Jeg var aldri en av de tynne. Det ligger til familien å være bredskuldra. Fra liten av var jeg opptatt av mat og av å spise riktig, iforhold til håndballkamper måtte man ha energinivået på topp. Det gjaldt å spise middag to timer før trening osv. Jeg lærte en del om ernæring av håndballtreneren.
På videregående slet jeg med det sosiale. Jeg følte aldri at jeg passet inn. Jeg har aldri hatt venner jeg kan dele alt med. Det var vanskelig å spise foran andre. Da spiste jeg lite og helst bare gulrøtter. Jeg var kjent som den spreke, sterke, sunne, flinke. Men jeg var i i overkant av normalvektig - maten ble inntatt hjemme, alene, og det var sårt for meg at de andre sikkert forsto det, siden jeg var litt rund. Jeg ville så gjerne være tynn! Hvis jeg bare var tynn ville folk bli venner med meg. Og gutter begynne å se etter meg...
Jeg var ensom. Veldig ensom. Det ble mer og mer og småspising. Jeg la på meg selv om jeg trente hardere og hardere. Leste masse blader (ShapeUp, iform..). Laget lister på lister. Krysset av for situps jeg hadde tatt. Dagsmenyer. Treningsplaner. Lista ble lagt høyere og høyere for hver gang jeg feilet. For jeg greide jo ikke opplegget mitt. Det var jo sykt. Jeg hatet mat. Gråt mye. Av ensomhet og dårlig selvbilde. Og jeg spiste, i perioder, mat til jeg ikke fikk dyttet inn mer. I begynnelsen bare sunt, men MYE! Så mye at det måtte ut igjen. Jeg skal ikke rippe mer opp i de tre årene på videregående, de var ikke bra, men de er fortrengt. Jeg gikk til psykolog en periode på slutten, og det hjalp noe. Men jeg måtte slutte fordi jeg ikke hadde tid. (!) Skolepresset var dessuten stort. Jeg gikk ut med et snitt på 5,9..
Hvorfor skriver jeg alt dette?
Fordi jeg akkurat har forstått at grunnen til at jeg har blitt som jeg har blitt, er ikke at jeg er dum og spiser loff og godteri for ofte. Jeg kan ganske mye om ernæring. Jeg har brukt mye tid på å lese meg om det. Jeg spiste Lindeberg en stund og følte meg MYE bedre. Kjente blodsukkeret mitt stabiliserte seg. En uke eller noe slikt var jeg LYKKELIG. Men så fort noe ikke stemte i det sosiale livet mitt måtte jeg ha MYE mat for å kontrollere følelsene. Noen ganger tok de allikevel overhånd. Og så ble jeg så SINT på meg selv for at jeg ikke greide bedre! Dumme dumme deg, TA DEG SAMMEN!
Etter Lindeberg har jeg vært innom å spise ingenting (det holdt ikke lenge....) jeg har vært vegetarianer, spist bare grønnsaker og frukt, spist lite og ofte og "variert", spist som en "vanlig" ungdom (prøvde å ikke tenke på mat, men ta en kebab når de andre kjøpte dét osv), spist Kjernesunt, spist egenkomponert lavkarbo, veid alt og lagt inn på diett.no, telt kalorier, telt karber, spist ala Hexeberg, ala Dahlqvist, lest og prøvd Skaldeman, og nå ketolysekuren. Hver av disse periodene har vært etterfulgt av spisegilder når jeg har sprukket eller gjort noe galt, eller begynt å tvile. Når man har sprukket så ofte, trenger man å synke dypere hver gang for å greie å komme til snupunktet. DENNE gangen skal det gå. NÅ vil jeg ikke tilbake til det der. Nå må jeg rense meg. Skjerpe meg! Stramme inn!
Jeg kunne så inderlig ønske at jeg hadde noen å skylde på for spiseforstyrrelsen. Et traume for eksempel. Men nei, jeg er bare svak. Et svakt menneske. Det er nesten det verste. Alt har blitt lagt til rette for meg, men jeg er mislykket. Nå er jeg så sliten av å tenke på mat! På hva neste måltid skal være for at det blir RIKTIG. Sliten av å ikke kunne slappe av i sosiale sammenhenger. Lei av å begynne på nytt hver mandag. Lei av å prøve å finne noe å ha på seg om morgenen, av å vokse fra klærne mine.
Wow, beklager at innlegget ble så langt, jeg fikk bare et behov for å dele historien min samtidig som jeg kan være anonym. Kanskje er det et slags rop om :hjelp:, ikke vet jeg. Jeg føler jeg har prøvd alt nå... Hvis jeg skal ned i vekt, hjelper det ikke å lese en ny bok tror jeg... Tror du?
Men - til hovedspørsmålet: Siden du er medlem her inne har du kanskje noen kilo ekstra? Hvis ikke, fint for deg :p Men jeg vil gjerne høre andres historier om hvorfor de ikke greide å holde normal vekt.. Hva tror du er grunnen? Hvis det ikke er for mye forlangt? Og hvis du er en av de som har slitt, men som har kommet ut av det, hadde jeg blitt veldig happy om du ville dele erfaringer. Hva fikk deg til å greie det?!
Synes det er bra at du deler din historie med oss.....vil tro at det hjelper bare å få satt ordene på "papir"....
Jeg ble overvektig etter at stoffskiftet mitt kludret seg til når jeg ble gravid med mitt første barn. Var før den tid "kraftig" - men ser nå - innenfor normal BMI.
Jeg har aldri blitt kvitt overvekten da jeg spiste såkalt "sunt" (etter statens kostholdsanbefalinger) helt til jeg fant lavkarbo. Er nå normalvektig.
Da jeg var yngere hadde jeg kraftig beinbyggning, men var slank og velltrent. I sommerhalvåret trente jeg fotball to dager i uken, og hadde kam omtrent annenhver helg, samt at jeg trente håndball en gang i uken. Vinterhalvåret var det motsatt. 2 dager med håndball pluss kamp, og en gang med fotball.
Så sluttet jeg på begge deler samtidig. Jeg fortsatte å spise som før.
Da jeg ble gravid som 18åring veide jeg 79 kilo. da svangerskapet var over veide jeg 102. Gikk ikke ned i ammeperioden i det hele tatt. Jeg ble alene med sønnen min. Fant en mann, flyttet sammen med ham og flyttet over halve norge for å være med ham. Etter halvannen mnd måtte jeg flytte ut. Mannen var ikke bra. Men jeg hadde ikke noen plass å dra, så jeg fant meg en leilighet i bygda der han bodde. Jeg var alene med en 1,5 år gammel gutt, i en liten bygd hvor jeg ikke kjente noen (ble jo kjent med noen etterhvert da) og uten noe familie rundt meg. Endte opp med angst og depresjoner. Hadde ikke så mye annet å gjøre om kvelden, annet enn å ete. endte opp i 114 kilo. Jeg fant så mannen i mitt liv og begynte i jobb i stall hvor jeg gikk ned til 95 kilo på kort tid. Men de kom fort på igjen. Dissa såkalte kjærlighetskiloene.
I september i fjor veide jeg 110 kilo. I romjula fikk jeg diagnosen diabetes type 2 og veide 106 kilo. Begynte på grete roede, gikk ned 2 kilo, men blodsukkeret gikk ikke ned nok. Hadde 3 uker uten noe mål og mening og de 2 kiloene kom på igjen.
Så begynte jeg på ketolyse, gikk ned 1,5 kilo de to første ukene. Nå er jeg på slutten av min 6 uke, og ligger på 103 kilo.... Og vil tydeligvis ikke lenger ned......Så da får man begynne å prøve ut å øke litt karber for å se om det hjelper. Kjenner jeg er litt frustrert for tiden. Jeg ville jo klare å regulere diabetesen med kosthold, så jeg slapp medisiner. Men det har jeg ikke klart. Medisiner er påbegynt.... Jeg har blitt sykemeldt fordi jeg var på god vei inn i den kjente veggen med hodet først og null energi. Har begynt å trene litt hver ukedag, litt hardere 2 ganger i uken. Går ikke ned cm heller......... Skal ikke være lett nei...
For min del kan jeg ikke peke på en tid i livet mitt da jeg ble feit, jeg har alltid vært det! Min familie har i utgangspunktet et generelt halv-OK kosthold, men det er alt for mye godterier til hverdags og alt for mange kaker til fest. Min mor er sjokoman av rang, og kos=umulig uten noe godt å spise er en tanke som er dypt forankret i oss alle fire barna. Vi har i tillegg ikke en aktiv livsstil, og ble kjørt litt for mye til forskjellige aktiviteter. Og for oss jentene tror jeg vi har blitt påvirket av å ha en mor og mormor som alltid er på slankern, men som aldri blir slank... Jeg ser at min søster følger i hennes fotspor, hun kommer nok til å få vektoperasjon (19 år gammel...). Jeg føler meg heldig sammenlignet med min søster, jeg har alltid hatt en kjempegod selvtillitt! Det var faktisk mange jenter i klassen min på barne-/ungdomsskolen som sa at de var misunnelige på meg for det. For selv om de var penere, så betydde ikke det at de hadde bedre selvtillitt. Gjennom hele grunnskolen var jeg veldig aktiv i lagidrett på ettermiddagene, og var i god fysisk form (hadde i perioder 6 treninger i uka, med kamp). På tross av det vil jeg tro at BMIen min lå rundt 30 hele tiden. På videregående sluttet jeg med lagidrett, medlemsskapet på et treningssenter var bortkastede penger, jeg brukte det sjelden. "Sjokkerende" nok gikk vekten stabilt oppover... og oppover, og eeeenda litt til.
Men i fjor kom jeg til et vendepunkt, jeg begynte for første gang i mitt liv å mistrives med kroppen min! Magen min vokste, og jeg begynte å bli redd for å få det fryktede gravid-spørsmålet! En dag jeg gikk på vekta begynte jeg nesten å grine, det var helt trist. Da bestemte jeg meg for at noe måtte gjøres. I tillegg ble jeg forlovet med verdens herligste mann i den tiden, og tanken på bryllupsbildene skremte meg! Min BMI var da ca 33, ikke ekstremt høy, men når så mye av vekta var rundt magen så det ikke bra ut! Jeg begynte å spise Nutrilettbarer, supper, Herbalife, og møtte opp på treningssenteret når det åpnet (0630!). Men det hjalp lite, kanskje ett kilo forsvant, kanskje to. Men det var over ganske lang tid. Så begynte jeg tilfeldigvis å lese om lavkarbo, kjøpte ketolysepakken i november, og satte i gang midt i eksamensperioden (anbefales ikke!). FIRE dager etter oppstart kom det første komplimentet! Magen min bestod ikke bare av fett, det var MYE luft også, så jeg så ganske mye tynnere ut etter bare fire dager:) Deilig! Så fortsatte jeg, og i jula kunne jeg bruke en kjole som hadde vært for liten i to år! Brudekjolen hadde jeg bestilt i juli, en størrelse for liten, FØR slankingen begynte for alvor. I februar passet den :D Nå er det fire uker til bryllupet, og selvtillitten min er tilbake! Jeg har tatt kontroll, og blitt klar over de merkelige følelsene jeg har rundt kosemat. Det har hjulpet mye å ha en støttende og sprek samboer som har dratt meg med ut i skogen og latt vær å spise godteri når jeg er i nærheten. Jeg er så heldig som skal gifte meg med han om fire uker, i VERDENS fineste brudekjole! Jeg har DEN midja når jeg har den på, og jeg gleder meg til å se bildene:)
Ble litt lang "livshistorie" dette, men om en latsekk som meg klarer det, så er det gode muligheter for alle! Nå har jeg gått fra å være en dårlig elev (på vgs) som ikke hadde noen mål i livet, til å bli en ivrig student med skyhøye mål karrieremessig. Og utrolig nok, jeg er nesten i mål! Mest sannsynlig kommer jeg inn på drømmestudiet til høsten. Det er en god sirkel som begynner når man begynner å kjenne på mestringsfølelsen, da kan man klare alt!
Hm, du sier mye bra. Mestringsfølelse har mye å si for videre motivasjon! Det handler vel en del om å gi seg selv creds når man får til ting.. Der er nok ikke jeg så flink.
Så heldig du er som har en så herlig forlovet/samboer. Lykke til med bryllup og studier! :goodluck:
Jeg aner ikke hva som gjorde meg tjukk, helt sant. Ingen i familien har hatt problemer med overvekt, bare meg. Da jeg var liten, var jeg tynn som ei flis, og spiste så lite at mamma var bekymret. Så ble jeg 8 år, og kom plutselig i puberteten! Kroppen vokste fra meg, jeg fikk pupper, hofter, rumpe og lår nesten over natta. Mensen kom da jeg var 9, og var regelmessig fra første gang.
I ungdommen ble jeg sett på (og mente selv også) den litt kraftige. Når jeg ser på bilder av meg selv som ung, ser jeg at jeg var helt normalvektig, jeg bare hadde mer kvinnelig kropp enn de jevnaldrende. Slanket meg aldri den gangen. Bare hadde komplekser for kroppen min.
Så ble jeg gravid som 19-åring, la på meg 28 kilo under svangerskapet. Og slik jeg ser det nå, var det da vektproblemet virkelig startet. Gikk på Nutrilett i 3 måneder, gikk lang tur med babyen i vogna hver dag, og gikk ned 36 kilo.
Så ble jeg gravid med nr 2, gikk opp 32 kilo, men tok de av igjen på et par år. Siden den gang har jeg vært jo-joslanker. Vekttoppen nådde jeg da jeg kom i overgangsalder som 29-åring. 105 kilo, og så svart på å klare å miste vekt igjen. Helt til jeg oppdaget ketolyse for ca 5 år siden. Har klart å holde vekta noenlunde, men ikke helt. Sniker seg alltid på noen kilo igjen. Det skal ikke skje mer. Nå er det full livsstilsendring og ikke mer slanking og dietter!
Jeg har vokst opp i en familie der et par kilo for mye er det samme som å være mislykket. De var rett og slett redde for signalene utad dersom et av barna hadde et par kg for mye. Ekspempelvis tilbød faren min meg å betale for Grete Roedekurs i en alder av 13, og jeg veide 50 kg og var 163 høy. Mulig jeg hadde litt valpefett, men var på ingen måte overvektig. Med dette fokuset sier det seg vel selv at jeg aldri følte at jeg ble akseptert for hvordan jeg så ut, og at verdien av meg ble målt i antall kg.
Dessverre resulterte dette i en forferdelig mangel på selvtillit, og dette til tross av at jeg utad klarte opprettholde en illusjon om at jeg var selvsikkerheten selv. Samtidig snek kg seg saaaakte men sikkert på opp gjennom årene. Hele tiden med et vannvittig forbruk av energi på tanker om mat og kalorier, og dårlig samvittighet. Jeg har lenge trodd jeg var verdiløs, og jeg kan nå si at dette ble en selvoppfyllende profeti; jo verre jeg hadde det med meg selv jo tykkere ble jeg.
Så ble jeg gravid, og under graviditeten ble jeg faktisk ganske slank. Dessverre viste barnefaren seg å være tidenes verste barnefar, og etter fødselen satte jeg i gang med trøstespising (tenk - jeg så meg som verdiløs i dette forholdet også). En dag så jeg meg i speilet, og så slo det inn over meg - jeg hatet meg selv så mye at jeg like gjerne kunne la være å leve om jeg ikke tok tak og gjorde noe. Jeg gikk til legen, og fikk veiledning og et kostholdsregime å følge. 25 kg forsvant i løpet av et halvt år:) Selvtilliten kom snikende tilbake, med det resultat at jeg fikk mot til meg til å gjøre det slutt med den grusomme barnefaren.
Etter dette halve året måtte jeg ta en pause; jeg måtte rett og slett begynne å jobbe med det mentale , ellers visste jeg at kg ville komme tilbake. Nå er jeg klar til å ta fatt på jobben til å bli kvitt de siste kg, og jeg har aldri følt meg sterkere :) Ketolyse er metoden, og jeg stortrives :)
Jeg vet at det ser ut som jeg skylder på alle andre enn meg selv for min overvekt i det skrevet over. Og jeg vet utmerket godt at det er jeg som har ført maten til min munn. Men jeg mener også at usikkerhet, redsel for ikke å være god nok og redsel for å feile også bidrar til å opprettholde usunne mønstre. Jeg synes absolutt ikke synd på meg selv, for tro det eller ei - min indre (såvel som ytre) kamp mot kg har gitt meg erfaring og selvinnsikt til å kunne takle det meste livet har å by på :)
Takk for det, og ja, jeg føler meg veldig heldig! :D Mestringsfølelse er alfa omega! Men det er som du sier vanskelig å gi seg selv creds. Krever litt omstilling.
Selv har jeg alltid vært litt lubben. Ikke mer enn litt, men det holder jo i massevis når man er barn/fjortis. Jeg er liten av vekst, men kraftig bygget og har bestandig vært mye tyngre ift. høyden min enn mine venninner. Jeg har vært litt av og på med komplekser. Det er å overdrive og si at jeg har TRIVDES med kroppen min, men jeg har ikke hatet den heller. Kiloene mine har sneket seg på. Ikke umerkelig - jeg har sett dem godt, og tatt jevnlige skippertak for å få dem av. Etterhvert har jeg utviklet et litt anstrengt forhold til mat, og til metthetsfølelse; å spise og være mett = nederlag. Jeg har pirket i salat, spist klibrød til jeg så mannen med ljåen og laget middager jeg ikke likte for ikke å spise "kun fordi det er godt". Samtidig er jeg glad i mat; jeg liker å lage og spise god mat - som de fleste andre forbinder jeg det med fest og hverdagskos, og å samles til måltider er viktig for meg.
Jeg har to barn, og gikk ganske godt opp i vekt når jeg var gravid. Gikk heller ikke ned under amming; snarere tvert om - jeg var mye tyngre når barna var ett år, enn etter fødsel. Begge gangene ble det sats-medlemsskap og kjipe middager som var svaret, og etter begge gangene møtte jeg veggen etter et års tid med "slanking".
Sist gang jeg gikk ned i vekt var altså for 6-7 år siden (yngste har akkurat fylt 8), og siden det har jeg ikke gått ned et gram - bare opp! Jeg har prøvd, uten resultat med jevne mellomrom, bare for å oppdage at kroppen min fungerer helt annerledes nå enn for bare få år tilbake. Så fant jeg lavkarbo! Jeg brukte etpar uker på planlegging (månedsskiftet oktober/november 2010), og kuttet tvert! Jeg hadde akkurat tatt av meg to kg etter en mindre operasjon, og virkelig fått kjenne på lysten til å bli sånn noenlunde slank igjen. Lysten ble ikke noe MINDRE av å oppdage at jeg hadde bikket over i fedmekategorien, og ikke lenger "bare" var overvektig!
Jeg slet til å begynne med - formen var elendig i fjorten dager, og hver gang jeg spiste visualiserte jeg fettet som la seg rundt stumpen :rolleyes: Jeg kan fremdeles slite med dårlig sammvittighet for metthetsfølelse og fettfrykt, men har i det store og det hele et MYE mer avslappet forhold til mat på dette kostholdet, enn jeg har hatt før. Nå har jeg gått ned i overkant av 12 kg. 3-4 kg til, så er jeg innenfor normalvekt. Jeg kan ikke huske sist jeg var normalvektig, så når den dagen kommer tror jeg at jeg må henge ut flagg eller noe :D
Da jeg vokste opp var faren min mye borte i forbindelse med jobb. Mamma var alene med to barn, og tydde til en del lettvinte løsninger, forståelig nok.
Hun var sliten og sov om ettermiddagen, så det ble ofte frossenpizza til middag. En dag pizza, neste dag kalte hun meg tjukk. Dette pågikk fra jeg var 10 til jeg flyttet hjemmefra som 16-åring.
Jeg ble tatt med til ernæringsekspert på sykehuset som 11-åring, hvor de konkluderte at det ikke var noe galt med meg (stakkars mamma skjønte ikke hvordan jeg hadde blitt tjukk...)
Da jeg skulle konfirmeres og måtte til sydame for å få tilpasset bunad endte det med at mamma var flau over meg da sydama tok mål.
Kroppen min var hele tiden et tema. Jeg ble fryktelig lei av det, samtidig som jeg ikke lærte gode matvaner.
Som voksen har jeg spist dårlig fordi det er lettvint. Jeg har sjelden orket å bruke mye tid på matlaging, så det har blitt mye godteri og ting som ikke krever mye innsats for å tilberede. Vekta har økt tilsvarende, men i perioder har jeg vært veldig flink og spist skikkelig.. men jeg tåler motgang dårlig når det kommer til vekta, og så fort ting ikke går som planlagt, så er det enkelt å ty til sjokolade igjen.
Nå som jeg slanker meg opplever jeg ikke noe negativt fra mamma. Vi har faktisk en felles interesse, og jeg klarer å la vær å bebreide henne alt som gikk galt. Hun har også selv større kunnskap om mat og ernæring, og skjønner nok bedre sammenhengen med min overvekt.
Jeg er på en måte takknemlig for dette, jeg har lært hva man ikke skal gjøre når man har barn. Jeg oppdrar ei datter alene, og er til tider sliten som mamma var. Jeg er ekstremt påpasselig med å ikke gå i de samme fellene og ty til pizza, nugatti og oboy. Resultatet av det er en unge med masse energi som tigger paprikaen ut av hendene på meg før jeg får laget ferdig salaten, det er utrolig artig å se! :D
Jeg var slank som barn/ungdom. Slet veldig mye med selvbildet pga vonde ting som skjedde, og utviklet et stort søtsug. Etter at jeg ble indre mobil etter en skade, samt at jeg fikk diagnosen depresjon, begynte vekta å krype oppover. Har alltid følt meg på nippet til å bli fet, og har alltid følt meg tykk selv da jeg var kjempeslank.
Med depresjon kom antidepressiva, og da skøt vekta i taket, og det samme gjorde inntaked av godbiter. Prøvde lavkarbo en gang og feilet. Og for meg er det slik at enten får jeg det til, eller så feiler jeg fullstendig. Dette har ført til at jeg ikke prøver ting, fordi jeg banker opp meg selv om (når) jeg feiler.
Men nå er jeg igang igjen med en ny runde. Mye stress for tiden, og har vel spist 4 atkins barer på under 2 døgn, men denne gangen skal jeg ikke gi opp bare fordi jeg trengte en runde med å gi F***
Skulle bare ønske at magen forsvant. Den er der alltid, og jeg er sikker på at den ikke har tenkt seg noe sted :( Det er i slike stunder at jeg må minne meg på at jeg faktisk har gått ned i vekt, og at det vil ta tid men det VIL bli bedre.
Jeg er av typen som har kunnet spise hva jeg ville uten å legge på meg fett, helt frem til begynnelsen av trettiårene. Etter fylte 30 har det nok gått kaftig nedover med ungdomshormoner og slikt, og nå skal det utrolig lite til før jeg legger på meg fett. Men det gjelder kun hvis jeg spiser karbohydrater. Holder jeg meg under 50 gram karb/døgn, så kan jeg faktisk spise så mye jeg vil uten å legge på meg. Heldigvis. Men jeg blir mye mobbet på jobben fordi jeg spiser "rar" mat da, hehe.
Har hatt perioder hvor jeg har skeiet helt ut med hensyn til lavkarbo, slik at jeg i flere måneder har spist "vanlig" mat. Ikke masse godteri og slikt hver eneste dag, men brød, pasta, ris, potet, en og annen frossenpizza etc. Altså spist som folk flest. I slike perioder har det vært direkte sjokkerende å se hvor fort kiloene har lagt seg rundt midjen. Nesten så man ikke skulle tro at det var fysisk mulig å lagre fett i et slikt tempo. Og dessverre forsvinner ikke disse kiloene i samme tempo som de kom...
Jeg har alltid vært tynn, men med kraftig benbygning. Så i perioden fram mot depresjonen, la jeg på meg 8 kg og matchet vekta på slutten av to svangerskap. Dette var vår-sommer 2009. Da jeg ble syk for alvor, gikk jeg ned 10kg i løpet av høsten, sluttet nesten å såise i denne perioden. Så begynte jeg på antidepressiva, først stabiliserte vekta seg, så gikk den opp da jeg kom opp i en dose som liksom skulle ha effekt. La på meg på det verste 1kg i uka uten at legene reagerte. Satte til slutt foten ned og byttet medisin. Etter det stabiliserte vekta seg noe, men gikk fortsatt opp 3kg fram til påsken 2001. =16-18kg overvekt. Etter nedtrapping av medisiner og lavkarbo har jeg sånn nogenlunde kontroll på matinntaket og har gått ned 8 kg ganske raskt, men nå har vekta stått bom stille i 2mnd.
Årsaken til min overvekt - tja. Hovedsynderen er sukkeravhengighet.
Jeg ble trillrund sånn ca da jeg var 8-9 år gammel. Uti tenårene jevnet det seg ut litt, og jeg ble "bare" passe lubben. Utviklet diverse sykdom, hadde slått meg til ro med at det var greit å være "småtjukk", så tror jeg forbrenningen eller hormonbalanse endret seg igjen da jeg passerte 20, og plutselig gikk jeg fra å ha 10-15 kilo overvekt til over 30 kg.
Hadde hårreisende matvaner og kan bare betegne meg selv som sukkernarkoman - jeg kan ikke spise mye/raske karbohydrater uten å trigge ytterligere sult og behov. Ble avhengig av å spise meg til "sukkerkoma" omtrent daglig. Ekkelt å tenke tilbake på, men jeg er desto gladere for at jeg fant veien ut av den livsstilen. :)
Jeg ble overvektig i to puljer. For det første. Hjemme var det veldig kontroll på maten. Jeg tror kanskje det hadde med økonomi å gjøre, jeg vet ikke. Det var alltid "to kjøttkaker til hver", eller "tre pannekaker til hver", eller "et stykke kjøtt til hver". Samtidig var det alltid lørdagskos, der mamma lagde pizza med chips og brus til, og det ble fokusert så mye på at kos=god mat. Når jeg plutselig flytter for meg selv som 15-åring, var det helt utrolig luksus å kunne bestemme selv hva jeg skulle spise. FIRE kjøttkaker! BARE til meg! :D La et dårlig grunnlag det året jeg var 15-16.
For det andre. Da jeg var 16 ble jeg sammen med en mann som var fem år eldre enn meg. Jeg skal ikke plage dere med detaljene, men han var fysisk og psykisk ond mot meg. Jeg var sammen med han i tre år, og på den tiden gikk jeg fra å være en slank og flott jente til å være svært overvektig. Både fordi jeg søkte trøst i det eneste jeg kunne kontrollere, maten, og fordi han presset meg til å bli større sånn at ikke andre menn skulle vise meg så mye oppmerksomhet. Årene etter at det ble slutt var jeg en skygge av meg selv, men store problemer med angst og depresjoner. Familien min oppførte seg som om jeg bare var lat eller dum som hadde blitt stor, og vennene mine sa lite. Jeg jobbet sakte men sikkert mot å bli en "egen person" igjen, i stedet for kun produktet av en annens vilje, og når jeg fikk til det så begynte prosessen med å like denne personen. Nå er jeg blitt så glad i meg selv at jeg ikke lenger vil gjøre dette mot meg selv. Og med dette, så mener jeg ikke passe på meg selv helsemessig. Etter at jeg kom dit har jeg prøvd litt forskjellig med varierende resultat, og nå prøver jeg ketolysekuren med håp om at det skal bli min siste slankekur :)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
