Lille sjenerte meg, som omtrent ikke tør å snakke med naboen engang (satt veldig på spissen) blir snakka til av totalt fremmede... Har opplevd flere episoder i sommer, f.eks på stranda, ute i naturen, butikkdama osv. Lurer på om det har med folks fordommer mot feite mennesker, for før har jeg følt meg som luft, og det er vel derfor jeg også har blitt den veldig sjenerte jenta/dama! Etter en vektnedgang på 15 kg, føler jeg meg mer interessant i andre personers øyne, kan det stemme tro? Flere som opplever det sånn? Det er jo også en mulighet at jeg går med litt mer hevet hode og stoltere holdning, og at jeg derfor ser mer mottagelig ut for sosialisering :-) Alt i alt er det jo en meget god erfaring jeg gjør nå mtp at jeg føler meg interessant nok til å bli lagt merke til. Enda har jeg rundt 16 kg til som jeg vil ned, da er jeg sånn ca normalvektig, tenk hvilke muligheter jeg har da da.... ser på fremtiden med glede :)
Jeg tror nok du er inne på noe viktig med det at man går med en annen holdning selv...
For jeg vet av egen erfaring med en venninne at det ofte gir en annen utstråling også om at man er mer mottagelig for kontakt...
Nå er det jo veldig individuelt fra person til person, men når det gjelder henne var det faktisk litt vanskelig for meg også å ta kontakt med henne i begynnelsen, for hun virket litt streng eller sint på en eller annen måte, og det der har vi snakket så mye om i ettertid...
Det var jo kun en beskyttelses-mekanisme, for hun følte det selv så ubehagelig med sosiale situasjoner, og følte seg overhodet ikke bra, men uansett hvilken vekt kan jo det der være vanskelig å skille ut for andre mennesker når man ikke vet noe om hverandres bakgrunn, personlighet e.lign.
Og det kan være så individuelt.
Jeg husker faktisk en episode med noe sånt for veldig mange år siden selv også der det var motsatt.
Jeg var tynn, blond og hadde en jente i omgangskretsen som jeg alltid følte meg så usikker i forhold til.
Hun var så flott. Ravnsvart hår, lekre former som hun kledde så lekkert, og sminken og holdningen gjorde henne så fascinerende.
Hun skilte seg direkte ut i et rom, og jeg visste aldri hva jeg skulle si til henne, men det viser seg i ettertid at hun trodde jeg var en av dem med best selvtillit, som tenkte kritisk om henne, og kom med kommentarer om det til de andre tynne, blonde venninne mine som hun sa...:D
Det løste seg da jeg gikk til henne en gang og spurte om hun kunne hjelpe meg litt med å sette sammen noen klær og sminke meg til en fest jeg skulle på, og siden det har vi hatt et veldig bra vennskap...
Så det er så mye man ikke vet om folk, og det er spennende hva vi selv utstråler...
Men nyt det, og behold den gode personligheten din også, for litt sjenanse kan bare være sjarmerende.;)
Jeg kjenner meg veldig igjen i beskyttelsesmekanismen du beskriver! Har veldig vanskelig for å slippe folk helt innpå meg, mye fordi jeg har blitt så innmari skuffet før. Jeg har liten sosial omgangskrets, mye pga det. I perioder hvor jeg har følt meg bra, har jeg vært flink å "fått" nye venner, men når jeg føler meg dårlig, så tenker jeg at de ikke vil/ønsker å ha kontakt med mislykkede meg... så da ødelegger jeg hele opplegget ved å la være å pleie det nye vennskapet. Med økt selvfølelse, så håper jeg også på flere gode og nære vennskap som kan vare :)
Jeg tror helt klart det har mye med holdningen å gjøre. Jeg merket det veldig godt selv, etter jeg gikk ned mye for noen år siden, da på lavkcalori.
Jeg gikk dessverre opp alt igjen, men har klart å beholde holdningen og ingen behandler med anderledes pga vekta.
Jeg kjenner igjen det med venner også. Jeg klarte ikke følge opp folk, så hadde ikke mange venner i barn -og ungdommen. Har ikke så mange nå heller, av nettopp den grunn. Men de jeg har er virkelig gode venner, altså. Og det er jo det viktigste:)
Og det er sikkert mange som vil ha kontakt med deg og det er bare å ta i mot:)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
