grumf.. dette blir et syteinnlegg-så vet dere det allerede nå! :)
jeg holder på å bli aldeles tullete.. på max vekt var jeg 110 kg, gikk ned til 90. og klarte ikke komme meg under det..
nå er jeg blitt 104 kg, er bare 163 også. og irriterer meg grønnt over hvor idiotisk jeg var som la meg gå opp igjen..!! nå er det nemlig slik at jeg vil gå ned, men mangler motivasjon og lyst.
kjenner dette begynner å ta alvorlig på psyken. det å aldri ha klær som sitter helt riktig, at jeg kun føler jeg kan gå i svart-for å "skjule" mest mulig, hele tiden gensere-aldri topper som viser armene mine, konstant justering på klær for at de ikke skal ligge inntil kroppen, det å føle at folk ser på deg-men at du ikke tør se tilbake.. fryktelige ting alt det der, og jeg er så lei.. men klarer ikke ta tak i det og "bare" gå ned. folk skal ha det til at det bare er å spise mindre og trene. men når mat blir trøst for at du føler deg dritt-så er det ikke lett!!
har vært innom grete roede. men der gikk jeg bare opp av en eller annen grunn.. lavkarbo fungerer bra på meg, men jeg blir så innmarri lei av maten.. og jeg elsker brød og potet-tåler ikke disse lavkarbobrødene.. det smaker overhodet ikke brød-og jeg har prøvd maaaaange!
legen har hatt besøk av meg et par ganger pga at jeg vil ha hjelp. men føler ikke jeg blir tatt seriøst, må vell få et psykisksammenbrudd først.. blir sendt hjem med en og annen medisin som skal hjelpe på sultfølelsen.-selv om jeg sier jeg ikke plages med å være sulten mye, det er bare det at jeg "må" spise. selv om jeg er mett, kan jeg ha lyst på mer-men det er uforståelig for ham. og nå har jeg gitt opp, ingen vits i å gå tilbake for samme problemet når det ikke blir tatt seriøst.
samboeren min skjønner ikke problemet, og har aldri skjønt det. tror ikke han har sett meg helt naken ennå-etter 4 år.. hvorfor skal han like noe jeg hater? han sier jeg er fin og sexy, men jeg tror ikke på det-for han må da se hva jeg ser? av og til blir han nesten forbannet når jeg snakker om det, han er så lei av å høre på det. for han synes jo ikke det stemmer..
føler ikke jeg har noen venner jeg kan snakke med om det heller, ingen å slanke meg sammen med. enten er det tynne og har alltid vært det-eller så har de slanket seg..
jeg hater dessuten å trene, spesiellt hvis jeg kan møte på noen mens jeg er ute å går feks. føler nesten det er nedverdigende at de ser jeg er ute å går tur.. de tenker vell sikkert sitt når de ser meg.
sommeren er et mareritt for meg, heldigvis har denne vært ganske kald.. har bestandig hatet sommeren, nettopp fordi man går med lite klær-og man kan ikke skjule så mye.. jeg går med masse klær uansett.
jeg får høre at folk synes jeg er så alvorlig hele tiden-men det er vell bare en forsvarsmekanisme.. jeg er livredd for at noen skal si noe om vekta mi, og helt paranoid når jeg føler på meg at noen ser på meg og tenker sitt. jeg blir helt i ubalanse, og klarer ikke engang å gå ordentlig..
jeg skjemmes så over meg selv! jeg er ikke 22 enda, men har følt det sånn hele live-så langt tilbake jeg kan huske.. jeg var tynn når jeg var lita, begynnte å bli stor i barnehagen.. hvorfor vet jeg ikke-det bare ble sånn.
jeg brukte å smyge til jeg sjokolade fra veska til mamma eller oppi godteriskapet-som mamma og pappa trodde var for høyt til at jeg kunne nå.. jeg husker det ennå, hvordan jeg smøyg meg til å spise noe når jeg hadde sjansen og ingen så. til og med til mormor og morfar.. mamma prøvde litt med å bytte ut vanlig sukker med div erstatninger og å gi meg posjonerte porsjoner. men hun ga bestandig etter når jeg ville ha noe.
det er rart hvordan noe kan ta over livet til en person.. mat er forbannelsen min, men også trøsten min.. og jeg HATER det!
Fortsett med kostomlegging til lavkarbo og gi det godt med tid til å fungere.
Gå gjerne en halvtimes tur så ofte som mulig. Hvis noen ser deg - spiller det noen rolle? Jeg vet at det er vanskelig - jeg lot være å trene selv, fordi jeg hatet å møte noen. Men etterhvert har jeg skjønt at de aller fleste har nok med seg selv, og tenker lite over de man møter. Jeg vet iallefall at jeg ser positivt på alle som trener - enten de er overvektige eller ei. Jeg begynte først å trene igjen i voksen alder, og har endelig funnet treningsgleden. Jeg kan vel takke noen gymlærere på skolen for at jeg ikke fant den tidligere, hadde bl.a. en lærer som proklamerte at hvis man ikke hadde kondisjon som 15 åring, ville man aldri klare å få det senere i livet heller. Da var jeg vel rundt 16-17, og tenkte at da var det ingen vits i å gjøre noe mer heller. FEIL! Man kan alltid bli i bedre form! Jeg er ikke i toppform nå heller, men jeg er så mye bedre enn jeg var for 1,5 år siden - og blir stadig bedre.
Du har mange, mange år igjen foran deg. Ikke stress - gi kroppen den tiden det tar å legge om kostholdet. Nyt livet ditt, og la samboeren din få lov til å sette pris på deg - akkurat slik du er :)
Modezty har gode råd, jeg har et par spørsmål du kan begynne med og stille deg selv:
Hva er det som gjør at du tror andre tenker sitt om deg når de ser deg? Tror du ikke andre har nok med seg selv - og lure på hva andre tenker når de ser på DEM? Uansett OM andre tenker sitt når de ser deg - hva har det i praksis med deg og gjøre?
hva er det som utløser spising uten at du er sulten? Altså, hva gjør at du MÅ spise feil mat?
Helt ærlig - og med egen erfaring fra noen år tilbake - så høres det ut som om du sliter med en ordentlig depresjon. Dette er det svært vanskelig og gjøre noe med selv, fordi du sitter fast i tankemønstre du ikke ser noe alternativ til. Du ser negativt i alt og alle - faktum er at den eneste som kan endre denne situasjonen og tankemønstrene er du!
Få en henvisning til psykolog, i mellomtiden (det kan ta litt tid), kan du begynne og dokumentere dine tankemønstre, og spesielt hva som skjer inni hodet ditt før/etter du spiser når du ikke trenger og spise. Hvis du har det slik jeg hadde det - er du ganske hard mot deg selv hver gang det skjer - og kanskje tenker du at "jeg er så stor uansett at det har ingenting å si.."... dette er et mønster som får deg ingensteds hen - annet enn dypere inn i en depresjon som lammer deg og det fantastiske livet du er ment til å leve :)
Jeg kan anbefale en bok som jeg synes du skal ta deg råd til - også synes jeg du skal vurdere sterkt og lese den grundig. Den kan kanskje være gjenkjennende i mange ting, samtidig har den mange tips som du kan bruke i ditt eget liv for å snu den negative trenden du er inne i :)
Gåturene som Modezty anbefaler er gull verd om man er deprimert, hjernen klarer nemlig ikke være i deprimert tilstand i den perioden du er fysisk aktiv. Gå så raskt at pulsen øker - og du kanskje svetter litt. Konsentrer deg om stegene dine, bruk armene aktivt, ha på musikk som har litt tempo og kjør på! Dette vil gi deg en liten pause i hverdagen fra de negative tankene dine - og vil etterhvert kanskje hjelpe litt til på hvordan du faktisk har det :)
Du er ikke alene om å ha det slik - selv om det er mange år siden for min del nå - sitter minnene godt fast. Jeg var heldig og kom til en terapeut som ga meg ansvaret for mitt liv - han bare backet meg opp og ga meg trua på at mine avgjørelser var riktige - for MEG! Det er fint mulig og komme utav en slik situasjon - det krever ekstremt mye arbeid, spesielt tankemessig. Det krever at man bevisst lever - tenker - og er tilstede i hverdagen. Det krever at man ser at man kan velge det positive framfor det negative. Det synes kanskje umulig i dag - men les boka jeg anbefaler, og kjenn litt på hva den trigger i deg :)
Boka heter "Vekst og endring" av John Berglund. Du kan bestille den her.
Hvis du lurer - vekta di er ikke problemet, den er bare et symptom på noe annet som ligger bak. Finner du hva dette bakenforliggende er, er du godt på vei til et bedre liv - du FORTJENER og ha et godt liv og være fornøyd med deg selv og alt rundt deg :)
Du har det ikke lett... Blir lei meg på dine vegne.
Være så ung, og bli stoppet av utseende. Håpløsheten din, være lei av de situasjoner man blir 'utsatt' for i det daglige, er noe mange kjenner seg igjen i.
Jeg tenkte lenge at kroppen var så ødelagt, kom aldri til å bli fin uansett. Så da så. Men innstillingen har endret seg, man må jobbe med det hele tiden. Du Har fått fine råd her - både gå tur og psykologhjelp. Kan du gå turer der du ikke treffer så mange kjente? Kanskje det er lettere i begynnelsen?
Du har kjæreste som er glad i deg. Det er noe å være glad for.Han ser det beste i deg, og det er en grunn til at han har valgt deg!!
Ønsker deg alt godt videre
modezty: det er sant det du skriver..
jeg var inne i en fin treningsrutine tidliger-og kjennte jeg gladere for hver tur jeg gikk! men det har seg sånn at for hver dag jeg ikke gikk-glemte jeg egentlig at det hjalp på humøret..
og nå er det blitt så lenge siden at jeg har startvansker.
har mange år igjen, ja, men det er fryktelig surt å tenke på de jeg har levd slik som dette. vi får håpe de beste årene er de jeg har forran min :)
Nerthus: det er vel bare måten noen ser på meg på, jeg føler at de tenker jeg er tjukk.. kan ikke beskrive det, egentlig.
det får meg bare til å ville gjemme meg.
det som utløser det er vel når jeg kjeder meg, er alene, trist.. slike ting. psyken, rett og slett..
jeg har vurdert psykologitimer, men jeg bor så avsides at det er veldig upraktisk å dra langt pga det-jeg har jo jobb også..
det hadde hjulpet meg masse å faktisk hatt noen rundt meg som også hadde det slik, men virker som alle andre har det så bra.
er selvfølgelig flott det, men det får meg til å føle meg ekstra ille når det virker som det bare er meg med problemer..
takk for gode råd :)
utolmodig: nei, lett er det ikke. mange tanker surrer i hodet, ingen gode nå for tiden.. liten plass her, så møter noen så og si hvor man går.. jada, noe posetivt er det da..
har heldigvis en som elsker meg, uten han hadde jeg vell vært helt ødelagt. han er utolig flink til å gi komplimenter..
Du skal være såååå glad for at du har en som er glad i deg....jeg er helt alene med hjertesorg jeg...er 50 år og ønsker til tider bare å dø så jeg kan slippe unna denne jammerdalen....:( Men vet at jeg må streve videre.....
ja, jeg er takknemlig for det.. men du har jo vært kjempeflink!! mange kilo som du har gått ned. lykke til videre, du klarer det-selv om du er alene :)
Sett deg i hans sted, hadde ikke du også blitt litt fortvilet? Han har tross alt valgt å bo med deg, da må det jo være noe han liker?
Desverre er det ingen andre enn du som kan ta tak i situasjonen. Sett opp en liste over fordeler og bakdeler ved en livsstilsendring, og hva du tror du kan klare.
Det høres veldig ut som du er insulinresistent. Det kan gi depresjonssymptomer (pga blodsukkersvingningene). Om du klarer å legge om til noe som stabiliserer blodsukkeret vil du sannsynligvis ganske raskt merke bedring i humøret også.
Huff, det høres fælt ut å ha det sånn. Kan du se om det er kjærlighet et sted som kan gi deg trøst så maten ikke må ta den rollen? Kan du ha medfølelse med din egen sorg? Kan din kjæreste være sterk for deg? Du kan slutte å kjempe og bare grine. Det er helt ok. Det er ditt liv. Du kan gjøre akkurat hva du vil. Og du kan gjøre ingenting om det er det du vil. Bare være deg.
Jeg må først få si at jeg synes du er beundringsverdig ærlig i dette innlegget, og jeg tenker at bare det å sette seg ned å skrive ned tanker og følelser så rått som du gjør her er et tegn på styrke i seg selv. Ikke alle skjønner det, men det er mye styrke i å tørre å vise svakhet ...!
Jeg kan dessverre kjenne meg igjen i mye av det du skriver fra mine gamle tankemønstre, men jeg har alltid klart å smøre et tykt lag med selvtillit utenpå, og ikke latt noen skjønne at jeg har hatt noe så verdslig som lave tanker om meg selv fordi jeg avskydde min egen kropp. Og de tankene kan komme fortsatt selv om jeg faktisk har klart det jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare; å spise riktig og gå ned masse i vekt. Stort sett skjønner jeg min egen prestasjon, men tankemønsteret er så gammelt og vant at det i blant blusser opp igjen, og det gjør vondt! Det gjør vondt å gå rundt med en følelse av at man ikke helt hører til i verden fordi ens mangel på selvkontroll og disiplin sitter utenpå kroppen for en hver å se.
Men det er faktisk sant det de over her sier, de fleste har nok med seg selv, og man blir i beste fall observert i forbifarten i et øyeblikk, glemt i det neste. Gjør ikke du det også selv når du passerer folk? Det høres litt brutalt ut, men jeg vet for min egen del når angst og depresjon får det bedre av meg, så blir jeg helt utrolig selvsentrert, nettopp på den måten at jeg tror at alle ser på meg og tenker sitt, hva nå enn det skulle være. Og jo mer man dyrker denne følelsen, jo mer introvert blir man, og lar man dette få overtaket forsvinner man til slutt i seg selv, og det å forholde seg til verden kan nesten bli en utopi. Jeg har selv isolert meg i venten på noe bedre. For jeg kan jo ikke finne på å leve før jeg er fin og bra nok ... Er ikke det en absurd tanke, egentlig?
Du er tidlig i tjueårene, du er innsiktsfull og reflektert, du har en kjæreste som liker deg uansett, du har alt kjennskap til et verktøy du vet kan hjelpe deg på veien -både med vekt og helse ellers. Du har egentlig alt du trenger, du må bare selv forstå at du er verdt å ta det i bruk, og du fortjener som alle andre å leve fullt ut og ha et godt liv. :)
Ta kostholdet -hva om du ikke tenker så langsiktig, jeg vet det kan være vanskelig å sette seg de store målene når man er langt nede. Ta en dag av gangen, la hver dag du får til å gå deg en tur, spise riktig, være en seier i seg selv. Om du tryner, tilgi deg selv, børst det av skuldrene, og fortsett. Les øyet stort og vått på oppskriftsdelen av forumet sånn at du slipper å bli lei av kostholdet, finn et kostholds-kompromiss som du kan leve med, fokuser på mulighetene og ikke begrensningene, ikke fokuser på at du ikke har lov til å spise brød og poteter, tenk heller at du bare lar være å spise det, for nå.
Du klarer det, jeg har troa på deg. Du hadde ikke skrevet dette beundringsverdig ærlige innlegget om du ikke hadde en indre driv i deg til å ville endre på livet ditt!
Bare et lite tips ang. brød - at de lavkarbobrødene man baker selv ikke smaker brød er jeg helt enig i, men har du prøvd Fedon-brødet på Rema? Det ser ut som og smaker som vanlig brød. :) Jeg lover!
Ellers - masse lykke til! Du er ei flott jente vet du og hør på kjæresten din når han sier at han synes du er flott og sexy! :)
Jeg tenker høyt.
Du trenger hjelp til å innse at du ikke er alene - og til at de fleste som du opplever ser på deg bare er interessert i seg selv. (Som de aller, aller fleste av oss.) Øv på å gi faen. Gjør noe for deg selv, ikke for hvordan du tror andre oppfatter deg.
Videre har du et problematisk forhold til mat.
De to tingene kan kanskje en psykolog hjelpe deg noe med. Og - kanskje hypnose kan hjelpe deg noe? Avhengighet til mat er så mangt. Som regel er det både psykisk og fysisk. Den fysiske delen har med vanlig sult å gjøre, og med ubalanser i kostholdet (tror jeg). Det er derfor det er så viktig å få i seg nok balansert mat - eller ta tilskudd.
Den psykiske avhengigheten til mat er vanskelig nok om man ikke skal slite med cravings i tillegg. Kanskje blir det lettere om du klarer å finne noe annet som du liker å gjøre, brenner litt for? Jeg liker rådet du fikk om å gå turer. Om du ikke liker å gå blant folk så finn steder hvor du får være for deg selv. Det er vanskelig å ha dårlig humør og å være deprimert samtidig som man går.
Hver dag som er bra er en seier. Hver dag som ikke er helt topp gir deg anledning til å forsøke på nytt i morgen.
Og livet er ikke så enkelt. De fleste av oss har ting vi sliter med - selv om vi ikke forteller om det. Jeg tror det er menneskelig, jeg - å ha lyst til å presentere "solsiden"... I din alder (nå kjenner jeg meg tanteaktig nå) så er det så mye som skal på plass - familie, jobb, "livet", bolig, kropp ... Og det er stressende. Vi vil lykkes - helst med alt, samtidig. De færreste gjør det. Ting faller på plass litt etter litt. (Og man får andre problemer i stedet, men da har man heldigvis fått litt erfaring ... :confused:)
En ting er iallfall sikkert - du er reflektert og har selvinnsikt. Det er verdifulle egenskaper og sikkert noe av det samboeren din setter pris på. Jeg tror også du har styrke. Det krever MASSE å blottlegge seg sånn, selv anonymt. Den styrken vil du etterhvert klare å bruke mer av til å oppnå det du vil, tror jeg.
Hvis du er glad i bøker kan en lydbok/digibok være en veldig god motivator for å trene, og for å glemme å tenke på hva de andre du møter syns. Finn en spennende bok du kan høre på mens du trener og lag en regel som sier at du BARE kan høre på den boka når du trener og ikke ellers. Evt. kan du tillate deg å høre på boka mens du vasker/rydder/klipper gresset osv, så lenge du er i fysisk aktivitet. Jeg fikk dette tipset av ei på jobben og for meg har dette gjort det mye lettere å komme meg ut. Det er litt viktig å ha gode ørepropper som stenger ut mest mulig støy for at det ikke skal bli vanskelig å høre hva som blir sagt i boka. Jeg bruker sånne med myk gummi som du dytter inn i øregangen.
Tusen, tusen, tuuuusen takk-alle sammen!! jeg er helt overveldet av hvor støttende og gode dere er! jeg tenkte jeg egentlig ikke kom til å få svar i det heletatt på mitt syteinnlegg, alle er så opptatt av seg selv i samfunnet vårt.. om noen sliter, er det nesten like greit å bare presse den personmen lenger ned, men dere har faktisk hjulpet meg :)
jeg var nok litt deppa når jeg skrev innlegget her, men jeg føler meg mye bedre når jeg sitter her å leser hvor masse dere faktisk bryr dere-om meg.. en person ingen vet hvem er-allikevell årker dere sette dere ned, lese det lange innlegget og svare klokt og for de aller fleste av dere faktisk ganske så langt også..
har til og med fått flere meldinger privat som er så pene! så tusen, tusen takk. dere har faktisk hjulpet meg :)
er det lite karbo i de da? har jeg faktsik aldri sett :eek:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
