Uff, jeg er ganske så fortvilet her.. Vår minste sønn på snart 4 år har gjennomtatt bitingen.. Biting er jo ganske normalt, og da han var halvannet til to år begynte han å bite andre barn i barnehagen. De ansatte gjorde sitt, vi gjorde vårt og bitingen avtok -heldigvis :) Men nå har han startet opp igjen :mad: Han biter faktisk ganske ofte broren sin på 6 år, bare i sommer har han bitt hull på han tre ganger!! Vi tar han vekk, forklarer at broren får veldig vondt -noe han ser selv også, for han hyler jo til selvsagt..det må jo gjøre ufattelig vondt! Men det ser jo ikke ut til å gå inn... Idag beit han først broren sin og deretter søsteren på 11 -hva skal vi gjøre?? Det ser jo ikke ut som det hjelper å snakke han "til fornuft"...
Han biter i situasjoner hvor de krangler forresten, men det må jo gå ann å være uenige uten at en skal bli bitt til blods :confused:
Vel, dette er ikke pedagogisk rett, men da guttene mine var små, var ene guttungen til en nær slektning en j%¤"l til å bite minsten hos meg.
Moren hans lo litt og forklarte særdeles pedagogisk at dette ikke var greitt å gjøre. Dette skjedde om igjen og om igjen.
Jeg ble passe irritert på moren som ikke tok tak i situasjonen, for i mine øyne er det IKKE naturlig og bite andre til blods.
Jeg ga beskjed om at neste gang gutten bet,og hun ikke grep inn, så ville jeg bite gutten slik at han kunne lære konsekvensen av en slik oppførsel.
Moren lo, og trodde meg tydeligvis ikke. Hun er førskolelærer og veldig "pedagogisk riktig" i sin måte å oppdra barn på.
Vel, neste gang vi treftes jafset gutten hennes igjen tak i minsten min og han silblødde fra fem bitt i kinnet sitt (vi måtte faktisk til lege IGJEN pga bitt).
Jeg tok rolig tak i gutten hennes og forklarte at dette er ikke akseptert og at han skulle få kjenne hvorfor. Jeg brettet genseren rolig opp og bet han i armen.
Selvsagt bet jeg ikke ordentlig, det var vel nesten mer som et klyp av tennene mine, men han forstod iallefall at biting ikke er greitt.
Vet ikke om jeg akkurat vil anbefale dette videre, men biting er ikke bare en uting, det kan faktisk være farlig.
Det som funka her var å ta jentungen (ca 1 år) ut av situasjonen og plassere hu i "skammekroken" ei lita stund. Etter 2-3 gjentakelser slutta hu med å bite.
Ellers har mamma fortalt meg at jeg beit hu når jeg var liten (7-8 mnd), men slutta fort den dagen mamma beit meg tilbake :p
Om det samme vil funke på eldre barn veit jeg ikke, men er verdt et forsøk :)
Ifølge norsk lov har en ikke lov til å gi barnet et lite klaps engang. Hvordan ser dere på å bite barnet med tanken på norsk lov?
(Jeg har ikke barn, og spør ikke for å rakke ned men fordi jeg selv ikke vet hvor jeg vil stå om jeg er så heldig at jeg får barn og jeg kommer i den situasjonen)
Hvordan er språket hans?
Min sønn hadde treg språkutvikling og bet fordi han aldri fikk sagt det han skulle. Etterhvert begynte han å slå i stedefor!:eek:
Forklarte han at det var bedre å gå ut av rommet og tenke seg om istede for. Tok litt tid, men han skjønte poenget og fulgte den regelen i mange år i stede for å bli sinna!
Han er minst og har ikke så mye å fare med. Han vet han "vinner" om han biter dem for da slutter krangelen......
Jeg liker Kitt sitt innlegg. I språkutvikling er det mange som uttrykker det fysisk når de får problemer. Jeg tenker at denne bitingen er nødt til å ha en årsak, særlig siden det er noe han har drevet med før, og nå begynner igjen. Jeg har ikke tro på timeout på så små barn, den metoden er utviklet for ungdom med ekstreme atferdsvansker, ikke barn. Å bite igjen kan nok få han til å forstå hvor vondt det gjør, men ikke sikkert han slutter av den grunn.
Har han det bra i barnehagen? Med de andre barna, de ansatte? Er det noe spesielt som foregår i livet, feks flytting, endringer i familien? Det kan være mye et barn påvirkes av..har han det vondt inni seg, kanskje han føler at det er godt å ta det ut på andre?
Hvis ikke du finner noe svar, kan jeg anbefale forumet på ringblomst.no. Der er det mange med lignende erfaringer, og kloke råd...
Ellers vil jeg gi deg en klem, og håper dere finner ut av det. Jeg ville sikkert gjort det samme som deg, og vært veldig frustrert..
Helt ærlig, så finner jeg loven alt for firkantet.
Jeg vet at min måte å løse et biteproblem for tjue år siden ikke er det ultimate, men enkelte barn slutter ikke med f.eks. biting før de skjønner hva som er konsekvensen av oppførselen sin. Et lite klyp med tennene 1 gang, løste problemet forever and ever, og gutten ble ikke skadet i det hele tatt. Det ble ikke merke en gang, men hans oppførsel førte til gjentatte legevaktbesøk for ofrene for hans uhemmede biting.
Takk for svar alle sammen :) Språket hans er ganske normalt til en (snart) 4 åring vil jeg tro..Ikke hørt at han er sen og sammenlignet med de to eldre søskene sine så prater han også bra synes jeg. MEN; han sutrer veldig mye..Det er ulikt fra de andre. Han gråter veldig lett og sutrer seg til det meste egentlig.. Ikke fordi jeg vil at han skal sutre seg til alt, men han er skikkelig utholdene -og kan fint sutre og hyle i timesvis... Og jeg blir selvsagt sliten så han har nok lært seg at jeg gir etter til slutt :( Han har også et fryktelig sinne... Han klikker for å si det rett ut, og hyler gjerne til han brekker seg eller sovner av utmattelse på gulvet... Det siste er en stund siden har hendt, men brekker seg gjør han stort sett hver gang han griner -og det gjør han jo stort sett for noe hele tiden (føles det som).
Kanksje klarer han ikke å utrykke seg skikkelig i krangel med broren og har lært seg at biting setter broren ut en stund :confused: Jeg vet ikke jeg altså, har googlet og lest litt om dette -men vi har ikke noe problemer her hjemme som tyder på at han skal ha noe "problemer" på noe vis... Og spør jeg han sier han jo ingenting! Men det jeg ser er at han igrunn tilkaller seg oppmerksomhet på en negativ måte. Han kan f.eks ligge i sofaen og sparke borti meg sånn uten mål og mening liksom, han kan hoppe opp på ryggen min enda jeg sier nei (sliter litt med nakken) og når jeg da "kjefter" sutrer han og griner... I bhg er han derimot et stort sjarmtroll :) De har hatt vanskelig for å tro meg når jeg beskriver gutten vår som jeg gjør her, men heldigvis har han ved to anledninger vist denne siden av seg selv i bhg også.. Den siste gangen i våres brukte de halvannen time på å roe han ned, han reiv ned skohyller i gangen og de ansatte måtte tilslutt ta han med på et annet rom for å roe han ned... -alt dette fordi han glemte noe klær hjemme... Men bite gjør han ikke i bhg -kun her hjemme!
Blei litt langt dette, men... Sånn blir det nåe man tanket høyt mens man skriver. Får se det ann litt og evt ta det opp på 4 års kontrollen på helsestasjonen kanskje... De har sikkert noen tips der også... :)
Huff, det høres ikke greit ut..syns det høres lurt ut å ta det opp med helsestasjonen, jo før jo heller. De kan kanskje henvise dere til noen som kan noe om dette.
Det høres ikke bra ut at han kan være slik i timesvis da. Hva er det han sutrer seg til, hva gir du etter for? Kan du gi han kos og nærhet istedenfor ting/mat/hva det enn er han vil ha som han ikke kan få? Bare sitt med han på fanget til det gir seg..gå på et annet rom, det hjelper ofte med andre omgivelser og bare sitte og roe seg ned.
Huff, dette hørtes litt kjent ut, bare at oppførselen har vært på en litt annen måte her. Sinnet og survinga er likt da, om enn ikke i like stort omfang som hos deg. Kan han ha vært utsatt for noe vondt? Overgrep, mobbing, plaging i bhg som ikke blir fanget opp?
Jeg kan ikke gå inn på ting og tang her på et åpent forum, men send meg gjerne en PM om det er noe du lurer på :)
Nei, hva han griner seg til... Alt -stort sett... Eks hvis broren skrur på TV, så vil minstemann se film. Sier jeg nei til han da og forklarer at nå har vi lovet broren å se på TV så kan han hyle til og skape sur stemning.. Gråte høylytt, sette seg foran TV'n slik at broren ikke ser.. Når han ikke hører på tilsnakk da blir broren sint og går kanskje og dytter han vekk og da klikker minstemann og kan bite. Støynivået er da så høyt at jeg enten skrur av hele TV'n eller at jeg lar minstemann få se film bare for at ting skal roe seg ned. Men dette skjer ikke før det har gått såpass lang tid at vi har blitt slitne altså..Vi prøver å avlede han og få han til å finne på noe annet først.
Det er akkurat som han er ute etter å krangle for noe hele tiden! Det kan være over småting som hvilken stol han sitter på ved kjøkkenbordet, hvem som blir tatt først på badet om kvelden, hvem som må dusje først -egentlig ved alle situasjoner der han ikke får bestemme! Jeg prøver å bytte på litt, sånn at idag dusjer du først og i morgen er det han først. Jeg tror nok at minstemann har lært seg at han er minst og at han har kommet seirende ut av mange situasjoner, men dette fungerer ikke i lengden. Nå har han blitt såpass stor og jeg mener han bør forstå at alt her i verden ikke går hans vei til enhver tid, men det virker ikke som han forstår helt. Jeg vet at de i bhg også jobber litt med at han skal komme og fortelle de voksne hva det er når han blir lei seg, istedenfor å gråte -noe vi også prøver her hjemme. Jeg sier at han trenger ikke gråte for alt, at han isteden kan komme og si at eks" nå tok C bilen fra meg, jeg vil ha den tilbake!" Men istedenfor begynner han å sutre og gråte og løpe rundt og jakte på broren som selvfølgelig synes det er gøy å erte -helt til han blir klort eller bitt...
Han er nok ikke utsatt for noe overgrep eller slikt og han er nok ikke like ille i bhg/borte som her hjemme. Hvis han er "skilt" fra broren er han en helt annen gutt. Igår var han med en venn hjem fra bhg og alle han er med hjem skryter så fælt over hvor rolig og snill han er. Vi hadde også en veldig behagelig ettermiddag med minstemann ute av huset igår :D, for vi vet jo hvordan han er her hjemme med broren. Kan det være at de ikke går sammen?? Kan det være noe med meg/oss som foreldre? I.o.m at han tydeligvis er en annen gutt borte, så er det kanskje noe her hjemme som er galt da? Måten vi tar han på kanskje? For vi kan bli veldig sinte, men det er jo det eneste som stopper han tilslutt... Og siden dette er noe som oppstår flere ganger daglig begrenser det seg for hvor hvor stor tålmodighetsgrensen er neste gang det skjer noe.
Han får alltid advarsler (vi bruker litt tips fra Nanny fra TV2 inniemllom), men han blir jo så sint når han ikke får viljen sin.. Så er det akkurat som han stenger seg inne i en boble av sinne og frustrasjon, det vi sier, prøver å forklare går ikke inn..Etterhvert kan han bli slem mot oss også, han har slått meg flere ganger.. I starten sier jeg nei og tar han hardt i armen, setter meg ned på hans nivå, ser han i øynene og forklarer rolig at slik oppførsel aksepteres ikke..Så fortsetter han for han er ikke redd for konsekvensene, enda han vet hvor sint jeg kan bli når begeret renner over -men da har jeg vært tålmodig lenge nok synes jeg! I slike situasjoner ender det med time-out, noe som ikke fungerer enda så konsekvente vi er på det. Enten går han fra time-out stedet, eller så spytter han eller ødelegger noe han finner i nærheten. Det fungerer bare ikke!
Jeg har nevnt for sambo at det må være noe galt med den gutten, for han er i slike situasjoner ganske ond. Og at vi kanskje burde fått han til samtale hos en barnepsykolog. Men så har han positive sider også som overskygger de dårlige, så blir det liksom lagt litt på vent. Men jeg skal ta det opp på 4 års kontrollen og høre hva de sier der. For det er ganske slitsomt å ha det sånn hver dag.
Nå har 6 åringen begynt på skolen også, og vi sa her i sommer at kanskje det at de ikke er sammen hele dagen i bhg kan hjelpe -men foreløpig har det gått for kort tid til at vi ser noen endringer. Kranglingen er der daglig og minstemnann sutrer og gråter like mye her hjemme fremdeles.
Nok et langt innlegg, og sikkert litt rotete formulert -og jeg ser jo nå utav det jeg har skrevet at vi har et problem. Søskenkranglig finnes jo i alle hjem, men dette synes jeg går litt utenfor normal krangling :(
Å bite for å demonstrere hvordan det føles må ikke sammenlignes med straff,nei. Om en unge oppfatter timeout som straff, eller en annen metode som straff, er det ikke bra. Det er grunnen til at vi gjør som vi gjør som avgjør om noe er greit eller ikke.Og er den god kan man forklare den til barnet også.
Jeg hører masse varselklokker ringe når jeg leser dette her!
Det er riktignok 5.5år mellom mine og sønnen er eldst, men han har oppført seg veldig likt oppigjennom og han rett og slett hatet sin lillesøster i mange år. Han ble skjelden voldelig mot henne, hun var jo så liten, men sutret og klaget hele tiden. Godt hjulpet av farmor som trodde vi overså han til fordel for hans nydlige, søte, blide, deilig lillesøster. Har lurt på hvordan mannen min hadde det som liten, når svigermor automatisk trodde det var sånn hos oss. Ble han totalt oversett til fordel for sin lille søster som ble brannskadet og hadde hjertefeil og var søt og blid?
Min sønn var treg med språk, men ikke noe annet. Han var motorisk og faglig svært tidlig ute og selv om han var yngst på trinnet, svært mye mer moden enn de aller fleste av de andre guttene. Likevel var det alltid noe som skurret. Den minste lille ting gikk inn på han, overraskelser var utelukket, da klikket han helt, endringer i rutiner måtte han ha dager for å takle, han kunne bli utagerende om noe gikk han i mot, han stilte utrolig strenge krav til seg selv osv. PPT ble koblet inn tidlig pga språket, men de kom ingen vei med det andre. Da han var blitt en stor, sterk 10- åring begynte jeg rett og slett å bli redd for at han skulle kunne skade noen om han klikket og forlangte at BUP kom på banen.
Etter bare noen få møter med oss og/eller sønn, var konklusjonen klar. Han var ikke som alle andre. Han var bare sååååååå mye mer intelligent enn resten av oss! Og hadde et mer enn vanlig søskenhat mot sin søster!:p
Da han skjønte at han var anderledes fordi han var smartere enn de fleste og ikke fordi han var så dum som mobberene skulle ha det til, fikk vi en helt annen sønn!
Rolig, harmonisk, hyggelig, samarbeidsvillig og grei!
Skal ikke ga inn på hvordan tiden frem til nå ha vært, men bare si at han blir snart 18 år, er flott, rolig og harmonisk!:love:
Tror at det jeg vil frem til er at det er lurt å søke hjelp tidlig, for det tar evigheter å komme inn i systemet, og at det er håp for de aller fleste! eEt er mye som blir bedre med alderen, av seg selv eller med god hjelp av støtteapparatene som finnes!:)
Egentlig høres det veldig ut som mye snuppa kan gjøre her også. Hun er jo den største her,men hun kan ofte bli sint fordi jeg tar fjokken først ut av dusjen/gir han tabletten først/tar på han skoene først, ja du vet alt det der. Og hun setter igang å hyle med EN gang det er noe, selvom vi rolig forklarer at "du trenger ikke hyle, bare si med rolig stemme hva det er". Noen ganger låser hun seg helt, og da er det eneste som hjelper å ta henne med inn på soverommet, sitte med henne på fanget og sitte sånn og prate beroligende/stryke på håret til hun er rolig.
Noen ganger er det vanskelig å unngå åkomme med trusler...jeg liker i grunn ikke å bruke trusler, for det er ofte man ikke klarer å følgedet opp(feks mannen sier hvis ikke du kan være rolig får du ikke ha med venner hjem!Lite sannsynlig at man følger opp det...) Men jegforsøker å unngå å bruke spørsmål, og å si vær så snill. Da kan hun jo velge, og sier hun nei så har jegtapt for lengst. Jeg bruker kommandoer,gjør ditt,gjørdatt. Når jeg er tålmodig og lar henne bruke den tiden hun trenger så blir det somoftest gjort. Noen ganger sier hun nei likevel. Da bare sier jeg "jeg hører du sier nei, men du skal gjøre det".
Regner med at jeg har det lettere iom at snuppa er jente...
Det med at han oppfører seg bedre hos andre tror jeg neppe har noe annet med dere foreldre å gjøre enn at han har så stor tillit til dere at han viser hvordan han virkelig har det når han er hjemme. Hvis han stort sett har det bra i barnehagen, kanskje han trenger å utagere litt når han kommer hjem? Og siden dere er det tryggeste han vet, tør han å ta det ut på dere også.
Jeg mener det er galt av Nanny å bruke time-out på så små barn (i barnehager har jeg hørt det vært brukt ned til 1,5års alder...) da det er en metode utviklet for ungdom med ekstreme atferdsvansker, som faktisk kan ha godt av å sitte for seg selv og tenke over sine egne handlinger. Små barn reflekterer ikke på samme måte, de trenger trøst og nærhet, og det å skulle være alene når man ikke har oppført seg bra og skal hanskes med store og vanskelige følelser helt alene, kan være skummelt..da tenker jeg på utvikling av følelsesliv fremover.
Du skriver at han er ond i slike situasjoner, men det er han jo egentlig ikke. Så små barn tenker ikke på det å gjøre andre vondt som noe positivt, handlingene deres gjenspeiler bare hvordan de har det inni seg..
Hva med Jesper Juul,har du forsøkt å lese noe der?
Er enig medKitt i at å søke hjelp jo før jo heller er lurt,kanskje det bare er en liten ting dere trenger hjelp med.
Det Imp skriver om utaggering hjemme og snill borte, snakket BUP om også!
Det er et tegn på at de er svært trygge hjemme og derfor tør å vise hele følelsesregisteret sitt!
I tillegg er det slitsomt for et barn med mye følelser, aggresjon og sinne å skulle holde igjen hele dagen. Derfor blir de i tillegg gjerne litt ekstra sutrete og klengete hjemme!
Jeg er nok enig med sjuggerpløm. Hvis du forsøker å sette en grense så må du være den som holder ut lengst, ellers så trener du bare opp utholdenheten hans.:D.
Kanskje du kan sette deg ned sammen med mannen din å finne ut av hva dere syns det haster mest med å gjøre noe med. Så bli enige om hva dere skal gjøre HVER ENESTE gang situasjonen oppstår. Så må dere gjennomføre dette begge to.
Jeg ville ha involvert storebror også, sånn at han visste hva dere drev med og at han kanskje måtte vente/sitte alene litt mens dere holdt på med lillebror sånn at han ikke blir lei seg over at dere bruker all tiden på lillebror en periode.
Jeg tror det ville vært lurt å lage et belønningssystem for begge to. Storebror kan jo kanskje opparbeide seg noen klistremerker/poeng hver gang f.eks gjør noe annet (et eller annet konkret som dere har funnet frem til) enn å dytte til broren sin i en sånn situasjon hvor broren ødelegger for han. Så kunne han jo kanskje få en kinotur/tur i svømmehallen/ eller noe annet han har lyst på med pappa eller mamma når han hadde fått seg et visst antall poeng. Så gjør man det samme med lillebror, finn ut hvordan dere vil at han skal oppføre seg i de situasjonene dere har valgt ut og belønn han for det.
Jeg ville ikke ha bekymret meg så veldig for at han klikker når han ikke får viljen sin, det er jo på en måte taktikken hans som virker helt utmerket. Han kommer til å gi seg med det dersom han ikke får noe ut av det.
Det må ikke bli sånn at man sier nå får du ikke belønningen/klistremerket fordi du oppfører seg sånn, da kan det bli en form for straff og det kommer nok ikke til å virke. Du må ikke fjerne opptjente poeng fordi nå var du "slem". Det blir også straff.
Det er viktig at man lager et "opplegg" som man kan lykkes fort med, sånn at man mestrer og får premien sin raskt i starten. Så må man hele tiden sørge for at det "lønner" seg å oppføre seg bra, da har man det hyggelig sammen og ting blir mye bedre for alle. Man må rett og slett bare blåse i at den positive endringen i starten kommer av at man ønsker seg de belønningene. Etterhvert som man blir flinkere trenger man ikke belønningene på samme måte lenger heller, da har man lært at det er mye hyggeligere når man oppfører seg som man skal.:)
Hvis du prøver, må dere være konsekvente hele veien og ikke sprekke fordi dere ikke rakk det, skulle noe annet eller at det rett og slett ble for flaut ( i butikken eller noe). Det er ikke noe vits i å sette en grense dersom man ikke gjennomfører den. Den belønningen kan heller ikke vente, den må komme med en gang med så små barn.
Takk for masse gode innspill!
For meg har det vært veldig godt å få luftet ut følelsene mine rundt dette her inne. Jeg og mannen har tatt en prat, jeg har handlet inn papp og imorgen ettermiddag blir det familieråd :) Eller "møte" som jeg har valgt å kalle det for de to minste guttene. Vi skal lage husregler sammen, sette opp hva som er akseptabel oppførsel og hva konsekvensene blir av å ikke følge reglene etter å ha fått advarsel. Vi tenkte å straffe barna med inndragelse av DS, låste sykler i garasjen, frakobling av Wii, sletting av spill på PC osv. MEN; det er ikke bare barna som skal ha regler å forholde seg til -vi voksne skal sette barna mer i fokus når de er våkne :) Det skal bli slutt på å sjekke mail, være på facebook, lese blogger, internett osv når barna er hjemme. Dette kan vi fint gjøre på dagtid når barna er på skole/i bhg eller om kvelden når de har lagt seg. TV titting skal det også bli mindre av.. En av oss skal en periode fremover nå alltid være med barna, eks lager jeg middag er far i stua med dem, evt leker med dem.. Driver han med noe så er jeg med barna -på den måten ser vi hvem som evt starter en krangel lettere og kan irettesette rett person. Frem til nå har vi vært veldig opptatt av vårt -jeg har vel innsett at jeg ikke er en super-woman som kan rekke over alt ;) Trening (som jeg er veldig opptatt av) skal jeg fremdeles gjøre, men jeg kan fint få til å trene på kvelden etter at de har lagt seg når mannen er hjemme og evt tidligere (eks rett etter jobb) de dagene hvor jeg kan det. Jeg har innsett at det kanskje er en stor mulighet for at barna "kjeder" seg her hjemme fordi vi foreldre alltid er opptatt med vårt og ikke "ser" dem skikkelig!
Måten vi snakker til barna på skal også endre seg. Vi skal ta dem for oss rolig, prøve å forklare etter beste evne -ikke heve stemmen! Det å ta dem ut av situasjonen og inn på et annet rom har jeg sett andre gjøre, men har ikke vært flink til det selv, så det er også noe vi kan begynne med.
Vi har prøvd å praktisere dette idag selvom vi ikke har hatt familierådet enda. Og det har vært en mye roligere kveld her hjemme :) 4 åringen fikk en klikk da pappaen vasket hendene hans rett etter bhg (for han var jo tross alt tørst må vite), men da satt jeg meg rolig ned og forklarte han hvorfor vi valgte å vaske hendene hans før vi gav han drikke. Og han roet seg faktisk da. Han har utrolig nok også lekt bra sammen med broren sin ikveld, uten de helt store kranglingene. Hvem som skulle først i dusjen løste vi med loddtrekning. Storebror tapte og måtte dusje først (heldigvis), for jeg vil tro det hadde blitt mer rabalder om det var 4 åringen som tapte ;) Men det veit jeg jo ikke før han evt taper den trekningen engang!
Jeg vet at det vil komme dager hvor utfordringen blir stor, men jeg tror om vi klarer å være konsekvente nok -at vi klarer det. Det hjelper iallefall ingen om vi foreldre klikker også, så vi har en jobb å gjøre vi med..
Dette høres veldig bra ut, virker på meg som at dere er på rett veg!! Regner egentlig med at dere har funnet gode løsninger på problemene jeg:rolleyes:
Vil bare nevne "min lille historie" : min, den gang, 4 år gamle datter var utagerende, sint eller hyperaktiv ovenfor oss foreldre og søsteren sin stort sett hver dag etter noen våkne timer og like etter hun stod opp om morgenen, det ble litt bedre om hun fikk sjangs til å sov i bhg, noe som ble ganske flaut etter hun begynte å nærme seg 5 år..men det var et mareritt for oss hjemme(og henne selv, selvsagt!!) om hun ikke sov. Hun tålte ikke forandring i planer eller impulsive handlinger, var helt avhengig av nøyaktig like rutiner hver dag.Etter en forsinket 4 års kontroll på helse stasjonen, hvor hun gjorde det veldig bra på alt de testet, sendte jeg henne for å leke med min mor på venterommet , så fortalte om "det barnet jeg hadde hjemme" som var noe ganske annet enn det de så der, rett etter hun hadde sovet i bhg. (Jeg hadde skrevet et par A4 sider om det)Det ble starten på et nytt liv for gojenta mi -og oss det!! Hun hadde husstøvmiddallergi, astma + noen andre allergier, hun fikk medisiner og får fremdeles oppfølging på et spesialist senter for astma og allergier.Jenta er aldeles herlig nå, slik som hun jo var noen korte stunder hver dag før også, etter hvile. Uff, ble langt dette, beklager det. Blir litt engasjert, kjenner igjen dette her. Det jeg ville fram til var at det kan være så mange årsaker til ugunstig oppførsel, noen ganger er det noe fysisk som plager dem, noen ganger at de ikke føler seg nok sett, eller som andre har nevnt-at de blir plaget, ikke trives i bhg, skole etc.
Krysser fingrene for at du og familien din har funnet en veg til en mer harmonisk familiehverdag:)
Ja og noen biter sikkert fordi de ikke har lært å bruke ord ennå. Og fordi det er deres eneste effektive forsvar mot eldre søsken som er sterkere enn dem på alle måter. Jeg ville spurt meg hvorfor trenger han å bite? Og se om jeg kunne gjort noe med årsaken i hans ytre tilværelse. Barn må få ha de forsvarsmekanismene dem har for å overleve psykisk og fysisk, men vi og søsken kan være rollemodeller for bedre løsninger enn biting for fremtiden.
Jeg klarer ikke å la vær å bry meg litt til:D Jeg ville IKKe ha straffet barna med den inndragelsen av saker og ting når barna ikke oppfører seg som dere vil. Da ville jeg heller ha fjernet alt med en gang for så å la dem få tilgang til tingene så å så lenge når f.eks dusjen/håndvasken og lignende problemer var gjennomført på en hyggelig måte. Jeg ville ikke ha sagt at dersom du er flink skal du få......, men latt det komme som en hyggelig konsekvens av handlingene.
Når det gjelder det andre punktet med å snakke med barna for å forklare saker og ting så ville jeg ha passet på å ikke bruke for mange ord og for lang tid på dette. De er små og ikke så veldig interessert i å høre på lange forklaringer.
Enig, straff blir det bare uharmoni av. Bedre å bestemme at de må spørre om lov til ting og at du da er grei og gir de lov i den mengden du mener er forsvarlig. ønnen min på fem kunne ikke fatte hvorfor faren ikke lot han spille så mye han ville. Jeg sa da at faren begrenset det for denne min lilles skyld, fordi det ikke er bra å spille mye, bare sånn passe er bra. Da sa han: mamma, jeg trodde han sa det og var slem,jeg. Tusen takk for at du forklarte det til meg! Da er han ikke slem likevel,da! Og så slang han seg rundt halsen min. Ja, for hvordan skal barn skjønne at våre nei er av kjærlighet til dem om vi ikke forklarer det?
Hei hei...når jeg så innlegget ditt og noen av svarene du fikk så måtte jeg melde meg inn slik at jeg fikk svart deg med en gang.. jeg trur ikke de foreldrene som svarer her vet hvor sårt det er å ha barn som biter....og en ting skal jeg si med en gang...ikke bit tilbake..
Det hjelper mange ganger ikke..min sønn mente at hvis jeg bet han så kunne jo han bite meg....min sønn bet fra han var 2 otil 4...desverre så er det faktisk like naturlig at barn biter,like naturlig som når de slår, dytter osv...og det skjer hele tiden i alle barnehager ..det er bare det at bitemerke synes veldig lenge etterpå.....jeg har vært kjempe frustrert og har ikke turt å la sønnen min være alene med noen barn...og tru meg jeg har gjort alt jeg kan i forhold til straff..time out i trappen osv...jeg var så heldig at hun som jobbet i barnehagen forklarte meg at det er naturlig at barn reagerer med biting der de er usikre..hun gav meg også en bok som jeg kunne lese om biting...og den roet meg ned...trur alle foreldre skulle lest den...i hvertfall de som opplever at barnet sitt blir bitt...tru meg...frustrasjonen er som regel størst for foreldrene til den som biter....men en trøst til deg som skriver inn er....snakk rolig om det om og om igjen..forklar at barnet han eller hun biter får veldig vondt...og han ville ikke likt å bli bitt selv ? Og fortsett med time out eller det du pleier....det gir seg tilslutt....men barna vil alltid reagere på en eller annen måte hvis noen tar leken de har osv...og det er veldig naturlig.
Å inndra goder som straff er i og for seg greit, men jeg også mener det må være bedre å faktisk belønne den gode atferden med noe du vet de liker. F.eks spille DS. Vet du, nå gikk det så utrolig fint da du ryddet rommet ditt, og du var så rask, at du har tid til å spille. Eller fremheve hvor flink han er til å vaske hendene, eller hva det nå er, og belønne med noe han liker.
Vi har hatt perioder i heimen hvor jeg veldig godt ser hvordan m i n oppførsel styrer hvordan tingene fungerer altså. Er jeg stressa, sur, irritert, fjern, sliten eller hva man nå kan være, så ser jeg det alt for godt på hvordan ungene mine oppfører seg. Så i det store og hele her, er det vi voksne som må sette standard. Er jeg rolig, og klarer å ikke hisse meg opp, så går det så utrolig mye bedre :flau:
Vi hadde en ganske så hektisk helg, så møtet blei utsatt :( Men det positive er at vi foreløpig har tatt det muntlig, og barna ser ut til å forstå "alvoret". Vi har iallefall mye bedre dager nå enn i forrige uke og i tiden som har vært fra i vinter og frem til nå. Guttene har t.o.m lekt sammen på rommet sitt på eget initiativ i helgen -uten å krangle!! DET er helt utrolig!
Jeg har skjerpet meg veldig..Unngår PC og tlf når barna er tilstede. Jeg ser med engang det bygger seg opp til en krangel og får avverget og gått inn i meklerollen tidligere enn før. Jeg får med meg hvem som starter og får gitt riktig person tilsnakk for dårlig oppførsel. Jeg merker selv at jeg snakker tydeligere med barna, ikke bare til dem -jeg tar meg tid til å forklare, og det virker som det gjør dem roligere :)
4 åringen sutrer like mye, men vi jobber med å få han til å prate isteden. Og jeg har forklart han at det er lettere for oss å gi han svar når han spør oss og ikke bare "krever" med sutring og gråt. Som idag når han kommer sutrende til meg og sier "bær meg".. jeg spør hvorfor han sutrer når han spør om det, for det har han jo ingen grunn til. Da sier han "kan du være så snill å bære meg?" Ja, selvfølgelig svarte jeg da..Når du spør pent er det lettere for meg å vite hva du vil enn når du kommer sutrende uten å behøve sutre. Men det er jo det han er vant til, så det tar nok litt tid før vi er helt i mål der.
Her en kveld fortalte han meg også at en gutt på avdelingen i bhg hadde bitt han i armen. Jeg spurte hva han følte da. Han fikk vondt og ble lei seg sa han da. Jeg forklarte at så vondt får C når du biter han, så det skjønner du kanskje nå at du må slutte med. Ja, sa han da..jeg savnet han i bhg idag sa han da...
Så dette spurte jeg om på avdelingen idag, og det kom frem at S (4 åringen) er blitt veldig sjalu på de andre barna i bhg etter at C sluttet og begynte på skolen forrige uke. Så han savner nok broren sin litt, og kanskje er det derfor det toppet seg helt med slik oppførsel i forrige uke? Det er ikke noe problem å levere han og han er en skikkelig sjarmør i bhg, men har nok følt litt på det å bli "alene" igjen der...
Jeg føler at vi er inne i en god periode nå iallefall -bedre enn på lenge.. :)
Men dette med å inndra leker ved gjenntatt dårlig oppførsel..Vi gjør aldri det før siste advarsel altså, og faktisk har det ikke skjedd enda for ved siste advarsel hører de faktisk utrolig nok. Jeg bruker setningen: "C, dette er din siste sjanse (da har han fått en advarsel før det). Hvis du ikke hører nå så blir DS'en tatt fra deg og du får ikke spille på f.eks 2 dager" Men som sagt hører de da :) Men om det er riktig å gjøre det sånn vet jeg ikke :confused: Skulle gjerne belønnet de med noe positivt istedet, mulig vi innfører det.. At hvis de ikke krangler og oppfører seg fint kan vi gå på kino, i svømmehallen e.l.... Ting vi ikke bruker å gjøre så ofte :)
Takk for at dere engasjerer dere -det har betydd masse for meg, for jeg var skikkelig fortvilet forrige uke..Klemmer til dere alle!
Selv om møtet deres ikke ble gjennomført som planlagt, så var dette gode nyheter for meg!
Håper det fortsetter på denne måten, og at ting blir bedre og bedre i tiden fremover.
Det er IKKE moro for noen parter når det er krangling og kjefting.
Vi fikk et blad i barnehagen i går; "Glade barn i barnehagen", og der var det noen gode artikler.
Hvis ikke de har det i din barnehage, send meg e-postadressen din på privat melding her, så skal jeg se om jeg får sendt det til deg.
Dette er som du selv sier, ikke pedagogisk riktig, langt derifra. Det du fortalte gutten med din handling, er rett og slett at det er greit å bite.
Hadde du gjort noe sånt mot mine barn, hadde det vært siste gang du satte dine bein i mitt hus iallefall. :eek:
Sånt er så vanskelig.. :( Hatt samme problemet selv, og guttungen min drev med det helt opp i 1 klasse.. og vi har dratt inn helestasjon og PPT på det, uten at det ble noen endring på det.. :( Måtte opp til rektor å snakke noen ganger også.
For våres del, så måtte han rett og slett bare "vokse" det av seg. .Uansett hvor mye vi snakket med han om det, og om det virket som han forsto alvoret av det, så "blokket" han det ut neste gang han ble sint.. Til slutt så tror jeg at de andre barna unngikk han litt på skolen, og det ble så sårt for han at han sluttet...
Han går nå i 2 klasse, og vi har ikke hatt noe problemer med det på lang tid nå..
Krysser fingrene for at planene deres fungerer.. Høres ut som en flott plan dere setter i gang :D
Gutten skjønte trolig bedre enn deg at damen gjorde det for å demonstrere, og ikke straffe. Motivet og grunnen er det du må dømme etter, ikke handlingen i seg selv. Og NEI, selvsagt sier hun ikke med den handlingen at det er greit å bite når hun samtidig forklarer barnet hvorfor hun gjør det!!
Han holder på sånn for han vet han vinner. Det er ofte det enkleste også for da blir det stilt. MEN på sikt blir dette veldig uheldig for barnet. Ta en periode der dere forbereder han på de situasjonene dere vet er vanskeligee. Slik som at broren skal se tv, men etterpå klokka det å det så er det din tur. For eksempel. Og en viktig ting. Si nei til det meste. For da vil gutten roe seg og faktisk bli hoppende glad når han får et ja. Men la ham ha oversikt over omgivelsene og forklar ham situasjonen. I begynnelsen er det tøft men ikke gi opp.
Når det gjelder biting så blir jo det litt action utav det. Kanskje han trenger å bli sett litt ekstra bare.
Om du gjør det fort og mens du forklarer så,ja. Det blir ikke det samme. Kanskje han ser du er sint t.o.m. og at du gjør det fordi du er sint. Det gjelder å skille her.
TonjeKB: det er det jeg håper og, at han skal vokse det av seg.. For det er egentlig litt sånn at selvom han gir inntrykk av å forstå hva vi sier, så har han glemt det til neste gang og en lik situasjon oppstår. Så blir han like sint!
Newstart: Ja, han vet han har gått seirende ut av mange episoder bare fordi vi tilslutt ikke orker mer og gir etter for å få litt fred og ro -så vi jobber ekstra hardt nå med å stå på vårt slik at han lærer seg å ikke få viljen sin hver gang :) Men det krever MYE av oss og det er slitsomt i.o.m det oppstår flere ting daglig, så tålmodigheten er ikke like lang alltid, men vi prøver -og vi (iallefall jeg) gir ikke etter om dagen om jeg først har sagt nei.. Prøver å få pappa'n til å være like konsekvent som meg, men det glipper av og til -så jeg jobber også med at vi må gi like tilbakemeldinger på ting så det ikke blir sånn at han får lov av pappa og ikke meg -for da gir han seg jo aldri....
Men han er veldig sta den gutten altså..Han gir seg ikke med det første for å si det sånn.
Eks ved middagsbordet igår.. Hamburgere på menyen (vanlig til de, burger uten brød til meg). Han vil ha drikke og vi heller drikke opp i glass. Men det skulle ikke han ha! Han skulle ha det på flaske (ikke baby-flaske, men sånn type med motiv på, eks Hello Kitty, Star Wars osv.. Nei, sier jeg. Nå har du fått det i glass. På en måte tenker jeg inni meg at hjelpes og bevares, det er jo egentlig ingen grunn til å krangle om dette, det er jo bare å helde over på den hersens flaska for å få gutten stille, men så er det jo det at jeg har sagt nei allerede da.. Og da kan jeg jo ikke gi meg m.t.p den prosessen vi går igjennom nå. Det endte med at han gikk fra bordet, han skulle ikke ha noe mat. Vi lot han gå. Så kom han til stadighet inn på kjøkkenet og gråt og bar seg over den flaska, han skulle tømme ut drikka fra glasset og ha "ny". Vi sto fortsatt på vårt. Etter om lag 20 min kom han krypende opp på stolen sin, tok en bit av burgeren sin og drakk saften fra glasset. han satt pent resten av måltidet :) Juhu..Seier til mor og far!! Men dette var vel bare en av sikkert 5 episoder i går ettermiddag.. Hadde en runde når det kom til dusjing og..Han tapte loddtrekningen og måtte først i dusjen -gud, som han bar seg!! Skulle tru vi mishandlet han, men jeg har begynt og jeg skal ikke gi meg :)
Det er utrolig krevende for deg som forelder.. Jeg har gått gjennom dette, dvs jeg var forsøkskanin da barnevernet i kommunen jeg bor skulle lære seg dette. Så ungene og jeg gikk gjennom dette, men måtte etter et halvt år gi opp. Det ble for intenst og for krevende...
Men bevares, for dem som IKKE er alene om barna og kanskje har bare ett barn så er det absolutt å anbefale!
Så hvis mamma kjefter så det smeller på far, å lærer ungen at kjefting er ok? Hvis ungen ser at pappa kverker den musa som fyker i hagen så er det ok å drepe mus??
På den tidligere det tidligere nevnte PMT kurset jeg var på så VAR rollespill endel av "opplæringen". Også det å kjenne etter hvordan det var å bli bitt... Nei, ikke med tanke på at det skulle gjøre vondt, men å erkjenne at det var et overgrep; det føltes ikke bra selv om det ikke gorde vondt i det hele tatt.
Det handler ikke (for min del) om hva barnet lærer, men at man gjør noe ulovlig. Dersom det å kjefte på far hadde vært ulovlig hadde jeg ment det samme om den saken.
Da gjorde i såfall barnevernet noe ulovlig da de i et rollespill vi hadde på et møte hos dem oppfordret meg til å "bite" poden tilbake for at han skulle oppleve hvor nedverdigende det var... Det ER forskjell på rollespill og reell handling.
Tror du en liten pode på to-tre år skjønner hva rollespill er for noe?? Neppe, men greitt nok, alle de nødvendige orda ble sagt (med tanke på det å si ifra/avtale som du nevner) og effekten var utrolig.
Sååå bra:D, bare stå på ditt. Men veldig viktig at mor og far er på lag og er like konsekvent. Å for all del ikke glem.........trassalderen:eek:, alle mine har hatt 4 års trassen. Hehe tortur...føles ut som en hel evighet:klem:men jeg gir deg en klem jeg kanskje det kan hjelpe litt.
Det er uansett feil og helt forkastelig å bilte barnet tilbake på denne måten.
Det finnes da mange andre og bedre måter å handtere biting på.
Jobber selv med småbarn, er både pedagog og foreldreveileder, så dette her vet jeg mye om.
Heldigvis har vi en lov som beskytter barn fra må bli slått og bitt av voksne her i landet.
Dere som sier dere ville ha bitt eller slått tilbake, hadde dere turt å gjøre det foran folk fra barnehagen eller barnevernet?
Jeg vet iallefall at jeg hadde reagert veldig om noen foreldre i min bhg hadde gjort noe sånt.
Akkurat. Jeg mener at dette ikke stemmer. Barn lærer mer av det vi gjør enn av det vi sier, og spesielt hvis vi sier noe annet enn vi gjør. Man kan ikke klappe til et barn, forklare at det ikke er greit og tro at barnet skal forstå. Det barnet faktisk forstår i den situasjonen, er at jeg har slått det. Det er mye mulig barnet ikke kommer til å slå igjen, men for hvilken pris?
Ja, akkurat som barn lærer at det er ok å kjøre over fartsgrensene fordi vi gjør det. Barn har foreldrene som sine aller fremste rollemodeller, og lærer fort å skille mellom det vi sier og det vi gjør. Stemmer de tingene ikke overens, vil de lære mest av det vi gjør.
Om det ikke var ulovlig, var det i hvert fall etter min mening betenkelig, og høyst sannsynlig ikke vanlig prosedyre i barneverntjenestene rundt omkring.
Jg hadde turt det ja, for det ville sett mye mer uskyldig ut enn det jeg tror du forestiller deg. Jeg ville lagt vekt på forklaringen med ord, ikke vært sint og spurt om han er klar over hvor vondt det er å bli bitt. Sønnn min sluttet å bite da jeg lot han få kjenne fordi han ble nysgjerrig siden han faktisk ikke visste. Ikke undervurder unger. De skjønner om vi forklarer ordentlig. Jeg driter i om du er pedagog aldri så mye. Dette handler om menneskelig kontakt, og alle har følelser og hjerte de kan kjenne etter hva som er riktig ved hjelp av.
Jeg synes denne diskusjonen blir absurd. Skal ikke moren som sto og tillot bitingen - husk at også det gir et sterkt signal til den som biter - tillegges noe ansvar? Om foreldre ikke klarer å håndtere slike situasjoner på en måte som er sosialt akseptabel så kan jeg spå at barna før eller siden vil møte voksne som ikke godtar oppførselen. OG for barnet sin del tror jeg også det er bra. (Forutsatt at jeg oppfatter situasjonen riktig - at det er en engangssituasjon, da. )
Hvem vil vel være barnet uten venner (fordi h*n ikke har lært å kommunisere uten å bite)?
Men leser du ikke det jeg skriver? Det hjalp. Sønnen min er en av de snilleste i barnehagen. Jaaa, et en gangs tilfelle. Hadde det ikke funket hadde jeg jo prøvd noe annet.Men det var hans ønske om å ta hensyn da han skjønte at det gjør vondt som gjorde at han sluttet. Ikke bitingen i seg selv. For han er empatisk.
Kommentaren var ikke ment til det du skrev og ditt valg som mor, men til diskusjonen i sin helhet. Og spesielt til hvordan den har utartet etter innlegg nr 3.
Jeg ser ingenting galt i ditt valg sånn som du beskriver situasjonen i innlegg 59.
Godt å få det på det rene. Takk. Å ta igjen er svært barnslig og jeg tror ikke noen her har ment at det er greit.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
