Restart sa for siden:
Jeg må bare takke dere her inne for så mange gode tilbakemeldinger, innlegg og åpenhet.
Dessverre har jeg en vanskelig periode for tiden, og det skremmer vettet av meg at jeg kjenner igjen endel reaksjoner jeg hadde før jeg hadde en hard depressiv periode noen år tilbake.
Jeg kjemper så hardt for å ikke komme dit igjen, men har mistet litt fotfestet nå, og gjør alt jeg kan for å komme ut av det igjen..men det er så skremmende.
Jeg prøver å fokusere riktig, og håper også jeg vil klare å være flink med maten sånn at kroppen har de næringsstoffene den trenger, og de fettstoffene som også hjernen har godt av, men det virker som jeg ikke klarer å få helt kontrollen.
Jeg har virkelig ikke lyst til å begynne på medisiner igjen, for det var de som fikk meg til å gå opp de 8 kg som jeg sliter mest med nå, så jeg prøver å sette opp konkrete lister til meg selv med ting jeg kan gjøre for å motvirke dette.
Jeg har spist kunstig søtning de siste månedene som jeg prøver hardt å kutte ut (hadde vært helt unna dem lenge), men det er dessverre vanskelig, på samme måte som jeg sliter med å trappe ned på melkeprodukter, men jeg skal passe på å få i meg nok Udo`s Choice igjen, ved siden av riktig fett gjennom fisk etc..
Men det føles ut som om jeg er på vei ned en sklie nå, og det er skremmende å ikke finne tak.
Det hadde vært bra å bruke tid på en interesse eller noe som gleder meg når det er sånn, men det er det som er noe av det skremmende ved dette, at gleden ved ting forsvinner..
Men jeg skal gjennomføre noen ting bare fordi jeg vet at det vil føles bra når jeg kommer meg ut av dette igjen (for det må jeg...) og da har i hvert fall denne tiden blitt brukt til noe godt selv om jeg ikke klarer å nyte det nå...
Så jeg skal rydde gjennom noen skap og levere det til et sted som hjelper eks-narkomane å bygge opp et nytt liv (jeg har ikke så mye penger akkurat nå at jeg kan støtte dem på den måten, så da får dette være et bidrag i stedet for å legge det ut på Finn.no), jeg skal levere noen hobbymaterialer til et barnehjem i nærheten, og på den måten få ryddet opp litt selv også..
Da har i hvert fall denne perioden vært god for noe...men det skremmer meg at personligheten min ikke klarer å være til stede i det..
Vil bare sove, men kan ikke la dette vinne.
Må jo tro at jeg snart er ute av det igjen, så jeg kan få tatt så godt vare på de rundt meg som de fortjener.
Skjønner ikke dette, når jeg har så mye enormt bra i livet mitt.
Har hørt at kosthold har enormt mye å si, og jeg har sklidd ut med søtstoffer og melkeprodukter de siste månedene i tillegg til en uke med høykarbo for første gang på enormt lang tid nå (et par år), men kan det føre med seg så sterke psykiske reaksjoner?
Jeg føler meg ikke bare fortvilet over vekta og motløs rundt det, men som om jeg glir helt ut og bare trenger å sove...
Skremmer vettet av meg.
