Jeg kan gjemme meg bak mange tanker om alt som skal bli så bra når vekten kommer på plass, men hva når jeg innerst inne vet at det ikke er løsningen på alt?
Hva når jeg innerst inne vet at mye av problemet ikke handler om vekt i det hele tatt?
Hva da?
Hvordan finner man seg selv oppi alt?
Det hjelper jo ikke å bli tynn hvis man likevel har en så lang vei å gå med å bli komfortabel med seg selv?
Så hvordan skal jeg klare å komme ut av det fengselet jeg gir meg selv så automatisk på så mange områder, og finne den tryggheten og roen som jeg ser i andre uavhengig av vekt?
Jeg ser jo rundt meg, både privat og offentlig, at de levende menneskene jeg lar meg imponere av ikke bare er de som veier et visst antall kg.
Men hvordan skal jeg få til den delen av prosessen, så jeg ikke holder meg selv tilbake selv den dagen vekten gjør ting mulig?
Heisann! det er store og alvorlige spørsmål du tar opp og ikke lett å besvare de på en enkel måte.
Du høres relativt ung ut og sånn sett har du livet foran deg. Selv har jeg passert halvveis til hundre og om det er noen trøst: Jeg har også dager da jeg lurer på hva jeg skal bli til og "hvem jeg er".
Jeg veit ikke hvor tungt du sliter og om du kanskje trenger profesjonell hjelp til å få klarert ut ting, men dersom du er på "gjør det selv-nivå", får du noen råd her:
En ting som kan være lurt er først å lage en liste over det i livet ditt som du synes er bra i dag. Ta med det du er glad i, de du er glad i og også det du gjør eller det du har av egenskaper som du vurderer positivt. Når det gjelder dette siste, kan det også være lurt å be venner eller familie om å gjøre det samme, altså beskrive - helst skriftelig - hva de synes du har av gode egenskaper (vi har en lei tendens med å være "slemmere" mot oss selv enn det andre er). Denne lista skal du ha som en liten påminnelse til deg selv over alt som er bra og viktig.
Så kan du tenke deg en tid framover - 1 år, 2 år eller 5 år, avhengig av hva du synes er en grei tidsramme. Lag en ny liste over hvordan du ønsker at livet ditt skal være på det tidspunktet. Formuler "målene" positivt- som f eks "Har fått meg ny jobb" (ikke "er ikke lenger arbeidsledig"). Du kan godt ha litt spenstige mål, men unngå de fullstendig urealistiske. Og ikke lag lista di med utgangspunkt i hva andre mener at du burde gjøre - dette er DIN liste.
Dersom du har mange punkter på lista di, kan det være greit å prioritere litt. Hva er viktigst for deg og hvor realistisk er det?
Så starter du med det viktigste/mest realistiske og lager noen delmål eller tiltak for at du skal komme dit du vil.
Du treneger ikke å ha alt på plass i første runde, så ikke vær alt for opptatt av at listene skal være fullstendige. Dette er dine lister og du kan rette opp, endre og legge til akkurat som det passer deg. Det viktige er at du endrer litt fokus fra problemer til løsninger. Et godt ordtak sier:
Det du bør, blir en bør.
Det du burde, blir en byrde.
Det du vil, får du til!
Takk for at du tok deg tid til å svare, og et så godt svar i tillegg, for det var ikke akkurat ja/nei-spørsmål..
Det var et innlegg som nok ble skrevet for å få ut noen viktige spørsmål og tanker, og kanskje også minne folk på at vekten ikke løser ting i seg selv, og at mange at de jeg lar meg imponere og fascinere av er folk i helt forskjellige vektklasser.
Så det kan jo kanskje både minne folk på at den mentale biten også bør jobbes med underveis, og at det er mulig å leve, og fascinere folk, nå før man når det vektmessige målet også...
Men det er den selvtilliten til det som er viktig for meg å jobbe frem, fordi jeg gir meg selv noen begrensninger som jeg så gjerne vil kvitte meg med..
Kanskje nettopp fordi jeg ikke er fullt så ung som du tror heller ser jeg hvor mye det har tatt fra meg allerede også, og det er på en måte nok nå...
Så jeg skal absolutt se på rådene dine..
Takk igjen for at du tok deg tid til frustrasjonen min.
Har ingen gode svar, men sender en klem :klem:
Å gå ned i vekt er ikke alt her i verden. Samtidig som man går ned i vekt skal hode følge med. Har forstått hvorfor det anbefales å bruke tid på vektnedgangen... fordi hjernen skal kunne følge med.
Tror ikke selvtilliten kommer av selve vektnedgangen eller mangel på kilo, men det kan hjelpe når man når mål. Derfor viktig å sette seg delmål underveis og huske at det er DU som har klart dette!!
Det er som om en fattig tenker: hadde jeg hatt masse, masse penger ville jeg blitt lykkelig. Er ikke slik det fungerer.
Stooor klem :)
Dette er ett spørsmål mange lurer på. Leste ett sted - husker ikke hvor - at man finner ikke seg selv, man skaper seg selv.
Det synes jeg var utrolig fint, riktig og viktig sagt! Hvem er det du vil være? Og hva må du gjøre for å komme dit?
For å bli konfortabel med seg selv så tror jeg man må lære seg å akseptere seg selv slik man er, og akseptere at om man skal forandre seg så tar det tid og det er noe en alltid må jobbe med. En må og akseptere at ingen er perfekte og at fåtallet av menneskene rundt en vil bli imponert over hva man gjør - uansett hvor mange tårer det har kostet og hvor mye gull en har tjent på å gjort det.
Vekten trenger ikke være en hindring, start allerede nå å jobb med og å gjøre det du ønsker. Sier som Nike "Just do it".
Når alt dette er sagt så vil jeg påstå at det viktigste for å få det godt med seg selv er å snakke med andre om seg selv og helst den delen hvor en sliter. Har du mye å snakke om så ikke bruk venner som hobbypsykologer, men er det litt, av og til, så er det greit å lene seg på venner som støtter til =)
Jeg leste en gang om en profesor som sa til elevene::
Ta et ark og del på midten til to kolonner. I høyre kolonne skriver dere alt dere drømmer om og ønsker i verden. Ikke tenk på om det er mulig, eller at dere ikke klarer eller fortjener det.
Så skriver dere i venstre kolonne hva dere må gjøre eller endre for å oppnå de forskjellige punktene.
Riv så arket i to langs kolonnen, og kast den høyre delen. Det dere sitter igjen med er en oppskrift på hvordan oppnå alt dere drømmer om!
Hei! Det du snakker om ser vi ofte her for de med mye å miste som går ned for fort. Det er derfor vi i normalområdet trøster og sier at et halvkilo i uka ikke er så dumt. Dette her er noen av mine observasjoner:
Min egen mamma, for eksempel. Hun er et råskinn fra før, og har aldri vært en pusekatt. Men hun gikk ned 18 kg. Bare det å ta inn over seg at hun må kle seg helt annerledes. At hun bruker 40 i bukse. At hun kan ha på seg de klærne hun ønsker. Hun strever med det.
Noe kvinner og menn opplever positive tilbakemeldinger på sitt utseende og finner det ubehagelige. De kan ikke lenger være "den tykke hyggelige/morsomme". De må faktisk stå på og være en av gjengen. Eller være normal om du vil. Det kan være slitsomt å få en ny rolle!
Det du gjør nå om å være bevisst på dette tidlig gir deg tid til å ta det etterhvert og at du slipper å få dette kastet over deg og at du låper skrikende inn i nærmeste hvetebolle.
Jeg slutter ikke å bli imponert over de svarene dere skriver, og det er jo så riktig..og en viktig ting å få med seg...
Dette er et rart tema, men det føles ved å bli mer "synlig" på en eller annen måte som om det da kreves mer av personligheten..
Dette høres jo helt vilt ut, for det er jo overhodet ikke sånn andre veien.
Jeg legger jo ikke merke til folks vekt når jeg blir kjent med dem, men ved selv bli mer "synlig" føler jeg meg mer gjennomsiktig og som om da personligheten blir mer tydelig for andre også..
Ser jo at det jeg nettopp skrev er en helt feil måte å føle det på, men velger likevel å la det stå sånn at alle sider av prosessen, med alle tanker, følelser og tilvenninger kan komme frem.
Som du skrev Megvel er det jo faktisk inne på et område som flere har følt på, og da er det jo om ikke annet greit å se at man ikke er alene i de tankebanene som dukker opp underveis.
Og det er jo spennende å se det skrevet ned hvor rar denne veien frem er.
Og når man ser det skrevet ned, og selv reagerer på det, er det kanskje lettere å være bevisst på det fremover.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
