Vekt har ikke noe å si for om jeg tør vise meg i bikini eller ikke. Jeg finner alltid noe de som ser meg kan synes er spesielt. Jeg er visst bare sky og opptatt av hvordan andre reagerer på kroppens utseende. Ingen har perfekt kropp, og om de tilsynelatende har det er det plagsomt å bli stirret på av nettop denne grunn om en er sky. Jeg bruker lang guttebadeshorts og overdel som dekker godt til så brystene ikke synes det minste om jeg er på stranda.Siden vi nordmenn dekker oss til med masse klær halve året er det uvant å ta av seg. Det er litt av grunnen til at det føles unaturlig og nakent å være på stranda også, sikkert.
Og jeg trives best uten bikini... :p - men da på steder hvor jeg og mannen er alene. Mer "offentlig" bruker jeg bikini - og har gjort det både opp og ned i vekt.
Om andre har problemer med det ... vel så er det deres problem. Jeg trenger d-vitaminene.
Jeg er ikke det minste interessert i verken bading eller soling, så dette har ikke vært en aktuell greie for meg siden jeg var... åtte år gammel, sikkert. Sånn generelt har jeg ikke så store problemer med å være kledd/avkledd i tråd med omgivelsene - så altså, om alle rundt meg gikk i bikinitopp, så hadde sikkert jeg også gjort det, tvil og komplekser til tross.
Det der er en av tingene jeg sliter skikkelig med å jobbe meg gjennom.
Det er endel sperrer jeg gir meg selv som jeg blir frustrert over at jeg ikke får jobbet meg gjennom, for det er jo så riktig med den holdningen noen av dere klarer å ha...
Men jeg får søren ikke kommet meg gjennom det fengselet jeg gir meg selv på noen områder, og det plager meg enormt...
Prøver å kjefte på meg selv også og se på det som veldig selvopptatt (dette gjelder jo flere situasjoner der jeg sliter i sosiale situasjoner og sånn), men vet ikke hvordan jeg skal klare å få det bedre i sånne situasjoner..
Danser heller ikke på utesteder, begrenser meg selv når det gjelder å være med på en del ting, og det irriterer meg!
Jeg vil så gjerne bli kvitt de sperrene, men det sitter så langt inne!
Jeg bryr meg ikke om hvordan andre måtte se ut i bikini, så håper ikke så mange gidder tenke over meg, så bikini går bra. Men lettere på ferie enn hjemme, ja:)
tja. første gangen jeg turte å bruke bikini etter jeg ble tenåring (og overvektig) var i fjor (28 år gammel!), i syden, med mannen min . grudde meg forferdelig, men det gikk jo greit. trives fremdeles ikke i bikini, men "må jeg" så må jeg.:o
Jeg bruker bikini når jeg skal sole meg.
Det første jeg måtte gjøre for å klare å gå ned i vekt var å akseptere kroppen min som den er. Bli fri nok til å gjøre aktiviteter som gjør at jeg beveger på kroppen . Siden vi tilbringer ferien i båt så er jo bading en av de tingene som gir aktivitet og da er det på med bikinien . Må jo få litt farge på magen så badedrakt er kun på under morrabadet elles kveldsbadet.Jeg går sjeldent rundt i bikini, da har jeg shorts og bikini topp på meg.
Jeg er egentlig komfortabel med kroppen min, men har jo øyeblikk som jeg syns det er litt ekkelt. Det er gjerne når jeg er sammen med folk som snakker mye om slanking og som kun har et par kilo de skal gå ned . Må innrømme at da kvier jeg meg for å ta på bikinien.
Friheten til å gå kledd akkurat som jeg selv har lyst til omfavner jeg med hele meg. Seff jeg går med bikini! Men jeg har ikke alltid følt det sånn. Men når det er varmt og klamt og veien ned til vannet er kort, er det en evig frihet i minst mulig klær på kroppen. Hva andre tenker om kroppen min får bli deres sak, jeg kler meg ikke i bikini for dem.
Skal gå i bikini når det blir varmt nok.... Å her nord har jeg nok god tid til å kvitte neg med 15-20 kg først:o. Gode tempraturer er ikke hverdagskost akkurat...
Det er så sant...Hva er egentlig det værste som kan skje...
Dette høres sykt ut, men jeg må jo være ærlig for å prøve å forklare hvordan det føles...og det er faktisk som om mange sårbare sider blir synlige for alle..
Man hører jo ofte folk forklare det som at de følte seg "avkledd"..
(dumt ordvalg når det er i et bikini-innlegg, men nå tenker jeg på psykisk avkledd i situasjoner man synes er vanskelige)..
Og i disse situasjonene som jeg har sperrer på (som å kle meg i bikini) føles det nettopp sånn..
Som om jeg blir så "synlig" i en situasjon der jeg føler at jeg trenger å skjule meg for omverdenen... Hm, vanskelig å forklare det her, men.. som om jeg sto hjemme på badet i en uheldig stilling og drev med personlig hygiene, og så plutselig ble veggene revet ned og jeg sto i samme stilling på en scene foran en fullsatt sal. Ja, sånn føles det!
Ok! Jeg er offisielt den mest skrudde her, men vil jo være helt åpen på det når jeg først har mulighet til å gjemme meg bak en anonymitet..
Og det er faktisk enormt vanskelig, for det gjelder alle ting som jeg føler jeg ikke har helt kontroll på...
Også ting som å danse på en privat fest eller et utested, enda jeg vet at jeg har rytme...
Uff, dette ble ærlig, og det er ikke bra å se det på trykk, men det får bare være, og jeg må bare finne en måte å komme ut av det på, for det gir meg veldig mange begrensninger som jeg synes er trist å forholde meg til.
Det sitter bare så enormt langt inn, og reaksjonene er reelle hvis jeg prøver å "hoppe ut i det", så jeg jobber konsentrert videre så ikke dette skal ta mer tid fra meg...
Synes det er godt å lese en sånn ærlighet jeg, Restart. Og det er en god begynnelse. Som man sier -første punktet på vei til endring er anerkjennelse. Å innrømme for seg selv at man har et sånt problem, og se hva det faktisk handler om.
Og jeg kjenner meg igjen, altså! Det er ikke sånn at jeg alltid har vært fullstendig komfortabel med å slenge klærne, og disse følelsene kan komme kastet over meg igjen. Det handlet liksom om at selv om jeg var tjukk, så skulle ingen få "avsløre"" det, så lenge jeg dekket meg til, så kunne alle synlige skavanker skjules, som om ingen likevel forsto at jeg var overvektig om de så etter ..! :rolleyes: Det handler mye om sårbahet, ja, når man på en måte gjør seg så synlig, eller i hvert fall føler man gjør det. Men denne sårbarheten er jo også mye mer synlig om man er tydelig ukomfortabel.
Og jeg var ikke slank da jeg begynte å gi faen, og gå i bikini da jeg var ute for å bade, altså. Jeg veide i hvert fall femten kilo mer enn jeg gjør nå.
Ta kroppen din tilbake! Din likeverdige rett til å gå i badetøy på stranda som alle andre, uansett størrelse. Ta det i ditt tempo, men gjør det! :)
Jeg gruet meg nesten for å lese nye innlegg (listet meg inn igjen :liste:) etter et såpass ærlig innlegg om noe som jeg vet er en veldig feil tankegang, men dere er som alltid fine... :rodme:
Og dere har rett... Det har tatt for mye, og jeg vil ha den makten tilbake.
Jeg vet bare ikke helt hvordan, men jeg jobber veldig med tankegangen, og tar den delen av utviklingen like alvorlig som vektnedgangen, for å slutte å begrense meg selv.
Jeg er også sjenert sånn, men jeg finner ingen grunn til å fordømme det. Noen er sky, andre ikke. Sånn er det bare.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.png){kind=avatar}
