... er når jeg går forbi folk på gaten og de ser på meg og klærne mine for så å ta et blikk nedover seg selv for å sjekke at klærne deres sitter ordentlig og pent på.
Da føler jeg meg så stygg ...
Jeg veit at alle klærne jeg har ikke er spesielt lekre, og jeg veit at de ikke passer like godt, men jeg finner ikke bedre. Passer de her, er de for store der, og passer de der er de for små her. Kroppen min har tydeligvis andre proposisjoner enn andre store damer. Eller så er det klærne som har andre proporsjoner enn alle kroppene. Uavhengig av årsak/ virkning: I feel ugly-bugly!!
Dette er også grunnen til at jeg hater å pynte meg; jeg finner aldri klær som sitter fint, og jeg føler meg aldri fin.
Du er ikke alene med den følelsen. Jeg merket godt det samme da jeg brukte store størrelser, de klærene sitter IKKE fint. Spesielt ikke på en som er så høy som meg. I tillegg er ofte materialene ekle og mønstrene py. Eller så er alt helsvart.
Men det er jo ikke din feil da, heller designerne sin.
Har et lite forslag jeg, sånn uten å mene å være frekk; hvorfor ikke la det bli en motiverende faktor for deg? I tillegg til å få bedre helse med lavkarbo, så går jo mange av oss ned. Synes å huske at du ville ned en god del? Tenk på alle de fine klærne du kan kjøpe etter hvert? Du sier jo selv at du ikke føler deg vel i de klærne du har, kanskje du kan sette deg delmål og belønne deg med noe fint når du oppnår det?
Vet du, at andre ser på deg og hva de tenker når de ser deg på gaten er jo deres problem, dersom folk har så store problemer med å se flotte og frodige damer, så har de en skrue løs. Vi er like mye mennesker vi og, vi har bare litt ekstra i bagasjen, tenk hvor sterk du er da, som kan bære kroppen din og se for deg en fisefin dame på 50 kg, tror du hun hadde klart å bære like mye?
Ang klær, så synes jeg smykker og skjerf gjør mye, jeg føler meg i allefall mere vel med et par perlekjeder, øreringer, pynteskjerf ol.l.
Klær synes jeg også er vanskelig, men jeg kjører på stilen med tights og tunika, da jeg har forholdsvis smale bein i forhold til mage, også velger jeg tunika med innsnevring under bysten, for å få frem brystene og ikke magen. En får bare så godt som en kan ut av saker og ting, jeg ser ikke ut som noen supermodell heller.
Sist jeg var på zizzi for å se etter noe fint kom jeg omtrent gråtende ut igjen, for faktisk så var de fleste toppene der i xl for små. Og deres xl tilsvarer vel 54/56. Men da gikk jeg på nett på ellos og bestilte meg et par tunikaer og følte meg litt mere vel.
Mye bra her Imse.
Jeg har en slektning som altid har vært "store størrelser"-stor. Men hun kler seg flott!
Hun har en snerten frisyre, stilige briller (det har du også på bildet, synes jeg!) og selv om hun som regel bruker svart og "kjedelige" tunikaer har hun alltid øredobber, flotte smykker eller skjerf. Hun bruker store smykker med klare farger (ikke "bling", men mer f.eks glasskunst) og det er knallfint. (på en liten person ville det bare se vindskjevt ut...)
Ikke at jeg mener at man bør kle seg i sort om man er stor, men hun bruker mye det for å framheve smykkene. Eller to rolige farger.
Jeg skulle ønske jeg var halvparten så god til å kle meg som hun er...
nei, det er nok meget mulig, men jeg vil egentlig heller være en (kanskje ikke fisefin) veik dame på 50 kilo enn ei dundre som kan bære 150!! :D
Og når det gjelder klær, så er "uniformen" min jeans og svart genser. Verken mer eller mindre. For jeg er ikke vågal nok til å utfordre "stilen" min, er redd for å skille meg ut. Kanskje etterhvert, men ikke nå.
nei, me veit ikkje kva andre tenker, men åh, eg kjenner meg att! Eg eg stor både framme og bak, og synest det er sååå vanskeleg å finne flatterande klede :( Uff, føler meg stygg og tjukk, og slit med å komma i gong med kosthaldet etter sommaren (!).... Likevel, på ein merkelig måte er det godt å høyra at andre er i same båt!
i knoow! Det er helt begredelig. Jeg husker, for mange kilo siden, da jeg var ung (iallefall yngre:D) fant jeg en del i store klær-avdelingen på HM. Men nå har jeg vokst fra både klærne og stilen! :p
Du er ikke frekk! :)
Og dette er en stor del av motivasjonen min. Å slippe å handle klær på postordre, og å kunne føle meg fin - guud som jeg gler meg!!
Når det er sagt, så er den aller, aller største motivasjonen at vi så inderlig ønsker oss et barn til. Nå har vi prøvd i over to år, uten at det har gått vår vei. Ikke er det særlig forsvarlig å bli gravid slik som kroppen min er nå heller. Så jeg håper og ønsker og krysser fingrene for at denne endringen etter hvert vil gi meg babykul på magen i stedet for fleskekul!
Hei :) Trist at du føler det slik, har selv opplevd denne følelsen. Jeg liker ikke disse blikkene, men har funnet noen ting som funker for meg, men vet ikke hva du syns, eller om du allerede gjør dette...
Jeg tenker at jeg vil fikse det jeg kan fikse... (samtidlig som jeg prøver å gå ned i vekt...)
Jeg har bleket mine tenner, farver håret ofte slik at det ikke blir ettervekst, sminker meg hver dag, funnet mine farver, bruker alltid litt fine øredubber, smiler til meg selv i speilet og psyker meg selv opp (hehe), tar sol om jeg føler meg blek... Når jeg gjør alt dette, får jeg komplemang på disse tingene, som igjen gjør meg mer fornøyd.
Jeg prøver å rette meg opp når jeg går på f.eks kjøpesentre, og sier til meg selv at jeg er fin, selv om jeg inni meg har lyst til å greve meg ned... Ang. klær: Jeg har slitt med å finne klær som passer... Jeg valgte ofte litt "kjærring" klær. Nå har jeg bestemt meg for å droppe de klærne moren min villa ha brukt om du skjønner, og lete lengre etter enkle klær uten for mye mønster. (dette er min smak da, kanskje du og andre liker masse mønster...) Og slitte klær kan jo farves.
Jeg tenker når jeg er på butikken, at nå må jeg kanskje prøve 10 bukser og gensre for å finne én fin en... Det er slitsomt å shoppe med en stor kropp, men det er verdt det når man finner én fin topp. Og så prøver jeg igjen en annen dag og finner en til. VÆR ÆRLIG med deg selv i butikken. Vi VET hva som er fint og ikke når vi ser i speilet. Og om man ikke finner noe som er fint, ta det beste man finner. Jeg har kvitta meg med mange klær som passer på kroppen, men som ikke er meg... Håper dette ikke ble for mye... Lykke til, og si til deg selv: Du er fin, og husk: Er det de menneskene som smiler og er positive som er finest, eller de som ser ut som modeller? (modeller kan også være fine om de smiler da;) Skjønner?
Marella 77:
Jeg skjønner godt tankegangen din. Men jeg trur ikke det hadde funka så godt for meg, for jeg føler med aldri fin, uansett hva jeg gjør. Innbiller meg at ingenting nytter.
Trur siste gangen jeg følte meg fin var da jeg var 16, hadde på meg skolekorpsuniform (:p) og daværende kjæresten sa: Uniformen er jo ikke akkurat lekker, men den fremhever jo atributtene dine, da!!
He he - han var jo søt også. Uansett, poenget mitt er at det er ikke det ytre som avgjør om jeg foler meg fin eller ei, det er nok mitt usikre indre som bestemmer og styrer dette. Også gjenspeiler jeg dette i alle andre. Ikke er jeg noe flink på å ta imot komplimenter heller, om noen sier jeg er fin på håret klarer jeg ikke å si takk og fokusere på det, men tenker på alt det andre som ikke er pent...
Det viktigeste er at man er ren og velstelt synes jeg. Har vært stor i mange år og i det daglige har jeg vanlige klær som det går an å jobbe i. Olabukse, genser osv. Det verste jeg vet er å kjøpe selskapstøy. Har funnet en del på zizzi, men det varierer jo med sesongene hvordan snitt og farger passer med min smak. Orker ikke så mye detaljer og pynt, vil ha det enkelt og greit. Handlet mye på Kappahl før men plutselig forandret de snitt på olabuksene sine og de passet ikke lenger. Tror også at størrelsene deres krympet generellt for jeg la ikke på meg den perioden. Det er skikkelig dårlig gjort.
Har nå gått ned litt over ti kilo og har gått ned en størrelese på det meste av klær. Det jeg ønsker meg nå er å kunne få tak i høye støvletter som er store nok rundt leggen uten å måtte betale masse ekstra!:mad:
Hei igjen! hehe, ja han var jo litt søt han kjærsten din da, han mente vel ikke noe vondt...
Jeg skulle ønske du kunne ta til deg kompliments, men jeg skjønner godt hva du mener og hvordan du tenker. Tenkte også slik før. Men i det siste har jeg klart å snu tankene mine litt. Jeg har funnet ut at den eneste i hele verden som kan får meg til å få bedre selvtillit er: MEG SELV. Jeg må fikse på det jeg kan fikse, godta det jeg ikke kan gjøre noe med og psyke meg opp foran speiet med fine tanker. IKKE si stygge ting til seg selv i speilet om du skjønner. Ikke si til deg selv at det ikke nytter... for da vil det ikke nytte... DU MÅ SELV være snill med deg selv i hodet, og bygge deg opp selv!! Ingen andre her i verden har den makten over deg som du selv! HUSK DET :) Det er både fint å ha den makten, og ikke... Det er opp til oss selv å bruke den makten til noe positivt om du skjønner... Håper det er ok at jeg skriver så direkte.
Det viktigste er å smile til verden, og den vil smile til deg, og så vil du bli glad inni deg, og så får du lyst til å smile mer osv osv... En positiv sirkel. Håper du finner ut av dette! En annen ting som hjelper med selvbildet eller selvtilliten: Gi deg selv små mål som du greier å nå, og klapp deg selv på skulderen og gi deg selv skryt... PS, prøv å gå med hodet høyt hevet og smil neste gang du er på f.eks et kjøpesenter... Se om det blir en bedre tur... Bare prøv det;) Lykke til!! :))))
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
