Hvor viktig er det å se bra ut?
Vi omringes jo til stadighet av perfekte reklamebilder (som ofte er manipulert) med kvinner som ser perfekte ut.
Er økt vekt synonymt med dårlig selvtillit og lavere vekt det motsatte, eller er dette bare tull og tøys, man er den man er tynn eller tykk.
Jeg digger å se meg i speilet og tenker ofte fytti katta, nå er du "nice", sørger da for å non-verbalt kommunisere dette til omverdenen gjennom å kle meg i slim-fit, ha på seg kult treningstøy og generelt vise meg fram. (ta meg med en klype salt her, setter ting på spissen)
SÅ mye betyr vekten for min selvtillit. Kjempefint om dere vil dele deres innerste tanker her og gi uttrykk for de. :)
Jeg har en bmi på over 50 og har null problemer med å gå i bikini. Besvarer det spørsmålet ditt? Jeg liker ikke å være så overvektig, men selvtilliten har i allefall ikke minket når kiloene økte.
Jeg lar ikke vekt alene styre selvbildet mitt, men "ja, jeg trives bedre, og er stoltere av meg selv når jeg har en vekt og en fasong som jeg trives med". Jeg gjør nok som deg, "strutter" og velger hverdagstøy som fremhever det da. (Bikinien har vært med gjennom både opp- og nedturer... selv om jeg ikke føler meg like vel har aldri vekt holdt meg unna gledene ved å kjenne sol mot kroppen - heldigvis.)
Og nei, det er ikke vekt alene, men vel så mye hvordan denne er plassert. Sykdommen min bidrar til at jeg finner det vanskelig å trene. Noe er ren latskap, men noe er også et faktum at sykdommen ikke har så godt av mye hard trening. Det må i større grad avpasses dagsform og det gir ikke den regelmessigheten som gir virkelig gode resultater, dessverre. På den andre siden så har hormonterapi gitt meg en fordeling som jeg er mer happy med. (Myxødem/myxedema er ikke mye sexy, nei.)
Jeg er vel som Charlott. Selve tallet på vekta er ikke så avgjørende for meg, og hvordan folka på reklameplakater og sånt ser ut, bryr meg midt i ryggen. Det går på dagsform - de dagene jeg er oppblåst og har vannsamlinger i hytt og pine er det nok mer sannsynlig at jeg kler meg i filleslitte jeans og stor genser, mens de dagene jeg er fri for sånne ekstra byrder er det mer sannsynlig at jeg kler meg penere/mer tettsittende.
Selvtillit generelt på jobb og ellers i hverdagen har ingen sammenheng med vekta mi. Nå er jeg selvsikker på mange områder, jeg vet hva jeg kan og ikke kan om du forstår. Har mye kunnskap og erfaring på flere områder :)
Selvtillit i forhold til kjekke menn og vakre damer, litt mer. Da må jeg "hente" fram min grunnleggende selvtillit istedet for å gå og gjemme meg i et hjørne fordi jeg sammenligner meg selv med de ;)
Det går som oftest slik at jeg er såpass glad og blid og hyggelig med mennesker at alle driter i om jeg har en del kilo for mye for å si det litt flåsete :) Elsker mennesker og pleier og få de fleste til å føle seg vel i mitt selskap :) Alle liker glade, smilende mennesker som er rette i ryggen, ser deg inn i øynene og smiler, og som inkluderer deg i samtalen. Da kan du kle deg som en boms faktisk, fordi smilet og den inkluderende kroppsholdningen vil si "hvem du er".
Det er en deilig følelse når man uansett vekt kan klare og føle seg så sexy som bare det - fordi den grunnleggende selvtilliten er tilstede, og man har "varmet" opp med et skikkelig varmt smil i speilet mens man ordnet seg til fest ;) Evnen til å dra opp et ordentlig smil mener jeg betyr mer for selvtilliten enn vekta man har...
Alt dette betyr ikke at jeg ikke har "feit-dager" også, men etter å ha lest litt rundt ser jeg at også normalvektige og godt trente og tonte mennesker OGSÅ har "feit-dager" - så da er det ikke så farlig - bare de ikke blir i flertall;)
Selve vekta har ikke så veldig mye å si, heller hvordan kroppen ser ut! Jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg mye bedre nå som jeg har gått ned litt, og at det har endel å si på selvtilliten!
Har lenge ( uavhengig av vekt) fått tilbakemeldinger på at det virker som om jeg har veldig god selvtillit, så jeg er nok "flink" til å skjule hvordan jeg føler meg på innsiden noen ganger..
Dessuten er det mye gøyere å gå ut på byen ogl. nå som jeg kan ta på meg ettersittende klær, og føle meg BRA! :) Er vel litt som deg Hypah at hvis jeg har en god "kroppsdag" så liker jeg å vise meg frem..
Selvtilliten min er det ikke noe i veien med, men jeg stråler nok mer når klærne sitter pent enn når jeg må dra genseren ut fra valkene, trekke skjorten ned bak for å skjule hyllekanten eller til stadighet heise opp buksene fordi buksa sklir ned av hyllevalkeflesket.
Så ja, mer selvtillit når en føler plaggene rundt omkring på kroppen står pent.
Selvtillitten min har lite med vekta mi å gjøre, går vel mer på hvor komfortabel jeg føler meg i enkelte typer klær f.eks. (les: naken).. Men når jeg ser rom for forbedring ser jeg ingen grunn til å ikke gjøre noe med det, selv om jeg jo vet det ikke er nødvendig. Syns jeg ser bra ut nå, men kunne fortsatt sett bedre ut hvis jeg prøvde hardere.
Vel, jeg har alltid vært relativt tynn, men selvtillitten har jo gått både opp og ned og opp igjen, uavhengig av vekt, så for meg har det ikke så mye å si, sånn sett.
MEN, hvis jeg hadde blitt overvektig hadde det nok gitt meg en grei knekk i selvtillitten. Jeg trives som fit.
Konklusjon: vekten betyr noe for selvtillitten min, (tror jeg!) men det er veldig mange andre faktorer som spiller inn også.
Jeg tror jeg ville følt det samme om jeg hadde vært tynn alltid og SÅ lagt på meg. Jeg har jo måttet forholde meg til overvekt lenge, og dermed har den for meg ikke SÅ stor betydning når det gjelder selvtillit, siden man før eller siden må ta en avgjørelse om å "melde seg ut" pga overvekt, eller "drite i det" og gjøre alt det man ønsker og gjøre i livet uansett :)
Derimot om jeg hadde vært tynn "bestandig" og så lagt på meg en del, ville jeg nok måtte gått gjennom mye mentalt - spesielt det som har med fordommer mot overvektige og gjøre. Jeg TROR (vet det ikke) utifra meg selv at om jeg alltid hadde vært tynn ville hatt andre tanker, flere fordommer, om overvektige enn jeg har i dag med overvekt siden jeg startet med p-pillene i tenårene...
Det betyr mye for selvtilliten min. Jeg mistrives og blir veldig bevissst utseende mitt på negativ måte om jeg ikke er tynn nok, og er generelt opptatt av utseende.Mye pga at det fokuseres mye på det av de rundt meg. Egentlig gntlig gir jeg f i utseende, men når jeg lever i verden og kulturen jeg lever i så må jeg bry meg, liksom. Og jeg liker å se meg selv i speilet jeg også, nå er jeg vel litt for tynn til å beundres da men. Ja, jeg blir skremt nå:)
Absolutt ingen ting! Meg som person, og det skallet som er kroppen min er to veldig forskjellige ting. Kroppen endrer seg, både det vi har kontroll over og ikke, derfor er det viktig å ha en forankring som person.
Jeg har tenkt slanking siden barnehagen, og vet derfor ikke hva det vil si å føle seg slank. Om jeg da skulle la vekta bestemme hvem jeg er og hvordan jeg vil framstå overfor andre burde jeg jo bare låst meg inn på et mørkt rom.
Ja du sier noe, Carisma. Noen bruker kropp og klær til å uttrykke til omverdenen hvem de er, noen mer enn andre. Og noen ikke i det hele tatt, kanskje.Og noen hjemmer seg inne på et mørkt rom også, men de har nok blitt mobbet tidligere for vekten sin og er svært sårbare. Fint du ikke lar det bestemme for mye, ikke lar det bestemme over noe det faktisk ikke har noen makt over, som du sier på din måte.
Mye. Jeg er ikke så opptatt av utseendet (men litt er vi vel alle det og...), men det påvirker selvtilliten min at jeg ikke finner klær som passer, at jeg ikke kan være så aktiv som jeg ønsker med ungene og at jeg generelt merker at helsa ikke er der den burde være. Så ja, for meg har det mye å si. Men jeg er på rett vei og kjenner også at selvtilliten øker når formen blir bedre;).
Skulle ønske jeg kunne gi f, men det klarer jeg altså ikke. Jeg burer meg gjerne inne dersom jeg merker at klærne strammer en dag. Jeg går tilogmed hjem fra sosiale ting hvis jeg ikke føler meg vel. Nå har jeg komplekser i forhold til et veldig tynt hår også, som også holder meg hjemme noen dager.
Men - nå har jeg passert -20 kg, og jeg kan ikke si at jeg er noe lykkeligere nå. Selvfølgelig er det lettere å gå og holde følge, men jeg føler jeg har samme problemer iforhold til å finne klær, f.eks.
Men ja - selvtilliten i forhold til å putte i seg mat "offentlig" er betydelig økt. Nå sulter jeg meg ikke hos andre, for så å overspise når jeg kommer hjem. (Tar seff med knekkebrød til å legge pålegg på hos andre)
Huffda. Bra du ikke faster hos venner og er supersulten når du kommer hjem og da overspiser. DEt må jo bare føles fælt. Lavkarbo-kjeks/knekkebrød, ost eller nøtter, ferdigkokte egg ellerferdigstekt kjøttbit kan også taes med i en boks til venner etc. Angående håret, hva med å gå med hettegenser? Eller kjøpe extensions? Det er råmange hollywoodstjerner som har innsydd hår for å få det tykkere. Har man tynt hår er det gjerne finest når det er kort. Da ser det mindre tynt ut.
Hva med å godta at dette er det håret man har fått, og at det faktisk har null å si for om man er en god eller dårlig person? Og være taknemlig for at man faktisk har hår all den tid det finnes en haug med mennesker som av forsskjellige grunner ikke har det?!
Dere som blir hjemme fordi klærne strammer, eller har en dårlig hår dag eller hva som helst. Hva gjør dere den dagen noe virkelig alvorlig rammer? hva om dere får et stort arr i hele ansiktet, mister en arm eller et bein, eller håret?
Dette handler ikke om man er en god eller dårlig person Carisma. Vi lar oss alle påvirke av ytre eller indre omstendigheter, noen i mer eller mindre grad enn andre.
Det at andre har det verre skal ikke ta fra de retten til å føle om seg selv.....
Hva så om de blir syke? De er jo ikke syke akkurat nå? Javel, den tid den sorg. Det fratar ikke meg retten til å irritere meg over ting som betyr mye for meg.
Det er lov å a en dårlig dag/periode/la seg påvirke selv om det finnes utrolig mye sult, fattigdom og nød ellers i verden, og å gi uttrykk for at man ikke føler seg bra.
Det bestemmer selvsagt ikke verdien av et menneske, men den fysiske tiltrekningsgraden er man jo også opptatt av til en viss grad alle mann. Vi vil jo ingen leve mutters alene.
Er også tiltrekkende med en person som tar litt stolthet i eget utseende og innsatsen som ligger bak det. Handler overhode ikke om å se ut som en modell, enig i at det ikke finnes noe spesielt tiltrekkende med "modell-pene" mennesker.. Men rett og slett å gjøre det beste utav det man har, og ikke være redd for å pynte seg og bruke litt penger og innsats på eget utseende selv om man ikke føler seg som verdens vakreste. Ellers blir det jo bare en ond sirkel, som det er lettere sagt enn gjort å bryte mentalt sett. Selv om overfladiske forbedringer er, ja, overfladiske, føler man seg ofte bedre på innsiden også :)
Det er sant. Jeg har fortsatt skikkelig motvilje for å pynte meg eller gå med noe annet enn helt grunnleggende basisplagg, men ikke like ille nå som da jeg var mye større. Da gikk det mye i joggebukser og ugredd hår, gitt. :o Litt hyppigere frisørbesøk og interesse for klær med kledelige snitt kom liksom naturlig med vekttapet - men jeg er fortsatt der at jeg kan stå og vurdere "tulleting" i butikken - et skjerf/sjal, eller en cardigan, eller noesomhelst annet enn jeans-og-langermet-topp-uniformen - og ikke ta det med hjem, fordi jeg vet at jeg bare vil føle meg teit med det på. Litt å jobbe med!
Jeg er glad jeg beveger meg offentlig uansett hvordan jeg føler meg. Jeg er feit og mindre pen alle dager, det hadde vært slitsomt å la det styre livet. Jeg kler meg normalt, sminker meg og fikser håret hver dag. Noe mer kan jeg ikke gjøre, å låse seg inne fører ikke noe godt med seg.
Å være velstelt er viktigere en å være bde tynn og pen synes jeg. Hjelper ikke om man er en pen sylfide om man ser ut som en fuss.
Kan ikke si vekta har noe å si for selvtilliten min. Kanskje fordi jeg har vært stor siden jeg fikk seriøse stoffskifteproblemer som 4åring?
Men enkelte ganger kan jeg føle meg litt "utsatt". Som f.eks oppsøker jeg ikke buffeter på båter og sånn, for folk glaner så j.... Enda jeg ikke spiser halve mengden av det de stapper i seg engang:rolleyes:
Nja. Man kan vel være pen både i sinn og i skinn? Og begge typene skjønnhet er reelle? Selvsagt vises skinnet best, men til gjengjeld beholder gjerne folk personligheten hele livet.
Og nei, det må ikke være enten eller.
Ja og ingen er perfekte. Jeg tror dessuten en del som ser seg mye speilet er usikker på utseende og trenger å bekrefte det, at det er derfor de ser så mye. Jeg er sånn at jeg kan miste følelsen av meg selv når jeg er ute blandt folk, og da ser jeg meg i vinduene bare for å bekrefte ordentlig at jeg er tilstede, liksom.Og de fleste som går ned i vekt er naturlig nok opptatt av å se seg i speilet, siden man forandres hele tiden.
trivdes veldig da du var tynn? betyr det at du trives litt mindre nå som overvektig, men har dog akseptert at slik er det fordi det er sykdom og medisiner som har gjort det?
Men selvtilliten har vel ikke gått ned, eller?
for min del kommer det endel an på dagsformen rett og slett. enkelte dager føler jeg meg seg som en ku, og deretter oppfører seg som en, fiser og spiser i ett :P huff neida, skal være litt alvorlig og svare skikkelig.
Som sagt, enkelte dager føler jeg kjempebra akkurat som jeg er, selvtilliten på topp, fint kledd og fresh. Mens andre dager så vil jeg bare gjemme meg i stooore plagg, og gjemme meg i et hjørne.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært stor og tjukk, helt siden jeg var ganske liten. Og blitt mye mobbet for min størrelse.
Jeg husker en episode i niende, hvor ei "venninne" av meg (trodde jeg da) ga meg beskjed om at hun ikke ville blitt sett med meg mere, for jeg var så stor at hun ble mobbet/ertet for å bli sett sammen med meg. Og gutten jeg var kjempeforelsket i, kom fram til meg på vei til skolebussen, snakket litt med meg, før han plutselig sa ; du er faen meg så satans stygg!. Og løp fram til kompisene sine med heftig latter.
Heldigvis har jeg en forloved som elsker meg som jeg er nå, som støtter meg uansett om jeg er liten eller stor, og det har hjulpet meg Masse. Og jeg har færre dager som KU, og mange flere som meg, deilig som jeg er ;)
Ah, mennesker kan være så utrolig stygge INNVENDIG!! Jeg har også opplevd noe lignende: en person kom bort til meg på skolen og brølte så alle hørte det "SLANK DEG"! Hva gjør en niendeklassing da? Jeg ville jo selvsagt synke i jorden.
Og det er jo nettopp sånne situasjoner som bekrefter det selvbildet man har av seg selv, når man er overvektig tenåring.
Det må man være, ellers ender man opp som et offer. Om man noen gang trenger det så er det i tenårene! Forøvrig er jo det foreldrenes ansvar å lære barna til å ikke bare ta i mot dritt, men ha gode svar på lager.
Man blir jo helt satt ut når man får servert sånne kommentarer.
Ellers synes jeg ikke du er like reflektert i dine kommentarer heller, Carisma.
Det er ikke alle som er som deg, som tydeligvis klarer å stenge ute alt det folk måtte komme med.
Hvem snakker om å stenge det ute? Jeg snakker om at man ikke trenger å gi slike mennesker mer ved til bålet ved å vise at man lar det gå innpå seg!
Og man trenger ikke bli satt ut om man har en gjennomtenkt tilbakemelding på lager. Alltid beredt som det heter i speideren. :o
På skolen hvor jeg gikk var det aldri noe mobbing. Vi som burde vært mobbeofrene av ulike grunner lot det ikke gå inn, og svarte tilbake. Dermed var det de som forsøkte å mobbe som fremstilte seg selv som dumme og uten antenner. Dette har jeg hørt referert til fra andre seinere, uten at de visste jeg gikk på den skolen.
Naboskolen derimot var berykta for sine bøller.... Der var det ingen som tok igjen. :rolleyes:
Nei, men foreldrene er voksne og vet hvordan andre folk kan oppføre seg. Å bygge et godt grunnlag kan man jo gjøre unsett. De sender jo med unga regnjakker i tilfelle regn ikke sant?
[quote=Carisma;1264243]Nei, men foreldrene er voksne og vet hvordan andre folk kan oppføre seg. Å bygge et godt grunnlag kan man jo gjøre unsett. De sender jo med unga regnjakker i tilfelle regn ikke sant?[/quJ
Joda, bygge et godt grunnlag er bra, men så enkelt er det ikke:)
Trist å høre at mange må bruke så mye energi på å holde guarden oppe hele tiden... Det sier meg at man faktisk vekt/utseende betyr ufattelig mye for selvbildet/selvtillit.
Tenk om den energien ville blitt brukt til andre ting enn å være på alerten....hvor bra ville det da ikke vært?
Det må være destruktivt og slitsomt å gå rundt å ha angst hele tiden....
har ikke inntrykk av at det er mange som går med guarden oppe hele tiden, tvertimot virker det som om de fleste IKKE har det. Eksemplene som har blitt trukket frem her er vel også fra den vanskelige ungdomstiden, hvor man er ekstra sårbar og utsatt :)
Foreldrejobb nr 1 bør være å få barna til å virkelig TRO og innse at de er fine som de er, at mobbere er de som er mest usikre og egentlig trenger sympati..
Jo, men foreldrejobb nr 2 må også være å gi barnet de redskaper det trenger for å passifisere mobbere.
Min mor ga meg krutt til å ta igjen med da jeg ble mobbet for å ha en barndomskjæreste og snakket med meg om det. På den måten fikk jeg avvepnet mobberne i stedet for at det fikk lov til å utvikle seg til noe "morsomt" for dem.
For min del var det nok å lære å svare "like så glad i deg og"... banalt, men virksomt mot 4.klassebøller.
Jeg startet med å ta igjen de som mobbet meg, så tok jeg de som mobbet andre, så gikk det over til mer fysiske krangler og jeg endte opp med å legge enhver som så litt skeivt på meg, eller mine venner, i bakken.
Min datter ble myyye mobbet, både fordi hun hadde lærevansker, men ikke minst pga vekta. Jeg ville aldri at hun skulle ende opp i samme onde, alltid-på-vakt-klar-til-angrep sirkel som meg.
Jeg forsøkte å lære henne selvrespekt, hvilke situasjoner det var ok å ta igjen i, men først og fremst det å heve seg over de som mobbet.
Hun og jeg hadde en veldig god kommunikasjon, det å kunne snakke om ting underveis er gull!
For meg har vekt endel å si for selvfølelsen. Jeg skriver "en del", siden det selvsagt ikke er ALT. Det er godt å komme inn i klær som er tilpasset min (manglende) høyde, og det er godt å ikke føle seg så tung når man skal opp en trapp el.l.
Når det gjelder tallet på vekta, er det viktig for meg. Det er en pekepinn på om følelsen jeg har på "tjukkedagene" er reell eller ikke. Det er godt å se det, så vet jeg at flodhestfølelsen jeg får (særlig i pms-uka) ikke stemmer overens med virkeligheten. Det jeg ser i speilet er heller ikke alltid så pålitelig, men min nye badevekt er det! Når den sier at jeg veier nøyaktig det samme (eller kanskje bare en halvkilo mer) enn sist jeg hadde en "slank" dag - da vet jeg at det bare er tøys å føle seg diger! Det er fort gjort å bli hekta på slanking - å se kiloene forsvinne gir en god mestringsfølelse. Tallet på vekta bekrefter at jeg er slank selv om jeg ikke alltid føler meg slik - jeg tror fort jeg kunne tenkt at jeg skulle tatt av bare bittelitt til om jeg ikke hadde den korreksen. Slik sett er bmi også nyttig for meg, selv om det er et mer upålitelig verktøy - så lenge jeg er innafor normalvekt skal jeg være fornøyd :)
Jeg er helt på nett med deg, jeg Charlott. Uansett hvilken måte man gjør det på - man blir dessverre lettere offer gjennom å kjenne, og oppføre seg som et offer. Ikke at det er den som blir mobbet sitt ansvar, men det ER godt å beskytte seg selv... Klarer man å la det prelle av så blir det mindre gøy for mobberne. Jeg mener slett ikke det bør være nødvendig, eller at det er bra at man tar det over i en agressiv utgave av "selvforsvar"... selv om det til tider er veldig forståelig.
Vi er nok ganske enige ja :D Jeg vet bare hvor fort man kan havne i "angrep er beste forsvar" fella, den gyldne middelvei er søren meg ikke bare enkel å få til :o
Hva mener du med fuss? Høres ut som du mener utssende er viktig siden du sminker deg og er oppptatt av hva du har på deg og hvordan håret ser ut. Så å sette opp dette svart hvitt blir hlt feil. Ingen er uten forfenglighet så å late som du ikke bryr deg blir tull.At du i det hele tatt sier at noe annet er bedre enn det ene viser jo at du bryr deg.
Jeg antar du snakker generelt, for jeg kjenner en hel del smashing-looking mennesker som sliter mye mer enn meg med mine ekstra kilo når det gjelder og komme seg ut døra og være blant folk... Da snakker jeg om mennesker som "føler" seg feite og stygge - ingen som ser de på gata vil tenke tanken på at disse sliter med dårlig selvtillit pga utseendet en gang. DET er trist det!
Har mye kontakt med ei jente på 14 år, meget veltrent og på grensa til å være for tynn. Hun har fått det for seg at hun blir lykkelig og blir akseptert av jenteklikken, bølleflokken, på skolen, bare hun blir tynn nok.
Hun kjenner ei jente som veier 37 kg, og det har blitt målet hennes. DA skal hun bli lykkelig, bare hun kommer seg så lavt i vekt. Hun sliter med angst, dette blir det hun fokuserer på for å holde angsten i sjakk, eller kanskje vedlikeholde angsten?
BUP hadde sagt hun umulig kunne ha så store problemer, hun var tynn men ikke farlig tynn. Tror kanskje den uttalelsen er med på å gjøre at jenta sulter seg, bli "tynn nok" til å få oppmerksomhet, føle at noen bekymrer seg.
DET er også trist. Vanskelig å være den voksne hun betror seg til, og ikke komme noen vei for å få henne til å forstå hvor mye hun ødelegger seg selv og kroppen sin.
Jentas velferd opptar meg mye, men hvordan i all verden få henne til å skjønne at hun fortjener en frisk og sterk kropp, at hun vil være den samme på innsiden, med de samme demonene?, selv om hun sulter seg?
My point excactly! Jeg vet ikke om det for slike vil hjelpe og snakke med noen som har kommet seg utav anoreksi-marerittet?
Vet jo at uansett hva andre sier, så er jo det HUN opplever er riktig være veiledende i hennes hverdag... ser jo av og til Skinny vs fat, og der får en del av de svært tynne mange oppvåkninger. De tar bilder av de, og snakker mye om den helsemessige biten, de tar blodprøver og beinmassetetthetsprøver for å vise at dagens kosthold er faktisk helseskadelig.
Til syvende og sist tror jeg hun selv må se at hun trenger hjelp før noe som helst vil gå inn og hjelpe til med endring av tankegang. Men det er ganske så triste greier - flotte jenter som ødelegger seg selv ved og ikke spise :(
Hun forsøkte å få hjelp, men BUP-dama hadde jo da svart at hun ikke var tynn nok til å få hjelp. Da er det søren meg ikke så lett å være 14 år og skulle forholde seg til sitt "forvirrede" selv :o
Snakker med jenta hver dag, blir gjerne 2 og 3 timer, så jeg forsøker det jeg kan. Hun liker å snakke med meg fordi jeg ikke fordømmer og maser. Fortsetter å lytte, spiller en del på hva hun gjør med kroppen sin, om hun er klar for å kanskje aldri få barn, for å bli annerkjent av jenter hun egentlig ikke liker osv.
Føler litt at jeg tramper rundt på måfå i et minefelt.
Viktig at hun vet noen bryr seg ihvertfall. Om du kan være der for henne om noe plager henne, spørre hva dt er som er i vegen, støtte henne så hun står bedre rustet mot det som kan lamme hennes frihetsfølelse.
ja for om hun er anorektisk er det ikke utseende som er problemet egentlig, utseende er et middel å kontrollere i mangel på kontroll over noe annet antakeligvis. Kanskje hun ikke blir hørt, sett, forstått og begynner å tulle med kroppen istedet, fordi hun ikke får gjort noe konstruktivt i forhold til det som er det reelle problemet.Om jeg var deg ville jeg fokusert på andre ting enn kroppen hennes, men se bakenfor det, på hennes tanker, behov, følelser og vilje. Så hun finner styrke av støtten på den hun er.
Det finnes ingen fasit charlott... bare det at du bryr deg og ikke dømmer kan være MER enn nok støtte og hjelp til denne jenta :) Bare husk at uansett hva som skjer er det hun som tar avgjørelsene i sitt liv, slik at du ikke ender opp med å føle at du har sagt eller gjort noe galt... vær deg selv, si du bryr deg, hvis du er bekymret, og forhåpentligvis vil det være nok til at hun klarer og løsrive seg fra de låste tankene sine og se at det finnes alternativer og et annet liv enn det hun har valgt og leve akkurat nå :) :klem:
En ide er å lage en avtale med henne at hun stopper å gå ned i vekt på et visst tall som dere forhandler om.Og du vet jo mye om hvordan gå ned i vekt uten å sulte. Jeg respekterer hennes ønske om å gå ned litt siden idealet er som det er, og hun vil sikkert ikke bli så tynn at folk tar avstand til henne heller, så kanskje dere kommer til enighet? Iks.no kan være til hjelp.
Jeg har selvsagt gode dager og dårlige dager, men i det daglige har ikke vekta noe å si for selvtilliten min. Jeg er sosial og har mange venner, og alt er godt. I de tilfellene størrelsen min knekker selvtilliten min er jeg gjerne i et prøverom med et klesplagg i den største størrelsen de har...
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
