Du har jo i hele tråden relatert svarene dine om vektoperasjon ut i fra din egen situasjon, og jeg synes bare at fra mitt ståsted at det var litt motstridene at helsen din er såå bra på lavkarbo, og så trengte du fortsatt spesialoppfølging i svangerskapet... Så etter min mening var det du som tok diskusjonen ned til personanalyse her.
Men, jeg vet jo godt at legestanden ikke er veldig pro lavkarbo da, og det er veldig flott at dine verdier hele tiden var langt under grensene! :)
Vel, nå var vel du en av de tok på seg å gi karakteristikk av en gjennomsnittlig slankeoperert, så "nede på personanalyse" har vi vel vært en stund ...
Det er jo nettopp det, ingen her har noen nytte av slik karakterisering, ettersom det ikke finnes noen egentlig spesiell mennesketype som tar et sånt valg, og da virker det som om du har dømt hver enkelt i dine uttalelser. Når du sier selv at alle kan klare det, så må man jo nesten lure på hvor en sånn påstand kommer fra, og man blir gjerne nysgjerrig på hva som får deg til å si noe sånt.
Nå handler vel dette fortsatt om slankeoperasjoner, og jeg tror på ingen måte at brorparten av de som etter mye om og men har tatt det valget har hatt mangel på motivasjon, akkurat. Tenk på alle forsakelser og den jobben de må legge for dagen etter operasjonen er overstått!
Motivasjonen min har det aldri vært noe i veien med, den har vært mer eller mindre 100% siden dag en, omtrent. Jeg har likevel brukt mye tid og energi på å hele tiden løse kodene etterhvert som de har dukket opp, og til og med måttet få medisinsk hjelp for å komme ned i normalvekt. Jeg klarte det ikke helt alene, men jeg har aldri mistet troen på meg selv av den grunn.
Har aldri trengt psykolog for å takle min egen overvekt, MEN for meg er å være tynnere en ganske god løsning på mange ting jeg sliter med, bl.a selvtillit. Etter at jeg gikk ned 50 kg (lavkalori først, deretter lavkarbo) har folk sagt at jeg totalt har forandret personlighet, og det har jeg. Jeg tørr nemlig å være meg selv uten å frykte veldig mye hva folk syns eller mener om meg. Så ja, tynn = løsning på mange problemer for noen
Men hva om du legger på deg igjen, blir du da en dårligere person? Eller mister en arm, forsvinner da også selvtilliten? Er du ikke mer enn det skallet du er plassert i?
Jeg har ifølge legen min en spiseforstyrrelse. Han definerer min spiseforstyrrelse som en forstyrrende trang og behov for å spise sunt og trene mye. Han har i den uttalelsen rett, men da er det ikke tatt hensyn til nyansene i min "forstyrrelse", nemlig at jeg kan spise usunt om jeg vil, jeg bare velger å ikke gjøre det altfor ofte. Derav er jeg ikke så "forstyrret" som den første setningen får det til å høres ut som, og det er legen også enig.
Det er nyanser i alt man sier og alt man gjør. Alt er ikke enten eller. Å velge å søke GB er etter min mening ikke å gi opp, eller å velge den letteste utveien. Det er å ta ett bevisst valg for å hjelpe seg selv, og det står det respekt i. For 99% av de som ber om slankeoperasjon tror jeg heller ikke at det å be om dette er noe lett valg. Det kjennes nok litt fornedrende å måtte innrømme ovenfor noen at man er for stor og at man trenger hjelp.
Alle greier ikke å hjelpe seg selv med kosthold og evt. mosjon. Det kommer til ett punkt hvor det viser seg at dette bare ikke går. Det finnes grenser for hvor lenge man skal møtte behøve å pine seg for å se om det kanskje går, eller hvor mange metoder, endringer og mønstre man skal endre for å finne det som kroppen responderer på. Alle greier det ikke. Alle skal kunne gå ned på lavkaloridietter fordi ett kaloriunderskudd er ett "ubestridt faktum" for å gå ned, men ikke alle gjør det. Noen av oss vet jo også at næringssammensetningen har stor betydning.
Jeg leter etter en begrunnelse for hvorfor slankeoperasjoner skal være demotiverende, men jeg finner ingen. Motivasjonen bør være at andre mennesker tar ansvar for sin egen helse. Motivasjonen bør ligge i også de hundretalls og tusentalls suksesshistoriene som innebærer vellykket vektreduksjon på både lavkarbo og lavkalori. If I can do it, so can you. Hvorfor ilegge demotivasjon til ett par historier om slankeoperasjoner når du kan motiveres av x antall andre historier.
Mange kommer inn her, nye og ferske på lavkarbokost, fryktelig demotiverte fordi de ikke kan spise ditt og datt. "Dette blir ikke gå" eller "hvordan i all verden klarer dere uten ditt og datt" er ofte gjengangere. Svarene er ofte at man heller kan fokusere på det man kan spise. Hvorfor? Fordi der er brikken til motivasjonen. Om noe demotiverer deg, eliminer den brikken og fokuser på det som motiverer. Lykken til suksess ligger i å finne de triggerende som gjør deg motivert.
Dette var en litt spesiell tråd:eek:
Jeg husker veldig godt da ei svært god veninne av meg fikk seg kjevelås på begynnelsen av 80-tallet for å deseprat prøve å snu det vekta viste.
Kjære vene så mange som mente at hun var lat og ikke gadd slanke seg, manglet viljestyrke, etc.
Jeg trodde i fullt alvor at samfunnet var kommet lenger i dag. Er det i det hele tatt mulig og tenke at en slankeoperasjon er en lettvint utvei:confused:?
Ellers må jeg jo kanskje også føle meg uønsket i slike tråder, siden jeg har motsatt problem, jeg kjemper for å holde BMI`en min over 18.
Blant mine nære venner finnes det mennesker i alle mulige aldre, fasonger, sosial status, farger og kulturer, og vi skravler om alt mulig. Det er ikke slik at jeg kun kan prate vekt med mennesker som sliter med akkurat mitt problem.
Synes det skal være slik på forumet også.
Alle aspekter bør absolutt kunne diskuterest fritt og ikke måtte gjemmes bort.
Lavkarbo er ingen diett, men en livsstil (iallefall for meg):D
Du trenger så absolutt ikke bekymre deg for meg, Carisma.:klem:
Jeg er til tross for en del helseutfordringer et av de lykkeligste menneskene jeg kjenner. Jeg har en mann som elsker meg ubetinget og to flotte unger som vokser og trives akkurat som unger skal.
Det skal veldig lite til for å glede meg og det kommer nok ikke til å forandre seg selv om jeg blir 40- 50kg lettere!
Mitt ønske for livet mitt etter en såpass stor vektnedgang, er å kunne delta mer aktivt i mitt eget liv med bedre helse og gode utsikter til et langt liv sammen med mine kjære!
"Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet!" var det noen som sa. Mange bør lære av det. Jeg er ikke an av dem!;)
Jeg fikk innvilget slankeoperasjon for 16 år siden, og det er noe av det beste som kunne skjedd meg. Gikk ned fra 130 kg til 75 kilo på relativt kort tid. La også på meg veldig mye under de to svangerskapene mine. Nå er jeg så heldig at jeg fikk ingen komplikasjoner av noe slag. Jeg har også dia 1, og har hatt det som barn.Jeg tenkte aldri på den tiden at det var en lettvint løsning. Hadde prøvd å slitt lenge med å gå ned i vekt på egenhånd, men det ble liksom bare noen kilo ned,og fort opp igjen. Det var jo ikke noe som het Lavkarbo i den tiden :) La på meg en del da jeg ble gravid igjen for tredje gang, men klarte å gå ned igjen. De siste årene har jeg lagt litt på meg igjen, men etter jeg begynte med lavkarbo har jeg igjen gått ned til 75 kg. Jeg er veldig glad for min GBP den gangen, og hadde det ikke vært for den, hadde jeg vært veldig overvektig enda. Så for mange er en opersjon et godt valg, og ikke ett lettvint valg.....
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
