Marianne sa for 19år siden:

Består hverdagen av henting og bringing i barnehage og SFO? Dugnad i skolekorpset? Trening? Overtid? Pusse opp kjellerstua? Regninger, jobb og selvangivelse?
[color=#008080][/color]
Skal ikke livet som ektefeller, partnere og elskere bestå av mer enn det?
[color=#008080][/color]
Klart det skal. Og klart det er mulig å få det til. Jeg vet at det går med litt kløkt og innsats. For alle klager på akkurat det samme. Ingen forteller at de kveld etter kveld har romantiske kvelder sammen.
(Men det er vel også litt mye forlangt...;))
[color=#008080][/color]
Alle de vennene jeg snakker om dette med, har det på samme måten.
I småbarnsperioden er det ikke bare vanlig å ha det sånn, men kanskje riktig. Mye av nærheten og oppmerksomheten og jobbingen innen familien kreves at går til barna. Når ungenen begynner å bli større, blir det gjerne et tomrom hos noen - man kjenner at noe mangler. Før hadde man ikke tid til å tenke på det. Noen vil være fornøyd med å ha det slik også, at det å være arbeidskolleger og drive heimen sammen er nok. Jeg synes det er et sunt tegn å ønsker noe mer. Det er jo det optimale da - å være bestevenner og elskere og arbeidskolleger og og og...
[color=#008080][/color]
Hva ønsker du i forholdet? Har du tenkt på det? Og hva ønsker din kjæreste/samboer/ektefelle? For eksempel er det vanlig at den hjemmearbeidende søker selskap, det sosiale, å prate sammen og være sammen når han/hun kommer hjem på kvelden. Og det er vanlig at den utearbeidende søker ro i f.eks. tv, pc eller aviser. Med mye arbeidspress, stress og ansvar på jobben er det godt å komme hjem til noen som ikke prater :cool: , noen som ikke krever og bare drømme seg bort i tv og aviser.
Helt vanlig - og kjempevanskelig - når behovene er så totalt forskjellige. Man må da prøve å møtes på midten.
[color=#008080][/color]
Man må først spørre seg selv hva man ønsker og jobbe ut fra det. Er det nærhet og prat og det å være sammen hver kveld som er ønskelig for den ene parten, blir dette kanskje litt mye for den andre som trenger tid for seg selv. Alle trenger vel også dette - tid til ro, til venner og hobbier og seg selv. Man må selvsagt lytte til hva den andre partens ønsker er for forholdet, men ofte må man ta tak selv og begynne et sted. Det er ikke alltid så lett å komme i gang og kommuniserer om dette. Tenker man seg litt om, kan man gjette seg til litt av problemene og ønskene fra den andre parten og starte å kommuniserer i forhold til det. F.eks. sette seg ved siden av partneren som ser på tv og spørre: "Er det deilig å se på noe uforpliktende på tv når du kommer sliten hjem fra jobben?" (:rolleyes: Joda - et sted må man begynne ;) ).
Så får man håpe at man får et annet svar enn et brummende og mumlende ja. Man kan også spørre om hun/han ønsker mer tid alene eller i hvert fall i ro og fred etter jobben. Og om jobben er stressende og (for) ansvarsfull. Går det greit på jobben for tiden? Er du sliten? Osv. Ikke for at den andres behov hele tiden skal dekkes og ikke ens egne, men for at begges behov til slutt skal bli oppfylt. Jeg tror man kan komme langt ved å spørre slik fordi man vet ens egne behov, men den andres kan det være vanskelig å gjette seg til. Det kan være så enkelt at den andre har behov for en middagslur en halv time på soverommet, en kopp kaffe og deretter har fått den roen han/hun trenger til å være mer sosial resten av kvelden. Når man så har begynt å stille spørsmål den andre personens behov, forstår han/hun at begges ønsker er viktige og vil da lettere lytte når man tar opp hva man selv ønsker.
[color=#008080][/color]
Og hva ønsker du selv? Romantikk og sex og levende lys hver kveld? Lange samtaler utover natten over ett glass vin kveld etter kveld? Jeg tror det er viktig å se realistisk på det og erkjenne at man noen ganger er trøtt, noen ganger sliten og usosial. Hver kveld kan man uansett ikke regne med de helt store "party'ene". Men noen kvelder skal man ha som mål og ha det sånn. For det er viktig i et livslangt forhold. Når hverdagene bare blir bestående av praktiske gjøremål, er det lurt å ta tak og prøve å innføre kjæreste-forholdet igjen. Det kan jo bli for sent en dag. Det kan jo hende at det kollegiale forholdet ikke er nok for en av partene, slik at man synes det er bedre å gå ut av forholdet og være alene - og det er jo trist. Men alle forhold kan forandres til det bedre, jeg tror det kan gjøres uansett hvor dårlig man synes man har fått det.
Når man kommer inn på partneren og endelig får hørt hva han/hun ønsker av parforholdet, kan man gjøre noe med det. Forhåpentligvis ønsker den andre også seg romantiske kvelder og gode samtaler. Hvis ikke får man kanskje spørre pent eller kreve slike kvelder allikevel, for dette vil begge ha glede av på sikt. Selv om den andre i utgangspunktet ikke helt ser behovet, vil den nyte det å få et nærere forhold.
[color=#008080][/color]
En tv-fri kveld i uka synes jeg er et akseptabelt krav. En romantisk aften og en kveld med den gode samtale, synes jeg også er akseptable og viktige mål å sette seg. Og da er nok ikke riktig fremgangsmåte å bombastisk fremlegge krav om en tv-fri kveld i løpet av en hverdagslig middagssamtale...;)
Start på en i utgangspunktet god kveld, server gjerne vin og spør forsiktig om hva den andre ønsker og tenker og føler. Kanskje får man ikke de helt store svarene i løpet av den første samtalen, men man viser at man er interessert, har omsorg og ikke bare ønsker å dekke sine egne behov.
[color=#008080][/color]
Så kan man forsiktig? ytre sine egne ønsker og mål for forholdet :
Å være bestevenner og elskere for livet?
Å gå gamle og lykkelige hånd i hånd om 50 år?
Å være forelsket livet ut?

Dette er sterke og krevende mål, men det må vel være målet, ikke sant?
Allikevel er det greit å gå litt forsiktigere ut og si at : Jeg ønsker at vi skal ha en kveld i uka til god mat, vin, stearinlys, snakke sammen o.l.
For å få til dette må man sette av tid. Om ikke fysisk skrive det ned i kalenderen, være mentalt innstilt på å sette av denne tiden til forholdet.
Det kan evt. være greit om man har mulighet til å få barnevakt en kveld innimellom. Men en vanlig hverdag eller lørdager kan være en bra nok dag.
Stearinlys er hyggelig, god mat er hyggelig og det samme er musikk fra den gangen man møttes og var forelsket. Musikk er en undervurdert stemningsskaper. Musikk får fram mange følelser og minner - pass på at den musikken du velger får fram de rette minnene ;)

Den andre parten kan ha en innstilling som: Å herregud nå skal vi snakke om følelser. Eller i hvertfall i utgangspunktet være litt negativt innstilt, slik at en kan forvente at samtalen ikke løsner helt i begynnelsen og det kan virke litt krampaktig. Man må nok øve litt og jobbe med dette også, som med det meste annet. Ikke gi opp! Med et løfte om sex eller massasje e.l., kan jo kvelden få et slør av forventning og spenning rundt seg. ;)
Samtalene må for all del ikke dreie seg om praktiske oppgaver og gjøremål, regninger og andre betente temaer. Ingen oppvaskmøter og ingen bebreidinger. (Dette er jo en av grunnene til at de gode samtalene mer og mer har forsvunnet i forholdet. Det er jo så mange praktiske spørsmål å ta stilling til og mange samtaler går bare ut på dette. Ikke rart at mange kvier seg for "nå må vi snakke sammen" :cool: ).
Vel - hva skal man snakke om? Hvis man ikke skal snakke om regninger og barna og husarbeide liksom. Men hva snakker man med gode venner om? Følelser, drømmer og tanker? Små hverdagsbetraktninger? Forteller morsomme historier? Man må øve seg opp til å snakke med hverandre som venner gjør. Man kan jo jukse litt og bestemme seg for et par temaer som en vet begge kan engasjere seg i. F.eks. kjøpe leilighet i syden kontra hytte ved sjøen. Eller: hva vil du gjøre når du blir pensjonist, når har du tenkt å slutte å jobbe o.l. Når man går tur sammen, flyter forresten samtalen veldig mye lettere! Prøv det!

Med mer samtaler, nærhet og vennskap styrkes forholdet på flere plan.

Jeg tror det er ganske symptomatisk for tiden vi lever i - at forholdet også skal være "perfekt". På samme måte som med kropp og hus og karriere og barna våre...
Så vi stiller nok store krav også, men hva er vel ikke viktigere enn kjærligheten og nærheten til dem man elsker... :love:

Jeg har så mange venner som sliter med dette - vi alle ønsker oss mer nærhet og vennskap med partneren, for i hverdagen blir det for lite av det.
Og jeg vet at det går an å få til dette!
Ønsker alle et mer kjærlighetsfyllt forhold!

:klem: marianne

Nooria sa for 19år siden:

Dette opptar meg også og jeg har en del av de samme tankene som deg marianne.

Jeg har tenkt en del på dette med Den store kjærligheten. Det er noe vi alle lengter etter. Vi jenter drømmer gjerne om prinsen som skal komme inn i vårt liv på en hvit hest og ta oss med storm..... den store kjærligheten som kommer til oss. Jeg tror at den store kjærligheten er noe man bygger gjennom et langt liv. Som Dostojevski skrev "man kan ikke elske av og til og i flyktige øyeblikk, man må elske for alltid". Det vil stadig komme utfordringer mot denne kjærligheten.... perioder hvor det går trått.... hvor kommunikasjonen ikke fungerer, men man må jobbe seg videre. Først da, tror jeg, at man virkelig vil få oppleve den store kjærligheten.... da trenger man stadig dypere inn i hverandres sjel, man blir stadig mer sjelefrender.

Jeg og mannen min har jobbet mye med kommunikasjon. Jeg tror at jeg kan si at vi har forsert stadig nye hindere og dermed blitt stadig mer trygge på hverandre.... og stadig mer glad i hverandre.

Vi tenner ikke levende lys og graver oss ned i hverandres sjel flere kvelder i uken.... ja egentlig gjør vi vel det nesten aldri nå i småbarnsperioden (altså tenner levende lys og slår av TVn osv).... men vi har stadig våre små gode stunder. Det kiler ikke i tærne hver morgen når jeg våkner og ser han. Men hjertet mitt blir varmt og mykt når jeg tenker på hvor snill han er, for en god far han er for sønnen vår, hvor stolt jeg er av hvor flink han er i jobben sin. Vi er et team, et arbeidsfellesskap, venner og elskere. Det kunne sikkert vært spennende å blitt tatt med storm igjen, men sammen med mannen min får jeg et livslangt meningsfult fellesskap. Vi hører sammen og det er godt

Alfie sa for 19år siden:

Marianne - for et flott innlegg! Du har så rett, det er utrolig mange som sliter med og bekymrer seg over de samme problemene sine forhold.

Er helt enig med deg i at kravene til det perfekte forholdet ligger i tiden vi lever i, og vi har ofte ikke tid til at det skal koste for mye. Mange er engasjert i krevende jobber på hver sin kant, eller (som hos oss) engasjert i veldig like jobber. Ofte er det jobben som blir det store samtaletemaet, utfordringer og seire, den tøvete sjefen eller en ny og interessant klient. Men det holder ikke.
Jeg lurer ofte på om det er sånn at vi gjør for få ting sammen? Jeg mener - å reise på ferie eller på hytta blir liksom så "arrangert", hvis du skjønner hva jeg mener. Kravet til den perfekte kosen ligger der og titter over skuldra vår; "du koser deg vel nå?" Og ja, det gjør man vel stort sett. Men jeg er ikke sikker på at disse "øyene" av kos og samvær over tid er det som bidrar mest, selv om de er viktige nok.
En av de viktigste endringene over tid tror jeg kanskje er at vi ikke har mange nok hverdagslige jobber og prosjekter sammen med den vi er glad i - til det blir tida for snau når jobber og unger har fått den energien de krever. For oss har hagen blitt et godt prosjekt. Vi merker hver vår, på denne tida her, at vi plutselig har noe veldig viktig å snakke om. I hagediskusjonene baker vi inn drømmer og håp, planer på både kort og lang sikt, tanker om hvordan vi vil leve og bo - også etter at gutta har dratt sin kos (og det er ikke lenge til). Om noen få uker jobber vi der ute til svetten renner og ryggen verker og det gjør vi sammen. De gir oss den samme typen samhørighet som vi gamlingene opplevde for mange år siden, i en annen verden, når vennegjengen eller andre konstellasjoner planla 8. mars og 1. mai arrangementer, malte paroler og sto på natt etter natt. Jobbfellesskap. Og det er det et varig forhold ofte er, ikke sant? Med alle de gode tingene et jobbfellesskap fører med seg? (Bare tenkt på hvor stor andel av oss som finner kjæresten sin på jobben...)
Å nei og nei - nå har jeg rota meg langt ut på viddene. Jeg får dra bort og trene i stedet, men jeg kommer sterkere tilbake. Bokstavlig talt :)

Marianne sa for 19år siden:

Jeg tror det går an å bli tatt med storm igjen jeg. Til en viss grad - ikke som helt nyforelsket, men som litt forelsket og med spenning og kiling i magen. Tror det kan komme med tid og samtaler - bli bedre kjent med hverandres innerste tanker og drømmer og nye sider, med slike "romantiske" kvelder hvor man kommer nærmere hverandre og føler seg entusiastisk og interessert i den andre personen.
[color=#008080][/color]
Spennende og viktig diskusjonstema dette...
[color=#008080][/color]
Ja, ja - i hvert fall : leve kjærligheten!
[color=#008080][/color]
:love: marianne

Huldr sa for 19år siden:

Herlig tråd som jeg ikke har sett før nå! Jeg som ikke har funnet den ennå er optimist... :)

Leve kjærligheten! :D