha, men hun skjønner ikke prinsippet overhode.
Til jul hadde hun kjøpt ostekake "spesiellt til meg" med masse sukker og kjeksbunn.... (Da MÅ jeg jo bare spise, om enn ikke så mye:o)
Også hadde hun laget hjemmelaget is... den er man jo også forpliktet til å spise litt av (den er nydelig da, og sikkert bedre for meg enn kaken var).
Hun hadde også kjøpt en hel boks med youghurtnøtter "bare til meg":eek:
Jeg liker dem, men jeg liker like godt salte nøtter, noe jeg har sagt... det var det ikke på bordet:(
Etterpå sitter jeg med verdens dårligeste samvittighet og klippekort til toalettet... hva jeg skal gjøre? Prøve å forklare en gang til?:confused:
Jeg skiter stort sett i hva alle andre synes, men synes det er ubehagelig når jeg får følelsen av at andre mener jeg tror jeg er så mye bedre fordi jeg ikke spiser søtsaker. Hehe, komplisert det der. Men man kan jo ikke leve ut i fra hva andre kanskje mener - eller kanskje ikke mener.
Ellers har jeg mye samme opplevelse som FrkMarge. Har også ei svigermor som setter likhetstegn mellom det å fore folk, og det å vise omsorg. Hun er fryktelig søt og omtenksom, men konseptet lavkarbo synker liksom ikke inn. Nå treffer vi ikke dem så ofte, så jeg gjør et mentalt kost/nytte-regnskap: Hvor uggen blir jeg av det ene lille kakestykket VS hvor mye glede hun får ut av å servere det - med full lov til å være egoist! Ofte sier jeg nei takk, særlig når vi er på helgebesøk, og da prøver vi istede å stå for matlagingen. Det setter de jo også pris på. :)
Hvis du synes at dette blir et stort problem, så kan du også ta med deg en vert/vertinnegave. :gave:
Din egen hjemmelagede lavkarbokake samtidig som du forklarer ditt problem.
Å ha med en liten gave til vertskapet er vel greit som en nødløsning.
Da min eldste sønn var liten og vi hadde barneselskap, kom en kamerat med egen hjemmelaget kake fordi han hadde cøliaki. ;)
Dette syntes jeg var så flott, guttungen fikk jo delta i det gode selskap.:klem:
Takker for tips og guts. Det er sikkert heilt sant at folk egentlig gir blaffen i kva eg et og at det sit mellom mine egne øyrer. For mett (faktisk stappmett) var eg når eg kom, så det var ikkje noko problem for meg å holde meg unna (bortsett fra følelsen av å vere uhøflig).
Så var det at vertinna trudde ho hadde sunne ting på lur (yoghurtisen med heile 29 karb pr 100g) Det var jo lite fett sa ho:(
Tenker eg av og til kan lage noko medbragt (t.eks ei lavkarbokake) og tilby det som et tilskudd og ikkje alternativ :rolleyes:.
Så når vi gikk, så sat altså dama igjen med ei uspretta bløtkake og ei suksessterte... (Eg sa ho kunne ta det med på jobben..)
Det med sukker er et argument som folk forstår. "Eg har slutta med sukker" bruker å få folk interessert.
Uff, får vondt av deg som får "spesialtilpassa" mat som ikkje er det..
Det er en god ide, men for min del har det ikke vært så vellykket... Jeg har hatt med meg lollipopbrød, bollekake (formkake) og suksessterte. Lollipopbrødet og formkaken ville ingen smake på, så det måtte jeg ta med meg hjem igjen og suksessterten falt ikke i smak pga sukrinet tror jeg... iallefall var det ingen som skrøt av den og det er et veeeeldig dårlig tegn:(.
Må prøve noe annet neste gang...
Jeg hadde planer om å ha med meg noe i juleselskapet også, men jeg fikk influensa en uke før jul og var fortsatt ikke 100% frisk til julaften - kakebaking var mao uaktuellt...
Her i huset fikk jeg skryt fra "min høykarbomann"! Han synte at mine julekaker var spesielt gode og søte denne jula.
Først når kakeboksene var tomme, fortalte jeg om sukrin, det var greit. :p
Det er en god ide, men for min del har det ikke vært så vellykket... Jeg har hatt med meg lollipopbrød, bollekake (formkake) og suksessterte. Lollipopbrødet og formkaken ville ingen smake på, så det måtte jeg ta med meg hjem igjen og suksessterten falt ikke i smak pga sukrinet tror jeg... iallefall var det ingen som skrøt av den og det er et veeeeldig dårlig tegn:(.
Må prøve noe annet neste gang...
Her i huset fikk jeg skryt fra "min høykarbomann"! Han synte at mine julekaker var spesielt gode og søte denne jula.
Først når kakeboksene var tomme, fortalte jeg om sukrin, det var greit. :p
Her hjemme gikk kakene ned på høykant... det var svigermor og svigerfar som ikke ville smake:o
Jeg hadde med julebakst til svigers, og de ble heller ikke rørt stort av... Konfekten derimot forsvant!
Ellers har jeg hatt med både knekkebrød og blomkålris i selskap denne julen. Noen foredrag om fett har jeg vel fått underveis, men prøver å lukke ørene...
Det beste er å ikke røpe ingrediensene på forhånd. Svigers er sikkert vanemennesker.
Ja det hadde jo vært greitt, men nå er jo eneste grunn til at jeg tar med meg medbrakt at jeg helst ikke kan spise det svigers lager selv...:o
Svigermor vil jo helst servere meg mat hun selv har kjøpt/laget, så når jeg tar med "medbrakt" er det jo fordi det er noe spesiellt....:rolleyes: dvs uten sukker og hvete (i hovedsak)
Synes besøkene hos svigers er verst, når det gjelder mat. Ellers er det bare hyggelig. :) Spiser vanlig frokost før vi drar, den bruker vanligvis å holde noen timer. Når vi kommer, byr hun vanligvis på litt risgrøt og jeg spiser en liten klatt. Ei stund etter er det kaffe, og da smører hun rundstykker (det er kanskje det verste) med egg, sylte eller lammerull. Var der i går, og da var jeg kjempesulten. Spiste 2-3 rundstykker. Kom heim tidlig på kvelden, da var jeg fortsatt skrubbsulten og vi laga da pasta carbonara med litt fullkornpasta og squashpasta. Jeg spiste litt pasta, men mest squash, bacon og ostesaus. Magen har heldigvis vært snill mot meg..
Burde trolig gjort noe med dette, tatt med litt knekkebrød eller lavkarbobrød, i hvert fall litt nøtter. Men det har ikke blitt til at jeg har gjort det.
Men så lenge man fortsetter å trø i seg det svigers baker så kommer hun til å fortsette å servere. Det er en ond sirkel og man er selv den eneste som kan stoppe den. Slutt å spise for å tekkes andre, de kommer over det. Til slutt ;)
Behøver jo ikke å lyve på meg hverken diabetes eller glutenallergi jeg da... er bare at de ikke skjønner hvorfor jeg kunne spise hvete og sukker før og ikke kan det nå lenger...:o
Det er ikke alle mennesker som "kommer over" at man sier nei heller...
Men om mulig er jeg enig i strategien her:
Sps deg mett før du drar på besøk og forsyn deg av litt av det som er minst ille for syns skyld:) (det er stort sett det jeg gjør også)
Ulempen med å lyve på seg diabetes er at verten kan finne på å sjekke diabetesforbundets sider og finne ut at fruktose og fullkorn er perfekt for deg, og bruker masse tid og penger på å tilpasse... DA blir det vrient å si nei... sann historie :) Nå har jeg sagt at jeg ikke rører mel, melk og sukker og ingen blir snurte lengre. Eller, jo, litt - men det hever jeg meg over
Jeg informerer på forhånd at jeg overhodet ikke spiser noe med sukker og/eller stivelse. Gidder ikke å gå mer spesifikt innpå det med mindre de spør.
Pleier som regel å si "jeg spiser bare rent kjøtt og rene grønnsaker".
Når man har sagt i fra på forhånd er det ikke frekt å si nei når man er der på noen som helst måte mener nå jeg :)
Jeg sier at jeg blir dårlig av mel - og det er sant. Det at jeg ikke blir dårlig i dag, men får det etter gjentatt eksponering behøver jeg ikke å si. Jeg poengterer heller de plagene som forsvinner når jeg avstår. Og om de synes jeg "må ha noe" så spør jeg etter frukt og te. Det har de fleste og jeg kan gjerne spise den kamelen (eller de druene) i stedet...
Jeg lager somregel noe å tar med. Lille julaften ble vi bedt på grøt,spekemat og saft. Jeg hadde med fløtegrøt/fløyelsgrøt/smørgrøt og egen saft, men forsynte meg av spekemat. På julaften så hadde jeg med delfiakake der jeg hadde laget kjeks, gele og marsipan lavkarbo som jeg hadde inni kaken. Jeg pleier ofte å ha med meg noe, å når jeg gjør det så spiser de andre det også, å jeg får alltid skryt for at det er godt. Når jeg da ikke tar med meg noe så får jeg ikke noe særlig kommentarer da heller. De vet jeg ikke tåler sukker, mel, gjær, ++++ i det hele tatt å de har sett meg bli dårlig. Det at jeg blir syk av det gjør det jo lettere for dem å forstå. Men når jeg er i selskaper der de ikke vet det så sier jeg at jeg ikke er suten å at jeg da ikke har lyst på noe.
Da sier man at Statens råd for diabetikere er basert på at man skal leve så "normalt" som mulig og samtidig bruke medisiner for å regulere blodsukkeret, mens du heller vil prøve å spise deg frisk uten medisiner ;) Det bruker å fungere ganske bra.
Det kan være en vanskelig situasjon dette her, spesielt når man har folk rundt seg som faktisk støtter deg og prøver å tilpasse det som blir servert, men så blir det galt likevel fordi de mangler kunnskapen. Svigermora mi er typisk sånn - kjøper diabeteskaker og diabetesis og står i. I det tilfellet har jeg gjort det enkelt og nærmest gitt henne en enkel liste (Kok ekstra grønnsaker til middagen eller lag en salat til og sleng noen naturelle nøtter oppi en skål til kaffen). Det kommer fortsatt en og annen diabeteskake og litt sånn på bordet, men da har jeg jo sagt fra tidligere og opptil flere ganger, så da har jeg ikke dårlig samvittighet for å stå over.
Når de gjelder alle de andre som ikke respekterer matvalget ditt eller syns du er uhøflig får man velge om man skal ta litt for syns skyld eller om man skal si nei takk. Og om verten skulle bli fornærmet er det bare p drite i det - de kommer over det også :p Jeg har blitt mye flinkere på å si nei, spesielt etter at jeg kunne begynne å dra diabeteskortet uten å føle at jeg lyver, men jeg syns fortsatt det er litt ekkelt dersom det er mennesker som jeg ikke kjenner noe særlig og ender noen ganger opp med å spise litt :o
Så man kan ikke takle høflig nei, men man kan lyve til sine kjære? Jeg er faktisk ganske sjokkert.
Jeg tror, uten at jeg vet, at svigers faktisk foretrekker en ærlig svigerdatter framfor ei som lyver på seg sykdommer og sympati. Man bør vel heller gro noen baller, slik at man klarer være ærlig å si nei. Eventuelt bare spise den maten man blir servert. Å lyve er et lavmål jeg aldri kommer til å synes er greit.
Det er da ikke uhøflig å si nei takk til mat? Jeg kan ikke engang forstå hvorfor vertskapet skal ha en gyldig grunn. Hva man putter i munnen må da være en privatsak.
For å presisere (siden jeg tror Peppa Gris sikter til meg), så har jeg ikke løyet om at jeg har diabetes til min svigermor - Jeg har diabetes (eller, for å være hundre prosent korrekt, jeg er kraftig insulinresistens med en 2-timers verdi bare 0.1 fra diabetes, men det er litt enklere å si at jeg har diabetes enn å forklare akkurat den der), og jeg syns heller ikke at det er greit å lyve for sine nærmeste bare for å slippe ubehaget med å si høflig nei. Det blir for dumt, syns jeg.
Før i tida, dvs på åtti og tidlig nittitall, da var det helt vanlig at diabetikere haddde med seg egne kaker f.eks når de skulle i selskap, møter eller annet. Jeg jobba på bakeriutsalg på nittitallet, og da hadde vi stadig bestillinger fra diabetikere på poser med diakaker som de kunne ha i fryseren og ta med seg når de skulle bort. Nå var det nok hvetemel i de, men prinsippet er jo det samme. Tror ingen så rart på de om de haddde med seg det, heller tvert i mot!
Problemet er vel at det er sosialt akseptert at man må ha med seg spesialmat om man har en diagnose som diabetes, cøliaki el.l., mens dersom man "bare" er overvektig (som for oss er en sykdom!) eller blir dårlig av hvetemel, sukker eller stivelse så er det liksom ikke så akseptert.
Det er akkurat som med røyking, jeg kjenner at det irriterer meg de gangene jeg er på besøk der det røykes inne (heldigvis færre og færre steder!), og så blir det spurt: "Er det noen som er allergiske mot røyk her?" Og hvis ingen svarer ja så er det fritt fram for å røyke inne...:( Nei, jeg er ikke allergisk i den forstand at jeg får utslett eller pusteproblemer, men kroppen min og jeg liker/tåler det ikke! Skal jeg da være nødt til å sitte og ta det inn hele kvelden?:mad:
Tilsvarer en neve druer om man spiser den medhårs! :p
I det drøye halvåret jeg gikk på strikt candida-/eliminasjonsdiett tok jeg alltid med meg mat når jeg skulle bort. Men en a4-side med matvarer på utelatelseslista så var det eneste utvei.
Og så er jeg vel så ... sær at jeg tenker at folk får sette mer pris på at jeg kommer, enn at jeg spiser ... ? :o
Veldig ofte serverer folk ferdigmat og da må jeg uansett lese på eska og det er definitivt ikke særlig høflig. :D
Det er da ikke Yrla som får det til å høres ut som rene krigen, det er da virkelig de som svikter både familie og hjem om de ikke spiser den hjemmelagde kaka. Det høres jo ut som enkelte kommer til å bli kuttet fra testamentet om de ikke spiser noen skjeer is.
Jeg har sikkert en veeeldig forståelsesfull familie.. Og venner.. Og ja, egentlig alt jeg har truffet av mennesker må ha vært veldig forståelsesfulle. Har aldri vært noe problem å bare si: "Nei takk, jeg prøver å ikke spise så mye karbohydrater." Ingen som har sagt noe på det.
Men å være vegetarianer er helt OK.... Eller muslim og spise Halal... Det siste blir jo respektert i skoler og barnehager (apropos en annen diskusjon her inne)...
Bare en digresjon, nei, jeg sier rett ut at jeg spiser streng lavkarbo, kan godt si at jeg er sær også, så slipper folk å tenke det. Så tar jeg med eller spiser i forkant. Jeg kan fint si at jeg blir syk, forklarer ikke før jeg blir spurt, men det er da heller ikke en løgn.
Eg får masse himlande øyne for mitt kosthold, men eg spiser ingenting eg ikkje vil spise av den grunn ;)
Blir eg invitert i selskap tilbyr eg meg å ta med ei kake eller en dessert,
og eg ser ikkje anna enn at det forsvinner:)
Eg har valgt å leve med dette kostholdet og spiser ikkje mat (spesielt ikkje sukkerholdig mat) for å tilfredsstille andres behov!!!!!
Vil eg spise ett pizzastykke av egen lyst er det greit, men ikkje fordi andre vil det.
Sikkert forskjell på ulike miljøer. Blir jeg invitert bort er det på middag, der desserten like gjerne er ost og potet/ris/loff er en så uviktig del av måltidet at ingen bryr seg om man dropper det.
Med fare for å kuppe tråden, så er det jo utrolig at det i 2012 er allment akseptert å spise mat i henhold til overtro (som Kosher og halal) og ikke etter vitenskap/fakta. Jeg var inne på et flyselskap der jeg kunne velge mellom sikkert ti forskjellige måltidsformer (vegan-religion-lav salt-lav kalori, allergimat osv), men LCHF fantes ikke.
Har ikke sett den andre diskjusjonen her inne (hvis det ikke er den som går på lavkarbo i barnehagen da??)
Når invitasjonen kommer fra svigermor, så er vel saken klar?:p
Forrsten så er det fortsatt mange av oss "yngre" som har adoptert kaffeslaberasskikken;)
Min omgangskrets har i allefall den skikken selv om vi ikke er gamle damer helt enda. Men for min del er det ikke venner som er probemet. De kan snakkes med og forklares for. Gamle damer, som du sier, blir lei seg, fornærmet, fortvilet og desperate etter å klare å servere noe man kan spise fordi husmoren "måles" etter hvor fornøyde gjestene er. Det er prestige å ha fornøyde gjester. Og det er i noen kretser nesten uhørt å ikke "like" det man får servert....
Jeg tror det er en gedigen generasjonskløft her som noen av oss sliter mer med enn andre:(
På store arbeidplasser er det vel ofte kake pga av noen har bursdag? Vet ikke, er hjemmearbeidende forfatter:)
Mn ja, jeg har aldri invitert til kakeselskap for venninner. Mn jeg var litt av en snop-lager da jeg var 14 år, sammen med mine venninner den gangen.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
