Jeg leste en av de andre innleggene om folks kommentarer når man går ned i vekt.
Det er nok mye i det der at man forandres foran øynene på folk, og at det kan være vanskelig for folk å forholde seg til det..., men jeg blir litt provosert over at folk vurderer andre på så rent fysiske ting i så stor grad i det hele tatt.
Egentlig når det gjelder alt fra frisyrer til klær, eller andre forandringer også.
Det gjør det vanskeligere å tenke på å skulle delta i nye situasjoner som er litt sårbare også, eller prøve seg litt frem med en ny stil når man ikke helt har funnet seg selv ennå, når man vet at det vil bli så vurdert.
F.eks har jeg ikke kledd av meg foran folk på 19 år.
Det er 19 år siden nå siden jeg badet et offentlig sted eller var på stranden i mindre enn dekkende sommerkjole eller skjørt til under knærne.. (og det gjelder ferier til varmere steder også, hjemme, med venner eller familie).
Ingen singletter eller bikinier, eller sommerkjoler med stropper...
Ikke for meg selv i hagen en gang, for jeg hater at naboen når som helst kommer bort til hekken for å hilse eller noe.
Jeg føler det like ubehagelig som om folk skulle sett meg drive med personlig hygiene eller noe helt avkledd på badet, for det er en slags fysisk bevis på det jeg selv sliter med.
Og derfor føler jeg meg så avkledd psykisk hvis overvekten min synes i enda større grad enn til vanlig, og derfor er det også et langt skritt å skulle være avkledd rundt mennesker igjen.
Og det blir enda verre å komme over den terskelen når jeg hører hvordan folk rundt meg vurderer andre rundt seg så lett.
Det trenger ikke være ment slemt en gang.. Selv uskyldige kommentarer som "Alle i den familien har visst samme tykke legger, lymfeknuter e.lign" viser jo at de vurderer fysiske trekk så fort noen er avkledd...
Da vet jeg jo at de automatisk vil ha de samme øynene på meg, selv om de ikke sier noe fordi de er høflige nok til det.
Men jeg vet jo at de automatisk ser og vurderer og gjør seg opp en mening, og det er et ekstra press som er vanskelig å takle når jeg selv sliter med det i så stor grad som jeg fortsatt gjør.
Jeg vil jo ikke la sånt påvirke meg i lengden, og jeg vet dette er min jobb å komme videre med, men det er hardt å ha det som et ekstra press i begynnelsen.
Det er det selv om jeg ikke ønsker å innrømme at det påvirker meg.
Jeg synes bare det er tøft nok selv, uten et "dommerpanel", og skjønner ikke at det må være så fokus på rent fysiske trekk.
Kan ikke folk heller glede seg til å høre om den siste hobbyen, glede seg over humoren..
Det er så mye nederlag i det for meg å kle av meg før jeg er helt i mål, og det er fortsatt en lang vei før jeg føler det bekvemt...
Måtte bare få ut av meg dette, for dette er noe jeg aldri tar opp med folk uten å gjemme meg bak anonymitet, og jeg trengte å lufte hvor vanskelig det er å ikke kunne nyte de varme dagene pga mitt eget fengsel som jeg ikke finner nøkkelen til så raskt...
Lett å si, men ikke så enkelt å gjennomføre, jeg er klar over det. Been there, done that... :(
Men - øv deg på å gi faen. Det er de andres svakhet om de ikke ser lenger enn til leggene. Dessverre kommer verken selvtillitt eller selvtilfredshet automatisk selv om man når drømmevekta. Det avhenger av personen og kan komme i rykk og napp. Du behøver ikke å vente.
En annen side er at folk flest er (på en måte "heldigvis") fryktelig selvsentrerte. Så når de snakker om andres legger er det nok ofte med et skråblikk til egne skavanker.
Og en tredje ting er at jeg tror mange kommer med disse "nå må du slutte før du blåser bort" etc. som "et kompliment"... Når man ikke kan unngå å se endringen så "må" den kommenteres på et vis (og jeg kan forstå det - det kan jo være sykdom/andre ting enn frivillig vektnedgang som ligger bak) og da kommer de "sleivkommentarene" som et tafatt forsøk på å være spøkefulle ...
Det verste er at jeg føler meg så patetisk når jeg ser det jeg skriver også, for det burde være mulig å få litt mer styrke i seg selv, heller fokusere på de andre meneskene jeg møter og slutte å være så selvsentrert at min egen vekt tar vekk muligheten til å få viktige opplevelser, men jeg er ikke der ennå...
Jeg vet akkurat hvordan du har det, men jeg har valgt å prøve å redusere på en hel del hvertfall. Jeg går ikke i badetøy i nærmiljøet, men øvde meg ved å reise til sydligere strøk der faren for å treffe kjente var minimal.
Jeg har misunnet mange store flotte frodige damer som står med hevet hode på badestranda i bikini og passer barna sine. Fy fader så misunnelig jeg har vært. Jeg skal klare det en dag jeg også, det tar bare litt tid.
I år skal jeg til sydligere strøk med stroppekjole og singleter. Jeg har nemlig droppet en del vekt fra i fjor, i tillegg til at jeg har trent, også armene. Derfor synes jeg at jeg ser bedre ut enn i fjor, ergo må jeg tørre litt mer enn i fjor.
Prøv å gi litt beng, gi litt faen rett og slett, hev hodet og stråle litt. Smil til verden, hev hodet. Vær glad i deg selv. Jeg skal klare det jeg også, etterhvert og det skal du også.
Her er det ikka snakk om å være patetisk,da...
Jeg er heller ikke den som liker å kle av meg på f.eks stranda. Er i syden noen ganger i året og da hender det jeg psyker meg opp til å svømme. Men venter da til dt er så sent at folk flest har gått.
Men jeg gir faktisk stort sett f i hva folk måtte mene og tenke om meg. Jeg er glad i meg selv og livet mitt, akkurat som jeg er:-)
Selv om jeg selvfølgelig er glad for at vekta endelig har begynt å bevege seg nedover! For da blir jo alt så mye lettere:-)
Men jeg klarer liksom ikke å slutte å være glad i meg selv fordi jeg har noen kilo for mye. Det er jo samfunnet som er helt skrudd, når en som er for stor føler at de ikke kan ha mindre med klær på i sin egen hage engang:/
Takk for at dere ikke dømmer tankene mine for hardt, for jeg jobber hardt med det og ser virkelig urimeligheten i det.
Jeg er provosert over begrensningene jeg legger på meg selv, når det er snakk om noe som tross alt for andre må se ut som en forfengelig greie, men det er nok dypere enn det.
Mer snakk om at det blir tydelig hvilken mangel på kontroll jeg har eller noe..
Men jeg må ta større skritt fremover nå.
Det er ikke riktig at dette skal ha så stor påvirkning på meg.
Kanskje det kan være første delmål at jeg om 5 kg skal dra til svømmehallen så tidlig som mulig på en hverdag, tror det åpner kl 7 eller noe.
Kanskje jeg kan gjøre det til en fast treningsøkt for å presse meg selv litt fremover mentalt og samtidig få inn en viktig treningsøkt...
Forstår deg så innmari godt jeg. Vært der jeg også.
Veide 162 kg på mitt tyngste og med det så var det ikke snakk om å kle av seg og dra på standen eller i basseng.
Det var ikke snakk om å kle av seg sammen med andre i det heletatt.
Jeg hatet kroppen min. En ting er at den var diger, en annen ting at valkene hang både her og der.
Hadde en vektreduserende operasjon for 6 år siden og gikk med den ned 82 kilo.
Ok, da ble jeg tynnere, men satt igjen med utrolig mye løshud.
9 runder under kirurgens skalpell har fjernet hele 10 kg løshud på kroppen min og endelig føler jeg meg normal.
Lørdag var jeg på undertøysbutikk og kjøpte men bikini for første gang på ca 20 år.
Fortalte dama som jobbet der at dette er min første bikini på 20 år, og hun lurte på hvorfor jeg ikke har hatt bikini på 20 år.
Sa som sant var at jeg har hatt en vektreduserende operasjon og har gått ned 82 kg.
Men man kan da ha bikini selv om man er stor, svarte dama, den bittelille dama.
Nei, jeg kunne faktisk ikke det for jeg orket ikke tanken på at noen skulle se meg uten klær, ikke en gang min egen mann. :eek:
Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg krymper meg over den samme tankeløsheten (respektløsheten) som ligger bak sånne kommentarer,- redselen for at de skal komme i gitte situasjoner.
Jeg synes fokus på kropp, utseende og materielle ting har blitt så altfor stort.
Og følelsen av og bli vurdert, veiet og funnet for lett/tung,- at man faller igjennom på et vis i andres øyne, rammer hvem som helst, uavhengig av om man er stor, liten, voksen, ung, tykk, tynn, mann, kvinne...
Jeg hverken skriver eller kommenterer mye her inne, men følger med hver dag. Slike tanker du har her, har jeg kjent MYE på i det siste.
Det virker som du har god selvinnsikt og du ordlegger deg veldig bra. Vit at vi er flere som kjenner det sånn. Jeg tror også kanskje at løsningen kan være å gi litt beng i hva andre plopper ut med. Jadda, lett å si, men tror det. Snakk høyt for deg selv ord og setninger som styrker deg. Det hjelper faktisk.
Jeg synes ikke tanker er noe man skal dømme seg selv for. Det er hvordan vi velger å handle ut ifra tankene våre som betyr noe.
Tro meg, jeg har hatt panikkangst etter jeg forsøkte å ta et dykkekurs... men så tok jeg meg faen på at kroppen min ikke skulle få lov til å lære at hyperventilering var en vei ut at noe den ikke hadde lyst til å gjøre. (Men hodet mitt hadde veldig lyst til å klare å dykke da - det var kroppen som fikk full panikk ved tanken på å ta av masken under vann, selv om jeg hadde lufttilførsel hele tiden.)
Det tok meg 6 måneder med babyskritt for å komme over dette. Jeg flyttet terskelen bitte litt hver gang. Slik at jeg gjorde øvelsen litt mer ubehagelig, men ikke så ille at jeg ramlet tilbake. Dette er en klassisk metode for å overkomme situasjoner som trigger panikkangst. Jeg tenke som så at metoden kanskje kan brukes ellers også, om det ikke er akkurat når man jobber med panikk.
Om du ikke vil gå i bikini.. så kanskje singlet? Eller en t-skjorte med halvlange ermer? Eller en tunika? Kanskje kun i utlandet først, eller kanskje seint på kvelden i egen hage.
Du kan ikke noe for hvordan du føler det, men om du ønsker å jobbe med det finnes det måter å gjøre prosessen litt lettere for hver gang. :)
De aller fleste av oss har sånne hang-ups... Jeg er livredd for konfrontasjoner "ansikt til ansikt" med ukjente. (Les: klage på et produkt eller på dårlig mat på en restaurant... ) Ikke spør meg hvorfor, men det synes jeg er megaekkelt og skyr sånne situasjoner som pesten. Men jeg bør øve meg på bli bedre. ... :o
Tusen takk, fantastisk nydelige mennesker....
Jeg kommer til å lese disse svarene flere ganger, og det hjelper faktisk veldig å ha svarene deres i bakhodet når jeg etterhvert skal forsøke å komme de små skrittene videre.
På et tidligere innlegg, mener det var introduksjonen min, printet jeg ut svarene og hadde dem med i vesken, og det skal jeg gjøre med disse også, for det er en hjelp i å ha en sånn støtte i bakhånd.
Dette har ofte lett for å gjelde de vi ikke kjenner så godt. Våre nærmeste ser vi ikke på den måten, eller tenker over slik. Det har jeg selv både erfart og fått tilbakemeldinger på fra andre. Det fikk jeg senest erfart i går da jeg og sambo snakket om at man burde kjenne flere med minioritetsbakgrunn... Før vi begge brast i latter da vi kom på at vi kjenner mange, men de "kjenner" vi jo og da er de plutselig ikke "utlendinger" lenger... :rolleyes: :o
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
