Jeg tenker litt på dette. Hele livet har jeg hatt det slik, mitt eget syn på min kropp har aldri speilet hvordan jeg faktisk har sett ut..
Da jeg var tenåring syntes jeg at jeg var tykk. Jeg var en helt normalvektig jente, det ser jeg på bilder nå, men hadde elendig selvtillit, så det folk fortalte meg (av negative ting), det trodde jeg på.
Så ble jeg atten og fikk lærlingplass. Det gjorde underverker for selvtilliten. Begynte å se meg slik jeg faktisk var. Men så utviklet jeg PCOS og la på meg. Det rare er at jeg fremdeles så meg selv som den slanke jenta jeg hadde vært.
Da jeg var tjue, flyttet jeg sammen med en kar på vestlandet. Syns fremdeles jeg var normal da jeg så meg i speilet, men kunne ikke skjønne hvorfor jeg så så fæl ut på bilder! Rare greier... sakte men sikkert kunne jeg se meg slik jeg var, over 100 kg..og syns det var helt grusomt...prøvde å trene, men gikk ikke noe særlig ned i vekt. Ante ikke noe om lavkarbo da.
Og nå, flere år etter dette, syns jeg fremdeles det er vanskelig å se at jeg er over 20 kg mindre enn jeg var da. Jeg ser det på bilder, men jeg ser det ikke i speilet. Andre kommenterer det hele tiden, men selv ser jeg bare små tegn, som at dobbelthaken nesten er borte. Ellers ser jeg på den der folden i ryggen, den er fremdeles der liksom...og magen, den får jeg vel aldri rettet på. Jeg ser at kroppen er mindre, og likevel ser jeg det ikke. Jeg ser det når jeg tar på meg klær, mange av klærne mine er løse.
Håper at selvbildet kan stemme mer med speilbildet etterhvert. Og at det holder seg der!
Ja, det var mine filosofiske tanker på en lørdagskveld. :o
På ungdomsskolen tenkte jeg veldig mye på hvor tjukk og fæl jeg så ut, men jeg var jo ei normalvektig jente. Når jeg flyttet sammen med samboeren min veide jeg rundt 70 kg, og etter hvert som tiden gikk la jeg jo på meg og nærmet meg nok 90 kg etter ikke lange tiden (mye snop, god mat, sukkerholdig drikke og lite aktivitet). Men jeg så fortsatt på meg selv som normalvektig, så overhode ikke kiloene jeg hadde lagt på meg, selv om jeg irriterte meg grønn over buksene som ikke passet lengre, og vinterjakka jeg brukte sist vinter som ikke ville igjen uansett pokker.
Det tok lang tid før jeg skjønte hvor stor jeg var, og når jeg da gjorde noe med vektproblemet mitt og ble mindre, så så jeg fortsatt på meg selv som diger selv om bilder, klær i mindre størrelser og tallet på vekta viste det motsatte. Og nå som jeg har lagt på meg igjen føles det så fælt, for nå tenker jeg på meg selv som slik jeg var for et tre-fire år tilbake når jeg veide 20 kg mindre enn hva jeg gjør nå. Føler meg liksom litt fanget i min egen kropp, jeg føler at jeg har ei slank og sprek jente i meg, men hodet klarer ikke helt å henge med.
Rotete innlegg.. Men satser på at dere skjønner :p (om dette var det du lurte på er ikke godt å si, er trøtt som en strømpe, hehe).
Mennesket er virkelig en merkelig konstruksjon. Skjønner ikke hvordan vi ikke kan se hva det er som skjer med kroppene våre? Fornektelse? Ønsketenkning? Tenker ofte over det du spør etter, og må nesten bare le litt av meg selv :p
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
