Sånn som når jeg vokste opp så var jeg ikke tilfreds med meg selv. Jeg hadde alltid mange kg ekstra. Når jeg kom i puberteten så strevde jeg veldig etter den perfekte kropp, noe som også virket med tanke på vekta. Men det var ikke mange årene før kg begynte å legge seg på kroppen igjen. Jeg har spurt mang en lege om hjelp til å klare å holde vekta men de har bare snakket det vekk. Å få barn setter også sine spor.
Men først nå i dag må jeg si at jeg har stål kontroll over kroppen min og er fornøyd. Jeg har fortsatt flere kg å gå ned men nå vet jeg at det jeg gjør det funker. Jeg kan se fremover med glede og kontroll. Jeg risikerer ikke sitte når jeg er 50 år og syns synd i meg selv og ha 30 kg overvekt. Jeg vet hva som må til. Derfor er jeg veldig fornøyd med meg selv. Jeg vet hva kroppen trenger, hva den har godt av og hva den trenger innimellom. Og jeg har lært masse.
Hva med dere?
Tenk at det skulle ta så mange år før jeg kunne se det slik. Hurra for lavkarbo sier bare jeg.
Jeg er mer fornøyd nå enn for 20 år sia kan man si... det viktigste for meg er faktisk at kroppen min fungerer - overvekta får jeg ta etterhvert, men så lenge jeg kan elske uten skam, gå lange turer i skogen, stolpre på stilige ny høyhæler på byen, klemme alle de jeg er glade i, høre, se, føle og TENKE - er jeg faktisk villig til å være litt overbærende overfor det som ikke er "perfekt" med meg selv;)
Livet er altfor kort til at man skal tenke " what if's" og "når jeg har slanket meg 20 kilo DA skal jeg..." ;)
LEV I DAG - du får aldri dagen i dag tilbake...
Nerthus holder på å bli frisk og er nok kanskje litt i overmåte lykkelig over de SMÅ ting for tida ;)
Meg selv er jeg som oftest fornøyd med. "Meg selv" er ikke min kropp.
Kroppen er jeg veldig glad i. Det skjedde etter at jeg fikk barn og har null og niks med lavkarbo å gjøre. Det er ikke kroppen min som er slem mot meg, det er jeg som har vært slem mot den. Behandlet den jævlig dårlig.. Snakket stygg om den. Gitt den skylda for det meste.. og ja. Den får skylda for det aller meste egentlig, men jeg er fornøyd med jobben den gjør og alt den finner seg i, uten å gjøre seg vanskelig;)
Ja, "meg selv" er ikke kroppen. Om jeg skulle bli fornøyd med meg selv en dag håper jeg ikke det nå fordi jeg vil vokse evig. Den evige modning står i kontrast til kroppens forfall. Og når man er over kanten av forfallet er det lettere å skille sin identitet fra kroppen fordi man føler seg ikke så forfallen som kroppen.
Kroppen min fungerer jævlig dårlig ettersom jeg har ME, men det ser jeg på som noe utenforstående og ikke "meg". Jeg er meg, sykdommen er noe separat.
Har alltid vært slank, så jeg har aldri hatt noen kroppskomplekser som dessverre så mange opplever, spesielt i tenårene. Selvfølgelig er jeg ikke perfekt, men hvem er vel det? Er absolutt flere ting jeg gjerne kunne endret på hvis jeg kunne trylle, men nå har det seg slik at jeg lever i den virkelige verden og ikke i eventyrverden, ei heller vil jeg leve i kosmetisk kirurgi-verden, derfor får jeg bare bli som jeg er og leve med det ;) Noe jeg klarer helt fint :)
Hvis man ser bort fra begynnende rynker, slapp hud og en spretten blondine i en kropp hun ikke kjenner igjen - så JA :D
Jeg har 2 nydelige barn, jeg har gått fra en psykotisk samboer, jeg har en god jobb og jeg gjør en ypperlig jobb all over.
Er det ikke slik at vi har lettere for å akseptere og respekter både oss selv - og andre -dess eldre vi blir?
Jeg har i hvertfall aldri hatt den samme freden med meg selv - både i kropp og sjel.
Jada, jeg ser både rynkene og den slappe huden - men jeg har da vel levd!
Jeg er 50 år og har hatt lavkarbo-livstil i nesten 10år.
Jeg er i grunn fornøyd med meg selv, fordi jeg vet hvem jeg er, hva jeg står for og hva jeg er verdt! Det er en fin ting. Ok, jeg kunne tenkt meg å være frisk, forsåvidt, det ville vært livsomveltende for meg, for jeg har levd et annet liv enn jeg gjør nå, og som jeg ikke er i stand til lenger, men jeg gir meg aldri!
Å være fornøyd med seg selv må ikke nødvendigvis innebære resignering, jfr det Yrla skrev (som jeg beklageligvis synes er noe av det tristeste jeg har hørt på en stund ...). Det er fullt forenlig å være fornøyd og tilfreds samtidig som man stadig ønsker seg noe bedre og holder på drømmer og ambisjoner, så lenge man ikke lar dem hindre en i å leve livet sitt hvert øyeblikk fordi man ikke har oppnådd dem ennå. :)
Jeg er veldig fornøyd med meg sjøl, og veldig stolt over at jeg har kommi meg gjennom mange vanskelige år uten å bukke under :)
Kroppen min er et kapittel for seg, men jeg har godtatt den som den er og trives med meg sjøl. Så lenge jeg er "frisk" nok til å klare det daglige sånn noenlunde er jeg fornøyd :)
Vel - jeg har truffet ganske mange som er sterkere og bedre fysisk (men ikke nødvendigvis "friskere" sett ut fra et medisinsk standpunkt) langt over de 20 enn i de 20. Jeg satser på å bli en av dem - spesielt siden det 20 har gått... og uten at jeg var i særlig fin form da. ;)
P. T er jeg rimelig fornøyd kroppslig sett - trenger å trene mer, og er generelt livredd for å ramle av pinnen og (igjen) gå opp. Jeg har fått hjelp til å gjenoppbygge kroppen etter år med tiltagende stoffskiftesykdom. 2010-11 var et deilig år fordi jeg fant en lege som ser HELE meg, og som ber meg gjøre ting som virker (og som ikke gir negative bivirkninger). Så for første gang på ca 5 år vil jeg si at jeg blir bedre, ikke verre...
Har aldri vært opptatt av utseendet, hverken mitt eller andres.
Et av mine slagord er:
jeg er akkurat passe; jeg får plass i skinnet mitt og når ned til bakken med begge bena.
Huff! Her skulle jeg virkeig ønske at jeg kunne svare et rungende jaaaa! Men det kan jeg desverre ikke, jeg har alltid vært misfornøyd jeg. Og det er jo helt tåpelig, jeg ser på bilder av meg selv tatt for 10 år siden, jeg var jo sååå slank, flott og fast, men jeg husker godt at jeg var misfornøyd DA også. Nå har jeg fått to barn, og er ca like misfornøyd. Jeg tror det kan være lurt å prøve å tenke at det faktisk ikke sitter i kroppen, men i hodet :) Jeg klarer bare ikke å leve etter det selv, her jeg sitter og ser på annonser for botox og kirurgi. Sukk.
Det spørs helt hvordan man ser det. Jeg er fornøyd med meg selv, men jeg er ikke fornøyd. Ifølge min kjæreste er jeg veldig pen osv..det er ikke det dette handler om, når jeg sier at jeg ikke er fornøyd. Jeg trener for å bli sterk. Om 3-5 år har jeg veldig lyst å kunne være bra nok til å stille i en konkurranse liksom. Hadde jeg sagt at jeg er fornøyd slik jeg er nå, så vil jeg aldri nå det målet. Jeg er ikke fornøyd før jeg er i så fantastisk god form at jeg kan komme høyt opp i den konkurransen:p
Men jeg er allikevel fornødy med meg selv, bare ikke med den kroppen jeg vil ha for å kunne prestere det jeg vil;).
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
