Jeg er relativt ny på lavkarbo, og er i min andre uke. Til vanlig (altså på jobb og hjemme) spiser jeg etter boka, ikke noe ekstra eller usunt. Mitt problem kommer i sosiale tilsetninger, noe det er mange av! Bare den siste uka har det vært 3 bursdager osv, og da klarer jeg ikke takke nei til kake osv. Det er litt pga vilje, men også fordi jeg rett og slett føler det er frekt å takke nei i små tilsetninger når noen har bakt eller slikt. Sånn som idag var det kake på jobben da det er min siste dag, og å ikke spise føler jeg hadde vært upasselig.
Hvordan håndterer dere slike situasjoner? Hadde det bare vært en gang i måneden hadde det jo gått greit, men det er så mange sosiale tilsetniger disse månedene. Og jeg ønsker jo virkelig å gå ned litt før ferien min om 4 uker!! Trenger tips fra dere som er erfarne på dette her :)
Du må nok bare ta et valg ja :) Enten spise for å glede andre eller å prioritere det som er riktig for deg og din kropp ...
Jeg syntes det var litt ubehagelig å begynnelsen, men kom frem til at min vektnedgang og helse var viktigere enn den pussige "måjospise-høfligheten".
Nå vet de aller fleste at hverken jeg eller sambo spiser kaker etc, så folk sukker litt og setter frem kaffekoppen ;)
Dette med lavkarbo begynner å bli mer og mer vanlig, kanskje det ikke er så vanskelig å få aksept for ditt valg, om du først sier i fra?
Det er nok et valg, ja, som jeg ikke er så flink til å ta enda. Men jeg er bare 20 år, og ikke spesielt overvektig men har noen "overflatiske" kilo å ta av, så de fleste himler med øynene og tror det her er unødvendig slanke greie. Men jeg går jo også på lavkarbo for å kunne kontrollere søtsuget og få et normalisert forhold til mat. Er nok ikke så flink til å stå på mitt bare, spesielt ikke blant de på min egen alder som himler med øynene...
For min del er det greitt, jeg har holdt meg unna sukker så lenge nå at jeg får et skikkelig ubehag og et "rush" eller en slags rus hvis jeg spiser mye sukker (f.ex et helt kakestykke). Dette er grunn nok til at jeg takker nei til kake.
I går spiste jeg et bittelite stykke, mer en liten snei av min søsters nybakte eplekake, men jeg droppet isen. Da slapp jeg ubehaget.
Det finnes en annen tråd inne her også som heter noe slik som "å sprekke for andres glede". Søk den opp, det står kanskje noen råd der også
Jeg er enige i de andre her. Men hvis noen har laget kake spesielt til deg fordi det er din siste dag, synes jeg man skal ta et lite stykke. Men i andre sammenhenger må du bare bestemme deg for at du kan ikke drive å smake "litt" over alt.
For min del hjelper det egentlig bare å si høyt at jeg er sluttet å spise karbohydrater. Folk er egentlig ganske forståelsesfulle når de får vite det.
Som regel ender jeg opp med å drikke altfor mye kaffe. Hvis jeg planlegger godt, så kan det hende at jeg har med en Atkinsbar som jeg kan sutte på :)
Vel, mange, men ikke alle er forståelsesfulle!
Her kan du se hva jeg fikk høre i et annet forum hvor lavkarbo ble et tema: Du får holde middagsselskapene du da vettu...for folk kommer ikke til å gidde å be gjester på mat som er mere kravstor enn kongen...ev spise en multivitamin så kansje du blir mindre hissig å tverr med d samme??
Er ikke lett å fronte lavkarbo der i gården, for selv de som er for lavkarbo, mener at det er svært skadelig å være i ketose og tror en fastlege på over 60år har mer greie på lavkarbo enn feks dr. Eenfeldt og dr. Rostrup!:rolleyes:
Ikke lett det der. Jeg møter egnetlig liten forståelse ute fordi endel vet slett ikke hva lavkarbo går ut på.
Når jeg har vært borte har jeg gjerne droppet kaker(men i ett kakeselskap) har jeg tatt ei flis. JEg lever ikke strengt og merker jeg blir dårlig av veldig lite kakestykke, men noen ganger bare MÅ jeg. Men kalrt hadde det skjedd ofte ville jeg sagt nei takk. Kan jo si du også prøver å redusere inntak av sukker.
Men det er da ikke uhøflig å la være å smake på den hypotetiske kaken uansett. For alt man vet så er man allergisk mot hvetemel for eksempel. Fins mange unnskyldninger man kan servere, hvis man føler at man må unnskylde seg. :)
Akkurat dette er jeg ikke enig i. Hvis det var noe de gjorde kun for å glede vedkommende som skulle slutte, hadde de kunnet kjøpe blomster eller noe. (Det ble kanskje også gjort?) Evt. hørt med vedkommende på forhånd om hun spiste kake. Jeg tror at slik kakeservering er like mye for en selv. De som sto for opplegget hadde lyst på kake.
Og det er etter hvert blitt altfor mange anledninger hvor folk skal friste andre med kaker, kjeks, sjokolade, konfekt og liknende. I mange tilfeller er grunnen bare at en person ikke vil spise opp hele selv, og så håper å få hjelp med det.
Å si nei takk til slike kaketilstelninger er slett ikke uhøflig. Det er mange som vil ha det til det. Så kan de manipulere andre til å spise ting de vet de ikke har godt av.
Men: Det kan være greit å være åpen om at man ikke spiser kaker. Etter hvert vil det nok begynne å gå opp for folk, og så kan de komme på andre ting å gi bort eller servere. :)
Jeg skjønner ikke helt problemet med å si nei takk?
Opp gjennom årene har jeg blitt tilbudt kaker mange ganger, men jeg er en av de som faktisk ikke er spesielt glad i søte ting.
De aller fleste tar det greitt når man svarer nei takk. Noen få tar det som et personlig nederlag når gjestene ikke straks stuper uti karbene de tilbyr.
Av og til, spesielt på besøk hos eldre mennesker velger jeg å ikke si noe, men forsyner meg med ei flis av et kakestykke for høflighets skyld. Det går fint å gjøre en sjelden gang.
Det blir det samme som når man er invitert til middag hos noen. Selv om jeg ikke spiser poteter eller ris, så kan jeg legge på en bitteliten potet eller bittelitt ris en sjelden gang når jeg er på besøk hos noen for å være høflig, men det er svært sjelden jeg er SÅ høflig.
Det er min kropp og jeg velger hva jeg vil fòre den med:p
Ikke alle liker å legge ut i det vie og det breie om hvorfor man velger å ikke spise karbo.
Jeg hadde sagt "Jeg prøver å holde meg unna karbo/sukker/kaker og slikt for å se om jeg blir bedre i magen av det". Hva skal folk si til det? De godtar nok den unnskyldningen.
Jeg har hittil klart å holde meg unna kakefatet uten å få spørsmål om hvorfor. Men regner med det blir oppdaget at jeg holder meg unna etterhvert...
En av maaange grunner til at jeg gikk over til lavkarbo var fordi det føltes som om hver dag var en fest. Jeg unnet meg det ene og det andre...Det skal jo være forskjell på hverdag og fest!
:)
Jeg har nettopp fått påvist ulcerøs kolitt, og holder meg dermed helt unna mel og for tiden også laktose. Det forstår folk, og det gjør det veldig mye enklere å takke nei takk. Men jeg sørger gjerne for å ta med noe jeg kan spise som oppfattes som litt "kos" for andre også så ikke det er "synd på meg" som ikke kan spise det gode om serveres. En bit honningmelon eller melkefri 70 prosent sjokolade f.eks. Men det er et poeng å være åpen på forhånd. Så folk ikke fikser og ordner og styrer masse bare for meg og så kan jeg ikke spise det som serveres, mange kan bli litt skuffa da, og dessuten synes synd på meg, hvilket er HELT unødvendig :)
På min jobb er vi nå 4 stk som spiser lavkarbo, så alle er ganske informerte om dette da vi prater mye om dette for tiden siden to av oss er nylig startet med det. Jobber i helsevesenet og er ofte noe godt på jobb. Null problem å si nei takk. Evt lage lavkarbomuffins el.l å ha liggende i frysa (det har jeg har hjemme, en kollega har liggende på jobb). På 17.mai hadde jeg med lavkarbomuffins.
Så utrolig rart, for alle på min alder synes jeg er dritflink, imponerendes, tøff som står for mitt valg. Og jeg er 21 år. Og alle jeg kjenner er i alderen 19-26 år, iallefall av de jeg omgår mest med.
De jeg har problemer med er besteforeldre og min kjære mor som mener at jeg kan jo kose meg litt av og til :rolleyes: Jeg koser meg hver dag jeg, når jeg ser hvilket utbytte mitt kosthold har og hvor mye mer jeg orker enn henne. Så får de kose seg med kaka og tro at de lever et sunt liv:D
Jeg takker som dere sikkert har skjønt nei. Ingen reagerer. I ny og ne så får jeg "åh, men kan du aldri spise noe sånn som dette?" hvor jeg selvfølgelig sier at jeg kan, men jeg vil ikke og da følger de opp med "fortell meg mer, hva spiser du, er det vanskelig, hva skal jeg lage hvis jeg ber deg på middag o.l". De er rundt 20-25 år. Har null problem med det ifh til jobb, glemmer de det ut og skal til å servere meg noe jeg ikke spiser (er ekstremt mye "kosemat" innenfor mitt yrke...men det er et annet emne, jeg bare fatter ikke at det er okei å spise sååå mye sukker, kaker og dritt når de som spiser det er inaktive i første omgang(rullestolbrukere f.eks)???) så sier jeg at nei, jeg spiser ikke det og da sier de "ååja, stemmer, du er så utrolig flink til å takke nei du og ta vare på deg selv".
Så takk nei. Det skader ingen. Blir noen fornærmet så er det deres problem. Det er en uting at man skal kose seg med den type mat til enhver anledning, særlig når det ødelegger mer enn det gjør godt!
Jeg skal i bryllup i sommer (skal være forlover) og fikk faktisk spm her om dagen av noen (husker ikke av hvem). Spm lød som følger: "Hva skal du spise i bryllupet?"
Nei, si det du..Akkurat det samme som deg tenker jeg :) ..svarte jeg da.
Folk tror lavkarbo er noe spesielle greier, at det i bunn og grunn handler om å kutte sukker og stivelse forstår de ikke! Merkelig...
Men selvfølgelig kommer jeg ikke til å lesse på med poteter! Jeg tar kjøtt, saus og grønnsaker -ferdig!
Har ikke helt bestemt meg ang kakene.. Jeg spiser jo ikke vanlige kaker lengre. Men vil nok tru at jeg velger meg ei kake -tar ett lite stykke og så tar jeg en atkinsbar f.eks... Det gjør neppe noen skade, jeg er på vedlikeholds biten nå og da ødelegger jeg ingenting ved å spise ett kakestykke i bryllup! Mulig jeg tilbyr meg å lage ei sunn kake også, og da tar jeg av den :)
Ordentlig restaurantmat er veldig lavkarbovennlig. Sausene er sjy- og vinbasert, grønnsakene er variert utover potet og gulrot, alle råvarer er ordentlige og tilberedingen bringer frem det beste i maten. Selv desserten er gjerne litt moderat i størrelse.
Og det er lov å ikke spise opp alt...
Så å spise bryllupsmat er faktisk ikke så ille, fettprosent kan bli litt lav, og jeg blir alltid skuffet når hvitt i kaffen er lettmelk. Det er det ingen som har lyst på etter en fest. Og når bailey-flasken står fremme ved siden av, ser man jo hva folk vil ha.
Og til Opheiia: Da er det nok sånn at du er heldigere med din omgangskrets enn trådstarter er. Og selv er jeg ikke mye mindre kjepphøy enn da jeg var tjue, bare bedre til å holde munn...
Poenget med de snille og beskjedne er at de kommer veldig dårlig ut av en konfrontasjon med de breiale og kjepphøye. Vi i den siste kategorien har det med å plumpe ut av oss det første som faller oss inn, og ingen klarer å gi oss dårlig samvittighet det. (Ev lenge etterpå og da er det for sent.)
Jeg vil gjerne oppfordre alle snille og beskjedne til å høre litt mindre på andre og gjøre mer som de selv synes er best. Og min forrige post var ment som et verktøy; Jug til de kjepphøye! De hører ikke etter, har ikke tenkt å høre etter og er de ikke interessert i sannheten så er det ikke noen hjelp i å være snill og nøyaktig og sannferdig og vise egen tvil og usikkerhet.
Og jeg mener dette som selv-hjelp for de snille og beskjedne altså, trenger ikke bli rullet over hver gang.
Kok i hop en lettfattelig historie, sånn at man kan komme forbi den biten hvor noen ikke skjønner poenget og noen kan bli lei seg. Og heller ha det hyggelig sammen! og da trenger man ikke spise det samme eller like de samme guttene engang.
God formiddag! Her var det mange kjente problemstillinger! Folk på min alder aksepterer at jeg ikke spiser; heldigvis. Den eldre garde derimot.... Jeg får ofte høre at "åh..er du på kur igjen nå" - ja svarer jeg. Min kjære bestemor har store problemer med at jeg ikke forsyner meg av kakefatet, stakkars.
Å fortelle at jeg ikke spiser KH er i utgangspunktet helt ok. Min utfordring er at jeg ikke går ned i vekt slik at resultatet ikke synes for andre. Hadde det syntes tror jeg det ble lettere å si det/få aksept for å ikke spise det.
Men jeg har noen teknikker for å håndtere dette.
Ha med selv; disse muffinsene er smellgode! Inviterer meg ofte inn med nybakst; er alltid velkommen da. Fungerer alltid til de mer voksne!
"kommer rett fra ett eller annet, og må spise matpakka mi først". Den er sleip; da har jeg noe på fatet - og vips er jeg mett og greier ikke så spise mer. Siden jeg har litt å gå på av kg aksepteres denne. Denne fungerer for den eldre garde og besteforeldre <3 Sistenevnte kan også besøkes i frokost/kveldsmattid - med matpakken selvfølgelig. Den har jeg ikke spist den dagen og må spise først; den godtas :p
Sørger for å ha spist før jeg drar bort. Da blir fristelsen mindre også er det en akseptert årsak å ikke forsyne seg da siden man allerede er overvektig. Eller skal hjem og spise middag snart er også en greie.
jeg blir dårlig av mel, som er sant - med masse spørsmål som følger etterpå om fordøyelse, magesmerter, hva jeg tar osv. Ikke akkurat yndlingstemaet mitt i sosiale sammenhenger nei:(
En annen utfordring jeg har er å være på kurs. Ved påmelding sier jeg alltid at jeg ikke kan spise mel/sukker, heller ikke gluten sier jeg, osv. Og hva får jeg....jo glutenfrie brød til alt! Arrangøren er strålende fornøyd med å ha "hjulpet" meg. Har noen tips til hvordan dette kan løses?
Bedre å si hva du kan spise enn å ramse opp hva du ikke kan spise, syns jeg!
Har flere ganger opplevd det samme som deg, også når det gjelder sukker/kaker etc. Jeg har dia2 og får høre at: Jammen jeg har jo laget fruktsalaten og kremen uten sukker! Eller: Vannbakkels er jo uten sukker!
Bedre å si at man spiser kjøtt/fisk/egg/ost og salatgrønnsaker! :)
Det blir mye festligheter her i gården, siden jeg er engasjert i fagforeningen og har en veldig hyggelig familie med familieselskaper... I fagforeningsmiddager (sitter i styret i forbundet og deltar aktivt på mange arrangementer som kurs ol) spiser jeg bare kjøtt og grønnsaker. Dropper tilbehøret med stivelse og dessert. Velger også lightdrikke, dersom jeg ikke vet at vinen er "trygg" (Serverer bare to enheter, heldigvis) og drikker et glass congac til kaffen. I familieselskaper har jeg i ett tilfelle lagd kake og tatt med selv (ostekake). Noen ganger drikker jeg bare vann og kaffe og spiser f.eks. litt bær. Til middager er det ganske greit å velge bare kjøtt og salat.. og ev. LITT saus, siden fåtallet lager saus fra bunnen av, uten mel... Man må tilslutt bare innse at man har valgt denne måten å leve på, og jeg tenker at andre mennesker skal ikke ødelegge for meg selv. Jeg har fått kommentarer som "STAKKARS DEG", hvor jeg har sagt klart i fra at det ikke er synd på meg og at jeg har valgt det selv.. :) Resten har stortsett respektert mitt valg.
Alt handler om forberedelser. Så lenge du møter uforberedt vil dette være ett problem du stadig møter. Alle situasjoner kan forberedes, og det er derfor viktig å være åpen om dine kostvaner slik at de du f.eks skal på kaffebesøk, gebursdag har tenkt gjennom hva de lan servere deg. Det er også viktig for deg og sette deg inn i hva du kan spise
Ja og det prøver vi hver gang, men sist endte vi opp på hotell-frokost med ingenting å spise til min multi-intolerante sambo, og da var listen lang over ja mat og utførlig over nei-mat. På søndagen var det kokt egg, (-Wooohooo!! Party! særlig uten smør) eller eggerøre med melk... Enda godt de svenske butikkene er åpne og man ikke drikker og kan kjøre seg selv. Improvisert tartar:D
Men middagen var både veldig god og helt riktig, men vi kunne like gjerne flagget generell mat-intoleranse, siden mye av løsningen ligger i å snakke direkte med kokken mens de har planleggingsmøte for kjøkkenet.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
