Hvorfor gjør jeg det mot meg selv?
Har endelig funnet noe som faktisk fungerer for å gå ned i vekt - og etter flere mnd med å være flink, så sklir jeg ut.
Nærmest en trass-følelse, at jeg også vil spise sukker.
Igår var vi en gjeng som gikk tur. Alle kjøpte seg soft-is etterpå. Jeg også, selv om jeg ikke hadde behov for den...
Når folk kommenterer vektnedgang, blir jeg forlegen og stressa. Tenker at det kommer vel ikke til å vare...
Når vekta øker med en kilo, så ja, dette er meg tenker jeg..
Sånne teite følelser ute å går for tiden. Så deilig å kjøpe klær i mindre størrelser, og det er så godt! Men så er det en djevel som hvisker stygge ting inn i øret mitt hele tiden.........:(
Måtte bare få det ut, blir oppgitt over meg selv her..
Begyn på nytt igjen i dag. Ingen grunn til å la gårsdagens feiltrinn ødelegge ennå en dag. ;)
Husk - dette er som å slutte å røyke. Mange må øve, og forsøke flere ganger før de lykkes. Kunsten er bare å ikke gå i samme felle hver gang, men å komme litt videre ...
Det du beskriver er kjente ting. Jeg har jobbet med overvektsproblematikk i flere år og skal love deg at du ikke er alene om å utvise denne type adferd. Grunnene kan være mange. For noen er det slik at de hele livet har "bodd" i en overvektig kropp og det er det som er "trygt" for dem. Når dette nå endrer seg vil mange, uten å tenke over det, søke tilbake til den trygghetsfølelsen ved å søke det spisemønsteret man hadde tidligere. Som oftest skjer dette mer og mer sjelden etter hvert som man blir komfortabel med den nye livsstilen. Det å nekte seg ting vil også kunne forsterke lysten på akkurat den tingen. Om jeg sier: Ikke tenk på en rød bil. Hva skjer? Det samme gjelder kosthold. Om en tenker at en absolutt ikke må spise f.eks softis så vil lysten ofte forsterke seg. Derfor er min erfaring at en heller bør unne seg små utskeielser i ny og ne så lenge en har noenlunde kontroll. Dette gjelder ikke for dem som er f.eks er sukkeravhengige. Da blir det som å helle bensin på et bål..
Ja, jeg må kommer meg videre og slutte å sabotere meg selv!
Vi mennesker er noen rare skapninger. Kompliserte til tusen..
Jeg snakker varmt om lavkarbo - og mener hvert ord. Og så går jeg å spiser en is (eller flere) liksom i samme rennet. Hallo.:o
Takk for en flott tråd! Og for at du valgte å skrive om den litt sårbare saboteringen også.
Det er flere av oss som må gå gjennom noen sånne omganger, og derfor var det så godt å kunne lese svarene du har fått også...
Det innlegget som det var linket til hadde jeg heller ikke fått med meg, så dette var fint, for det er en prosess det her, og det er en del av veien frem å få med både kropp og hode, og jeg vil bare takke deg for at du skrev ned litt om det som tross alt er den litt mer sårbare siden også.
Men det har ikke ødelagt alt på noen som helst måte med en sånn dag.
Legen min sa noe fornuftig en gang...
Han spurte meg om jeg syntes Bjørndalen var en dyktig idrettsutøver?
Om han hadde en bra gjennomtenkt plan, og klarte å presse seg psykisk på en imponerende måte gjennom systematisk trening, kosthold, fokus etc?
Selvsagt måtte jeg si ja.
Og da sa han, "Men det er vel sånn at han fra tid til annen skyter feil?"
"Synes du ikke du at du setter hakket for høye krav til deg selv når du aldri tillater deg selv å snuble, og forventer mer av deg selv enn en Olympisk Gull-medaljør? "
"For han har vel ikke noen mindre imponerende karriere fordi om han har trengt å justere siktet litt underveis? "
Glemmer ikke det...
Så se hva du har klart og hvilken prosess du er i!
Det er en del av helheten å justere litt underveis, men når du ser det fra utsiden i etterkant vil det bare være en liten detalj, og kanskje kan du heller sitte igjen med en stolthet over hvordan du klarte å løse det, så ikke vær for streng med deg selv.
Stå på videre så kommer du snart i mål. :)
Å se på dette som 'selvsabotasje' er en blindgate etter min mening.
Kroppen er et fantastisk instrument designet for overlevelse. Når den tvinger oss til å ete noe (sug) er det oftest et tegn på at den mangler ett eller annet viktig stoff.
Det kan være krom faktisk ;) Sikkert andre stoffer også. Når jeg har (ekte) søtsug har jeg som regel mangel på søvn, eller jeg har spist for lite. I det tilfellet er det jo mangel på blodsukker som er årsaken.
Krom er en viktig faktor i å regulere blodsukkeret vårt forresten :)
Joda.... den er jeg med på... men det at kroppen tvinges til å spise krom når man har sjokoladesug er jeg ikke så sikker på. Og det var jo litt det jeg prøvde å pirke på, selv om det tydeligvis ikke kom klart nok fram. ;)
Det er hodet som forteller deg at du vil ha sjokolade. Kroppen vil nok ha noe annet ;)
Edit: Gah.... jeg ser at jeg kan ha tolka den opprinnelige setninga feil. :)
Jeg er ikke enig med deg i det. Kroppen vil ha lett omsettelig næring når den har et skrikende behov, så sukker/sjokoladebehovet er lett forståelig ut fra det. Tenk på det - det er jo rasjonelt. Å spise noe som tar x antall minutter/timer å omsette til blodsukker er ikke interessant for kroppen der og da.
Selvsagt finnes det OGSÅ mentale og emosjonelle grunner til å spise sjokolade, men det var nettopp derfor jeg presiserte at jeg snakket om et ekte, altså kroppsstyrt sug.
Jeg vet i alle fall veldig godt når det kommer fra det ene eller det andre stedet :)
Nåja.... nå er jeg ikke helt enig med deg. Greit at kroppen kan skrike etter rask energi om den ikke er vant til å behandle andre former for energi, men det er da ikke opplest og vedtatt at rask energi = sjokolade eller softis eller sånne ting. Hvorfor har man ikke da det samme suget etter en banan (selv om mange sikkert har veldig lyst på banan ofte)?
Det er bra at du klarer å skille energibehov fra sjokolyst, men det er det nok ikke alle som klarer. Jeg har mest lyst på sjokolade når kroppen allerede har fått i seg "feil" karbokilde nylig. Når jeg var veldig strikt på ketolysekuren i fjor høst hadde jeg ikke det samme suget som nå som jeg har løsna litt på snippen. Mye vil ha mer. Kan ikke si jeg har den samme cravinga for banan eller andre raske karbohydrater ;)
Nei, jeg er enig i at ikke alle klarer å skille på hvor signalene kommer fra. Jeg sier bare at jeg klarer det, og derfor vet jeg at noen ganger er det et rent mentalt/emosjonelt sug, og andre ganger er det kroppen som prøver å fortelle meg at den trenger noe, fordi blodsukkeret har falt (antagelig), og da gir den et så kraftig signal som mulig = JEG VIL HA SUKKER, NÅ!!!
Det er jo ikke like mye sukker i en banan som i sjokolade, samt at sjokolade også har mye fett og dermed er tettpakket og rask næring. Fra naturens side er vi utrustet til å gå for det som er fett og søtt (bare tenk morsmelk). Så det er faktisk en ganske kraftig drivkraft i oss til å spise søtsaker. Hadde vi ikke hatt sjokolade hadde nok banan vært høyere opp på lista også :)
I tillegg har vi jo hukommelse. Vi har programmert oss selv til å foretrekke sjokoladen, og som du sier, mye vil ha mer. Hukommelsen sitter både i hjernen og i kroppen for øvrig (hjernen er jo en del av kroppen). Og den blir re-aktivert når vi spiser den sjokoladen, akkurat som en som har sluttet å røyke kan bli trigget av bare én sigarett til å begynne igjen.
Dessuten kan jo mer sukker/karbohydrat gi svingende blodsukker, som igjen gir mer lyst på søtt.
Så det er lurt å være i forkant av dette suget, og være bevisst på det så man kan forebygge :)
Men for å komme tilbake på sporet, så er det vel ikke et fysiologisk sug trådstarter snakker om her, først og fremst. Her er det nok mer psykologiske årsaker inne i bildet :ja:
Da kan vi vel egentlig bare oppsummere med at om man spiser nok fett og få karbohydrater så vil man slippe å få plutselig fallende blodsukker og dermed fjerne behovet for å MÅTTE ha raske karbohydrater. Eller? ;)
Og så bør vi kanskje gå tilbake til det som var den originale posten... det var ikke et energibehov som fikk henne til å spise en softis ;)
Og jeg tenker som så, du som spiste den isen, ikke tenk mer på den. Gjort er gjort, og spist er spist. :)
Det er nok desverre ikke bare den ene softisen. Jeg har levd halvvegs lavkarbo i det siste. Og det gjør alt mye vanskeligere.
Igår kunne jeg ikke tenke på annet enn ostebrød. Endte med alt annet 'lovlig' men for stor mengde.
'Mye vil ha mer' ja. Da jeg var i ketose, var det ikke noe problem å se andre spise høykarbo, for jeg var fornøyd i 'systemet' (følte meg tilfredstilt)
Nå er jeg mer urolig. Vet jo hva som fungerer - men roter.
Synes det er interressant med den psykiske delen av kropp, mat - hvor fornuft og følelser krasjer (hos meg) og den fysiske delen - hva kroppen forteller meg (eller er det hjernen?):rolleyes:
Men det er mye vanskeligere å være på litt lavkarbo en på full, hjernen lurer deg til å tro at du kan spise det du vil siden det ikke er så nøye. Jeg merker det så godt selv, nå som jeg ikke holder på med ketolyse er det jo ikke såå farlig om jeg spiser denne eller denne for jeg MÅ jo ikke telle karber. Urteit.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
