Jeg reflekterer over hva som må til for å oppnå varig vektnedgang og livstilsendring. Felles for alle diettretninger, kan det vel slåes fast at ett nøkkelord er mental innstilling og viljestyrke.
Det flotte er jo at det mentale kan trenes opp, og at man kan jobbe med egen motivasjon med å holde rett fokus.
Ser av det som skrives her på forumet, at flere har hatt en dramatisk vektnedgang og i tillegg har de klart det kunststykke og bli der over tid. Her tenker jeg at de som har fått til dette bør dele av sin erfaring når det gjelder det mentale og det viljestyrte fokuset.
Selv har jeg nå passert 5 uker på ketolysekuren og jeg merker betydningen av å drive mental trening. For mitt vedkommende går dette ut på å sette meg små oppnåelige målsetninger. Trening hver dag, spise riktig, få nok søvn, oppmuntre meg selv og andre på lavkarbo.no osv osv.
Jeg har nå oppnådd ca 25% av min målsetning om total vektnedgang (ca 45 kg) og jeg er fast bestemt på å gjennomføre målsetningen, uansett hvor lang tid det vil ta. Jeg har innsett at om det tar 1 år før jeg er i mål, så skal den tiden hjelpe meg til å etablere gode vaner både når det gjelder kosthold og mosjon.
Håper det er flere her på forumet som har tilsvarende tanker :)
Jeg har ikke noe særlig tro på viljestyrke.. Den er jo så flyktig. En dag er den der, den neste dagen er den borte vekk.
Har mer tro på tilrettelegging, planlegging og etablering av gode vaner.
Tror kanskje mange her klarer seg bra fordi de ikke ser på kostholdet som en diett, men som en livsstil?
Etter 1.5 år på lavkarbo kunne det ikke falle meg inn å gå tilbake på høykarbo, det har med trivsel og ikke viljestyrke å gjøre :D
Jeg ser ikke helt motsetning her Nellie.. Tror du virkelig at det er mulig å drive tilrettelegging, planlegging og etablering av gode vaner uten å jobbe med innstillingene i hodet?
Din innstilling betyr jo at du har kommet langt mentalt Charlott. Du har faktisk klart å få med hodet på at du gjør riktige valg. Husk at mange nybegynnere sliter med fristelser hver dag til sukkerholdige og finrafinerte matvarer.
Viljen til å endrelivsstil, vaner/uvaner, kosthold, tankegang osv :)
Jeg mener at den mentale endringen er en mye større jobb enn selve slankingen :ja:
Jeg slanka meg i 2007 og har siden da mer eller mindre klart å holde vekta stabil. Et par kilo opp, og gjerne mer etter ferie f.eks. Men ønsket om å holde vekta, og å ikke legge masse på meg igjen gir ivertfall meg viljestyrke til å fortsette å holde vekta stabil :D
Hadde vært hyggelig å tatt æren for seriøs mental jobbing, meeen, det er kroppen som trives på dette kostholdet :p
Ikke bare har jeg gått ned drøyt 20 kg, men alle blodprøver har bedret seg vesentlig :D
Så det å leve lavkarbo gir så mye trivsel og helsegevinst at det er utenkelig å gå tilbake, rett og slett..
Lysten på høykarbo er rimelig ikke-tilstede... :D
Ja Gerd, iallefall må viljestyrken være der til de nye gode vanene er etablert. Ser også for meg at når jeg har nådd målet mitt, må jeg drive vedlikehold. Altså jevnlig veiing, spise riktig, trene nok. Det må bli endel av mitt nye jeg :)
Jeg er helt enig i at man må ha viljen til å forandre ting og til å sette i gang med å forandre ting. Men jeg er ikke enig i at man skal basere seg på viljestyrke hele veien. Klart. Har man en konstant viljestyrke er det sikkert greit det, men min f.eks kan være der den ene dagen, borte den neste, der, borte. Det er ikke akkurat en oppskrift på suksess, for å si det mildt.
Ta f.eks trening: jeg liker å trene, men er ikke alltid jeg VIL det likevel. Må ofte tvinge meg på trening, selvom viljen er 0% tilstede. Skulle viljestyrken min fått bestemme hadde jeg nok ikke fått trent noe særlig mye..
Står fast på mitt at det handler om å etablere gode vaner. Hvertfall for meg da:) Men det som funker for meg, funker ikke nødvendigvis for alle andre. Det må vel være greit?
Viljestyrken må nok være der lenge etter at nye vaner er etablert. Det er ikke mye som skal til for å falle tilbake til gamle vaner.
Kroppen er gjerne slik, at den jobber mot oss flere år etter at man har komemt ned til ønsket vekt.
Høres jo ut som du har funnet et veldig bra opplegg Nellie. Men hva kaller du det du mobiliserer når du egentlig ikke vil trene f,eks. Snakker vi om det samme? ;)
Vil bare kommentere en ting som har "hjulpet" meg. Ta feks trening. Man setter opp en plan om tre ganger i uka, og NÅR man skal trene. Jeg må feks trene etter jobb ellers kommer jeg ikke løs fra sofaputene ;)
Kanskje har jeg ikke lyst/ork/er i form til å trene når jeg står opp om morgenen... så kvelden før har jeg pakket treningsbagen klar - og den tar jeg med meg om morgenen i bilen... så når jeg kjører fra jobb kjører jeg RETT til treningssenteret UTEN å tenke over om jeg har lyst til å trene eller ikke. Når jeg kommer dit - vel, da ER jeg jo der... så jeg kan jo gå inn og skifte... og når man først er i gang... you know... ;)
Så poenget mitt er 1) planlegging planlegging planlegging er alfa og omega - dette gjør at man ikke har unnskyldninger for å ikke dra og trene (har glemt treningsbagen feks...) og 2) ikke tenk - bare GJØR det! :)
Det øyeblikket man slurver med planleggingen er man igang med selvsaboteringen av innføring av nye og gode vaner ;) (selverfart hehe...)
Interessant tråd. Og viktig ! Og jeg har fundert så myyyye på det samme. Da jeg hadde gått ned mine 10 - 12 kilo for godt og vel to år siden lovet jeg meg selv at jeg ALDRI skulle tillate meg selv å bli tjukk igjen. Jeg skulle veie meg en gang i uka for å kontrollere at jeg ikke gikk opp, jeg skulle fortsette på SATS, jeg skulle øke LITT på karbohydratene og minske litt på fettinntaket. . .Det var ikke måte på ! Og jeg TRODDE på meg selv. Men så . . . dette sukkerbehovet. . . som jeg har en følelse av kommer automatisk til meg når jeg begynner å spise karbohydrater . . det er faktisk noe av det beste med dette kostholdet: at jeg slipper søtsuget !
For to år siden skulle jeg bare ned i vekt. NÅ skal det bli en livsstil. Gud gi at jeg må få det til. Det Gerd har greid er en utrolig stor motivasjonsfaktor for meg.
Men hva som skal til, nilmor ? Gudene vet. Jeg tror nok mest på vaner. Viljestyrke en en flyktig ting. Og de sier at det tar TRE år før en vane er etablert . . .
Så bra at dere "erfarne" deler med dere :)
Altså om jeg skal oppsummere litt så langt; Viljestyrke må til også over tid, i tillegg er det kjempeviktig med planlegging for å etablere gode vaner.
Fokuser på alt det positive med å leve lavkarbo, den flotte maten fremstilt av rene og gode råvarer. Økt kvalitativ allmenntilstand, lettere pust, enklere vei ned til skolissene, opp trappa uten å puste som en hvalross ;)
Man må jo ha et ønske om kostholdsendring ellers så kommer man jo aldri i gang…
For min del har kunnskap spillt en større rolle enn vilje og mental trening.
Jeg er overbevist om at de som virkelig lykkes med kostholdsomleggingen er de som har tatt seg bryet med å sette seg inn i alle aspektene av et lavkarbo kosthold.
Det er ikke mangel på vilje at jeg noen ganger henger på skapdøra i håp om å finne noe gjenglemt snop, neida… det er bare et symptom på at jeg ikke har fått i meg nok fett i løpet av dagen. Spiser jeg som jeg skal så har jeg ikke noe problem med å gå forbi hverken bake- eller godteavdelingen i butikken uten å ense at de fortsatt eksisterer – hjernen er totalt uinteressert.
Du trekker frem et viktig poeng Arnakristin. :)
Jeg har merket at kunnskap som jeg har søkt her på lavkarbo og i andre faglitterære medier, har økt min forståelse av å ta riktige valg.
Biologi og kropp har jo blitt veldig morsomt å få kunnskap om :)
Nyttig refleksjon som jeg skal ta med meg videre. Dette bekrefter også min erfaring med å gå ned mange kg i vekt på relativt kort tid, men sakte med sikkert skli tilbake til utgangspunktet.
Dette fordi jeg har ansett meg som "ferdig" med den eller den kuren, dietten el.
Heldigvis har jeg jobbet med det mentale, slik at lavkarbo og trening kommer til å bli endel av livet mitt i uoverskuelig fremtid.
Suksess har ingenting med viljestyrke å gjøre. Det dreier seg om å ta bevisste valg. Å stoppe opp og virdere hvorfor man velger eller handler som man gjør. Så kan man ta riktige eller feile valg, men i det minste er man bevisst på hvorfor man gjør de.
Så fin tråd, nilmor! :)
Jeg fikk en aldri så liten a-ha-opplevelse når jeg leste det som ble skrevet her om viljestyrke. Det at Nellie, blant andre, sa at det ikke dreide seg om viljestyrke for henne.
Og så kom jeg på hvordan jeg har det med dette:
For meg er det ikke noe problem å holde meg helt unna brød, brus, kjeks, snop (utenom sjokolade) osv. Det går helt greit. Kroppen og hodet er helt enige om at det har jeg ikke godt av, og styrer glatt unna. Så her trengs det ikke noe viljestyrke.
Men: Så har jeg i hodet mitt funnet ut at jeg vil kunne spise litt mørk sjokolade, ost og yoghurt. Når jeg så har spist litt, vil jeg ha bare litt til, og litt til... Det skjer kanskje noe kjemisk i kroppen som gjør at "bare litt" ikke er helt populært. Grunnen til at jeg ikke vil kutte helt ut alt dette også, er at jeg ikke vil at kostholdet skal bli altfor kjedelig. Om jeg spiser for mye av det, så merker jeg at kroppen ikke trives så godt, og jeg får gradvis flere symptomer jeg godt kunne vært foruten. Vel... her kommer vi altså til poenget, eller problemet: viljestyrken er ikke stor nok.
Det går i perioder bra, når jeg bestemmer meg for å kutte det helt ut. Men i det øyeblikket jeg begynner med "bare litt", så er det nettopp en ny runde jeg begynner på.
Så her er konklusjonen: Jeg tror at det som er viktig, er at de valgene en gjør må være på linje med kroppens kjemi og hva en innerst inne mener er bra. Innstillingen er nøkkelen til suksess. Så lenge det er et problem for meg å gjennomføre et valg jeg synes er riktig mentalt og rasjonelt sett, så kan jeg ikke stole på viljestyrken. Jeg må altså sørge for at det jeg bestemmer meg for ikke er noe problem, om dere skjønner hva jeg mener. Det er veldig viktig å være bevisst og kjenne seg selv.
Ofte oppstår søtsug og andre matfikseringer fordi en ikke er i noen god følelsesmessig tilstand. Jeg tror at vi for lett erstatter mentalt og følelsesmessig ubehag med mat i en eller annen form. Å spise skal jo oppfylle et behov, det hjelper på fysisk sult, og så overføres det på andre behov, også. Igjen er bevisstheten viktig!
Vel, om dere skjønner noe av dette, vet jeg ikke, men det var i hvert klargjørende for meg selv! :)
Jeg fikk stort utbytte av å lese din refleksjon. Har også tenkt på at kroppen signaliserer behov i form av lyst, som ernæringsmessig ikke er nødvendig.
Spennende er det jo om man kan jobbe mentalt med seg selv, slik at man tar over styringen og er bevist på alle valg i forhold til ernæring.
I tillegg slår det meg, at skal man oppnå noe, så må man sette seg langsiktige og kortsiktige mål, fordi da er det lettere å følge planen. Hvis ikke kan man fort vingle i beslutningene og tillate seg både det ene og det andre.
Jeg er nok også en av de som ikke mener at viljestyrke er så essensielt for livsstilsendring, men jeg snakker jo bare for meg selv. For meg har det vært fokuset som har vært viktig. Jeg ser jo hele tiden at det blant slankere her inne, og ellers i verden er mye fokus på å hele tiden finne erstatninger, kos i form av godteri og mat, og ikke minst at mange tenker mye på hva de savner å spise når de legger om kostholdet.
Jeg vet ikke hvorfor, men det har opptatt meg i svært liten grad. Joda, jeg har bakt et og annet lavkarbobrød (som jeg forresten synes er mye bedre enn vanlig brød, da jeg aldri virkelig har likt annet brød enn typ pompernickel og dansk/tysk rugbrød), spist sukkerfri sjokolade og bakt noen sukker- og melfrie kaker opp igjennom, men det har hørt til sjeldenhetene. Når folk har spurt meg om hva jeg ikke kan spise, så har jeg alltid omformulert spørsmålet i svaret mitt til hva jeg kan spise. For det er nemlig det fokuset jeg ønsker; mulighetene, ikke begrensningene.
Da jeg la om kostholdet var det heller ikke for å gå ned i vekt, men en faretruende helsetilstand, der diabetes var nært forestående, og et enkelt tips fra legen om å kutte ned på sukker og stivelsesrik mat, resten er et par søk på internett og historie. Da jeg fant ut at jeg kunne gå ned i vekt på dette kostholdet også, så var det en kjempebonus. Men viljestyrke er ikke noe jeg har tillagt resultatene mine. Men nå har ingenting kommet gratis i min vektnedgang. Jeg har gått ned nesten 25 kilo, men det har tatt meg 4,5 år, altså et snitt på ti gram nedgang i uka! :p Og som andre også nevner her, så er det ikke noe alternativ. Hvor syk jeg kommer til å bli om jeg går tilbake til et høykarbokosthold tør jeg ikke tenke på en gang. Og jeg savner ingenting. Det hender jeg kunne tenkt meg å ta en utepils, men det er konsptet mer enn ølen.
Nå har det også kanskje noe med at ord som viljestyrke og disiplin har en litt negativ klang for meg, som en slags segregering av de som klarer og ikke klarer. Jeg har stor tro på at fokuset må være på plass, og selvfølgelig må man ha en viss motivasjon. Sist men ikke minst så tror jeg også at det har mye å si at man kan si til seg selv, og mene, at man fortjener å bli slankere og friskere. Den biten har jeg jobba MYE med! Jeg har studert kroppen min nøye underveis, akseptert og godtatt hvordan den har sett ut og fungert underveis, og blitt noe så banalt som mer glad i meg selv, og ikke bare ansett kroppen som et vedheng, men liksom tatt mer bo i meg selv. Om noen skjønner hvor jeg vil! :p
Det var noen som sa til meg her om dagen at jeg faktisk er en av de 5% som har klart det! Det er visst det som er statistikken av alle som slanker seg, så er det kun 5% som klarer å gjennomføre det, OG holde vekta. Det gjør at jeg får mye mer respekt for den jobben jeg faktisk har gjort! De kiloene jeg har å gå ned nå, er nesten som ren bonus å regne. De ligger på kritiske områder, men jeg har ikke helsefarlig overvekt lenger, og er å regne for slank.
Oscar Wilde sa "I can resist everything except temptation".
Jeg tror mye av hemmeligheten ligger i å "justere" hva man finner fristende. Hvis man klarer å mobilisere nok viljestyrke til å etablere en ny vane, vil man ofte ikke finne de samme tingene fristende lengre. I gamle dager syntes jeg at Coca-Cola var godt. I dag syns jeg det smaker helt forferdelig. På samme måte med vanlig melkesjokolade - smaker ikke godt.
Det er ikke vanskelig å motstå ting du ikke finner fristende!
Et vektig innlegg, Photobscura. Og langt og godt !
Jeg er veldig enig med deg der du forfekter at dette fokuset på erstatninger ikke nødvendigvis er så bra. Da blir det nemlig så mye lettere å 'dette ut av' livstidskostholdet sitt (- som de fleste så gjerne, gjerne tror at det er -)
Selv har jeg Diabetes 1 og merker at jeg har det så mye, mye, MYE bedre på dette kostholdet. Jeg har mer enn halvert dosene med hurtigvirkende insulin og gått ned en tredjedel på den langtidsvirkende. Og for en gangs skyld har jeg goooood tid. Resten av livet, faktisk. Om jeg går ned 6 eller 10 eller 15 kilo koer i annen rekke. Det jeg har tenkt å holde fokuset på er nemlig helsegevinsten, ja. Og det rent generelle om at sukker og hvetemel og høykarbostoff slett ikke er bra for menneskene.
Takk for det, Aintonette! Og gratulerer selv! Det er jo utrolige forbedringer!
Nå skal det sies at jeg ikke trener, da. Eller, jeg prøver å trene yoga hver dag, og jeg går veldig mye (jeg er så praktisk, atte. Trikk og buss er dyrt! ;)), og jeg er imponert over de som klarer å opprettholde et treningsregime. Men jeg har ikke noe tro på å presse seg til ting man ikke liker, og jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å sette mine bein i et treningssenter. Men jeg har god tro på fysisk fostring; at man finner mosjon i hverdagen, i det å gå fra a til b, trapper i stedet for heis, gjøre fysisk arbeid og så videre. Yoga er bare deilig og avstressende, så at f.eks rompa blir fastere er i grunn en bonus! :D
Og så vil jeg presisere at jeg ikke dømmer noen for å søke erstatninger. Jeg skjønner at det kan være viktig i en overgang for enkelte. Jeg var aldri noen stor godterispiser før jeg la om kostholdet, og jeg straffet meg nok mer med sulting enn overspising, så det har vel kanskje noe med hvilket utgangspunkt jeg gikk inn i en kostholdsendring med.
Men det jeg synes er litt ålreit, er at de som blir stayere på kostholdet ser generelt ut til å kutte ned på erstatningene etter en viss tid. Det er jo en bra ting!
Nemlig, Photobscura ! 'Generell' fysisk aktivitet ! Jeg har en trimsykkel i stua som jeg slenger meg på mens jeg ser Dagsrevyen,- hvis jeg ikke har gått litt ute om dagen. Av og til i tilleg. Det begynner å bli en vaaaane. Deilig !
Dette mål og delmål er veldig fint når det er noe bestemt en skal oppnå som er forskjellig fra dagens situasjon eller tilstand; for eksempel gå ned i vekt eller lese til eksamen. Det er mindre effektivt når en ikke skal forandre vekta eller en bare skal lese for å holde seg oppdatert i et fag, f.eks. Da går en over på listemål. For meg har ikke lister noen god effekt, mens andre kan jobbe godt etter dem, selv om de ikke har noen endemål utover at det og det blir gjort.
Jeg tror mange her har oppdaget at når et visst mål de har satt seg har blitt nådd, så er det ikke like gjevt å fortsette med å vedlikeholde dette resultatet. Da trengs en annen type motivasjon.
Og denne motivasjonen må være ens egen! Jeg har f.eks. ikke hatt så god effekt av at andre har ment at meieriprodukter er skadelig og jeg bør kutte dem helt ut. Det vil si, om dette var noe jeg bestemte meg for. Jeg har prøvd det, men jeg likte det ikke og da ble det et problem, jamfør det jeg skrev over i forrige innlegg. Skal jeg lykkes med dette, må jeg gjøre det for egen del, og virkelig godta dette som sant, eller i det minste må jeg finne ut at dette er greit for meg.
Og er det ikke sånn, da, dere, - at vi er så forskjellige og det handler nok vel så mye om å kjenne seg selv.
Som Sokrates sa: "Menneske, kjenn deg selv!"
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
